Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

02. Internasjonalt smittevernsamarbeid - veileder for helsepersonell

Internasjonalt smittevernsamarbeid er i dag viktigere enn noen gang . Smittestoffer krysser grenser raskere og mer effektivt enn tidligere. Dette skyldes økt global reisevirksomhet og handel.

Hopp til innhold

Norge deltar aktivt i internasjonalt smittevernsamarbeid. De ulike områdene kan deles inn i:

  • europeisk samarbeid innenfor EØS-området og bilaterale avtaler
  • nærområdesamarbeid med Nordvest-Russland og de baltiske land
  • samarbeid globalt i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO)
  • annet internasjonalt samarbeid

Europeisk samarbeid

ECDC

Det europeiske smittevernbyrået (European Center for Disease Prevention and Control, ECDC) er ett av ni EU-byråer som Norge gjennom EØS-avtalen deltar i. Et EU-byrå er en selvstendig enhet opprettet av EU og tillagt oppgaver av teknisk, vitenskapelig eller forvaltningsmessig art for å bistå EU og medlemsstatene i deres arbeid. ECDC ble etablert i 2005 og er lokalisert i Stockholm. ECDCs medlemsland er de 28 EU-landene og de tre EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein). Byrået har ca. 350 ansatte.

Hovedoppgavene til byrået er å identifisere, vurdere og varsle om smittsomme sykdommer og andre helsetrusler, både i forbindelse med epidemier og faresituasjoner som følge av tilsiktet smittespredning. Målet er å gjøre det enklere for de nasjonale helsemyndighetene å vurdere, behandle og varsle om aktuelle helsefarer ved slike tilfeller. Det er også utarbeidet forslag og anbefalinger for håndtering av krisesituasjoner. Folkehelseinstituttet er norsk samarbeidspartner for ECDC som såkalt kompetent etat. Instituttet er også representert i ECDCs fagråd.

ECDCs aktiviteter inkluderer bl.a.

  • innsamling av overvåkingsdata fra medlemslandene for 52 smittsomme sykdommer gjennom The European Surveillance System (TESSy). Det er utarbeidet felles medlingskriterier for alle sykdommene. Data fra TESSy publiseres jevnlig.
  • epidemietteretning med ukentlig publikasjon av Communicable disease threats report (CDTR)
  • utarbeidelse av risikovurderinger ved smitteverntrusler som kan involvere medlemslandene. 
  • varslingssystemet Early Warning and Response system of the European Union (EWRS) for utbrudd og andre smittevernhenvendelser mellom nasjonale smittevernmyndigheter, ECDC og EU-kommisjonen.
  • kommunikasjonsplattformen Epidemic Intelligence Information System (EPIS) hvor medlemslandene utveksler informasjon om smittevernforhold.
  • utdanningsprogram for epidemiologer (EPIET) og mikrobiologer (EUPHEM) hvor også nordmenn kan delta
  • nettverk for ulike sykdommer eller sykdomsgrupper. Et eksempel på et slikt nettverk er det europeiske nettverket mot legionellainfeksjoner (ELDSNet) som bl.a. tilser at nødvendige tiltak blir igangsatt ved hoteller og andre overnattingssteder hvor pasienter med diagnostisert legionellainfeksjon har bodd under inkubasjonstiden (se kapittel om ”Legionellose”)
  • publikasjonen Eurosurveillance som er et fritt tilgjengelig internettidsskrift. Tidsskriftet publiserer omtaler av utbrudd, overvåkingsdata fra europeiske land, nyheter om smittevern og sammenlikninger av epidemiologi og forebygging i europeiske land.

EMCDDA

Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction, EMCDDA) er en selvstendig EU-institusjon. Senteret er plassert i Lisboa og åpnet i 1993. Norge har siden 2001 deltatt i EMCDDA gjennom en bilateral avtale med EU. Senterets oppgaver er å samle, analysere og formidle informasjon og kunnskap om narkotika og narkotikapolitiske spørsmål, inkludert narkotikarelaterte infeksjoner.

EFSA

Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (European Food Safety Authority, EFSA)  skal bidra til å bedre mattryggheten, beskytte forbrukerne og bevare tilliten til EU-landenes matvareproduksjon. Senteret er plassert i Parma og åpnet i 2002. Norge deltar gjennom EØS-avtalen. EFSA gjør risikovurderinger og gir råd til EU-kommisjonen, EU-parlamentet og medlemslandeneinnenfor områdene. Vitenskapskommiteen for matrygghet (VKM) er norsk kontaktpunkt for EFSA.

EU-kommisjonen

Smittevern innen EU-kommisjonen ligger under Generaldirektoratet for helse og matsikkerhet (DG SANTE). Målet er å styrke samarbeid og koordinering av alle typer alvorlige grenseoverskridende helsetrusler innen EU. Arbeidet inkluderer smittsomme sykdommer, herunder antimikrobiologisk resistens og infeksjon knyttet til smittsomme sykdommer og biotoksiner eller andre biologiske agens som ikke er knyttet til smittsomme sykdommer. Trusler av biologisk, kjemisk og miljømessig opprinnelse inngår også. Helsetrusler overvåkes og responsen koordineres gjennom EU-kommisjonens varslingssystem (EWRS), ECDC og Helsesikkerhetskomiteen hvor Norge er med som observatør. EU-kommisjonen driver også ”HIV/AIDS Think Tank” som er et forum for utveksling av informasjon mellom Kommisjonen, EU/EØS-land og frivillige organisasjoner. CHAFEA (Consumers, Health, Agriculture and Food Executive Agency) er et EU-organ som administrerer ulike helseprogrammer og prosjekter bl.a. innen smittevernet).

Nærområdesamarbeid

Norge har siden begynnelsen av 1990-tallet vært involvert i et bredt samarbeid med nærområdene. Samarbeidet konsentrerer seg om Barentsregionen og har omfattet områder som næringsliv, miljø, samferdsel og kommunikasjon, utdanning og forsking, helse, kultur, urfolk, justisspørsmål, redningssamarbeid, ungdomsspørsmål o.a.

Grunnen til at Norge engasjerte seg i samarbeid med Russland, de baltiske land og Øst-Europa var at oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 og de endrede politiske forholdene medførte store sosiale og økonomiske endringer som har hatt betydning for helsesituasjonen i våre nærområder. I store deler av disse områdene så man i midten av 1990-årene en betydelig økning i forekomsten av smittsomme sykdommer som hivinfeksjon, hepatitter, tuberkulose, gonoré og syfilis. Årsakene var bl.a. økt arbeidsledighet, dårligere ernæringsforhold, dårligere helsetjenestetilbud og økt misbruk av alkohol og narkotika, særlig blant unge. Situasjonen har forbedret seg betraktelig de senere årene.

Siden 1992 har Norge stilt over 3 mrd. kroner til disposisjon for å utvikle samarbeidet med Nordvest-Russland. Forebygging og bekjempelse av smittsomme sykdommer er et prioritert område innen helsesamarbeidet. Smittevernsamarbeidet forgår i dag hovedsakelig gjennom to hovedprogrammer: Barents helse- og sosialprogram og Partnerskapet for helse og livskvalitet innenfor rammen av Den nordlige dimensjon. I tillegg deltar Norge i ulike råd som blant annet har smittevern i nærområdene på programmet.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter på vegne av Utenriksdepartementet en tilskudds-ordning på ca 15 millioner (2015) årlig til norsk-russiske samarbeidsprosjekter som fremmer målsettingene i Barents helse og sosialsamarbeidprogram og Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS).  Tilskuddsordningen finansierer et omfattende prosjektsamarbeid med russisk helsevesen, myndigheter og frivillige organisasjoner. Hovedinnretningen i prosjektene som mottar norsk støtte er faglig kontakt og kompetanseoverføring. 

Barents helse og sosialsamarbeidprogram

Barentssamarbeidet ble etablert i 1993 og er et samarbeid på regionalt og sentralt nivå mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Området for Barentssamarbeidet består av 13 administrative enheter:

  • Finland: Pohjos-Pohjanmaa (Norra Österbotten), Kainuu (Kajanaland) og Lappland
  • Norge: Nordland, Troms og Finnmark
  • Russland: Arkhangelsk, Nenets, Komi, Murmansk og Karelia
  • Sverige: Västerbotten og Norrbotten

Området har ca. 5,2 millioner innbyggere, hvorav 3,5 millioner i Russland. Den høyeste beslutningsmyndighet er Det euro-arktiske Barentsrådet (Barents Euro-Arctic Council, BEAC) som er et regjeringssamarbeid på utenriksministernivå hvor også EU er med. I 1999 vedtok Barentsrådet det første samarbeidsprogrammet for helse i Barentsregionen. Dette samarbeidet ble videreført da Barentsrådet i 2003 vedtok Barents helse og sosialsamarbeidsprogram. Fokus for samarbeidet på helsesiden var i mange år rettet mot smittsomme sykdommer. Fra 2011 har også ikke-smittsomme sykdommer fått større plass i samarbeidsprogrammene. I 2015 ble det femte helse- og sosialsamarbeidsprogrammet for Barentsregionen vedtatt og gjelder for perioden 2016-2019. Det er etablert egne styringsgrupper for hiv /aids og tuberkulose hvor blant annet Folkehelseinstituttet deltar. Det femte samarbeidsprogrammet legger strategiske føringer for helse- og sosialsamarbeidet i regionen og har tre tematiske hovedprioriteringer:

  • forebygging av ikke-smittsomme sykdommer,
  • forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer og
  • styrking og utvikling av helsesystemer og sosiale tjenester

For øvrig skal sårbare grupper inkluderes og involveres i alle tiltak. Pasientperspektivet og pasienters aktive involvering i utviklingen av helsesystemer er et nytt fokus i det femte programmet.

Barentssekretariatet er et interfylkeskommunalt selskap eid av de tre nordligste fylkeskommunene. Sekretariatet ble opprettet i 1993 og ligger i Kirkenes. Sekretariatet skal koordinere Norges nasjonale målsetninger med de regionale politiske prioriteringer i Barentssamarbeidet. Det forvalter deler av tilskuddsordningen som søkes brukt til kultur, ungdom, idrett og annet samarbeid mellom organisasjoner som fremmer folk-til-folk-samarbeid i Barentsregionen.

Partnerskapet for helse og livskvalitet innenfor rammen av Den nordlige dimensjon

Nordlige dimensjon (ND) ble etablert i 2000 og skal styrke EUs samarbeid med nabolandene i Nord-Europa for å bidra til økt velferd og stabilitet og et bedre miljø i hele regionen. Partnere er EU, Norge, Island og Russland. De viktigste samarbeidsområdene innen den nordlige dimensjon er miljø, atomsikkerhet, energi, transport og infrastruktur, justis- og innenrikssaker, handel og investeringer, helse- og sosialsektoren, informasjons- og kommunikasjonssektoren, menneskelige ressurser og urfolk. Den nordlige dimensjon dekker et stort geografisk område fra Arktis til de sørlige områder av Østersjøen. Spesiell oppmerksomhet er rettet mot Nordvest-Russland.

Partnerskapet for helse og livskvalitet innenfor rammen av Den nordlige dimensjon (The Northern Dimension Partnership in Public Health and Social Well-being, NDPHS) er et av fire partnerskap innen Nordlige dimensjon og ble etablert i 2003. Partnerskapet er et samarbeid mellom EU-kommisjonen, EU-landene Estland, Latvia, Litauen, Finland, Sverige, Polen og Tyskland samt Norge, Island og Russland og åtte internasjonale organisasjoner (bl.a. WHO, UNAIDS, ILO og Nordisk ministerråd). Prioriteringer i partnerskapet er i tråd med Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram, med målsettinger om å redusere viktige smittsomme sykdommer og livsstil­sykdommer og å fremme en sunn og god livsstil. Tiltak for å bedre barns situasjon blir prioritert, sammen med urfolk og utsatte grupper. Partnerskapet gjennomfører ikke egne prosjekter, men stimulerer til økt og bedre samordnet innsats fra partnerne. Partnerskapet har et sekretariat i Stockholm. I 2015 ble det vedtatt en ny startegiplan og handlingsplan for perioden 2015-2020. Det er etablert ekspertgrupper innen ulike områder som hiv og tuberkulose, primærhelsetjeneste , fengselshelse, alkohol/andre rusmidler, arbeidshelse, antibiotikaresistens og ikke-smittsomme sykdommer.

Andre råd, programmer og initiativer som har betydning for samarbeidsprosjekter innen smittevernet innen nærområdet er:  

EUs Østersjøstrategi

The European Union Strategy for the Baltic Sea Region (EUSBSR) er en del av EUs regionalpolitikk for å utjevne regionale forskjeller i henhold til økonomisk utvikling og levekår og ligger under EU kommisjonens generaldirektoratet for regionalpolitikk (DG REGIO). Østersjøstrategien er et samarbeid mellom nasjonale og lokale myndigheter i Danmark, Estland, Finland, Tyskland, Litauen, Latvia, Polen og Sverige innen miljø, økonomisk vekst, geografisk tilgjengelighet og tiltrekningskraft, samt sikring av området. Norge, Island, Russland og Hviterussland deltar også aktivt i samarbeidet rundt utvikling av Østersjøstrategien. Bekjempelse av hiv/aids og tuberkulose er et prioritert område i Østersjøstrategiens aksjonsplan som ble vedtatt i 2009 med oppdatering i 2012. Partnerskapet for helse og livskvalitet innenfor rammen av Den nordlige dimensjon (NDPHS) har en ledende rolle i implementering av helseforhold i aksjonsplanen.

Østersjørådet

Østersjørådet (Council of the Baltic Sea States, CBSS) ble opprettet i 1992 og er et regionalt samarbeidsråd for landene rundt Østersjøen. Rådet ble grunnlagt i 1992 for å behandle ulike spørsmål som økonomi, menneskerettigheter og spørsmål om sikkerhet mhp. kjernefysisk stråling. Østersjørådet har 12 medlemmer; 11 land og EU-kommisjonen. Medlemslandene er de fem nordiske og de tre baltiske land, samt Russland, Tyskland og Polen. Østersjørådet fikk i 1998 et permanent sekretariat lagt til Stockholm. Østersjørådet er primært en initierende og koordinerende institusjon for et mangfoldig nettverk av institusjoner, arbeidsgrupper og aktiviteter i regionen. Det er ikke opprettet noen egen budsjettlinje for aktiviteter og tiltak som Østersjørådet initierer. Østersjørådet opprettet i 2000 Aksjonsgruppen (Task Force on Communicable Disease Control in the Baltic Sea Region). Aksjonsgruppen besto av de nordiske land, de baltiske stater, Russland, Polen, Tyskland og EU og mandatperioden varte til 2004. Gruppen hadde høy politisk forankring hos de ulike lands statsministre og EUs president. Gruppen besto av egne ekspertgrupper for tuberkulose, hiv/aids, antibiotikaresistens, overvåking, primærhelse og fengselshelse. Det ble etablert et nettverk av spesialister i de ulike landene.

Nordisk ministerråd

Nordisk ministerråd (The Nordic Council of Ministers) er de nordiske regjeringenes offisielle samarbeidsorgan og ble grunnlagt i 1971. I rådet samarbeider Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og de selvstyrte områdene Færøyene, Grønland og Åland. Formannskapet i Nordisk ministerråd, som varer i et år om gangen, alternerer mellom di fem nordiske land. Sekretariatet til Nordisk ministerråd ligger i København, og er samlokalisert med Nordisk råd som siden 1952 har vært samarbeidsorganet for de nordiske parlamentene. Nordisk Ministerråd har i mange år hatt et tett samarbeid med de baltiske land og Nordvestrussland. Fokusområder for samarbeidet er blant annet utdannelse og forskning, miljø, klima og energi, økonomisk samarbeid samt styrking av frivillige organisasjoner. Rådet hadde informasjonskontorer i St. Petersburg og Kaliningrad, samt kontaktsentre i Arkhangelsk, Murmansk og Petrozavodsk. Disse kontorene ble stengt i 2015 etter at russiske myndigheter mente at kontorene drev politisk påvirkning og satt de på listen over utenlandske agenter. Nordisk ministerråd kan gi økonomisk støtte til smittevernprosjekter i nærområdet.

Arktisk råd

Arktisk råd (Arctic Council) er eneste regionale samarbeidsorgan som omfatter alle de åtte arktiske land; de fem nordiske land, USA, Canada og Russland. Rådet har i tillegg permanente deltakere som representerer seks ulike urbefolkninger i den arktiske regionen. I tillegg har 33 stater (bl.a. Kina) og organisasjoner observatørstatus. Rådet ble opprettet i 1996, og formålet er å fremme bærekraftig utvikling med hensyn til miljø, sosiale forhold og økonomi. Sekretariatet for Arktisk råd ligger i Tromsø.

Internasjonal sirkumpolær overvåking (International circumpolar surveillance, ICS) er et prosjekt som ligger under Arktis råds arbeidsgruppe for bærekraftig utvikling. Folkehelseinstituttet har siden 2001 deltatt i dette prosjektet. Prosjektet som ledes av Center for Disease Control and Prevention i Alaska. Følgende land eller områder som ligger i, eller grenser til Arktis og subarktiske områder deltar i dette prosjektet som ble etablert i 1999: USA (Alaska, nordlige Canada, Grønland, Island, Finland, Sverige, nordlige områder av Russland og Norge). Landene samarbeider for å innsamle data om forekomsten av enkelte smittsomme sykdommer som er spesielt interessant for området og med spesiell oppmerksomhet rettet mot urbefolkninger.

Kolarctic ENPI          

Kolarctic-programmet er et EU-finansiert program og er en del av Det Europeiske Naboskaps- og Partnerskapsinstrumentet (ENPI), herunder grenseregionalt samarbeid (CrossBorderCooperation, CBC) mellom Nordkalotten og Russland. Kolarctic-programmet finansierer prosjekter som bidrar til samarbeid og utvikling mellom de fire nabolandene i nord. Både offentlige myndigheter, private bedrifter og organisasjoner kan søke. Prosjektene skal være balanserte med budsjett for aktiviteter på begge sider av grensa. Programmet har 3 hovedinnsatsområder ;  økonomisk og sosial utvikling, felles utfordringer og grensesamarbeid samt folk-til-folk-samarbeid og identitetsbygging. Gjennomgripende for alle områdene er grensekryssende aktiviteter og prioritering av kvinner og unge.

Noen prosjekter i Nordvest-Russland

Tuberkulosekontroll i Arkhangelsk

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) har siden 1997 vært norsk hovedpartner i prosjekter i Arkhangelsk for styrking av klinisk behandling av tuberkulose (også resistent tuberkulose), opplæring av helsepersonell i nye retningslinjer for tuberkulosekontroll, kontroll med smittespredning, opprettelse av hjemmebaserte tjenester og styrking av ambulatorisk behandlingstilbud. Folkehelseinstituttet har vært en viktig partner for å styrke laboratoriearbeidet som omfatter diagnostikk og resistensovervåking. Direkte observert kortvarig behandlingskur (DOTS) har vært praktisert i hele Arkhangelskområdet siden 2001. I 2010 ble et bredt partnerskap formalisert mellom LHL og helseministeriet, fengselssystemet, tuberkulosesykehuset, den friville organisasjonen Easy Breathing Fund og universitetet i Arkhangelsk. I 2013 opprettet LHL en egen norsk tuberkulosestiftelse som viderefører tuberkulosearbeidet i Norge og internasjonalt, inkludert i Nordvest Russland. LHLs internasjonale tuberkulosestiftelse har de siste årene, i samarbeid med partnerne i Arkhangelsk, fokusert mye på spredning av pasientvennlig informasjon, pasientvennlig helsekommunikasjon og ulike sosiale tiltak opp mot tuberkulosesyke både i sivil sektor og i fengsel sektoren. Dette gjøres for å få de som er syke til å oppsøke hjelp, starte på og fullføre behandlingen. Fremveksten av resistente former for tuberkulose tilsier at mange ikke fullfører behandlingen som foreskrevet dem. Sosiale tiltak og tjenester bør derfor  inkluderes bedre i behandlingsforløpet og kan ses på som god forebygging. Tiltak i form av matstøtte, transportstøtte, aktivitetsstøtte, opplæringskurs, psykologisk støtte kan nevnes i denne sammenheng.

Omleggingen av tuberkulosekontrollen i Arkhangelsk har vist god progresjon og gode resultater, og det er å håpe at det kan være en modell også for andre deler av Russland. Tuberkuloseinsidensen i Arkhangelsk var i år 2000 104 tilfeller per 100 000 innbyggere (både sivile samfunn og fengsler). I 2010 var den falt til 53,3 per 100 000 innbyggere og i 2014 nede på 36,6 per 100 000. Dødeligheten blant tuberkulosesyke er høy i Russland med 11,7 per 100 000. I Arkhangelsk kan man imidlertid vise til en mye lavere dødelighet på 4,4 per 100 000 noe som også gir en god indikasjon på at programsamarbeidet fungerer. 

EpiNorth

EpiNorth var et samarbeidsprosjekt om smittevern mellom Folkehelseinstituttet og søsterinstitutter i de andre nordiske land, de baltiske land og regioner Nordvest-Russland. Samarbeidet startet i 1998 som prosjektet "Infectious Disease Control in the Barents and Baltic Sea Regions". Fra 2004 fikk prosjektet navnet EpiNorth, og fra 2008 ble også Polen, Hviterussland og Ukraina med i samarbeidet. De russiske regionene som per 2014 deltok i prosjektet er syv oblaster (Murmansk, Arkhangelsk, Vologda, Kaliningrad, Leningrad, Novgorod og Pskov), to republikker (Komi og Karelia), Nenets autonome okrug og byen St. Petersburg. Samarbeidspartnere i Russland var regionale Rospotrebnadzor (Federal Service on Customers' Rights Protection and Human Well-Being Surveillance). Det var også samarbeid med Rospotrebnadzor sentralt i Moskva. Sekretariatet for prosjektet lå på Folkehelseinstituttet. Prosjektet ble hovedsakelig finansiert av Barents helse- og sosialprogrammet.  I perioden 2007-2012 var EpiNorth også finansiert av det europeiske smittevernbyrået (ECDC). Prosjektet utga jevnlig oversikter over den epidemiologiske situasjonen for viktige smittsomme sykdommer i Barents- og Østersjøområdet, som f.eks. hivinfeksjon (fig 1). Prosjektet ble avsluttet i 2015.

Elementer i EpiNorth-samarbeidet var bl.a.

  • utgivelse av tidsskrift (på engelsk og russisk) som ble publisert fra 2000 t.o.m 2012. Tidsskriftet ble utgitt i både elektronisk form og i papirutgave fire ganger årlig og har ca. 3000 abonnenter (EpiNorth journal).
  • innsamling av overvåkningsdata for 44 infeksjonssykdommer fra regioner og land innen samarbeidsområdet (EpiNorthData)
  • opplæringskurs i infeksjonsepidemiologi (EpiTrain)
  • nyheter om utbrudd og andre smittevernnyheter fra samarbeidsområdet (EpiWatch og EpiNews)  
 
HIVEpiNorth2011.
HIVEpiNorth2011.
Figur 1. Antall meldte tilfeller av hiv per 100 000 innbyggere 2011 (*2010) i områder som inngår i EpiNorth samarbeidet. Kilde: EpiNorth

Verdens helseorganisasjon (WHO)

Verdens helseorganisasjon (World Health Organization, WHO) ble etablert i 1948 og er et organ under FN med 194 medlemsstater. Det er utpekt ca 800 "WHO collaborating centres" i over 80 medlemsland rundt om i verden. Åtte av disse ligger i Norge, hvorav to på Folkehelseinstituttet (WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology og WHO Collaborating Centre for Reference & Research on Meningococci). Organisasjonen har hovedkvarter i Genève, men også seks regionalkontorer med en viss selvstendighet. Det europeiske regionalkontoret er lokalisert i København og omfatter 53 land. WHOs Europakontor samler inn overvåkingsdata fra medlemslandene. Data kan innhentes via internett (Centralized Information System for Infectious Diseases, CISID).

Organisasjonen har innen smittevernet to viktige varslings- og overvåkingsystemer;

Det internasjonale helsereglementet (IHR)

WHO vedtok i 2005 et nytt internasjonalt helsereglement (International Health Regulations, IHR) som erstattet tidligere helsereglement fra 1969. Formålet er å forebygge og motvirke internasjonal spredning av smittsomme sykdommer, samt sikre en internasjonal koordinert oppfølging. Reglementet stiller krav om informasjon til WHO og til andre land og har gjort det nødvendig å etablere et nasjonalt IHR kontaktpunkt ved Folkehelseinstituttet som er ansvarlig både for varsling og respons (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”). Det er opprettet et Norsk IHR forum som skal implementere og følge opp det internasjonale helsereglementet i Norge. Dette forumet består av representanter fra Helse- og omsorgsdepartementet, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Mattilsynet og Statens strålevern. Forumets sekreteriatet ligger på Folkehelseinstituttet.

Internasjonal folkehelsekrise (Public Health Emergency of International Concern, PHEIC)

Etter det internasjonale helsereglementet kan WHOs generaldirektør erklære en internasjonal folkehelsekrise (PHEIC) dersom verdenssamfunnet står oppe i en situasjon som utgjør en folkehelsetrussel mot andre land og hvor det kan være påkrevet med koordinering av tiltak. Generaldirektøren baserer sin vurdering på råd fra en særskilt oppnevnt komité av eksperter på det aktuelle smittevernområdet (Emergency Committee). Følgende PHEIC er blitt erklært siden det nye IHR-reglementet kom i 2005:

  • April 2009:  Influensa A (H1N1) pandemien 
  • Mai 2014:  Poliomyelitt situasjonen i mange land
  • August 2014:  Ebolautbruddet i Vest Afrika
  • Februar 2016 : Opphopningen av fosterskaden mikrokefali og andre nevrologiske tilstander i Brasil i 2015-2016 og Fransk Polynesia i 2014 sett i sammenheng med utbrudd av zikafeber i de samme områdene.

Global Outbreak Alert & Response Network (GOARN)

GOARN er et frivillig samarbeid mellom statlige myndigheter, laboratorier, universiteter og frivillige organisasjoner i regi av WHO. Nettverket ble startet i 2000 og har nærmere 100 medlemsorganisasjoner. GOARN publiserer nyheter om utbrudd i ulike deler av verden (”Disease Outbreak News” på WHOs nettsider). Folkehelseinstituttet er nasjonalt kontaktpunkt for GOARN i Norge.

Andre internasjonale informasjonssystemer om utbrudd og andre smittevernsituasjoner

Det finnes ulike internasjonale, nettbaserte systemer som gjennom epidemietteretning samler oppdatert informasjon om utbrudd og andre akutte smittevernsituasjoner rundt om i verden, vanligvis ved å monitorere oppslag på internett og annet media. De viktigste er:

CDTR (ECDC communicable disease threats report)

Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) utgir ukentlig en publikasjon med oversikt over smittevernhendelser som kan utgjøre en trussel mot smittevernet i Europa. Den inneholder også informasjon om hendelser innen smittevernet i andre deler av verden.

ProMED

ProMED (Program for Monitoring Emerging Diseases) er et internettbasert elektronisk rapporteringssystem som siden 1994 drives av en frivillig organisasjon. Informasjon om utbrudd og andre globale smittevernsituasjoner legges raskt ut på nettet, og publiseres uten at hendinger er bekreftet av nasjonale helsemyndigheter. Kilder kan bl.a. være helsemyndigheter, media, helsepersonell eller privatpersoner.

MedISys

Medical information system (MedISys) er et internettbasert automatisert rapporteringssystem for smittsommme sykdommer og andre helserelaterte hendelser. Systemet er utviklet av EUs Generaldirektoratet for helse og forbrukersaker (DG Sanco) og Joint Research Centre i Italia.

HealthMap

HealthMap ble utviklet av epidemiologer og dataeksperter ved Boston Children's Hospital i 2006 og er et automatisert system for innsamling av informasjon om utbrudd og andre globale smittevernhenvendelser.

Myndigheters og etaters internasjonale engasjement innen smittevernet

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet har i mange år hatt samarbeid med fag- og forskningsmiljøer i land verden rundt. På vaksinesiden er instituttet engasjert i en rekke forskningsprosjekter. Instituttet er rådgiver for Norad og bidrar med ekspertise til Verdens helseorganisasjon og til den globale vaksine alliansen (Global Alliance for Vaccines and Immunization, GAVI). Instituttet deltar i internasjonale forskningsprosjekter, og er involvert i mange internasjonale prosesser og nettverk. Instituttet er rådgiver for UD og er programpartner for fire av landene som nyter godt av økonomisk støtteordning innen EØS-avtalen. En egen avdeling for internasjonal folkehelse ved instituttet ble opprettet i 2012.

Gjennom instituttets globale helseberedskapsprogram arbeider Folkehelseinstituttet sammen med Palestina, Malawi, Moldova og Ghana for å styrke helseberedskapen på landnivå og globalt. Dette programmet er støttet av Norad. 

Coaltiton for Epidemic Prepardness Innovations (CEPI) er et partnerskap av offentlige, private og humanitære organisasjoner som skal stimulere, koordinere og finansiere utvikling av vaksiner mot utvalgte sykdommer, særlig der denne utviklingen ikke skjer gjennom markedsinsentiver. CEPI skal komme epidemiene i forkjøpet ved å utvikle vaksiner mot truende epidemiske sykdommer slik at vaksinene er klare til utprøving tidlig i et utbrudd, og dermed bidra til å begrense utbruddet slik at det ikke utvikler seg til en epidemi. CEPI arbeider for å utvikle vaksiner mot sykdommene Lassa-feber, MERS og Nipah, tre sykdommer som har potensiale til å bli store epidemier. CEPI-sekretariatet er en egen, uavhengig organisasjon i Folkehelseinstituttets lokaler, men med avdelinger i London og Delhi.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet skal bidra til at Norge fører en samordnet, helhetlig og helsefaglig basert politikk i globale fora på helseområdet. For å oppnå disse mål, følger Helsedirektoratet nasjonale fagansvarsområder også utenfor landets grenser. Dette arbeidet blir samordnet gjennom Avdeling global helse. Avdeling global helse er plassert i divisjon for folkehelse, men betjener alle divisjonene i direktoratet. Av internasjonale smittevernoppgaver kan nevnes: ​Avdelingen organiserer WHO-arbeidet med vekt på forberedelse og deltakelse i møter i de styrende organer. Dette arbeidet er organisert som avgrensede prosjekter for: Styremøtet i januar, helseforsamlingen i mai, og møtet i Regionalkomiteen for Europa i september.

EØS-midler

Norge bidrar gjennom EØS-midlene til de nyeste EU-landene. Formålet er å bidra til økonomisk og sosial utjevning og samarbeid i Europa. Ordningen skal bidra til å styrke bilaterale forbindelser og danne programpartnerskap med noen av EUs nyeste medlemsland. Utgangspunktet er EØS-avtalen som er hovedfundamentet i Norges samarbeid med EU. Avtalen sikrer fri bevegelse for personer, varer, tjenester og kapital, og gir norske bedrifter adgang til et marked med over 500 millioner mennesker. EØS-avtalen inkluderer en felles målsetting om å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. EØS-midlene består av to ordninger. Den ene er finansiert av Norge alene og utgjør 1,25 milliarder euro for perioden 2014-2021. Den andre ordningen er finansiert av Norge (96 %), Island (3 %) og Liechtenstein (1%) og utgjør 1,55 milliarder euro for samme periode. På norsk omtales begge ordningene som EØS-midlene og utgjør i perioden totalt 1,8 milliarder euro eller om lag 15 milliarder kroner. Helsedirektoratet er programpartner i tre land: Estland, Slovakia og Polen. Avdeling global helse er engasjert i helsesamarbeid med nærområdene og er medlem av programkomitéen for Barents helseprogram og i medlem av styringsgruppen for for hiv /aids innen helseprogrammet.

 

 

Eksterne lenker