Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Smittevernveilederen

01. Smittevernarbeidet i Norge

Organiseringen av smittevernet i Norge er karakterisert ved at primæransvaret for smittevernet er lagt til kommunehelsetjenesten. Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt.

Hopp til innhold

Organiseringen av smittevernet i Norge er karakterisert ved at primæransvaret for smittevernet gjennom kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven er lagt til kommunehelsetjenesten. Selv om de regionale helseforetakene har en rådgivnings­funksjoner innen smittevern i helseinstitusjoner og infeksjonsmedisinsk, sykehushygienisk og medisinsk-mikrobiologisk kompetanse, er hovedansvaret for rådgivning og assistanse til kommunene i smittevernspørsmål lagt til Folkehelseinstituttet. 

Smittevernarbeidet i Norge er i dag hovedsakelig regulert i smittevernloven som trådte i kraft 1. januar 1995. De viktigste aktørene innen smittevernet i Norge er:

  • Kommunehelsetjenesten
  • De regionale helseforetakene
  • Folkehelseinstituttet
  • Helsedirektoratet
  • Statens helsetilsyn 
  • Helsetilsynet i fylket
  • Fylkesmannen
  • Helse- og omsorgsdepartementet
  • Mattilsynet
  • Veterinærinstituttet

Kommunehelsetjenesten

Kommunen skal iflg. smittevernloven sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen er sikret nødvendige smittevernhjelp. Dette kan være forebyggende tiltak, nødvendige undersøkelser, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

Historisk bakgrunn

Den historiske utviklingen av det lokale smittevernarbeidet i Norge sammenfaller i all hovedsak med utviklingen av det offentlige lokale helsevesenet. Den første stadsfysikus ble ansatt i Bergen i 1603. Deretter fulgte Christiania 1618, Christiansand 1651, Kongsberg 1656 og Trondhjem 1661. På 1700-tallet ble det opprettet sunnhets- og karantenekommisjoner i en del byer. Som en konsekvens av lokale koleraepidemier ble det i 1831 opprettet provisoriske sunnhetskommiteer i  mange kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld. Sundhedsloven av 1860 bestemte at det i hver kommune skulle opprettes permanente sunnhetskommisjoner ledet av stadfysikus i byene og av en embedslege i landkommunene. Fra 1905 skiftet disse kommisjonene navn til helseråd. Etter innføring av lov om de offentlige legeforretninger av 1912 ble den offentlige legen i kommunene omtalt som stadsfysikus (i større byer), stadslege eller distriktslege. Distriktsleger var statlig ansatte underordnet amtslegen (fra 1918 fylkeslegen). Stadsfysikus og stadsleger var også lønnet av bykassene. Da kommunehelsetjenesteloven ble innført i 1984 ble distrikts- og stadslegestillingene omgjort til kommunelegestillinger. Kommunelegene ble ansatt av kommunen og mistet sin tilknytting til staten og fylkeslegen. Helserådene ble avviklet på slutten av 1980-tallet og erstattet av Helse- og sosialstyrer som ikke lenger ble ledet av kommunelegen. Ved innføring av smittevernloven i 1995 ble ansvaret for smittevernet tillagt kommunen som utpeker en kommunelege som skal utføre oppgaver innen smittevernvernet, i loven kalt kommunelege med ansvar for smittevernet, vanligvis kalt smittevernlegen.

Sykepleiere er en annen yrkesgruppe som har hatt stor betydning for det lokale forebyggende smittevernet. Landets første sykepleierskole ble startet i 1886. Etter hvert utdannet også frivillige organisasjoner sykepleiere. I begynnelsen av 1900-tallet var det forebyggende tuberkulosearbeidet det viktigste smittevernarbeidet, og skolene ble en viktig arena for det forebyggende helsearbeidet. Betegnelsen helsesøster ble første gang brukt i 1925, men den formelle helsesøsterutdanningen kom ikke i gang før åpningen av Statens helsesøsterskole i Oslo 1947. De første helsestasjoner kom på 1930-tallet.

Oppgaver innen smittevernet

Kommunen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som smittevernloven pålegger, herunder å;

  • skaffe seg oversikt over art og omfang av smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen,
  • drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges
  • sørge for at nødvendige individuelle forebyggende tiltak blir satt i verk,
  • sørge for at andre tiltak etter denne loven eller kommunehelsetjenesteloven blir satt i verk.

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de spres skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre de oppgaver innen smittevernet som smittevernloven pålegger (smittevernlegen). Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommuneoverlegens oppgaver som angår hele kommunen eller store områder. Siden 2004 er det mulig å inngå interkommunalt samarbeid om smittevernet. Når kommunen har delegert myndighet til en annen kommune, skal vedtak fattet av denne stadfestes av kommunen der saken har sin opprinnelse.

Kommuneoverlegen (smittevernlegen) skal iflg. smittevernloven:

  • utarbeide forslag til plan for helsetjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet
  • ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen
  • utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen
  • bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer
  • gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer
  • utføre alle andre oppgaver som følger av smittevernloven eller bestemmelser i medhold av denne, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.

Smittevernlegene er et frittstående nettverk for landets smittevernansvarlige kommuneleger som ble etablert i april 2015.

Nettverket skal bidra til et godt smittevern i norske kommuner gjennom faglig samarbeid mellom smittevernansvarlige kommuneleger, slik som:

  • utveksling av erfaringer, rapporter og planer mellom legene i nettverket.
  • påvirkning av rammebetingelsene for smittevernet (lovverk, retningslinjer, veiledere og planer) gjennom innspill, høringssvar og deltaking i råd og arbeidsgrupper.
  • forskning om praktisk smittevern i kommunene.
  • arrangering av kurs og konferanser.

Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner

Kommunen skal iflg forskrift om smittevern i helsetjenesten ha det overordnede ansvar for etablering, tilrettelegging og oppfølging a v infeksjonskontrollprogram ved kommunale institusjoner som er omfattet av forskriften,dvs. sykehjem eller boform for heldøgns omsorg og pleie. Kommunen står fritt til å velge om de ønsker å kjøpe bistandstjeneste fra helseforetak under det regionale helseforetaket, hos andre tilbydere eller å utvikle det selv. Kommunen skal sørge for at nødvendige tjenester etableres og at avtaler om bistand inngås. Kommunen skal sørge for at helsepersonell kan få nødvendig opplæring og anledning til å vedlikeholde sine kunnskaper.

Vaksinasjonsprogrammet

Kommunen skal iflg forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram til personer som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen tilby og gjennomføre vaksinering mot smittsomme sykdommer i henhold til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Programmet skal inneholde tilbud om barne- og influensavaksinasjoner. 

De regionale helseforetakene

Det regionale helseforetaket (RHF) skal sørge for at befolkningen i helseregionen er sikret nødvendig smittevernhjelp ved spesialistundersøkelse, laboratorieundersøkelse, poliklinisk behandling og sykehusbehandling, forsvarlig isolering i sykehus, og annen spesialisthelsetjeneste.

Historisk bakgrunn

De regionale helseforetakene ble opprettet 1.1.2002, og er en virksomhet eid av staten. De har et overordnet ansvar for spesialisthelsetjenester innen sin region. Siden 2007 er det fire regionale helseforetak: Helse Nord, Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst.

Oppgaver innen smittevernet

Det regionale helseforetaket skal iflg. smittevernloven utarbeide en plan for det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført. Det regionale helseforetaket skal utpeke en sykehuslege som sammen med kommunelegen kan gjøre vedtak om arbeidsforbud  (§ 4-2) og hastevedtak om tvungen legeundersøkelse og kortvarig isolering (§5-8).

Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner

Det regionale helseforetaket har iflg forskrift om smittevern i helsetjenesten det overordnede ansvar for etablering, tilrettelegging og oppfølging av infeksjonskontrollprogram ved statlige helseinstitusjoner.

Hvert RHF skal ha et senter for sykehushygiene som skal fungere som kompetansesenter for helseregionen. Kompetansesenteret skal faglig ledes av en heltidsansatt smittevernlege.

Kompetansesenteret skal:

  • samordne smittevernarbeidet, stimulere til aktivitet og fremme fagutvikling i det regionale helseforetakets helseinstitusjoner
  • yte sakkyndig hjelp til andre helseinstitusjoner i det regionale helseforetaket, herunder smittevernrådgivning, overvåking, kompetansehevende tiltak for personell, forskning og oppklaring av utbrudd i samarbeid med Folkehelseinstituttet.

Det regionale helseforetaket skal, dersom kommunene ønsker det, sørge for at det utarbeides tilbud om nødvendig smittevernbistand til kommunale institusjoner som omfattes av forskrift om smittevern i helsetjenesten innen helseregionen. Ledelsen ved institusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven § 1-2 er iflg forskrift om smittevern i helsetjenesten pålagt å sørge for at institusjonen rår over tilstrekkelig smittevernpersonell. Dette gjelder både offentlige og private institusjoner. For helseforetakene (HF) betyr dette at det skal utpekes en smittevernlege og hygienesykepleier(e) som skal ha ansvar for internt smittevernarbeid. Dersom det er forsvarlig av hensyn til smittevernet kan det samarbeides om smittevernpersonell ved flere helseinstitusjoner eller helseforetak.

Folkehelseinstituttet

Historisk bakgrunn

Instituttet har sine røtter i Statens institutt for folkehelse (SIFF) som ble etablert i 1929 etter en donasjon fra Rockefeller Foundation på 1 085 000 kr, med offisiell åpning 1.7.1930. Forløperen for instituttet var Medicinalstyrelsens laboratorier ved Rikshospitalet som ble etablert i 1916. Infeksjonssykdommer var den gang en av de mest alvorlige trusler mot befolkningens helse. Mikrobiologiske oppgaver kom derfor fra første stund til å dominere arbeidet ved det nye instituttet. I de første årene av instituttets virksomhet var oppgavene konsentrert til tre hovedområder:

  • bakteriologisk og immunologisk diagnostikk
  • produksjon av vaksiner og sera
  • kjemiske og bakteriologiske undersøkelser av vann og næringsmidler

Koppevaksine og serum til behandling mot sykdommer som difteri, bakteriell meningitt, stivkrampe, streptokokkinfeksjoner og tyfoidfeber var viktige produkter fra instituttet de første årene. Produksjon av difteriserum startet i Norge allerede i 1894, samme år som metoden ble utviklet i Tyskland. I 1960 ble det opprettet en egen avdeling for virologi. Etter etableringen av Epidemiologisk avdeling i 1970 har overvåking av smittsomme sykdommer vært et satsingsområde. Størstedelen av Statens institutt for folkehelse ble sammen med bl.a. Statens helseundersøkelser (SHUS) og Medisinsk fødselsregister innlemmet i det nye Nasjonalt folkehelseinstitutt (Folkehelseinstituttet) fra 1.1.2002; fra 2015 er det offisielle navnet Folkehelseinstituttet. Det nye instituttet fikk ansvar for alle nasjonale helseregistre, unntatt Kreftregisteret, og for koordinering av all offentlig epidemiologisk datainnsamling i Norge samt ansvar for toksikologi- og rusmiddelforskning. I 2003 ble Statens rettstoksikologiske institutt, i 2011 Rettsmedisinsk institutt og i 2015 Giftinformasjonen innlemmet i instituttet. I 2005 og 2006 utvidet Folkehelseinstituttet sitt faglige virksomhetsområde ved å legge mer vekt på sosiale ulikheter og helse, og ved å etablere en ny divisjon for psykisk helse. Instituttet fikk også ansvar for forebygging av helseskader og sykdom som følge av atferdsfaktorer som røyking, alkohol- og rusmisbruk og manglende fysisk aktivitet. I forbindelse med endringer i den sentrale helseforvaltningen 1. januar 2016 ble Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og sekretariatet for Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) en del av Folkehelseinstituttet. Den nye organiseringen rendyrker Folkehelseinstituttet sin rolle som kunnskapsleverandør ikke bare innen folkehelse, men også for hele helsetjenesten. Fra 1.1.2017 ble de rettsmedisinske fagene flyttet fra Folkehelseinstituttet til Oslo Universitetesykehus.

Oppgaver innen smittevernet

Folkehelseinstituttet er statens smitteverninstitutt. Instituttet overvåker bl.a. den nasjonale og deltar i overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen. Overvåking av smittsomme sykdommer i Norge utføres gjennom:

  • Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS)
  • utbruddsvarslingssystemet Vesuv
  • Sykdomspulsen som er basert på antall konsultasjoner hos fastleger og legevakter
  • Norsk overvåkingssystem for antibitikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS)
  • laboratorieanalyser ved instituttets nasjonale referanselaboratorier, som overvåker smittestoffer ved hjelp av fenotypiske og genotypiske metoder.

Instituttet driver forskning på smittevernområdet og sikrer nødvendig vaksineforsyning og vaksineberedskap.

Folkehelseinstituttet gir bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak, herunder i forbindelse med:

  • oppklaring og kontroll av utbrudd av smittsom sykdom i og utenfor helseinstitusjoner
  • barnevaksinasjonsprogrammet
  • behov for beskyttelse /smitteverntiltak ved utenlandsopphold
  • mikrobiell resistensutvikling
  • laboratorieundersøkelser innenfor områdene medisinsk mikrobiologi, infeksjonsimmunologi og entomologi
  • skadedyrbekjempelse
  • vannhygiene og tiltak for å forhindre smitte gjennom vann, og for å forhindre spredning av sykdomsfremkallende organismer som har sitt opphav i vann

Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner

Folkehelseinstituttet skal iflg. forskrift om smittevern i helsetjenesten holde oversikt over og samordne overvåking av infeksjoner i institusjoner i landet. Overvåking av sykehusinfeksjoner er en del av kvalitetssikringsarbeidet i helseinstitusjoner og skal bidra til å redusere forekomsten av infeksjoner i institusjonen. Infeksjoner i helseinstitusjoner overvåkes ved Folkehelseinstituttet gjennom Norsk overvåkingssystem for antibitikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS) og to årlige prevalens­undersøkelser ved sykehus og sykehjem. Prevalensundersøkelser måler andel pasienter med nosokomiale infeksjoner (sykehusinfeksjoner) på et gitt tidspunkt. De fire hyppigste infeksjonene og antibiotikabruk registreres ved disse undersøkelsene.

I tillegg skal Folkehelseinstituttet iflg. forskrift om smittevern i helsetjenesten bl.a.:

  • bidra til å samordne smittevernarbeidet nasjonalt og stimulere til fagutvikling,
  • tilby assistanse ved oppklaring av utbrudd,
  • drive undervisningsvirksomhet, kurs, samt oppdatering av kunnskaper i smittevern,
  • samordne utarbeiding av faglige veiledere og retningslinjer for smittevernarbeidet etter denne forskriften
  • holde Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn orientert om problemstillinger knyttet til smittevern i institusjonene og gi råd om eventuelle tiltak. 

Vaksinasjonsprogrammet

Folkehelseinstituttet gir retningslinjer om det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og sikrer vaksineforsyning samt rådgivning om vaksinasjon.

Organisering

I forbindelse med ny organisasjonsstruktur ved Folkehelseinstituttet ble det fra 1.9.2015 opprettet et nytt Område for smittevern, miljø og helse. Fra 1.april 2016 ble smittevernet inndelt i nye avdelinger under dette området. De viktigste avdelingene innen smittevernet er:

  • Avdeling for resistens og infeksjonsforebygging
  • Avdeling for tuberkulose, blod- og seksuell smitte
  • Avdeling for influensa
  • Avdeling for vaksineforebyggbare sykdommer
  • Avdeling for smitte fra mat, vann og dyr
  • Avdeling for skadedyrkontroll
  • Avdeling for vaksine
  • Avdeling for smittevernregistre
  • Avdeling for bakteriologi
  • Avdeling for virologi
  • Avdeling for infeksjonsimmunologi 
  • Avdeling for molekylærbiologi

Folkehelseinstituttet utfører mikrobiologiske spesialundersøkelser og ivaretar en rekke nasjonale folkehelserettede referansefunksjoner. Instituttet driver Nasjonalt medisinsk-mikrobiologisk beredskapslaboratorium som er et spesiallaboratorium for arbeid med mikroorganismer i smitterisikogruppe 3.

Folkehelseinstituttet har tre døgnåpne beredskapstelefoner innen smittevernet:

  • Smittevernvakt (tlf. 21076348) hvor helsepersonell kan få smittvernrådgivning og hvor helsepersonell skal varsle om tilfeller av enkeltsykdommer, utbrudd og andre smittevernsituasjoner.
  • Beredskapsvakt medisinsk mikrobiologi (tlf. 95214993) skal først og fremst benyttes av de øvrige mikrobiologiske laboratorier og politiet. Kommune- og spesialisthelsetjenesten skal primært kontakte sitt lokale laboratorium.
  • Nasjonal vannvakt (tlf. 21078888). er en døgnbemannet rådgivingstelefon for vannverk ved krisehendelser. Vannvakta tilbyr faglig støtte fra personer med erfaring fra vannverksdrift og krisehendelser.

Folkehelseinstituttet arrangerer hvert år følgende fagkonferanser innen smittevernfeltet:

  • Årskonferanse i mikrobiologi (desember)
  • Smitteverndagene (april - mai)
  • Vaksinedagene (september - oktober)
  • Nasjonal konferanse om antibiotikaresistens og infeksjoner i helsetjenesten (høst)

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret)

ble opprettet i 2004 ved sammenslåing av Senter for medisinsk metodevurdering (SMM), SINTEF Unimed, Stiftelse for helsetjenesteforskning (Heltef) og Divisjon for kunnskapshåndtering i Sosial- og helsedirektoratet. Kunnskapssenteret var tidligere underlagt Helsedirektoratet, men ble fra 2016 en del av Folkehelseinstituttet. Kunnskapssenteret oppsummerer og formidler bl.a. forskning om effekt av tiltak på viktige områder for helsetjenesten, deriblant smittevernet. De arbeider også for bedre pasientsikkerhet. Kunnskapssenteret mottar bl.a. bestillinger av kunnskapsoppsummeringer innen smittevernet.

Helsebiblioteket ble opprettet i 2006 og er en seksjon i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten som i 2016 ble en del av Folkehelseinstituttet. Helsebiblioteket er et nasjonalt bibliotek på internett som tilbyr gratis tilgang til fagressurser for helsepersonell. Det meste av innholdet er også fritt tilgjengelig for hele befolkningen.

 Biblioteket formidler bl.a.

  • ny og oppsummert forskning
  • nasjonale faglige råd og retningslinjer fra offentlige myndigheter,
  • veiledninger, råd og prosedyrer utarbeidet av anerkjente fagmiljøer
  • lover og forskrifter
  • styringssignal fra myndigheter og helsetjenestenes eiere.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet er et fagdirektorat og myndigheitsorgan som ligger under og blir etatsstyrt av Helse- og omsorgsdepartementet. Helsedirektoratet skal iflg. smittevernloven gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer.

Sosial- og helsedirektoratet (fra april 2008 Helsedirektoratet) ble opprettet i 2002 som et resultat av omorganisering i den sentrale helseforvaltningen. Fra 2016 ble Statens strålevern organisert som en etat i Helsedirektoratet.

Oppgaver innen smittevernet

Helsedirektoratet har en rekke roller innen smittevernet bl.a. å:

  • følge med i utviklingen i helsetjenestene i kommunene og gi råd til disse i spørsmål innen smittevernet
  • fastsette forskrifter etter delegasjon fra Helse- og omsorgsdepartementet
  • forvalte smittevernlovens bestemmelser
  • utgi faglige retningslinjer og veiledere
  • utgi undervisningsmateriell  og annet informasjonsmateriell bl.a. om seksuell helse
  • forvalte tilskuddsordninger knyttet til forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner

Når det er nødvendig for å sikre et effektivt og forsvarlig smittevern ved allmennfarlig smittsomme sykdommer, kan Helsedirektoratet iflg. smittevernloven bestemme at kommuner, fylkeskommuner eller statlige institusjoner skal organisere eller utføre nærmere bestemte tjenester eller tiltak, samarbeide, eller følge nærmere bestemte retningslinjer. På tilsvarende måte kan Helsedirektoratet pålegge helsepersonell å følge nærmere bestemte faglige retningslinjer.

Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner

Helsedirektoratet skal iflg. forskrift om smittevern i helsetjenesten ha en overordnet strategi for smittevernet i helsetjenesten. Direktoratet skal også være faglig normerende, blant annet når det gjelder praksis og prioriteringer, samt å formulere krav til utdanning i smittevern for helsepersonell.​ Helsedirektoratet leder det nasjonale arbeid med å fremme seksuell og reproduktiv helse. Det handler bl.a. også om å forebygge hiv og seksuelt overførte infeksjoner (SOI), seksuell risikoatferd og overgrep.

Smittevernspørsmål sorterer i direktoratet delvis under Divisjon for primærhelsetjenester (særlig Avdeling allmennhelsetjenster), Divisjon for spesialisthelsetjenester (særlig Avdeling sykehustjenester) og Divisjon for folkehelse (særlig Avdeling barne- og ungdomshelse). 

Statens helsetilsyn

  • Telefon: 21 52 99 00
  • Telefaks: 21 52 99 99
  • Adresse: Postboks 8128 Dep, 0032 Oslo
  • e-post postmottak@helsetilsynet.no
  • Nettsider: http://www.helsetilsynet.no/

Statens helsetilsyn har iflg. smittevernloven det overordnede tilsynet med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med smittevernloven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven. Dersom virksomhet drives på en måte som er i strid med smittevernloven, forskriftene eller enkeltvedtak med hjemmel i loven, og dette kan ha skadelige følger for pasienter eller andre, eller på andre måter er uheldige eller uforsvarlige, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette forholdene.

Historisk bakgrunn

Statens helsetilsyn har røtter tilbake til 1809 ved opprettelsen av Det norske sundhedskollegiet. Det sentrale Medicinaldirektørembedet ble opprettet i 1875, og Medicinaldirektoratet i 1891. I 1945 ble Helsedirektoratet opprettet som et direktorat under Sosialdepartementet. Direktoratet var ledende i utviklingen av helsevesenet i etterkrigstiden. I 1983 ble Helsedirektoratet skilt ut fra Sosialdepartementet som et frittstående direktorat. Samtidig ble det opprettet en egen helseavdeling i departementet. Tilsynsoppgavene og arbeidet med rettsikkerheten i helsetjenesten ble styrket ved omorganisering av direktoratet i 1994 da Helsedirektoratet skiftet navn til Statens helsetilsyn. Etter reorganisering av den sentrale helseforvaltningen i 2002 fikk Statens helsetilsyn mindre omfattende saksområder og en klarere tilsynsprofil. Mange forvaltningsoppgaver ble overført til det nyopprettede Helsedirektoratet.

Oppgaver innen smittevern i helseinstitusjoner

Statens helsetilsyn har iflg. lov om statlig tilsyn med helsetjenesten det overordnede tilsynet med smittevernet i helseinstitusjoner. Helsetilsynet skal føre tilsyn med hvordan smittevernarbeidet utføres i kommuner, helseforetak, helseinstitusjoner og statlige myndigheter.

Helsetilsynet i fylket

Helsetilsynet i fylket skal iflg. lov om statlig tilsyn med helsetjenesten føre tilsyn med alt helsevesen og alt helsepersonell i fylket og i tilknytning til tilsynet gi råd, veiledning og opplysninger som medvirker til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket.

Helsetilsynet i fylket og fylkesmannen skal iflg. smittevernloven ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og skal holde Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket.

Helsetilsynet i fylket blir administrert av Fylkesmannen, men er faglig direkte underordnet Statens helsetilsyn. Helsetilsynet i fylket ledes av fylkeslegen.

Fylkesmannen

Fylkesmannen er statens representant i fylket.I 2003 ble fylkeslegen underlagt fylkesmannsembetet. Fylkesmannen har normalt en helseavdeling som ledes av fylkeslegen. Fylkesmannen skal bl.a.:

  • se til at innbyggerne og andre får den rettssikkerheten de har krav på etter regelverket for helsetjenesten
  • se til at den nasjonale helsepolitikken blir fulgt opp i kommunene, fylkeskommunen og helseforetakene
  • gi råd om forhold som gjelder helsetjenester og helsetilstand til nasjonale, regionale og lokale myndigheter, helsepersonell og innbyggere. 

Flere fylkesmenn har de senere årene arrangert egne smittevernkonferanser i fylkene.

Fylkesmannen er klageinstans for kommunale vedtak etter smittevernloven. Ved forberedelse til tvangssak etter smittevernlovens bestemmelser skal begjæringen forelegges fylkesmannen, som omgående skal sende den til smittevernnemnda. 

Fylkesmannen skal iflg. MSIS- og tuberkuloseregisterforskriften varsles ved enkelttilfeller av visse sykdommer og for visse typer smittevernsituasjoner. Med varsling menes en umiddelbart formidlet beskjed på en slik måte at varsleren kan forvisse seg om at mottakeren har mottatt varslet (se kapittel ”Varsling av smittsomme sykdommer og smittevernsituasjoner”).

Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet har ansvaret for helsepolitikk, folkehelse, helsetjenester og helselovgivning og skal sørge for at befolkningen får gode og likeverdige helsetjenester. Departementet har det overordnede ansvar for smittevernet i landet.

Historisk bakgrunn

Sosial- og helsedepartementet (opprettet i 1993) ble delt i Sosialdepartementet og Helse-departementet ved omorganisering av sentral sosial- og helseforvaltning i 2002. Etter en omfordeling av oppgaver ble dagens Helse- og omsorgsdepartement opprettet i 2005. Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn er alle etater direkte underlagt departementet.

Departementets roller innen smittevernet omfatter bl.a. å.:

  • styre virksomheten i underliggende etater (f.eks Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet) gjennom tildelingsbrev og fastsetting av økonomiske rammer 
  • fastsette forskrifter og utarbeide rundskriv om tolkning av lover og forskrifter
  • utarbeide nasjonale rapporter og strategi- og beredskapsplaner innen smittevernet (for eksempel om hiv og seksuelt overførbare sykdommer, antibiotikaresistens, infeksjoner i helsetjenesten og influensapandemiberedskap)
  • fastesette hvilke sykdommer som i henhold til smittevernloven skal være allmennfarlige smittsomme sykdommer
  • gi bestemmelser om hvilke sykdommer som skal være meldings- og varslingspliktige i MSIS
  • fastsette hvilke vaksiner som skal inngå i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet
  • tildele laboratorier referansefunksjoner for ulike mikrobegrupper

Smittevernspørsmål sorterer vanligvis under departementets Folkehelseavdeling.

Mattilsynet

Mattilsynet ble opprettet i 2004 ved en sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn, Fiskeridirektoratets sjømatkontroll, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og 89 kommunale næringsmiddeltilsyn.

Historisk bakgrunn

Siden 1600-tallet har lovverket inneholdt bestemmelser om omsetning av mat. I forbindelse med utbrudd av kolera og tyfoidfeber på begynnelsen av 1800-tallet ble det opprettet egne kommisjoner i byene. Disse gjennomførte ulike hygieniske tiltak for å begrense videre spredning. Ved innføring av Sunnhedsloven i 1860 ble ansvaret for kontroll og omsetning av næringsmidler lagt til den permanente sunnhedskommisjonen (fra ca. 1905 Helserådet).  På slutten av 1800-tallet ble det i de større kommunene etablert kontroll med kjøtt hjemlet i lokale sunnhetsforskrifter, og senere ble det i enkelte kommuner etablert offentlige slaktehus. Kjemiske undersøkelser gav fra midten av 1800-tallet mulighet til å avsløre forfalskning av matvarer. Bakteriologiske undersøkelser på slutten av 1800-tallet ble et supplement og alternativ i påvisning av risiko knyttet til ved mat, særlig etter urbaniseringen og økt industriell produksjon av mat på slutten av 1800-tallet. I 1893 ble det opprette et eget hygienisk institutt ved Det kongelige Fredriks Universitet i Kristiania. Fra 1908 var den offentlige næringsmiddelkontrollen med kjemiske og bakteriologiske analyser av vann og mat lagt til Hygienisk Instituttet og ble ledet av en statskjemiker. Stillingen og funksjonen ble i 1929 flyttet til Statens institutt for folkehelse. Kjøttkontrolloven av 1892, Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer av 1924, Lov om tilsyn med næringsmidler av 1933 og Lov om samordnet næringsmiddelkontroll av 1978 ga veterinærer en viktig rolle i næringsmiddelkontrollen. Etter at Statens næringsmiddeltilsyn ble opprettet i 1988 ble den sentrale forvaltingen kraftig styrket og forvaltningen ble flyttet fra helsemyndighetene til landbruksmyndighetene. Lokal kontroll og tilsyn var forankret i kommunene fram til opprettelsen av det statlige Mattilsynet i 2004. Matloven som trådte i kraft fra 1. januar 2004 innførte systematisk internkontroll i virksomheter for å sikre at virksomhetens aktiviteter utføres i samsvar med fastsatte krav.

Oppgaver innen smittevernet

Mattilsynets viktigste oppgave innen smittevernet er å bidra til å sikre forbrukerne helsemessig trygg mat og trygt drikkevann. Mattilsynet skal også:

  • fremme god kvalitet, og fremme plante-, fiske- og dyrehelse, miljøvennlig produksjon og etisk forsvarlig hold av fisk og dyr
  • forvalte og utarbeide regelverk, føre tilsyn med serveringssteder, dagligvarebutikker, matvareprodusenter og importører
  • formidle informasjon og kunnskap til forbrukerne og til matvarebransjen bl. a. å være innholdsansvarlig for www. matportalen.no  
  • føre tilsyn og fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene i matloven, blant annet kan de forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning av varer fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, merking m.m.
  • fører tilsyn med dyrehelsepersonell.
  • håndtere matvarekriser.
Hovedkontoret for Mattilsynet ligger i Oslo, og siden 2015 er det 5 regioner med hovedbase i Sortland, Steinkjer, Sandnes, Brumundal og Ås. Regionene er oppdelt i tilsammen 32 avdelinger rundt om i landet.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) en uavhengig og tverrfaglig vitenskapskomité som vurderer risiko for Mattilsynet og Miljødirektoratet, som bruker vurderingene til å utarbeide råd, gi tillatelser, utvikle regelverk og gi innspill til departementene. VKM kan også gjøre risikovurderinger på eget initiativ. Det er et viktig prinsipp at Vitenskapskomiteen for mattrygghet skal være faglig uavhengig. Dette betyr at departementene, Mattilsynet eller noen andre har instruksjonsrett over komiteen i faglige spørsmål. Komiteen har ca. 120 medlemmer som sammen har bred tverrfaglig kompetanse. Vitenskapskomiteen har et eget sekretariat, som skal bistå komiteen og faggruppene med å tilrettelegge arbeidet både faglig og praktisk. Administrativt er sekretariatet siden 2016 organisert som en egen enhet ved Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttet har ingen faglig instruksjonsrett over sekretariatet. Nettsider: http://www.vkm.no/

Veterinærinstituttet

Veterinærinstituttet er et biomedisinsk beredskaps- og forskningsinstitutt med fiskehelse, dyrehelse, dyrevelferd, mattrygghet og fôrtrygghet som kjerneområder. Instituttet er myndighetenes viktigste kunnskapsleverandør ved forebygging, rådgiving, oppklaring og håndtering av alvorlige smittsomme sykdommer hos fisk og landdyr og zoonoser. Veterinærinstituttet bistår også i forebygging og håndtering av kriser forårsaket av helseskadelige forbindelser og smittestoffer i fôr og mat. Instituttet leverer også en rekke tjenester, bl.a. innen diagnostikk og analyser. Veterinærinstituttet er underlagt både Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Historisk bakgrunn

Veterinærinstituttet ble opprettet i 1891 under navnet Veterinærpathologisk laboratorium som det eldste av tilsvarende institusjoner i Norden. Institusjonen kom tidlig til å dra nytte av den store framgang innen bakteriologi og serologi som fant sted før og omkring århundreskiftet. Nye diagnostiske metoder og terapeutiske hjelpemidler åpnet veien for systematisk og rasjonell kontroll av husdyrsykdommer i Norge. Virksomheten ved Veterinærinstituttet la på et tidlig tidspunkt grunnlaget for utryddelse av brucellose, storfetuberkulose og andre alvorlige dyresykdommer. Produksjon av serum begynte i 1914. Siden har produksjon av en rekke forskjellige sera og vaksiner, først og fremst til innenlandsk bruk, vært foretatt i den utstrekning man har funnet det praktisk og nødvendig. Veterinærinstituttet har etablert regionale laboratorier i Harstad (fra 1950), Sandes (fra 1969), Trondheim (fra 1973), Bergen (fra 1979) og Tromsø (fra 1997).

Veterinærinstituttets virksomhet har sin basis i forskning og utvikling, og omfatter blant annet laboratoriediagnostikk- og analyser, beredskap, epidemiologi, risikovurdering og referansefunksjoner. 

Norsk zoonosesenter

Norsk zoonosesenter ble etablert i 1999 ved Veterinærinstituttet i samarbeid med Statens institutt for folkehelse. Senterets oppgave er å samle, analysere og presentere epidemiologiske data om zoonoser og zoonotiske agens i Norge som grunnlag for å forebygge eventuell smittespredning av zoonoser gjennom fôr, mat, dyr og dyreprodukter. Også koordinering av overvåking av antibiotikaforbruk og -resistens innen veterinærmedisin inngår i dette arbeidet. Senteret utgir hvert år Zoonoserapporten som tar for seg situasjonen for sykdommer som kan smitte mellom dyr og mennesker. Rapporten er utarbeidet i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Mattilsynet.