Liten melbille har siden 1950-tallet invadert hønsehus over hele verden. Opprinnelig levde den av møkk i fuglereder og flaggermushuler i Øst-Afrika. Etter hvert dukket den fåtallig opp på fuktige steder i kornlagre. Den ble en vanlig blindpassasjer med kornlaster verden over. Først når den kom inn i fjørfeanlegg fant den igjen sitt "rette" miljø, og den spredte seg raskt videre. Hvordan billen først kom til Norge kan man ikke sikkert fastslå. Den er fortsatt en vanlig blindpassasjer i importert korn. På en eller annen fôrsilo kan den ha kommet seg over på ferdig produsert fôr. En annen spredningsmulighet er import av besteforeldrekyllinger fra utlandet. Mindre sannsynlig er spredning gjennom gårdsturisme i utlandet eller selvspredning fra Sverige, der billen har vært vanlig de senere år.

Problemer i rugeegganlegg

Liten melbille lever av møkk, fôravfall, døde dyr og insekter, og er særlig vanlig rundt fôrmaskinene. Fjørfeet spiser villig larver og voksne. Derfor vil de normalt selv kunne holde billebestanden nede. Problemet med de enorme antall oppstår der møkka lagres beskyttet og utilgjengelig for fjørfeet over lang tid. Dette er vanlig i rugeegganlegg. I Norge er billen funnet på en rekke slike anlegg i Hedemark, Rogaland og Trøndelag. Utenlands er billen vanlig i broiler- og kalkunoppdrett, men på grunn av kort produksjonssyklus blir billebestanden vanligvis mindre. Fra Skottland foreligger en rapport om masseforekomst i grisehus, men dette er ikke vanlig.

Skade på veggisolasjon

Når larvene skal forpuppe seg, dvs. at de skal forvandles til voksne biller, borer de seg ned i jorda. Dersom gulvet er av mur, kan de bruke de dypere lag av møkka. Imidlertid velger store skarer av dem å bore seg inn i veggisolasjon. I løpet av 2 til 3 år kan isopor og annen skumisolasjon bli fullstendig pulverisert. Glassvatt er mindre utsatt for skade, men kan etter lang tids billebesøk miste sin isolasjonsevne.

Sykdommer

Problemet er ikke at sykdommer importeres med liten melbille til Norge. Problemet er at sykdommene kan overleve i billene hvis smitte først har kommet inn i et hus. Laboratorieforsøk viser at billene kan smitte nye besetninger. Av de fjørfesykdommer som finnes fast eller tidvis i Norge, kan billene bære Marek's sykdom, Escherichia coli, Campylobacter og Salmonella. Fra utlandet kjennes en rekke andre, bl.a. Newcastle disease, infeksiøs bursitt og aviær influensa. Det strides mye om billenes betydning som smittespreder i virkelige hønsehus, utenfor laboratoriene. Mens man i Danmark ikke ble kvitt Salmonella på en gård før alle billene var utryddet, synes andre forsøk mindre klare.

Bekjempelse

Billen har vist seg svært vanskelig å utrydde. For det første gjemmer den seg i veggene under sprøyting, der det er vanskelig å komme til. For det andre vandrer den mye rundt utenfor hønsehuset og vil derfor lett dukke opp igjen etter behandling. For det tredje utvikler billene lett resistens mot insektmidler. Dessuten vil den sterkt alkaliske hønsemøkka raskt bryte ned mange midler, spesielt fosformidlene. Mest lovende i dag synes bruk av larvemidler, som i eksperimentelle hønsehus har gitt 95 – 100 % kontroll i løpet av 42 dager. Midlene påføres trespon som strøs ut i hønsehus før kyllingene settes inn, dernest noen uker etter. De er ikke giftige for mennesker eller fugler, men hindrer billelarvene i å skifte hud. Dessverre er de ikke noe sted i verden prøvd ut i store hønsehus med lang produksjonssyklus.

Billene er svake for kulde, og vil dø alt etter noen dager ved 0 °C eller kaldere. Mellom to innsett om vinteren kan det ha en effekt å kjøle ned hønsehuset, men det tar ofte mange uker før hele huset og veggene er gjennomkalde.

På sikt bør det gjøres noe med driftsrutiner og bygningsmassen. Overgangen fra gulv til veggisolasjon burde tettes. Det kan settes metallkraver på trebjelker og grunnmur for å hindre billene og deres larver i å klatre opp mot taket, der de kan gjemme seg under rensing av lokalene. Det bør vurderes å gjøre noe med hovedårsaken til masseforekomsten av billene. Møkk må fjernes underveis i produksjonssyklusen. Nye tekniske løsninger må finnes, som f.eks. automatiske utskrapere, transportbånd for møkk e.l. Dessuten må møkk som er infisert med biller destrueres på ett eller annet vis, f.eks. ved kverning, tørking, innpakking på samme måte som silofôr, nedgraving e.l. I dag vil ubehandlet møkk som kjøres ut på jordene medføre massesverming av biller på varme sommernetter. De kan for det første kunne fly tilbake til hønsehuset de kom fra, dernest kan de smitte andre gårder og hønsehus i nærheten.