Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Narkotika i Norge

Hvordan kan vi måle bruk av narkotika?

Det finnes mange metoder for å kartlegge narkotikabruk, men ingen av dem gjenspeiler status og utviklingstrekk for slik bruk i befolkningen helt riktig.

Hopp til innhold

Erfaring med og forskning om metodene gir imidlertid informasjon om deres sterke og svake sider og hvilke metoder som gir informasjon om hvilke undergrupper av brukere. Ofte vil sammenstilling av tall om narkotikabruk fra ulike kilder gi tilstrekkelig informasjon for aktuelle formål. I denne artikkelen gjennomgås de vanligste metodene for måling av narkotikabruk.

Hovedpunkter

  • Narkotikabruk underrapporteres som regel i spørreundersøkelser i hele befolkningen eller blant brukere av rusmidler
  • Narkotikabruk avsetter spor i kroppen som kan måles ved prøver av blod, urin, spytt, hår
  • Registerdata kan gi verdifull informasjon om problemer ved bruk av narkotika
  • Målinger i avløpsvann av narkotiske stoffer og deres metabolitter gir informasjon om forbruk av disse i oppsamlingsområdet for hvert renseanlegg
  • Ved å kombinere ulike datakilder og modellere underliggende sammenhenger beregnes for eksempel omfang av sprøytebrukere

Typer av datakilder

Tilgang til informasjon om bruk av narkotika kan deles i tre hovedgrupper: A) undersøkelser om forbruk hos enkeltpersoner, B) undersøkelser/målinger som er knyttet til aggregerte grupper og C) metoder som indirekte kan anslå omfang av bruk eller misbruk. Nedenfor er det gitt eksempler i de tre kategorier som så vil bli utdypet i teksten:

  • A1 Spørreundersøkelser i befolkningen
  • A2 Spørreundersøkelser i utvalgte grupper (personer i behandling, i ulike tiltak, med risikabel bruk)
  • A3 Biologisk materiale: Målinger i hår/spytt/blod/urin
  • A4 Registerdata
  • B Måling av rusmidler eller omdannelsesstoffer fra rusmidler i avløpsvann
  • C1 Bruke ulike datakilder og etablerte sammenhenger mellom dem
  • C2 Multiplikatormetoder

I spørreundersøkelser generelt kan det settes spørsmålstegn ved om personer svarer riktig. Avhengig av hva man spør om, vil det være ulike mekanismer som bidrar til dette: man husker ikke godt nok eller man vrir svaret - bevisst eller ubevisst - i retning av hva man vil forvente av seg selv eller det man tror den som intervjuer mener er bra. Dette er forhold som vi er oppmerksomme på, som det delvis kan justeres for og som må tas hensyn til når vi trekker slutninger fra et datamateriale.

Mange personer med hyppig rusmiddelbruk har mistet, eller aldri hatt, en fast bolig eller jobb og kan også ha et dårlig sosialt nettverk. Mange har midlertidige adresser og kan ha lange fengsels- eller behandlingsopphold. Spørreundersøkelser basert på informasjon om bosted i sentrale registre vil i liten grad nå fram til slike grupper, enten det er intervjuere som oppsøker boligadresser eller spørreskjemaer som sendes med post til visse adresser. Grad av marginalisering blant brukere av et rusmiddel har innflytelse på hvordan rusmiddelbruken kan måles. Hvis bruk stort sett foregår i marginaliserte grupper, som ved heroinbruk, får vi lite informasjon gjennom spørreundersøkelser som tar utgangspunkt i at personer er registrert med riktig adresse.

De konkrete datakilder som er brukt i denne publikasjonen er beskrevet i her (artikkelen Datakilder narkotika)

Forbruk hos enkeltpersoner

A1: Spørreundersøkelser i befolkningen

En vanlig måte å måle rusmiddelbruk på har vært å sende spørreskjemaer hjem til et utvalg av befolkningen, ringe dem eller oppsøke dem hjemme for å få et personlig intervju. Med ny teknologi kan det gjennomføres undersøkelser via internett og mobiltelefon.  Ved bruk av slike metoder er det viktig å sikre seg at narkotikabruk blant dem som svarer gir et representativt bilde av narkotikabruk i befolkningen eller at man kan justere resultatene for best mulig å sikre dette. Underrapportering er imidlertid et kjent fenomen, eller rapportering som går i en retning som er sosialt ønskverdig hos de som svarer. De siste årene har andelen personer som svarer på slike undersøkelser blitt så lav at tilliten til at svargruppen er representativ er lav. Uansett hvor høy svarprosenten er, kan imidlertid representativiteten være svak. For eksempel når disse undersøkelsene sjelden sosialt marginaliserte grupper som bruker tunge narkotiske stoffer (Bye et al. 2013; Sandøy 2015; Statistisk sentralbyrå 2015).

A2: Spørreundersøkelser i utvalgte grupper

I Norge har det vært gjennomført undersøkelser blant f.eks. studenter, blant personer som tas inn i behandling for problemer med bruk av rusmidler og blant brukere av sprøyteutdelingstiltak. Hovedargumentasjonen for å spørre utvalgte grupper er å kartlegge rusmiddelbruk blant personer som ikke nås eller blir for få av i en generell spørreundersøkelse i befolkningen. Også her kan man kartlegge forbruk og konsekvenser relativt detaljert. For noen grupper, for eksempel personer som tas inn i behandling for problemer med narkotikabruk, vet vi at de har alvorlige problemer med slik bruk. Dermed får vi informasjon også om bakgrunnen for og konsekvenser av slik bruk.

Det vil alltid være usikkert hvem som er representert i slike utvalg av brukere av rusmidler. Derfor er det også usikkert om det er mulig å uttale seg om større grupper av rusmiddelbrukere basert på slike «ikke-representative» utvalg. Dette må vurderes for hver enkelt undesøkelse (Gjersing og Sandøy 2014; Bretteville-Jensen 2005).

A3: Biologisk materiale: Målinger i hår/spytt/blod/urin

Rusmiddelbruk avsetter spor i kroppen som kan måles ved prøver av blod, urin, spytt, hår etc. (Gjerde et al. 2011). Kunnskapen om de kjemiske prosessene som skjer i kroppen etter inntak av rusmidler utvides stadig, og dermed også hvilke stoffer som kan måles i biologisk materiale på ulike tidspunkter etter inntak av rusmidler. Det kan måles både inntak av rusmidler (stoffet selv eller et omdannelsesstoff) eller endringer i kroppen som følge av inntak av rusmidler. Noen stoffer omdannes raskt og kan dermed bare måles i et tidsvindu på noen timer, som for eksempel heroin i blod, mens alkoholinntak kan monitoreres i hår i flere måneder. Selv om undersøkelsesmetoden brukes i økende grad, er det pr. i dag uklart om mengde rusmiddel brukt og hvor lenge det er brukt kan kartlegges tilstrekkelig gjennom målinger i biologisk materiale. Det vil variere fra rusmiddel til rusmiddel og type biologisk materiale som foreligger. Formålet med en slik undersøkelse vil avgjøre om metoden er god nok alene.

Resultater av måling av biologisk materiale for personer vil ha de samme svakheter knyttet til representativitet på befolkningsnivå som spørreundersøkelser i befolkningen.

Ved mistanke om påvirket kjøring, sender politiet blodprøver til avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus. Her testes prøvene for innhold av alkohol og narkotika. Ved obduksjoner sendes også slike prøver til samme sted. Det lages årlige statistikkrapporter som beskriver omfang av alkohol og type narkotika som blir påvist (OUS 2018). 

A4: Registerdata

Ved innleggelse i behandling eller tiltak av annen type knyttet til rusmiddelbruk, er det vanlig å kartlegge hvilke rusmiddelproblemer personene har. Slik informasjon registreres lokalt og kan benyttes til utredning og forskning innen de rammer som lovverket setter. Informasjon om rusmiddelbruk før innleggelse i tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal for eksempel nå rapporteres til Norsk pasientregister som drives av Helsedirektoratet (Lauritzen og Amundsen 2013). Registerdata for rusbehandling er foreløpig i en utviklingsfase. Også data fra politi og domstoler for narkotikarelaterte lovbrudd og forseelser gir viktig informasjon. Dødsårsaksregisteret gir informasjon om hvor mange dødsfall som vurderes til å være direkte utløst på grunn av inntak av hhv alkohol og narkotika (FHI 2018).

B Undersøkelser/målinger i aggregerte grupper

Måling av rusmidler eller omdannelsesstoffer fra rusmidler i avløpsvann

Siden rusmiddelbruk kan måles i urin, er det også mulig å måle rusmidler eller deres omdannelsesstoffer i kloakken eller mer generelt i vann/avløpsvann. Prøver tatt ved inntaket til renseanlegg vil fortelle, etter en omregning som tar inn mange faktorer, hvor mye som er brukt av de personer som har benyttet toaletter knyttet til renseanlegget i en periode forut for målingen. Det må tas hensyn til faktorer som hvor mye urin som ikke fanges opp av toalettene, lekkasjer og kjemiske prosesser i avløpsrørsystemer, alternative kilder (lovlige og ulovlige utslipp som ikke er inntatt av mennesker, for eksempel teknisk sprit til rengjøring) i tillegg til de momenter som er nevnt over om måling i biologiske materialer. Målinger gir informasjon om for eksempel antall gram kokain brukt pr dag pr 1000 innbygger i nedslagsfeltet til renseanlegget. Det viser ikke om noen få personer bruker mye eller om mange personer bruker lite (Frost & Griffiths 2008; EMCDDA 2018)). Målingene vil også omfatte oppsamlingsfeltet for det enkelte renseanlegg og ikke nødvendigvis gi et representativt bilde for befolkningen.

Indirekte metoder

C1: Bruke ulike datakilder og etablerte sammenhenger mellom dem

 I tillegg til metodene som er nevnt over, er det mulig å kombinere informasjon fra ulike datakilder for å anslå antall personer som bruker narkotika på en risikofylt måte. Utgangspunktet er som regel at det er etablert en teoretisk eller målt (empirisk) sammenheng mellom antall risikobrukere og en eller flere andre størrelser. Et eksempel er den stabile sammenhengen i ulike populasjoner mellom gjennomsnittlig drukket alkoholmengde i et år og andelen som var stordrikkere (Skog 1985). Ved nye undersøkelser av størrelsen på gjennomsnittlig drukket alkoholmengde anslås så andelen stordrikkere ut fra denne sammenhengen. Metodene kalles ofte indirekte og benyttes hyppigst i situasjoner hvor spørreundersøkelser ikke når fram til den gruppe man vil måle omfanget av. En rekke indirekte metoder er utviklet for å måle omfang av tungt narkotikabruk, men kan også benyttes for andre typer rusmiddelmisbruk. Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) har utarbeidet retningslinjer for indirekte metoder som måler omfang av det tunge narkotikamisbruket, hvor en av metodene er multiplikatormetoden (Hay et al. 1999; Kraus et al. 2004).

C2: Multiplikatormetoden

Multiplikatormetoden tar generelt utgangspunkt i at antall brukere, M (ukjent), multiplisert med en størrelse, p (kjent eller anslått), gir oss en kjent størrelse N. Det vil si at M*p=N. Da kan vi beregne antall brukere, M, ved formelen M=N/p. La for eksempel M være et ukjent antall sprøytebrukere. La p være sannsynligheten for at en sprøytebruker blir innlagt i behandling i løpet av et år, noe som kan anslås i spørreundersøkelser blant sprøytebrukere. La så N være antall i behandling som oppgir at de har inntatt narkotika med sprøyter siste år. Da kan vi anslå antall sprøytebrukere ved formelen over. Metoden er god hvis grunnlagstallene er gode, blant annet bør verdien av p være målt i flere undersøkelser over tid (Bretteville-Jensen og Amundsen 2006).

Referanser

Bretteville-Jensen, A. L. (2005). Økonomiske aspekter ved sprøytemisbrukernes forbruk av rusmidler. En analyse av intervjuer foretatt 1993-2004. Oslo: SIRUS rapport 4/2005   

Bretteville-Jensen, A. L., & Amundsen, E. J. (2006). Omfang av sprøytebruk i Norge. Oslo: SIRUS rapport  5/2006

Bretteville-Jensen, A. L., & Amundsen, E. J. (2009). Heroinbruk og heroinbeslag i NorgeOslo: Oslo: SIRUS rapport  8/2009

Bye E.K., Amundsen E.J. og Lund M. (2013) Bruk av tobakk, rusmidler og vanedannende legemidler i Norge – hovedfunn fra SIRUS’ befolkningsundersøkelse i 2012. Oslo: SIRUS rapport 6/2013

European Monitoring Centre for Durgs and Dug Addiction/EMCDDA (2018) Lates data reveal drug taking habits in close to 60 European cities

Frost, N., & Griffiths, P. (2008). Assessing illicit drugs in wastewater (Vol. No 9). Luxembourg: EMCDDA/ Off ice for Official Publications of the European Communities

Folkehelseinstituttet/FHI (2018) Dødsårsaksregisteret - statistikkbank

Gjerde, H., Øiestad, E. L., & Christophersen, A. S. (2011). Using biological samples in epidemiological research on drugs of abuse. Norsk Epidemiologi, 21(1).

Gjersing L. og Sandøy T.A. (2014) Narkotikabruk på gateplan i syv norske byer. Oslo: SIRUS rapport 1/2014

Hay, G., McKeganey, N., Wiessing, L., & Hartnoll, R. (1999). Methodological Guidelines to Estimate the Prevalence of Problem Drug Use on the Local Level. Lisbon: EMCDDA.

Kraus, L., Kümmler, P., Augustin, R., Pfeiffer, T., Simon, R., Wiessing, L., et al. (2004). Key Epidemiological Indicator: Prevalence of problem drug use. Lisbon: EMCDDA

Lauritzen G., og Amundsen E.J. (2013) Pasienter tatt inn i behandling i 2011 for problemer knyttet til bruk av narkotiske stoffer og vanedannende legemidler. Oslo: SIRUS rapport 3/2013.

Oslo Universitetssykehus/OUS (2018) Alkohol og rusmidler. Temaside for statistikk, fakta og rapporter om alkohol og andre rusmidler.

Sandøy T.A. (2015) Bruk av illegale rusmidler: Resultater fra befolkningsundersøkelser 2012-2014. Oslo: SIRUS rapport 4/2015 

Statistisk sentralbyrå/SSB (2015) Dokumentasjonsrapport. Undersøkelsen om tobakk- og rusmiddelbruk i Norge.