Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Miljø og helse - en kunnskapsbase

03. Menneskeproduserte radioaktive stoffer

Kapitlet Stråling er under revisjon.

Hopp til innhold

Innledning

Radioaktive stoffer kan enten ha sitt opphav fra naturlige prosesser som nevnt foran, eller de kan være produsert av mennesker. Det er flere årsaker til at samfunnet i dag direkte eller indirekte produserer radioaktive stoffer. Typiske anvendelsesområder for slike stoffer er: Energiproduksjon (kjernekraftverk), kjernevåpen, medisin (diagnostikk/terapi), industri og forskning. Det er tre måter som hovedsakelig benyttes for å produsere radioaktive stoffer: fisjon (kontrollert spalting av atomkjerner, f.eks. 235U (uran-235); fusjon (sammenslåing av atomkjerner), og nøytronaktivering (nøytronbestråling som fører til dannelse av radioaktive stoffer).

Felles for alle radioaktive stoffer er at de har en ustabil kjerne som blir spaltet enten naturlig eller ved bestråling av nøytroner. Ved spaltningen frigjøres energi og det dannes nye stoffer som igjen kan være radioaktive. På den måten foregår det såkalte “kjedereaksjoner” til det dannes et stabilt element. I slike kjedereaksjoner dannes det etter tur en rekke forskjellige radioaktive stoffer (radionuklider). De kan ha forskjellige fysiske og kjemiske egenskaper, forskjellige halveringstider, og de kan sende ut stråling av forskjellig type og energi. Halveringstiden til et radioaktivt stoff indikerer hvor lang tid det tar før halvparten av stoffet har spaltet seg og dannet nye stoffer. Halveringstiden kan variere fra brøkdeler av et sekund til millioner av år. Ved spalting sendes det ut en partikkel som enten er en alfapartikkel (positivt ladet heliumkjerne) eller en betapartikkel (negativt ladet elektron). Sammen med disse følger det gjerne gammastråling som er høyenergetisk elektromagnetisk stråling.

Produksjon av radioaktive stoffer fører til dannelse av radioaktivt avfall som kan være i fast, flytende eller gassform. Det er mange uløste problemer knyttet til å lagre avfallet. Radioaktive stoffer skal behandles og lagres slik at det ikke innebærer strålefare for mennesker og miljø, verken under normale betingelser eller ved ulykker.

Denne fremstillingen vil omhandle følgene ved radioaktivt nedfall med vekt på ekstern bestråling og forurensning av næringsmidler. Radioaktive stoffer i forbindelse med forbruksartikler vil også bli omtalt.

Annet radioaktivt avfall er ikke beskrevet spesielt. Behandling av slikt avfall er underlagt myndighetskontroll. Avfallshåndtering skjer i forbindelse med virksomheten ved Institutt for energiteknikks to forskningsreaktorer (ved Halden og Kjeller), ved sykehus samt i industrien hvor en benytter radioaktive kilder.

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

Det er hovedsakelig to hovedkilder til radioaktivt nedfall over store geografiske områder. Det som blir kalt “globalt nedfall” skyldes nedfall etter prøvesprengninger av kjernevåpen i atmosfæren fra begynnelsen av femtitallet til midten av sekstitallet. Eksplosjonen i reaktoren i Tsjernobyl i april 1986 førte også til spredning av betydelig mengder radioaktivt nedfall over større landområder.

Et radioaktivt nedfall som følge av detonering av kjernevåpen eller utslipp fra et kjernekraftverk inneholder en rekke forskjellige radioaktive stoffer med forskjellige halveringstider og kjemiske egenskaper. Mennesker vil få en ekstra intern strålebelastning enten gjennom inhalasjon av radioaktive stoffer som kan sette seg fast i lungene, eller gjennom inntak av næringsmidler som inneholder radioaktivitet.

Kun de radioaktive stoffene som er biotilgjengelige, dvs. at de lett tas opp i planter og overføres til beitedyr og matprodukter, vil kunne gi høye aktivitetsnivåer i næringsmidler. Slike stoffer er i hovedsak de radioaktive isotopene av cesium, strontium og jod.

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

Et radioaktivt nedfall vil kunne føre til ekstern bestråling gjennom direkte deponering av radionuklider på klær og hud eller gjennom bestråling fra radioaktive stoffer i luften eller på bakken. Rekkevidden til alfa- og betastrålingen er svært kort, slik at den største kilden til ekstern bestråling som regel vil være fra radioaktive stoffer som sender ut gammastråling.

Forbruksartikler

Det er i dag svært få forbruksartikler som inneholder radioaktive stoffer. Tidligere ble det radioaktive stoffet radium brukt sammen med et fluorescerende stoff for belysning av tall i klokker; dette er i dag forbudt. Røykvarslere er nå den mest vanlige forbrukerartikkel som inneholder radioaktivt materiale (en liten mengde alfa-emitterende 241AM (Americium-241). Ellers brukes tritium (3H) til belysning i klokker og signalskilt (exit-skilt) samt som siktemidler på våpen.

Figur 6

Eksponering

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

Radioaktivt nedfall kan bli spredt med vinden og ført over store geografiske områder. Fra prøvesprengninger i atmosfæren regner en med at ca. 10 % av nedfallet (de tyngste stoffene) blir deponert nær eksplosjonsstedet mens ca. 10 % av nedfallet forblir omtrent på samme breddegrad. De resterende 80 % blir transportert over store avstander og kalles derfor “globalt nedfall”.

Eksplosjonen i Tsjernobylreaktoren i april 1986 medførte at radioaktive stoffer ble slynget flere kilometer opp i luften. Edelgasser og de mest flyktige stoffene som f. eks radioaktivt cesium og jod ble transportert av gårde med vær og vind. Mindre flyktige stoffer som strontium og spesielt plutonium ble i større grad deponert i nærområdene rundt reaktoren.

Radioaktive stoffer kan deponeres direkte (tørrdeponering), eller de kan falle ned sammen med nedbør (våtdeponering). Erfaringene med nedfallet etter Tsjernobyl har vist at nedfallet hovedsakelig følger nedbørsmønsteret i den aktuelle tidsperioden når stoffene befinner seg i luftrommet (se figur 6).

Stoffer som cesium, jod og strontium tas relativt lett opp fra jordsmonn av vegetasjon og overføres på denne måten effektivt til beitedyr. De radioaktive isotopene av jod, først og fremst 131I (T1/2  = 8 dager), har relativt korte halveringstider og er derfor et problem bare de første ukene etter et nedfall. Siden nedfallet fra Tsjernobyl kom i april/mai, dvs. før beitesesongen på våre breddegrader, var det svært lite 131I igjen da beitedyrene ble sluppet ut. På den måten unngikk man problemet med kontaminering av ku- og geitemelk med 131I. Målinger som ble utført viste svært lave nivåer, og det høyeste enkeltnivået som ble registrert var på 100 Bq/l 131I. 137Cs, T1/2 = 30,2 år og T1/2 = 2,1 år har relativt lang halveringstid og representerer dermed et forurensningsproblem på lengre sikt. I dag er nesten alt 134Cs etter Tsjernobylulykken borte som følge av desintegrasjon, slik at 137Cs er den dominerende nukliden.

137Cs er dermed definitivt den isotopen fra Tsjernobyl som har skapt størst problemer med tanke på forurensning av næringsmidler. Cesium ligner kalium i kjemisk oppførsel, derfor absorberes nær 100 % fra tarmen i mennesker. Matprodukter fra utmarksområder har vist seg å være spesielt utsatt. Dette skyldtes bl.a. at en i disse områdene ikke benytter pløying som kunne ha ført til at cesium hadde blitt transportert ned i jordprofilen og blitt mindre tilgjengelig for rotopptak i planter. På innmark benyttes også gjødsling som er med på å redusere opptaket av radiocesium i planter. 90Sr, T1/2 = 29 år utgjorde bare 1-2 % av nedfallet over Norge og representerer derfor et mindre problem.

Prøvesprengningene på femti- og sekstitallet viste at næringskjeden lav-reinsdyr er spesielt utsatt for radioaktivt nedfall. Dette skyldes at lav tar opp cesium fra luften svært effektivt . Når reinsdyrene går på lavbeite kan dette gi svært høye aktivitetsnivåer i reinkjøttet. Etter Tsjernobylulykken ble det i Norge målt reinsdyr med over 100 000 Bq cesium-137 per kg. Andre næringsmidler som er utsatt er sauekjøtt, ferskvannsfisk fra næringsfattige vann, og til en viss grad geite- og kumelk. Enkelte arter av sopp (f.eks. rimsopp) viser seg å være svært effektive til å akkumulere cesium. Målinger av rimsopp fra de høyeste nedfallsområdene i Norge hadde selv i 1997 137Cs-nivåer på mer enn 10 000 Bq/kg ferskvekt.

Som en følge av Tsjernobylulykken ble det tilført nye ressurser til det landsdekkende målenettverket for kontroll av radioaktivitet i næringsmidler, LORAKON (LOkal RAdioaktivitets KONtroll),. Fortsatt gjennomføres målinger av radioaktivitet i levende dyr og i prøver av ulike næringsmidler, av Mattilsynet i samarbeid med Statens strålevern. (se figur 7). Hver høst før slaktingen gjennomføres omfattende målinger av rein og sau for å skille ut dyr som må bli gjenstand for tiltak som reduserer aktivitetsnivået før slakting, samtidig som andre dyr har lav nok radioaktivitet til at de kan slaktes direkte.

Figur 7

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

Ved et radioaktivt nedfall vil mennesker og dyr motta ekstern stråling fra radionuklider som avsettes på hud/klær, fra radioaktive stoffer i luften, eller fra deponert aktivitet på bakken. Som omtalt foran vil de to første kildene bare være aktuelle i den aller første fasen av et radioaktivt nedfall, mens ekstern gammastråling fra langlivede radionuklider på bakken vil være aktuell også på lang sikt. Siden den eksterne strålingen fra et radioaktivt nedfall fra kjernevåpen eller fra en ulykke i kjernekraftverk i begynnelsen domineres av de kortlivede nuklidene, blir dosebidraget svært avhengig av transporttiden fra utslippet/eksplosjonen og til nedfallet kommer. Ved å oppholde seg innendørs i denne første tiden vil en i stor grad kunne redusere stråledosen fra de kortlivede nuklidene. Beregninger av eksterndosen fra bakken etter et nedfall fra kjernevåpen viste at dosen er ti ganger høyere en time etter eksplosjonen enn tilfellet er etter syv timer.

Forbruksartikler

Den radioaktive kilden som i dag benyttes i røykvarslere består av americium-241 som sender ut alfapartikler. På grunn av at alfapartiklene har kort rekkevidde vil intensiteten av strålingen som når detektoren avta merkbart som følge av absorpsjon selv i fortynnet røyk. Strålingen fra kilden i røykvarsleren absorberes etter bare noen få cm i luft, og dermed vil radioaktiviteten i en slik røykvarsler ikke føre til stråledose for brukerne. For å kunne bli eksponert må dette radioaktive stoffet tas inn, enten ved inhalasjon (som støv), inntak via munnen eller ved forurensing av sår eller lignende. Dette kan bare skje dersom kilden blir ødelagt og det radioaktive stoffet forurenser omgivelsene. Americium-kilden i røykvarslere har vanligvis en aktivitet på 40 000 Bq.

Helseeffekter

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

Radioaktive stoffer i matvarer tas i større eller mindre grad opp i kroppen (avhengig av radionuklide og kjemisk tilstandsform). De radioaktive stoffene vil kunne avgi en intern stråledose til kroppen. Siden cesium ligner kjemisk på kalium, tas cesium svært effektivt opp i kroppen og fordeles relativt jevnt i kroppens bløtvev. Strontium ligner kjemisk på kalsium og vil dermed akkumuleres i beinsubstans. Når en får i seg radioaktivt cesium vil halvparten av aktiviteten være ute av kroppen etter 70-100 dager på grunn av kroppens naturlige metabolisme. Strontium derimot vil pga. bindingen til beinstrukturen ikke skilles ut på samme måte. Det er derfor den fysiske halveringstiden til radioaktivt strontium, og ikke den biologiske utskillelsen, som avgjør hvor lenge dette stoffet avgir stråling til kroppen.

Dersom en får i seg radioaktivt jod vil dette på lik linje med stabilt jod akkumuleres i skjoldkjertelen. Skjoldkjertelen vil motta en ståledose som er proporsjonal med mengden radioaktivt jod som er til stede. I hvilken grad radioaktivt jod absorberes i skjoldkjertelen er avhengig av hvor mye stabilt jod som er til stede fra før. En medvirkende årsak til overhyppigheten av skjoldkjertelkreft hos barn i Hviterussland er trolig at barna generelt har et lavt innhold av stabilt jod (pga. jodfattig kosthold) slik at absorpsjonen av radioaktivt jod ble tilsvarende større.

Strålingen som sendes ut fra radionuklider i kroppen vil helt eller delvis bli absorbert i kroppen. Dersom nukliden sender ut alfa- eller betastråling vil mesteparten av energien avsettes i kroppen, siden denne strålingen har kort rekkevidde. Gammastråling har stor rekkevidde og vil som regel bare delvis absorberes i kroppen. Kun stråling som absorberes kan ha helsemessig effekt. Den helsemessig relevante dosen av strålingen (dvs. den effektive dosen i Sv eller 1/1000 Sv = mSv) avhenger av hvilken energimengde som absorberes, hvor i kroppen den absorberes, og hvilken stråletype det er tale om.

Den viktigste helseeffekten av inntak av radionuklider er økt fare for utvikling av forskjellige kreftformer. Dette skyldes at strålingen forårsaker skader i arvematerialet (DNA) i cellekjernene. Slike skader kan gi mutasjoner som kan føre til at en normal celle omdannes til en kreftcelle. Stråleindusert kreft kan i prinsippet oppstå hvor som helst i kroppen, men sannsynligheten avhenger av stråledosens størrelse og det berørte vevets følsomhet for kreftutvikling. Eksempler på kreft som oppstår relativt hyppig er:

  • kreft i skjoldkjertelen (ved inntak av radioaktivt jod)
  • kreft i mage- og tarmsystemet
  • blodkreft (leukemi)

Disse krefttypene har forskjellig latenstid, dvs. de oppstår til forskjellig tid etter at bestrålingen har funnet sted. Kreft hos mennesker etter ioniserende stråling er kun påvist sikkert ved stråledoser høyere enn ca. 100 mSv. En regner likevel med at selv små doser innebærer en viss risiko for kreftutvikling, men den blir da tilsvarende liten.

I tillegg til kreft kan ioniserende stråling føre til genetiske skader, i form av skader på kjønnsceller som kan overføres til neste generasjon. I forsøk med forskjellige dyrearter er det vist at ioniserende stråling fører til kjønnscellemutasjoner. Det er all grunn til å tro at mennesket har omtrent samme genetiske følsomhet som forsøksdyr, selv om det ennå ikke er demonstrert med sikkerhet at ioniserende stråling gir arvelige genetiske skader hos mennesker.

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

Stråling fra radioaktivitet i omgivelsene (eller på huden) vil også kunne absorberes i kroppen.

Helseeffekter fra slik ekstern bestråling etter et radioaktivt nedfall vil naturlig nok være avhengig av hvilken stråledose en mottar. I motsetning til ved intern bestråling fra næringsmidler kan en ikke utelukke akutte effekter som sårskader, “strålingssyndrom” og organsvikt dersom en er svært nær kilden ved eksplosjonen/ utslippet av radioaktive stoffer. Med svært nær menes her at en f.eks. jobber med bergingsarbeid etter et reaktorhavari eller befinner seg innen noen kilometer fra en kjernevåpendetonasjon i luften. Sårskader vil kunne oppstå etter huddeponering av betaemitterende radionuklider, mens “strålingssyndrom”, dvs. en generell svekkelse av immunforsvaret, og organsvikt kan oppstå ved større stråledoser til hele kroppen eller til spesifikke organer.

Den eksterne ståledosen fra et radioaktivt nedfall som følge av langtransportert materiale fra prøvesprengninger i atmosfæren, eller fra en kjernekraftverkulykke i utlandet, vil være altfor liten til å gi akutte effekter. I stedet vil en kunne få seneffekter, f.eks. en viss sannsynlighet for stråleindusert kreft. Disse helseeffektene vil være tilsvarende de som er omtalt foran, for stråling fra næringsmidler.

Forbruksartikler

Ingen helseeffekt kan påregnes når produktet brukes som forutsatt. Ved feil bruk kan det oppstå helseskader som er av samme type som fra andre strålekilder.

Risikokarakterisering

En karakterisering av risikoen for et individ vil basere seg på stråledosen som individet har mottatt (målt i effektiv dose, mSv). Dette gjelder enten strålingen skyldes ekstern bestråling, inhalasjon av radioaktiv luft, eller inntak av forurensede næringsmidler.

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

Svært høye stråledoser gitt over kort tid gir akutte stråleskader. Følgende skader kan oppstå ved en gitt stråledose D:

  • svikt i immunsystemet ved D > 2 Sv, “strålingssyke”
  • nedsatt formeringsevne ved D > 0,3 Sv
  • fosterskader (misdannelser eller adferdsmessig utviklingsforstyrrelse) ved D > 0,1 Sv

En akutt stråledose på mer enn 6 Sv helkroppsbestråling vil alltid være dødelig. Dersom dosen deles opp og gis over lengre tid, vil et individ kunne overleve både denne og høyere stråledoser.

Ved doser over 200 mSv og høye doserater er det helt sikkert at stråling øker risikoen for utvikling av kreft. De siste internasjonale undersøkelser av yrkeseksponerte indikerer en overhyppighet av kreft også ved lavere stråledoser (50-100 mSv). For lave doser (dvs. under 200 mSv) antas det at tilleggsrisikoen for utvikling av kreft og genetiske skader er proporsjonal med stråledosen. Det er vanskelig å påvise denne sammenhengen gjennom epidemiologiske undersøkelser av mennesker, bl.a. fordi mennesket er utsatt for kreft og genetiske skader av andre årsaker enn ioniserende stråling. Den lineære modellen er imidlertid sannsynliggjort ut fra teoretiske betraktninger, og det er internasjonal faglig enighet om å bruke en slik modell til strålevernformål.

ICRP har derfor kunnet angi en risiko for død pga. strålingsindusert kreft. Dette tallet er satt til 50 · 10-6 per mSv. Det betyr at dersom 1 million mennesker utsettes for en stråledose på 1 mSv så vil 50 personer utvikle kreft med dødelig utgang. For et enkeltindivid vil helserisikoen ved en slik stråledose være svært liten. Når det derimot er snakk om store befolkningsgrupper vil det være berettiget å gå inn med tiltak for å redusere stråledosen selv om den er liten for enkeltindividet.

Norske myndigheter har valgt å følge disse internasjonale retningslinjene. Til sammenligning kan det opplyses at den maksimalt akseptable dosegrensen for yrkeseksponerte (personer som er utsatt for stråling i sitt daglige arbeid) som f.eks. sykehuspersonale, arbeidere på forsøksreaktorene, kabinpersonell i fly etc. er satt til 20 mSv/år

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

Risikokarakteriseringen vil være proporsjonal med den mottatte effektive stråledosen; se forrige kapittel.

Normer, grenseverdier og standarder

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

En rekke store internasjonale organisasjoner står bak anbefalinger og normer for strålevern. De mest kjente er: ICRP, IAEA, WHO, EU og Codex Alimentarius Commission. Disse organisasjonene gir anbefalinger om dosegrenser til befolkningen i en normalsituasjon og ved en beredskapssituasjon, og de foreslår maksimalt tillatt radioaktivitetsnivå i matvarer. Hvert enkelt land står fritt til å bestemme om en ønsker å følge disse anbefalingene.

Etter Tsjernobylulykken valgte Norge å følge EUs anbefalinger om at befolkningen det første året etter ulykken maksimalt skulle motta en ekstra stråledose på 5 mSv som følge av ulykken, og maksimalt 1 mSv de påfølgende år. Tiltaksgrensene ble rett etter ulykken satt til 600 Bq/kg for basisnæringsmidler og 370 Bq/kg for melk og barnemat (grensene gjelder for summen av 137Cs og 134Cs). Det ble raskt klart at det ville bli umulig å opprettholde reindriftsnæringen i utsatte områder dersom de ovennevnte tiltaksgrensene skulle gjelde. På grunnlag av en helhetsvurdering av situasjonen for berørte grupper bestemte myndighetene at tiltaksgrensen for reinkjøtt, vill ferskvannsfisk og vilt skulle heves til 6000 Bq/kg. Det ble da i tillegg iverksatt tiltak for i størst mulig grad å redusere stråledosen via næringskjeden for berørte befolkningsgrupper. I august 1994 ble tiltaksgrensen på 6000 Bq/kg redusert til 3000 Bq/kg.

Gjeldende tiltaksgrenser for radiocesium i omsettelige næringsmidler per 2003 er:

  • melk og barnemat 370 Bq/kg
  • basisnæringsmidler 600 Bq/kg
  • rein, vill ferskvannsfisk og vilt 3 000 Bq/kg

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

De anbefalte dosegrensene på 5 mSv det første året og 1 mSv påfølgende år etter Tsjernobyl-ulykken vil også gjelde for ekstern bestråling. Når man vurderer hvorvidt befolkningen utsettes for stråledoser over anbefalt nivå må man derfor ta hensyn til summen av den interne og den eksterne dosebelastningen.

Praktiske råd i forbindelse med enkeltsaker og generell forebygging

Radioaktivt nedfall - intern bestråling fra næringsmidler

Det ble ikke iverksatt tiltak for å redusere aktivitetsnivået i næringsmidler som følge av det radioaktive nedfallet etter prøvesprengningene i 1960-årene. Også på den tiden ble radioaktiviteten i næringsmidler målt, men overvåkningen var ikke på samme nivå som etter Tsjernobylulykken. Aktivitetsnivået av radiocesium (radioaktivt cesium) i næringsmidler på begynnelsen av sekstitallet (da nivået var høyest) var vesentlig lavere enn i de hardest rammede områdene etter Tsjernobylulykken.

Etter Tsjernobylulykken i 1986 ble det iverksatt forskjellige tiltak for å redusere aktivitetsnivået av radiocesium i næringsmidler i kontaminerte områder. De tiltakene som ble (og delvis fortsatt blir) brukt er:

  • bruk av cesiumbinder (berlinerblått) i saltstein og tilsatt kraftfôr
  • tidlig slakting av reinsdyr
  • nedfôring av dyr
  • kostholdsråd

I tillegg ble sterkt forurenset kjøtt kassert de første årene, da tiltakene ennå ikke var utviklet og innført. Dette gjaldt spesielt i slaktesesongen 1986.

I de første årene etter nedfallet erfarte man at radioaktivitetsnivået i reinsdyrkjøtt steg kraftig utover høsten. Dette skyldes at dyrene går mer over på lavbeite. Dette fôret har et vesentlig høyere aktivitetsnivå enn sommerbeite, som hovedsakelig består av urter og gress. Tidlig slakting av reinsdyr førte dermed til at mange dyr som ellers hadde måttet gå på tiltak (nedfôring) kunne slaktes direkte. Dette mønsteret er ikke like tydelig over 20 år etter nedfallet. Det er nå mindre forskjell mellom verdiene målt i reinsdyr om vinteren og om sommeren, og dette kan skyldes at laven ikke lenger er så radioaktiv som tidligere. Aktiviteten av radiocesium i gressbeitet ser ut til å avta langsommere enn i lavbeitet.

Nedfôring av sau og rein har vært brukt i stor utstrekning og brukes fortsatt (2008). Nedfôring går ut på at dyrene får tilført fôr som ikke er forurenset av radiocesium eller som har svært lave nivåer. På grunn av dyrenes stoffskifte vil radiocesium skilles ut av kroppen med en halveringstid på ca. tre uker. Det betyr at dersom en flokk sauer med aktivitetsnivå på ca. 1000 Bq/kg går på nedfôring, vil aktivitetsnivået i kjøttet etter 3 uker være 500 Bq/kg.

Cesiumbindere, som ble utviklet på Landbrukshøgskolen på Ås (nå Universitet for miljø- og biovitenskap, UMB) i årene etter ulykken, ble innført som mottiltak med stor suksess i 1991. Forsøk har vist at radiocesiumnivået i melk reduseres med 50 % dersom kyr har tilgang på saltslikkestein med en cesiumbinder (berlinerblått) gjennom beitesesongen. Enda større reduksjon ble oppnådd dersom dyrene får cesiumbinder i pulverform tilsatt kraftfôr.

Helsedirektoratet ga i 1989 kostholdsråd til personer som var spesielt utsatt med tanke på inntak av radiocesium via matvarer. Disse kostholdsrådene ga opplysninger om tiltaksgrenser samt hvor ofte en anbefalte å spise matvarer med et høyt aktivitetsnivå. Barn og ammende mødre ble anbefalt å ha lavere maksimalt inntak enn resten av befolkningen. Det ble også gitt råd om hvordan en enkelt kunne tilberede maten slik at aktivitetsnivået ble redusert. Mattilsynet har fremdeles kostholdsråd for mat forurenset med radioaktivitet.

Ved et eventuelt nytt radioaktivt nedfall vil en ha stor nytte av de erfaringene som ble gjort i Norge etter Tsjernobylulykken. Et tiltak som ikke ble benyttet i Norge - verken etter prøvesprengningene eller etter Tsjernobylulykken - er utdeling av jodtabletter. Jodtablettene inneholder stabilt jod som akkumuleres i skjoldkjertelen og “fyller den opp” (se begynnelsen av kapittel B9.4.3). Resultatet er at skjoldkjertelen opptar mindre radioaktivt jod som inhaleres eller inntas via næringsmidler (melk er spesielt utsatt). Et slikt mottiltak vil bare ha effekt om tablettene tas på et tidlig tidspunkt.

Radioaktivt nedfall - ekstern bestråling

Tiltak for å redusere en mulig ekstern stråledose som følge av et radioaktivt nedfall kan bl.a. være å holde seg innendørs den første tiden, eller å dra bort fra forurensede områder (evakuere) dersom forurensningsproblemet er lokalt. Det kan også være aktuelt å spyle tak/vegger og eventuelt asfalten utenfor huset for å redusere den eksterne gammastrålingen fra deponert radioaktivt materiale. Et senere tiltak kan være å fjerne det øverste jordlaget, eller gjennomføre dyppløying som vender jorden slik at det øverste laget kommer nederst. Dette vil redusere den eksterne gammastrålingen på bakkenivå.