Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Miljø og helse - en kunnskapsbase

01. Generelt om støy

De viktigste kildene til støy er samferdsel, tekniske installasjoner, industri, naboaktiviteter, bygge- og anleggsvirksomhet. Støy fra biler, busser, tog og fly er blitt redusert, men det har godt og vel blitt oppveid av en trafikkøkning.

Hopp til innhold

Sammendrag

Støyproblemene er størst i byer og tettbygde strøk. Negative helsevirkninger av støy er knyttet til støy som en stressfaktor som kan påvirke atferd, trivsel, kommunikasjon, hvile og søvn. Senere tids forskning tyder også på en sammenheng mellom støy og økt risiko for hjerte-karsykdom. Kraftig støy kan forårsake hørselsskade. Hørselsskadelig støy er ikke bare relatert til arbeidssituasjoner, men forekommer også på fritiden. Det er store individuelle forskjeller i følsomhet overfor støy, og effektene av støy vil være avhengig av en rekke andre faktorer enn selve støyen. Det er også stor usikkerhet knyttet til beskrivelsen av enkeltindividets eksponering.

Innledning

Faglig basiskunnskap

Støy og lyd

Støy defineres ofte som uønsket lyd. Støy virker negativt på helsen, skaper mistrivsel, fører til atferdsendringer, forstyrrer tale og kan oppleves som en plage. (Vel)lyd er hørselsinntrykk som oppleves som hyggelige og behagelige.

Måleenheter for støy

Støy kan beskrives objektivt som et fysisk fenomen, som hørbare trykkbølger i luften. Raskt vekslende atmosfæriske lufttrykksendringer (små lavtrykk og høytrykk) kan gi hørselsinntrykk såfremt disse skjer oftere enn 20 ganger i sekundet. Lufttrykksendringene må i tillegg være større enn 2 x 10-10  atm eller 20 µPa (mikropascal). Ubehagsgrensen for hørselen nås ved lufttrykksendringer på 0,002 atm eller 200 Pa. Høyeste antall skiftninger som kan høres av en normalt hørende er ca. 20 000 per sekund. Antall lufttrykksskiftninger eller svingninger i sekundet bestemmer tonehøyden eller frekvensen og måles i Hertz (forkortet Hz). Det viktigste talefrekvensområdet er fra ca. 500 til 4000 Hz. I dette området har hørselen også sin beste følsomhet.

Størrelsen på lufttrykksendringene beskriver lydstyrken eller lydtrykket. Fordi hørselen har så stor spennvidde, med forholdet 1:10 millioner mellom “høreterskel” og ubehagelig lyd, er det upraktisk å bruke atmosfæretrykket som direkte mål på lydtrykket. I stedet benyttes en logaritmisk skala, slik at lydstyrken blir et tall mellom 0 og 140. Lydtrykket sammenlignes med et referanselydtrykk som tilsvarer høreterskelen. Tyve multiplisert med logaritmen av dette forhold kalles lydtrykknivå, Lp, og benevnes desibel (forkortet dB)(1).

Når desibel-skalaen er logaritmisk kan man ikke bruke vanlige regneregler for summasjon av lydtrykknivåer. To like støykilder, hver med lydtrykknivå lik Lp dB, vil samlet gi Lp+3 dB. Ti like kilder vil gi Lp+10 dB, 100 like kilder Lp+20 dB, 1000 like kilder Lp+30 dB osv. Hvis forskjellen mellom 2 støykilder er 10 dB, f.eks. 70 og 80 dB, vil disse kildene til sammen gi 80,4 dB. I praksis innebærer dette at med mer enn 10 dB forskjell mellom 2 støykilder vil lydnivået i all hovedsak være bestemt av den sterkeste kilden.

Hørselsorganets funksjon

Øret består av tre funksjonelle deler: det ytre øret, mellomøret og det indre øret. Det ytre øret hjelper til med å lokalisere lydkilden og leder lydbølgene gjennom øregangen til trommehinnen. Lydbølger fører til vibrasjoner i trommehinnen. Innenfor trommehinnen ligger mellomøret med ørebena. Mellomørets viktigste funksjon er å omdanne lydbølger i luft til trykkbølger i væsken som fyller sneglehuset i det indre øret, med et minimum tap av energi. Sneglehuset i det indre øret er selve sanseapparatet som omformer lydbølger eller mekaniske svingninger til nerveimpulser som ledes via hørselsnerven til hjernen, hvor det egentlige hørselsinntrykk dannes. Sneglehuset kan beskrives som et langt vridd rør fylt med væske, som ligger i tinningbenet godt beskyttet mot mekanisk skade. Trykkbølgen som dannes når ørebenskjeden presser mot inngangen til sneglehuset, forplanter seg langs en membran i midten av sneglehuset. Bølgen øker i størrelse og når maksimum avhengig av lydfrekvensen. Høyfrekvent lyd når maksimum nær inngangen og lavfrekvent lyd når maksimum nær toppen av sneglehuset. Lydnivået avgjør frekvensen av impulsene i hver nerve og til dels også hvor mange nervefibrer som blir aktivert. Overeksponering av støy kan gi celleskader i sneglehuset som ikke bare medfører nedsatt følsomhet for lyd, men også dårligere evne til å skille mellom ulike frekvenser.

Hørselsnerven fører signalene fra det indre øret videre til hjernen via et komplekst system av nervefibrer og koblingsstasjoner, med en rekke spesialiserte nervefibrer (nerveceller) som oppfatter ulike deler av lydinformasjonen.

Etterlikning av menneskets hørsel

Hørselen er ikke like følsom på alle frekvenser. Den er best i talefrekvensområdet, dårligere for lave bass- og høye diskantlyder. Dette innebærer at når man ønsker å måle lyder som er sammensatt av mange frekvenser bør man bruke et “hørselsfilter” i lydnivåmåleren (kalles ofte støymåleren). Et slikt filter som etterlikner hørselens følsomhet for mellomsterke lyder, kalles A-veiefilteret. De fleste støymålinger, grenseverdier, lovregler m.m. forutsetter bruk av dette filteret. I daglig tale brukes betegnelsen støynivå i stedet for lydnivå. Dette er egentlig ikke korrekt fordi ingen “støymålere” har innebygde sensorer for hva som er vellyd og hva som er støy. Fordi A-veiefilteret er lite følsomt for dype basslyder, benytter man i noen sammenhenger C-filteret som ikke filtrerer bort så mye av de dype tonene.

Tabell 1: Lyddtrykknivå og hørestyrke

Lydtrykknivå (dB)

Lydtrykk (Pa)

Lydkilde

Hørestyrke

0

2 · 10-5

Høreterskelen

10

6 · 10-5

Rasling av løv

Så vidt hørbar

20

2 · 10-4

Lydstudio

30

6 · 10-4

Soverom nattetid

Stille

40

2 · 10-3

Fortrolig samtale

50

6 · 10-3

Stille gater

Moderat støyende

60

0,02

Normal samtale (1m)

70

0,06

Cocktailselskap

Støyende

80

0,2

Sterkt trafikkert gate

90

0,6

Stor lastebil (15m)

Meget støyende

100

2

Skrik (1,5m)

110

6

Sterk industristøy

Uholdbar

120

20

Jetflyavgang (60m)

130

60

Smertegrensen

140

200

Denne regelen gjelder imidlertid ikke hvis lyden forandrer karakter. Det er nemlig ikke alltid slik at lyd med høyere lydtrykknivå høres sterkere ut og er mer plagsom. Menneskets oppfattelse av lyd avhenger også blant annet av lydens tidsvariasjon, innhold av rene toner, skarphet, impulspreg, osv. Dette er egenskaper som en enkel A-veiing ikke tar hensyn til. I fremtiden vil man antagelig få en gradvis overgang til målestørrelser for hørestyrke og sjenanse, som i enda større grad er basert på hvordan hørselen fungerer, og som bedre tilsvarer hørestyrke og sjenanse.

Tidsmidlet og maksimalt støynivå

I mange situasjoner varierer støynivået sterkt med tiden. Man kan da stille spørsmål om hvilket støynivå som skal oppgis. Vanligvis brukes maksimalt (Lp,max) og tidsmidlet (Lp,T ) støynivå. Tidsmidlet støynivå tilsvarer det som tidligere ble omtalt som ekvivalent støynivå, men «ekvivalent» er erstattet med «tidsmidlet» i nye standarder. Det maksimale støynivået representerer et mål på de høyeste toppene i den varierende støyen, mens det tidsmidlete støynivået er det gjennomsnittlige støynivået over en tidsperiode, T. Ofte oppgis målestørrelsene Lp,A,max og Lp,T for å vise at A-veiefilter er benyttet. I de fleste sammenhenger brukes døgn som midlingsperiode. I arbeidsmiljøsaker brukes 8 timer.  

EU har i et rammedirektiv for støy (5) vedtatt i 2002 å bruke to indikatorer for å beskrive omgivelsesstøy: Lden= day-evening-night level og Lnight= night level. Begge disse målestørrelsene er A-veid tidsmidlet støynivå(2). I målestørrelsen Lden vektlegges hendelser på kveld og natt med et tillegg på henholdsvis 5 dB og 10 dB. På dagtid er det ingen vekting. Lnight er tidsmidlet støynivå for en åtte timers nattperiode og er uten vekting. Direktivet er implementert i norsk lovgivning i forurensningsforskriftens kapittel 5.

Bakgrunnsstøy er den støyen som er igjen etter at aktuell støykilde er avslått. For å måle bakgrunnsstøy benyttes spesielle støymålere som kan registrere støynivåene statistisk. L95 eller L99 beskriver støynivåene som overskrides henholdsvis 95 % eller 99 % av tiden. Tilsvarende brukes ofte L01 eller L05 som mål for maksimalt støynivå.

Alle støymålere har en innebygget reaksjonstid eller tidskonstant som betegnes “Slow”, “Fast”, “Impulse” eller “Peak”. Denne tidskonstanten bestemmer hvor raskt instrumentet skal reagere på støyen. Ved måling av lyder med kraftige og hurtige nivåvariasjoner er valg av tidskonstant vesentlig. I alle forskrifter, retningslinjer osv. gis det derfor anvisninger om hvilken tidskonstant som skal brukes. Byggeforskriftene krever bruk av tidskonstanten “Fast” ved måling av maksimumsnivåer og kortvarige lyder. For vedvarende lyder kan tidskonstanten ”Slow” brukes hvis nivåvariasjonene er innenfor 3 dB. Ved måling av skytestøy er tidskonstanten “Impulse” vært benyttet.

(1) Lp= 20 lg p/p0, hvor p er lydtrykket i µPa og p0 referanselydtrykket 20 µPa

(2) Tidsmidlet støynivå tilsvarer det som tidligere ble omtalt som ekvivalent støynivå, men «ekvivalent» er erstattet med «tidsmidlet» i nye standarder.

Referanser

  1. Rossing TD. The science of sound. Reading, Mass.: Addison-Wesley, 1990.
  2. Fjerdingstad H. Lyd og støy. Stabekk: NKI-forlaget, 1979.
  3. Tempest W. Infrasound and Low Frequency Vibration. London: Academic Press, 1976.
  4. Lidén G. Audiologi. Stockholm: Almqvist & Wiksell Förlag, 1985.
  5. European Commission. Directive 2002/49/EC of the European Parliament and of the Council of 25 June 2002 relating to the assessment and management of environmental noise. [internett]. 2002.