Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Miljø og helse - en kunnskapsbase

05. Andre typer avfall

Avfall fra helseinstitusjoner - særlig smittefarlig avfall - er næringsavfall, som skal leveres til godkjent mottak. Smittefarlig avfall betegner avfall som er direkte forurenset med smittestoff, brukte sprøyter- og nålespisser, vevsbiter, blod, blodprodukter, o.l., som anses å være smittefarlig. Avfall i form av avløpsvann, både fra helseinstitusjoner og private husholdninger, kan inneholde både smittefarlig avfall og miljø- og helsefarlige kjemikalier. Slam fra rensing av avløpsvann kan derfor inneholde uheldige komponenter.

Colourbox.com
Colourbox.com

Hopp til innhold

Avfall fra helseinstitusjoner – smitteavfall

I utgangspunktet er avfall fra helseinstitusjoner næringsavfall, og dermed har bransjen plikt til å levere avfallet sitt til godkjent mottak. Man kan lese mer om pliktene som gjelder for produsentene av dette avfallet på nettsiden 

Under de ulike bransjer finnes hva som gjelder for avfall. En egen forskrift regulerer håndtering av smittefarlig avfall (1).

I tillegg til mulig smittefare, kan avfall fra helseinstitusjoner og veterinærinstitusjoner også inneholde medisinrester, andre kjemikalier og radioaktivitet som kan medføre fare for helseskade eller forurensning. Enkeltkomponenter kan være svært giftige. Legemiddelrester og avfall som oppstår i forbindelse med håndtering av legemidler omfatter både medikamenter, medikamentrester og infusjonsvæsker. Legemiddelrester kan også forekomme i brukt engangsutstyr, i avføring, urin og andre kroppsvæsker.

I denne sammenheng er cytostatika (kreftbehandlingsmidler) en gruppe legemidler som byr på spesielle problemer. Cytostatika eller omdannelsesprodukter av cytostatika kan forekomme i urin, avføring, oppkast og blod fra pasienter flere dager etter at medikamentet er gitt. De forskjellige typer cytostatika har forskjellige utskillelsesveier og -hastigheter. For noen typer kan konsentrasjonen i f.eks. urin være høy. Kjemiske desinfeksjonsmidler er en betydelig kjemikaliegruppe som det er et stort forbruk av. Disse midlene kan være av typen klorforbindelser, fenoler eller aldehyder. Bruken av kjemiske desinfeksjonsmidler har avtatt de senere årene, for å bli erstattet av varmebehandling.

Flere av kjemikaliene som er omtalt her regnes som farlig avfall og skal sorteres ut og behandles som dette. Imidlertid vil stoffene vanligvis være blandet med andre komponenter som ikke utelukkende er farlig avfall. Dette fører lett til at det blir store volumer som må leveres til godkjent mottak.  En omhyggelig kildesortering blir derfor meget viktig.

Avfall fra sykehus o.l. kan også inneholde betydelige mengder radioaktivitet (radioaktivt avfall er behandlet under kapittel om stråling). Radioaktivitet spres til avløp via urin eller avføring fra pasienter som har fått behandling eller undersøkelse ved hjelp av radioaktive isotoper.

Avfall i avløpsvann

Å bruke utslagsvasken er enkelt og billig (og derfor meget fristende), og det er omtrent umulig å føre tilsyn med utslipp av mindre mengder farlige kjemikalier til avløp fra private husholdninger.

Kapittel 12 til 17 i Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften), regulerer avløpsområdet.

I Norge er det registrert 2780 avløpsanlegg som kan betjene minst 50 personekvivalenter. De fleste avløpsanlegg er kommunale. Bosettingsmønster og rensekrav vil i stor grad avgjøre hvor mange renseanlegg som finnes i et område. Antall renseanlegg varierer derfor mye fra fylke til fylke.

Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom antall anlegg og hvor mye av avløpsvannet som renses. Likevel er gjennomsnittlig rensekapasitet per anlegg ofte liten i fylker med mange anlegg og høy i fylker med få anlegg. Norges største renseanlegg, VEAS i Akershus, har f.eks. omtrent dobbel så stor rensekapasitet som samtlige anlegg i Nordland.

Det stilles strenge krav til rensing i de fylkene som leder avløpsvann ut til kyststrekningen fra svenskegrensen til Lindesnes. Andre steder i landet kan det være liten eller ingen rensing, dvs mer eller mindre fritt utløp til hav.

Alle renseprosesser fjerner suspendert stoff fra avløpsvannet. Hvor mye som fjernes avhenger av hva slags type renseanlegg som brukes. Det utskilte materialet kalles avløpsslam.

Slam

Slam fra rensing av avløpsvann er en viktig og næringsrik ressurs. Imidlertid kan slam inneholde uheldige komponenter i form av smittestoff, radioaktivitet og miljø- og helsefarlige kjemikalier. For anvendelse av slam se 06. Normer, grenseverdier og standarder for avfall.

Våtorganisk avfall

De viktigste kildene til våtorganisk avfall er husholdningene (matavfall) og industrien (næringsmiddelindustrien). Deponering av våtorganisk avfall er forbudt.

Det er Fylkesmannen i de ulike fylkene som gir tillatelse til drift av anlegg som behandler våtorganisk avfall.

Gjenvinning og utnytting. Den største delen avvåtorganisk avfall, inkludert avløpsslam, brukes til energiutnyttelse (bioenergi), et felt som har hatt meget sterk vekst det siste tiåret. Avfallet kan gjenvinnes, komposteres og utnyttes som gjødsel og jordforbedringsmiddel i landbruket eller på grøntarealer. 

Helseeffekter

Avfall fra helseinstitusjoner

Det er viktig å presisere at slikt avfall generelt har meget liten betydning for spredning av smittsomme sykdommer i samfunnet. Undersøkelser viser at dette avfallet i alminnelighet ikke er mer smittefarlig enn avfall fra andre kilder, f.eks. vanlig husholdningsavfall. Mengden av mikroorganismer i sykehusavfall er som regel mye lavere enn i husholdningsavfall. I samfunnet som helhet vil det dessuten til enhver tid befinne seg mange flere mennesker med infeksjonssykdommer utenfor sykehus enn i sykehus. Eksempelvis vil HIV-positive i samfunnet tilføre avløpssystemet større mengder smittet blod enn det blodet som kommer fra AIDS-pasienter på sykehus. Men dette blodet medfører likevel en ubetydelig fare for smitte.

Generelt krever smittefarlig avfall spesiell behandling. Dette er beskrevet i egen forskrift (2).

Risikoen forbundet med denne avfallstypen er så å si utelukkende et arbeidsmiljøproblem; se forskrift hjemlet i Arbeidsmiljøloven (3) og veiledning til arbeidsmiljøloven (4).

Forskriften er basert på en internasjonalt gjeldende inndeling av smittestoffer og hvilken risiko de enkelte organismer medfører. Avfallshåndteringen er avhengig av gradering av smittestoffet, og avfallet innebærer ingen fare for omverdenen når forskriften blir fulgt.

Slam

Vanlige og viktige forurensninger i slam er tungmetaller som bly, kadmium og kvikksølv, som alle er potensielt helseskadelige, mens andre mindre alvorlige stoffer er nikkel, sink, kobber og krom. Undersøkelser av slam i noen renseanlegg viser at innholdet av bly, kadmium og kvikksølv i slam sannsynligvis er på vei nedover. Men også rester av legemidler, vannløselige og partikkelbundne organiske miljøforurensninger og rester av radioaktivitet er blitt målt i avløpsvann og -slam.

Det er ikke kjent - og eventuelt svært vanskelig å dokumentere - hvorvidt kontaminert slam fører til direkte helseskader, samtidig som luktproblemene kan være betydelige dersom slammet ikke er hensiktsmessig stabilisert (dvs. behandlet for å redusere lukt). Vitenskapskomiteen for mattrygghet har vurdert bruk av avløpsslam som gjødsel, og de konkluderer med at det er ingen signifikant risiko forbundet med bruk av avløpsslam på dyrket mark hvert tiende år. Rapporten anbefaler likevel at nivåene av kadmium og kvikksølv må overvåkes og forsøkt redusert i slammet (5).

Referanser

  1. Klima- og miljødepartementet L-om, Helse- og omsorgsdepartementet,. (2006). Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv.  05.05.2014 http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-10-11-1196.

  2. Helse- og omsorgsdepartementet. (2003). Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker.  05.05.2014http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1996-09-12-903.

  3. Arbeids- og administrasjonsdepartementet. (2003). Forskrift om endring i forskrift om vern av arbeidstakerne mot farer ved arbeid med biologiske faktorer.  05.05.2014 http://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2002-06-20-825.

  4. Direktoratet for arbeidstilsynet. (2002). Biologiske faktorer: veiledning til arbeidsmiljøloven. [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.arbeidstilsynet.no/binfil/download2.php?tid=77948.

  5. Vitenskapskomiteen for mattrygghet. (2009). Risikovurdering av avløpsslam som jordforbedringsmiddel. [internett]. Tilgjengelig fra: www.vkm.no.