Hopp til innhold

Malariaveilederen

Diagnostikk malaria

Publisert Oppdatert


Klinisk diagnostikk

Inkubasjonstiden fra myggstikk til symptomer er for P. falciparium 7-14 dager, for P. vivax, P. ovale 8-14 dager og for P .malariae 7-30 dager. I enkelte tilfeller kan inkubasjonstiden være betydelig lenger, spesielt om man har tatt inadekvat medikamentell malariaprofylakse. Symptomer på infeksjon med P.falciparum opptrer aldri senere enn et halvt år etter siste opphold i malariaområder. Symptomer forårsaket av de andre formene, kan i meget sjeldne tilfeller debutere flere år etter utreise fra malariaområdet.

Feber er viktigste symptom ved malaria. Feber den første uken man er i et malariaområde skyldes ikke malaria, men ved feber senere under oppholdet og etter hjemkomst skal malaria alltid være første tentative diagnose. Til å begynne med er feberen gjerne helt uregelmessig, og uten febertopper hvert 2. eller 3. døgn. Ofte er feberen ledsaget av frysninger og frostanfall, hodepine, muskelsmerter, kvalme, oppkast og/eller diaré. Tilstanden kan til forveksling likne influensa. Initialt er symptomene nokså like uansett hvilken plasmodiumart pasienten er infisert med. Ved falciparum-malaria kan symptomene raskt forverres, og i løpet av få dager kan ikke-immune personer få livstruende symptomer fra hjerne, respirasjonsorganer, nyrer og andre organer. Malaria er derfor en av de infeksjoner hvor det virkelig haster med å få stilt diagnosen og starte behandling.

Laboratoriediagnostikk

De vanligste laboratorieprøvene er ikke så nyttige i diagnostikken. Trombocyttnivået er nedsatt hos mange pasienter, og etter noen feberanfall har mange pasienter anemi og positive hemolyseprøver. Urinstrimmel kan slå ut på blod/hemoglobin. For å stille diagnosen malaria, må man enten påvise plasmodier eller plasmodiumantigen i pasientens blod. Plasmodier påvises ved mikroskopi av tynn og/eller tykk bloddråpe. Dette er en sykehusoppgave. Allmennlegens rolle i malariadiagnostikken er å tenke at malaria er en diagnostisk mulighet og henvise pasienten til sykehus (infeksjonsmedisinsk, indremedisinsk eller pediatrisk avdeling).

Ved den mikroskopiske undersøkelsen avgjør man om pasienten har malaria, hvor høy parasittemien er (dvs. antall parasitter per antall røde eller hvite blodlegemer), samtidig som man også prøver å avgjøre hvilken plasmodiumart pasienten er infisert med. I de fleste tilfeller stilles malariadiagnosen ved at man finner trofozoitter (ringer) i prøvene. Hos noen malariapasienter finner man også schizonter og/eller mellomstadier mellom trofozoitter og schizonter. Funn av gametocytter betyr at pasienten har vært syk minst en uke, og ofte indikerer funnet at pasienten har en viss immunitet eller har en benign form for malaria. Når man skal avgjøre hvilken plasmodiumart pasienten er infisert med, gjelder det vanligvis å bestemme om det dreier seg om en infeksjon med P. falciparum eller P. vivax. For å svare på det kan man også ha nytte av antigentester/ hurtigtester. På sykehus hvor man mangler leger eller laboratoriepersonell som behersker malariamikroskopi, kan man også bruke antigentest for å avgjøre om en pasient har malaria. Mikroskopi bør fortsatt være rutinemetoden i malariadiagnostikken, da en grundig utført mikroskopisk undersøkelse vanligvis gir mer informasjon enn antigentester.

Nukleinsyreamplifiseringstester (PCR) spesifikk for de ulike typer plasmodier er utviklet og tatt i bruk ved enkelte sykehus.

Hurtigtester

Det finnes i dag på markedet hurtigtester for diagnostikk av malaria basert på påvisning av malaria-antigen i blod. Testene påviser enten histidinrikt protein 2 (HRP-2) som er spesifikt for det aseksuelle stadiet av P. falciparum, og eventuelt parasittspesifikt laktat dehydrogenase (pLDH) eller et annet antigen som er felles for alle plasmodieartene. Testene er mest egnet til å påvise infeksjon med P.falciparum, og ikke er like godt egnet til diagnostikk av ikke-falciparum-malaria og dobbeltinfeksjoner. Dersom hurtigtester utføres av trenet personell er det bra samsvar mellom mikroskopifunn og resultater av hurtigtesting. Av flere grunner bør også bruk av hurtigtester til å diagnostisere malaria i Norge begrenses til bruk ved sykehus, og mest aktuelt vil det være ved sykehus hvor man har problemer med malariamikroskopi. Dersom mikroskopiundersøkelsen ikke gir definitivt svar på om det dreier seg om en falciparum-infeksjon eller infeksjon med andre plasmodiearter, kan hurtigtest også være en nyttig supplerende undersøkelse i diagnostikken.

Flere studier har vist at turister og andre reisende ofte har problemer med både utføringen og tolkningen av testene, og generelt kan derfor ikke hurtigtestene anbefales brukt av turister og andre reisende. Likevel kan det finnes enkelte situasjoner hvor hurtigtester for diagnostikk av falciparum-malaria bør være en del av reiseapoteket. Det kan for eksempel gjelde personer som skal oppholde seg i isolerte områder i malariaendemiske strøk over lang tid. I slike tilfeller bør noen i gruppen på forhånd gjennomgå opplæring i utføring og tolkning av testene. Det kan også være aktuelt å ha testutstyr om bord på enkelte norske skip som anløper havner i høyendemiske malariastrøk. I slike tilfeller bør noen i reisefølget  gjennomgå opplæring med tolkning av testene.