Hopp til innhold

Søvnvansker (insomni)

Publisert Oppdatert

Insomni (søvnvansker) er den vanligste søvnforstyrrelsen og blant de vanligste helseplagene i alle aldersgrupper. Kapitlet tar for seg forekomsten av insomni og andre søvnvansker hos voksne, barn og unge, risikofaktorer og forebygging samt konsekvenser for helse, utdanning og arbeid.

Insomni (søvnvansker) er den vanligste søvnforstyrrelsen og blant de vanligste helseplagene i alle aldersgrupper. Kapitlet tar for seg forekomsten av insomni og andre søvnvansker hos voksne, barn og unge, risikofaktorer og forebygging samt konsekvenser for helse, utdanning og arbeid.


illustrasjon søvnvansker - insomnia
1 av 3 i befolkningen har søvnvansker ukentlig. Årsakene kan være kroppslige plager, bekymringer, stress, støy eller bruk av skjerm utover kvelden. Copyright: Folkehelseinstituttet/Fete typer.

Hovedpunkt

  • Cirka 15 prosent av voksne har insomni. Forekomsten er høyere hos kvinner og eldre.
  • Forekomsten av insomni i Norge har økt siden 2000.
  • Gjennomsnittlig søvnlengde for voksne er cirka 7 timer.
  • Insomni øker risikoen for utvikling av helseplager, frafall fra arbeidslivet og ulykker.

Om søvn og søvnvansker 

Søvn er viktig for god helse. I de siste årene har vi fått mer kunnskap om søvnens betydning for helse og folkehelse. Dårlig eller for lite søvn kan påvirke humør, konsentrasjonsevne og yteevne.

  • Søvnforstyrrelser kan deles i flere undergrupper: Insomni er den vanligste søvnforstyrrelsen. Kjernesymptomene ved insomni er problemer med innsovning, hyppige oppvåkninger eller tidlig morgenoppvåkning, i tillegg til nedsatt dagtidsfunksjon. Les mer om symptomer på søvnvansker på helsenorge.no
  • Forsinket søvnfasesyndrom kjennetegnes av store vansker med å sovne til vanlig tid. Les mer i avsnittet om ungdom nedenfor.
  • Søvnapné kjennetegnes ved gjentatte pustestopp (apnéer) under søvn, ofte ledsaget av høy og intens snorking.
  • Parasomnier er søvnforstyrrelser med uønskede fysiske hendelser eller opplevelser under søvnen.
  • Narkolepsi er en sjelden søvnforstyrrelse karakterisert ved økt søvnighet og anfall med unormal søvntrang på dagtid.

Datagrunnlag

Beskrivelsen av forekomst av søvnforstyrrelser er basert på norske og internasjonale forskningsrapporter.

Forekomst av søvnforstyrrelser hos voksne

Søvnvansker (insomni) – status og utvikling over tid

Undersøkelser fra en rekke land viser at nærmere en tredjedel av befolkningen har ukentlige søvnvansker. Nye norske tall viser at over halvparten av pasientene i primærhelsetjenesten har søvnvansker (Bjorvatn, 2017). Også halvparten av pasienter i psykisk helsevern rapporterer symptomer på søvnvansker (Reigstad, 2010; Shochat, 1999). Kun et fåtall blir fanget opp av helsepersonell (Sivertsen, 2010).

Tidligere studier har vist at i underkant av 10 prosent av den voksne befolkningen i den vestlige verden, inkludert Norge, oppfyller de diagnostiske kriteriene for insomni (Ohayon, 2002; Uhlig, 2014). Hvordan stilles diagnosen insomni? 

Forekomsten av insomni blant voksne ser ut til å ha økt. En norsk undersøkelse viste nylig en økning fra 11,9 prosent til 15,5 prosent i perioden 2001 til 2011 (Pallesen, 2014). Økningen var spesielt tydelig hos kvinner mellom 45 og 60 år, og gjaldt først og fremst problemer med innsovning, misnøye med søvnkvaliteten, og nedsatt funksjon på dagtid på grunn av dårlig nattesøvn.

Til tross for økt forekomst av insomni, viser en internasjonal litteratursammenfatning at det ikke er holdepunkter for å hevde at den voksne befolkningen sover mindre i dag enn på 1960-tallet (Bin, 2012). Gjennomsnittlig søvnlengde blant deltakere i Helseundersøkelsen i Hordaland (voksne) var 6 timer og 52 minutter for menn og 7 timer og 11 minutter for kvinner (Ursin, 2005), noe som samsvarer godt med internasjonale tall.

Nordmenns døgnrytme er endret siden 1980. Vi legger oss senere om kvelden og står opp senere om morgenen (Sivertsen, 2011b).

Andre søvnforstyrrelser

Søvnapné: Forekomsten av søvnapné i Norge er mellom 8 og 16 prosent, avhengig av alvorlighetsgrad (Hrubos-Strom, 2011). Dette samsvarer med internasjonale funn (Young, 1993).

Narkolepsi: Narkolepsi er en svært sjelden sykdom med en forekomst på cirka 2 per 10 000 (Heier, 2009). Etter svineinfluensavaksineringen med Pandemrix i 2009 utviklet flere titalls nordmenn narkolepsi. De fleste av disse var barn og unge (Heier, 2013; Trogstad, 2017). 

Parasomni: En spørreundersøkelse blant 1000 nordmenn fra 2010 viste store forskjeller i forekomsten av ulike former for parasomni (Bjorvatn, 2010). De vanligste parasomniene (minst en hendelse siste 3 måneder) var mareritt (19 prosent), snakke i søvne (18 prosent) og såkalt «søvnrelatert grynting» (14 prosent). I tillegg regner man med at 20–30 prosent av befolkningen har gått i søvne minst én gang i løpet av livet, vanligvis som barn. Omtrent 1-2 prosent av den voksne befolkningen går i søvne av og til.

Forskjeller mellom menn og kvinner

Søvnvansker er vanligere hos kvinner enn hos menn, og både forekomsten og kjønnsforskjellene ser ut til å øke med alderen (Sivertsen, 2009a).

Påvirkning av årstidene

Det er en vanlig antakelse at søvn varierer med årstider og endringer i dagslys, men det er ikke entydige holdepunkt for at forekomsten av søvnløshet endres, eller at søvnlengden varierer gjennom året (Friborg, 2012; Johnsen, 2012; Sivertsen, 2011a). Disse undersøkelsene viser heller ingen forskjeller i søvnlengde gjennom årstidene.

Søvn og søvnvansker hos ungdom

Mange norske ungdommer ser ut til å få for lite søvn. Studier viser at:

  • Ungdommer sover knapt 6,5 timer per natt i ukedagene mot anbefalt 8-9 timer (Hysing, 2013).
  • Det har vært en generell økning av innsovningsvansker blant ungdommer fra 1983 til 2005 (Pallesen, 2008).
  • Én av fire norske ungdommer oppfyller de formelle kriteriene for en insomnidiagnose. Insomni er vanligere hos jenter enn gutter (Hysing, 2013).

Resultatene fra disse norske studiene er i samsvar med internasjonale funn som viser at søvnlengden hos 10–15-åringer har blitt redusert med 23–44 minutter i perioden fra 1985 til 2004, med senere leggetid som hovedårsak (Dollman, 2007).

Forsinket søvnfasesyndrom

En del ungdommer og yngre voksne lider av forsinket søvnfasesyndrom. Det betyr at de har store vansker med å sovne til vanlig tid, gjerne ikke før etter klokka to om natten, og at de har store vanskeligheter med oppvåkning om morgenen (Solheim, 2014). Derimot har ungdommene få problemer med å opprettholde søvnen. Dersom de ikke vekkes, kan de sove til langt utpå dagen.

Mellom 3 og 8 prosent av ungdom har forsinket søvnfasesyndrom, andelen er avhengig av hvilken definisjon som legges til grunn (Saxvig, 2012; Sivertsen, 2013). Til sammenlikning er forekomsten hos voksne under 1 prosent (Schrader, 1993).

Søvnvansker hos småbarn og barn

Flere studier fra vestlige land viser at barn og unge sover mindre nå enn for noen tiår siden (Iglowstein, 2003; Matricciani, 2012; Thorleifsdottir, 2002).

Utdanningsforskjeller

Hos voksne henger insomni sammen med utdanningsnivå og inntekt.  

  • Symptomer på insomni er mer enn dobbelt så vanlig blant personer med lav utdanning (cirka 20 prosent) som blant personer med universitets- eller høyskoleutdanning. Andelene er cirka 20 prosent mot cirka 10 prosent. (Sivertsen, 2009a).
  • Insomni er vanligere blant barn fra familier med lav inntekt enn blant barn fra familier med høy inntekt. Andelene er 28 prosent mot 10 prosent. (Bøe, 2012).
  • Både insomni og kort søvnlengde er vanligere hos 16–19-år gamle ungdommer i familier der foreldre har lav utdanning, er arbeidsledige eller har lav inntekt enn blant ungdom fra familier med høyere utdanning og inntekt (Hysing, 2017).

Risikofaktorer for søvnvansker

Støy: Søvnproblem som har sammenheng med støy, omtales i kapittel om støy i Folkehelserapporten.

Kronisk sykdom: Søvnvansker forekommer ofte sammen med andre helseplager. For eksempel har barn med kronisk sykdom, spesielt nevrologiske tilstander, mer søvnvansker enn friske barn (Hysing, 2009).

Psykiske vansker: Søvnvansker er svært vanlig blant ungdom (Sivertsen, 2014a) og voksne (Sivertsen, 2012) med psykiske vansker. Til tross for at søvnvansker er svært utbredt blant pasienter i psykisk helsevern i Norge, blir slike søvnvansker i liten grad diagnostisert (Kallestad, 2011).

Skiftarbeid: Personer som jobber skift- og nattarbeid er mer utsatt for søvnvansker og andre helseplager. Det ser spesielt ut til å være økt risiko for søvnvansker dersom turnusarbeidet inkluderer nattarbeid og kort pause mellom skiftene (Vedaa, 2016).

Foto: Colourbox.com
Foto: Colourbox.com

Graviditet: Søvnvansker er vanlig blant gravide kvinner (Dorheim, 2012), og det er ikke uvanlig at søvnen forblir dårlig i lang tid etter fødselen. Mens hele 6 av 10 kvinner tilfredsstilte kriteriene for søvnløshet (insomni) både i uke 32 av graviditeten og 8 uker etter fødselen, var det fortsatt 40 prosent som hadde problemer med søvn to år senere (Sivertsen, 2015d).

Leggerutiner for barn

Hos de aller minste barna er høy grad av foreldreinvolvering ved barnets leggerutiner (f.eks. vugging av barnet til det sovner eller mating like før sengetid) relatert til søvnvansker, siden barnet da i mindre grad tilegner seg evnen til å regulere søvn og våkenhet på egen hånd (Sadeh, 2010).

Det å dele seng med barnet har vist seg å henge sammen med utviklingen av søvnvansker over tid, også etter at man hadde tatt høyde for barnets tidligere søvnvansker (Hysing, 2014). Jo lenger barnet deler seng med foreldrene, jo større er sjansen for kort søvnlengde og hyppigere oppvåkninger ved 18 måneders alder.

Skjermbruk

Den økte bruken av elektroniske gjenstander (mobiltelefon, nettbrett, videospill og lignende), spesielt i forkant av leggetid, henger tett sammen med søvnvansker (Hysing, 2015b). En studie blant norske elever viste at bruk av f.eks. nettbrett, smarttelefon og datamaskiner den siste timen før leggetid øker risikoen for kortere søvnlengde (Hysing, 2015b).

Stress

Dårlig arbeidsmiljø på jobben henger også sterkt sammen med søvnvansker (Linton, 2015). Sosial støtte på jobben, kontroll over egen jobbsituasjon, og opplevd rettferdighet beskytter mot å utvikle søvnvansker (Linton, 2015). Derimot var høyt stressnivå, mobbing på arbeidsplassen og opplevd urettferdighet relatert til større risiko for å utvikle søvnvansker.

Arvelige faktorer

Både arv- og miljøfaktorer ser ut til å være viktig for å forklare utvikling av søvnvansker. Når det gjelder betydning av arv, finnes det fortsatt lite forskning på mulige genetiske årsaker til søvnvansker, selv om familie- og tvillingstudier har vist en opphopning av søvnvansker i noen familier (Gehrman, 2013). De fleste av disse studiene anslår graden av arveligheten til et sted mellom 25 prosent og 45 prosent, avhengig av definisjon og av type søvnvanske (Gehrman, 2013).

At forekomsten av søvnløshet (insomni) har økt betraktelig i Norge de siste ti årene tyder også på at miljøfaktorer og vaner kan spille en betydelig rolle i utviklingen av søvnvansker.

Forebygging av søvnvansker

Det er antatt at kunnskap og råd om søvnhygiene kan forebygge utvikling av søvnvansker (Yang, 2010). Det finnes imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om forebyggende tiltak mot søvnvansker, med noen få unntak:

  • Forebyggende tiltak hos små barn kan ha effekt (Paul, 2016)
  • Det er støtte for at atferdsbaserte intervensjoner for insomni hos barn har positiv effekt (Meltzer, 2014).
  • Undervisningsprogrammer om søvn blant ungdom har liten forebyggende effekt (Cassoff, 2013).
  • Ungdommer som får starte skoledagen senere om morgenen sover lengre og fungerer bedre på skolen (Vedaa, 2012).

De fleste med søvnvansker (cirka 80 prosent) har samtidige psykiske eller kroppslige plager. Det har derfor vært vanlig å se på forebygging av søvnvansker som en del av tiltakene i forbindelse med disse tilstandene. Selv om forebygging av for eksempel angst og depresjon også trolig vil ha en overførbar effekt på søvnvansker, er det likevel et stort behov for framtidige studier for å undersøke effekten av forebyggingstiltak som er mer spisset mot søvnvansker. 

  • Folkehelserapporten har et eget kapittel om støy

Siden søvnvansker er svært vanlig og konsekvensene kan være alvorlige, er det behov for å utvikle bedre kunnskap om hvordan søvnvansker kan forebygges og behandles.

Konsekvenser og utfordringer

Hos barn henger kort søvnlengde og nattlige oppvåkninger sammen med høyere nivå av emosjonelle vansker, atferdsmessige problemer og høyere risiko for å utvikle symptomer på psykiske problemer sammenlignet med barn som sover godt, selv etter å ha tatt høyde for andre årsaksforklaringer (Hysing, 2016c; Sivertsen, 2015c; Steinsbekk, 2013).

Når det gjelder søvnvansker hos ungdom, viser funn fra Norge at både insomni og kort søvnlengde er forbundet med økt risiko for:

  • psykiske vansker (Hysing, 2016b; Sivertsen, 2014a; Sivertsen, 2015b)
  • selvskading (Hysing, 2015c)
  • rus- og alkoholproblemer (Sivertsen, 2015f)
  • overvekt (Sivertsen, 2014c)
  • høyt skolefravær (Hysing, 2015a; Sivertsen, 2013)
  • dårlige skoleprestasjoner (Hysing, 2016a; Sivertsen, 2015a)

Hos voksne påvirker søvnvansker helsen på en rekke områder (Sivertsen, 2015e; 2014b):

  • Insomni øker risikoen for lavere smertetoleranse (Sivertsen, 2015e).  
  • Insomni er assosiert med redusert arbeidskapasitet, og doblet risiko for å bli sykemeldt og uføretrygdet (Sivertsen, 2006; Sivertsen, 2009b).
  • Insomni utgjør også en risiko for ulykker og død (Leger, 2010).

Mange søker ikke hjelp

Nesten 60 prosent  av dem som lider av søvnløshet (insomni) oppsøker aldri hjelp for vanskene og forblir dermed ubehandlet (Morin, 2006). Dette er spesielt bekymringsfullt når vi vet at 70 prosent av personer med søvnløshet (insomni) fortsatt tilfredsstiller diagnosekriteriene ett år senere og 50 prosent etter tre år (Morin, 2009).

Samfunnsøkonomiske følger

I USA er de økonomiske kostnadene knyttet til insomni anslått å beløpe seg til over 90 milliarder dollar i året. Det inkluderer både direkte medisinske kostnader, og indirekte kostnader som søvnrelaterte ulykker og tapt arbeidskapasitet (Kessler, 2011). Det finnes ingen tilsvarende tall for Norge.

Behandling av søvnvansker

Medikamentell behandling er fortsatt mest benyttet i behandling av søvnløshet (insomni) (Sivertsen, 2010). Dette til tross for at ikke-medikamentell behandling som kognitiv atferdsterapi (KAT) har bedre og mer varig effekt (Morin, 1994; Pallesen, 1998). Ifølge American College of Physicians bør KAT være førstevalget ved søvnløshet (Qaseem, 2016).

Kognitiv terapi omfatter opplæring i hvordan søvn påvirkes av livsstilsfaktorer som fysisk trening, matinntak, alkohol, og hvorfor ulike miljøfaktorer som lys, støy og temperatur er av betydning. I tillegg inngår søvnrestriksjon, stimuluskontroll og avslapningsteknikker. Teknikkene er relativt enkle og kan i prinsippet benyttes av både psykologer, fastleger og annet helsepersonell.

Tilgangen til slik behandling begrenses av kapasiteten. Nyere undersøkelser tyder på at selvhjelpsprogram, enten i form av en bok (Bjorvatn, 2011) eller via internett (Hagatun, 2017), kan gi god effekt. Internasjonale litteraturoppsummeringer konkluderer også med at nettbasert selvhjelp fungerer godt (Zachariae, 2015). 

I Norge foreskrives en rekke medikamenter som tiltak ved insomni. Selv om flere sovemedisiner (hypnotika) har godt dokumentert korttidseffekt og vil kunne være nyttig ved akutt søvnløshet (insomni) løser ingen av dem årsaken til søvnproblemet. I tillegg vet vi at mange med søvnløshet har ingen eller dårlig kunnskap om tilgjengelige behandlingsmuligheter, og mange benytter alkohol, alternative behandlingsformer og udokumenterte helsekostprodukter i forsøk på å bedre søvnen (Morin, 2006).

Sovemedisiner

Når det gjelder sovemedisiner er det vanlig å dele disse inn i tre hovedgrupper: benzodiazepiner, benzodiazepinliknende preparater og melatoninpreparater.

Benzodiazepiner (med virkestoffer som alprazolam, diazepam, klonazepam, midazolam, nitrazepam og oxazepam) har tradisjonelt vært mest benyttet for behandling av søvnvansker. Sammenhengende bruk er imidlertid forbundet med utvikling av bivirkninger, tilbakefall av symptomer, og avhengighet av medikamentet (Glass, 2005).

Nyere benzodiazepinlignende sovemidler med andre virkestoffer har vist seg å være like effektive som tradisjonelle benzodiazepiner for behandling av akutt insomni. Ved kortvarig bruk har de nye legemidlene også noe færre bivirkninger, og de endrer ikke søvnmønsteret i samme grad som de eldre legemidlene. Likevel er det i dag generell enighet om at denne typen sovemidler må benyttes med forsiktighet hos pasienter med kronisk søvnløshet, og at bruk utover tre-fire uker bør unngås (National Institutes of Health, 2005).

Nylig har medikamenter basert på melatonin blitt tilgjengelig for salg i Norge. Utskillelsen av melatonin, også kjent som «mørkets hormon» eller «søvnhormonet», øker ved fravær av lys.

Produksjonen av melatonin avtar med økende alder, og kan muligens bidra til å forklare hvorfor eldre har flere søvnplager. Melatonin er reseptbelagt i Norge og i de fleste andre land, men selges som kosttilskudd noen steder. Melatonin brukes i hovedsak til behandling av døgnrytmeforstyrrelser og jetlag (Herxheimer, 2002).

Selv om melatoninpreparater har mindre bivirkninger og er assosiert med mindre fare for misbruk og avhengighet, er melatonin kun godkjent som sovemedisin for pasienter over 55 år. Likevel har det vært en økning i forskriving av melatonin i Norge for barn og unge de siste årene (Hartz, 2012; Steffenak, 2012). Økningen er størst hos barn og unge med psykiske vansker og utviklingsforstyrrelser, og pasientene bruker ofte medikamentet over lengre tid (Hartz, 2015).

Dyrestudier har vist at melatonin kan påvirke kjønnsutvikling og fruktbarhet hos flere pattedyr. Selv om det ikke er påvist tilsvarende sammenheng hos mennesker, er det generell enighet om at spesielt unge kvinner bør være forsiktig med å bruke melatonin over tid, på grunn av mulig påvirkning på reproduksjonssystemet (Kennaway, 2015).

Andre preparater

I klinisk praksis ser man at også andre preparater ofte foreskrives for insomni, for eksempel antidepressiva, antihistaminer, og antipsykotika (Sivertsen, 2010). Selv om flere av disse medikamentene har en beroligende effekt, finnes det lite bevis for at medikamentene er effektive som sovemedisiner, og bivirkningene er ofte uttalte (Buscemi, 2007). Preparatene frarådes til behandling av søvnløshet, med mindre søvnvanskene opptrer sammen med andre tilstander hvor slike medikamenter er anbefalt.

Foreskriving av alimemazin (antihistamin) til barn mellom 0 og 3 år er ikke uvanlig i Norge, til tross for betydelig risiko for bivirkninger (døsighet, hodepine og svimmelhet) og manglende dokumentasjon på effekt (Slordal, 2008).

Bruk av sovemedisin hos voksne har også vist seg å være relatert til bruk av tilsvarende sovemidler hos deres sped- og småbarn, uavhengig av barnet helse (Holdo, 2013).

 

Referanser

Om artikkelen / endringshistorikk

Innhold på denne siden