Hopp til innhold

Få varsel ved oppdateringer av «Demens»

Hvor ofte ønsker du å motta varsler fra fhi.no? (Gjelder alle dine varsler)
Ønsker du også varsler om:

E-postadressen du registrerer her vil kun bli brukt til å sende ut nyhetsvarsler du har bedt om. Du kan når som helst avslutte dine varsler og slette din e-post adresse ved å følge lenken i varslene du mottar.
Les mer om personvern på fhi.no

Du har meldt deg på nyhetsvarsel for:

  • Demens

Demens

Publisert Oppdatert

Om lag 101 000 personer lever med demens i Norge i dag, og det forventes mer enn en dobling innen år 2050 på grunn av økende antall eldre. Her kan du også lese om ulike typer demens, risikofaktorer og beskyttende levevaner.

Om lag 101 000 personer lever med demens i Norge i dag, og det forventes mer enn en dobling innen år 2050 på grunn av økende antall eldre. Her kan du også lese om ulike typer demens, risikofaktorer og beskyttende levevaner.


Illustrasjon av demens som viser silhuetten av en eldre mann og kvinne, og et hvitt hode som delvis er bygget opp av puslespillbrikker.
Demens påvirker evnen til å klare seg selv i hverdagen, og rammer hovedsakelig eldre. Både arv og livsstil kan spille en rolle i utviklingen av sykdommen.. Folkehelseinstituttet/fetetyper.no

Hovedpunkter

  • Demens er fellesbetegnelsen på flere hjernesykdommer som påvirker adferd og evnen til å huske, tenke og utføre dagligdagse aktiviteter.
  • Selv om demens hovedsakelig er knyttet til høy alder, er det ikke en del av den normale aldringen.
  • På verdensbasis er det om lag 50 millioner som har demens. I Norge er det om lag 101 000 som lever med demens.
  • Beskyttende faktorer ser for en stor del ut til å være de samme som for hjerte- og karsykdommer: fysisk aktivitet, ikke-røyking og god kontroll av høyt blodtrykk. Sosial aktivitet beskytter. Diabetes, lav utdanning, fedme, nedsatt hørsel, depresjon, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing er risikofaktorer.
  • Alder og gener spiller en vesentlig rolle for utvikling av demens, men man antar at så mye som 40 prosent av all demens kunne vært unngått ved forebygging.

Om demens

Demens er fellesbetegnelsen på flere hjernesykdommer som medfører kognitiv svikt og andre funksjonstap som påvirker evnen til å klare seg selv i dagliglivet. Den mest vanlige årsaken til demens er Alzheimers sykdom (60-70 prosent) (WHO, 2020). Demens er ikke en del av normal aldring, selv om aller fleste demenstilfellene er knyttet til høy alder. Demens kan også forekomme for yngre personer, men er mer sjelden, se tabell 1.

Demens utvikler seg langsomt over tid og kan ikke kureres. Forverringen kan skje raskere etter hvert, og gjør at personen med demens blir hjelpetrengende. De fleste pasienter med demens dør i løpet av en tiårsperiode etter at diagnosen er stilt, enten av demens eller andre årsaker.  

Fakta: De vanligste formene for demens

Alzheimers sykdom er en hjernesykdom og er den vanligste årsaken til demens (60-70 prosent av all demens) (WHO, 2020; Gjøra, 2021). Sykdommen er knyttet til avleiring av stoffet beta-amyloid i hjernen. Denne avleiringen skader de omliggende cellene. Utviklingen av sykdommen går vanligvis gradvis.

Vaskulær demens antas å være den nest vanligste demensformen og utgjør rundt 20 prosent av tilfellene (Qiu, 2007). Vaskulær demens skyldes manglende blodforsyning til deler av hjernen. Ofte er det gradvis tilstoppede blodårer eller gjentatte hjerneinfarkt (hjerneslag eller «drypp») som gir manglende blodforsyning. Denne formen for demens utvikler seg typisk mer sprangvis og brått sammenlignet med Alzheimers sykdom.

Demens med Lewy-legemer (DLL) utgjør om lag 10 prosent av all demens. DLL er knyttet til Parkinsons sykdom, og starter gjerne med milde symptomer. Etter hvert vil DLL gradvis påvirke kognisjon og fysisk funksjon. 

Frontotemporal demens (frontallapp-demens) utgjør om lag 5-10 prosent av all demens. Frontallapp-demens fører til endringer i atferd og personlighet, og forløpet kan være raskere enn ved Alzheimers sykdom.

Demens er mer vanlig jo eldre man blir, og i eldre år er det vanlig at flere typer demens opptrer samtidig. Særlig gjelder det Alzheimers sykdom og vaskulær demens (Jellinger, 2010). 

Demens i Norge 

I en ny forekomstundersøkelse ble antall personer med demens i Norge i år 2020 beregnet til 101 000 personer (Gjøra 2020 og 2021). Beregningene er basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT4) standardisert mot nasjonale tall på alder, kjønn og utdanning. Det er første gang det er blitt gjennomført en representativ forekomstundersøkelse av demens i Norge. 

Undersøkelsen viser en høyere forekomst enn tidligere beregninger, som var basert på studier i andre land. Alzheimer Europe beregnet at forekomsten av demens i Norge var i underkant av 80 000 personer i 2013 (Helsedirektoratet, 2017), og basert på tallene fra WHO ble det anslått at antall personer med demens var mellom 80 000 og 100 000. 

De nye beregningene basert på faktiske norske tall viser altså at disse tallene fra Alzheimer Europe og WHO er noe lave for norske forhold. Dette kan skyldes at levealderen i Norge er noe høyere enn i Europa og Vesten for øvrig. 

Alder

Norske tall viser at andelen som har demens øker kraftig med alderen, fra anslagsvis 0,7 prosent i aldersgruppen 65-69 år til 48 prosent blant personer 90 år og eldre (Gjøra, 2020). Totalt har 8 prosent av nordmenn over 59 år demens (6,8 prosent av mennene og 9,1 prosent av kvinnene), se tabell 1.

Samme mønster ser vi også i internasjonale studier (Prince, 2013). Beregninger fra et stort antall studier fra Vest-Europa viser at 6,9 prosent av personer over 59 år har demens (Prince, 2013). Anslag fra WHO viser at 7,3 prosent av personer over 59 år som ikke bor på institusjon, har demens (WHO/ADI, 2012).

Et mindretall får demens før pensjonsalderen. Det er estimert 2100 personer under 65 år som har demens i Norge (Gjøra, 2020; Kvello-Alme, 2019), se tabell 2.

Tabell 1. Alders- og kjønnsspesifikke anslag for forekomst av demens (i prosent) i Norge i år 2020.

Alder, år

Totalt

Menn

Kvinner

30-64*

0,1

0,1

0,1

60-64*

0,3

0,3

0,3

65-69*

0,7

0,6

0,9

70-74

5,6

6,4

4,8

75-79

9,5

10,0

9,0

80-84

17,9

17,8

18,0

85-89

33,0

30,4

34,6

90+

48,1

41,5

50,9

70+

14,6

13,0

15,9

60+

8,0

6,8

9,1

* Tallene er basert på forekomst i Trøndelag, og 65-69 er kun for Nord-Trøndelag.
Basert på Gjøra, 2020 og Kvello-Alme, 2019.

Flere kvinner enn menn rammes

Flere kvinner enn menn blir rammet av demens, se tabell 1. Nye tall for Norge viser at 16 prosent av kvinner over 70 år har demens (Gjøra 2020; tabell 1). Tilsvarende tall hos menn er 13 prosent. Dette kan dels tilskrives at kvinner lever lengre enn menn, se kapittelet levealder. Men det er også høyere utbredelse blant kvinner enn menn innen samme aldersgruppe.

Den prosentvise kjønnsforskjellen øker med alderen. En europeisk undersøkelse viste imidlertid liten kjønnsforskjell fram til tidlig i 80-årsalderen, men høyere forekomst blant kvinner enn blant menn på samme alder etter 85 år (Lobo, 2000). Samme mønster ser vi i nye tall for Norge (Gjøra, 2020; Tabell 1). 

Dødelighet

Demenssykdommer er progressive og dødelige, og personer med demens lever betydelig kortere enn befolkningen ellers. Beregninger som er gjort i Norge, basert på pasienter som er utredet for demens og kognitive symptomer i spesialisthelsetjenesten, viser at 75-åringer med demens lever i gjennomsnitt 5 til 6 år etter at de har fått diagnosen. Yngre personer som er diagnostisert ved 65 års alder, lever i gjennomsnitt 6 til 7 år. Til sammenlikning er det forventet at en 75-åring i den generelle befolkningen fortsetter å leve dobbelt så lenge, 12 år, viser tall for 2016 (Strand, 2019). 

I 2019 var det til sammen 2 871 personer som døde av demens i Norge, og de fleste var over 70 år. Tallene inkluderer Alzheimers sykdom, se Dødsårsaksregisteret. Fordi demens særlig rammer eldre som også har andre sykdommer, er disse tallene fra Dødsårsaksregisteret usikre.

Framtidig utvikling

Dersom aldersspesifikk forekomst ikke forandrer seg, vil økningen i forventet levealder i Norge medføre at antallet personer med demens mer enn dobles fra 2020 til 2050 i Norge, og firedobles mot år 2100 (Gjøra, 2020), se tabell 2. 

Forekomsttallene og anslag på fremtidig demensutvikling presenteres på landsnivå, fylkesnivå og for alle norske kommuner i demenskartet.no

I Vest-Europa er det også forventet en dobling i perioden 2015 til 2050 (ADI, 2015). På verdensbasis er økningen enda større - det er beregnet at antallet personer med demens vil tre-fire-dobles fra 2015 til 2050.

Den mest sannsynlige forklaringen på økt forekomst av demens i totalbefolkningen, er økt levealder generelt, og flere eldre i befolkningen. I tillegg lever personer med demens nå lenger med sykdommen.

Tabell 2. Aldersspesifikke anslag på antall med demens i Norge i år 2020, 2050 og 2100. Basert på Gjøra (2020)

Alder, år

År 2020

År 2050

År 2100

   30-64

2108

2203

2095

   65-69

2008

2383

2489

   70-74

14 493

17 153

18 277

   75-79

16 691

29 774

29 512

   80-84

203 80

49 866

55 267

   85-89

23 675

64 498

97 093

   90+

21 762

70 912

175 402

Totalt

101 118

236 789

380 134

Disse anslagene antar at andelen med demens i de ulike aldersgruppene holder seg konstant over tid, og at befolkningen følger hovedalternativet i Statistisk sentralbyrås framskrivinger.

Resultatene fra flere studier viser at det har det vært en viss bedring i kognitiv funksjon hos eldre de siste 20 årene (Llewellyn, 2009; Christensen, 2013) og redusert aldersspesifikk risiko for demens (Matthews, 2013;  Prince, 2016), men det er uklart hvordan dette vil bli i fremtiden. Økt utdanningsnivå, bedring i levevaner, som redusert røyking og sunnere kosthold, og bedre kontroll med risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer, for eksempel blodtrykksbehandling, kan ha bidratt til å redusere risikoen.

Demens og sosial ulikhet

Forekomsten av demens er høyere blant personer med lav utdanning enn blant personer med høy utdanning (Caamano-Isorna, 2006; Strand, 2014). Det ser ut til at høyere utdanning kanforsinke utviklingen av demens, men at høyere utdanning ikke gir permanent beskyttelse mot utvikling av demens.

Forskjeller mellom utdanningsgrupper kan også skyldes forskjeller i levesett og forskjellig etterlevelse av forebyggende behandling for hjerte- og karsykdommer. 

Legemiddelbehandling av demens

Det finnes ingen medisin som bremser eller stopper utviklingen av demens (Engedal, 2004). Men medisiner som kolinesterasehemmere og memantin kan i noen tilfeller redusere symptomene. Det er ikke blitt godkjent noen nye medisiner mot demens siden 2003. Mer om behandling og oppfølging:

Det var i 2020 over 100 pågående utprøvinger av demensmedisiner mot Alzheimers sykdom (Cummings, 2020), men sparsomt med legemiddelutvikling og utprøving når det gjelder andre demensformer. 

Demens i sykehjem og hos de som bor hjemme

I Norge er det gode estimater på forekomsten av demens i sykehjem og blant hjemmeboende tjenestemottakere. I overkant av 80 prosent av de som har langtidsplass i sykehjem, har demenssykdom. Over 40 prosent av dem som er over 70 år og får hjemmetjenester, har demens. 

Likevel bor de aller fleste med demens hjemme, og ikke på sykehjem: To tredeler av de om lag 100 000 med demens i 2020, bodde hjemme (Gjøra, 2021).

Om lag en tredel av alle personer diagnostisert med demens i spesialisthelsetjenesten, legges inn på sykehjem i løpet av det neste tiåret (Mjørud, 2020). Etter innleggelse i sykehjem er median overlevelse 2,1 år for menn og 2,4 år for kvinner. Det betyr at de fleste (to tredeler) diagnostisert med demens i spesialisthelsetjenesten, ikke blir sykehjemsbeboere.

I en nederlandsk studie fant forskerne at fra demensdiagnosen ble satt, hadde 75-åringer om lag to år uten noen form for omsorgstjenester, både for menn og kvinner (Janssen, 2020). Deretter kunne menn forvente å motta hjemmesykepleie i 2,6 år og deretter å bo på sykehjem i 1,6 år, altså mottakere av formell pleie over en periode på 4,2 år. Tilsvarende kunne kvinner på 75 år forvente 3,4 år med hjemmesykepleie og 3,2 år på sykehjem, altså totalt 6,6 år med formell pleie. For personer som ble diagnostisert da de var 85 år, var antall år med formell pleie 2,8 år for menn og 4,6 år for kvinner.

Internasjonale forskjeller

De nye forekomsttallene fra Norge ligger høyere enn andre vestlige land, men siden studiene er forskjellige i metode og design, er det foreløpig ikke mulig å konkludere om forskjellene er faktiske eller om de skyldes ulik metode. 

Internasjonalt ser utbredelsen ut til å være høyere i Amerika og Europa enn i Asia, og lavest i Afrika. De regionale forskjellene er sannsynligvis knyttet til forskjeller i levealder og tilgang til helsetjenester for diagnostisering (Qiu, 2007; ADI, 2015; Sosa-Ortiz, 2012). Det er få eller ingen holdepunkter for å anta at det er betydelige forskjeller i utbredelse mellom vestlige land.

Årsaksfaktorer og forebygging

Genetiske årsaker

Gener er litt viktigere enn samlede miljøfaktorer som forklaring på Alzheimers sykdom, viser tvillingstudier (Bergem, 1997; Gatz, 2006). Det finnes ikke tilsvarende forskningsresultater for andre demenstyper.

En spesiell variant av genet for apolipoprotein (ApoE4) er en sterk risikofaktor for Alzheimers sykdom. Anslagsvis 40 til 80 prosent av pasienter med Alzheimer har arvet denne varianten fra minst én av sine foreldre. Hvis genet er overført fra én av foreldrene, tredobles risikoen, og hvis genet er arvet fra begge foreldrene, ellevedobles risikoen (Schipper, 2011).

ApoE4 fører til økt ansamling av beta-amyloid i hjernen før Alzheimers symptomer oppstår (Tanzi, 2005). Siden beta-amyloid primært knyttes til Alzheimer, og ikke til vaskulær demens, kunne man anta at ApoE4 i hovedsak forårsaker førstnevnte. Imidlertid ser det ut til at ApoE4 er en like sterk risikofaktor for diagnosen vaskulær demens som for Alzheimer (Liu, 2012). I tillegg til ApoE4-genet kjenner man mer enn 20 andre gener som øker risikoen for demens, men ingen med tilnærmet like sterk effekt (Lambert, 2013). Det er mye forskningsaktivitet på dette feltet, og det oppdages stadig nye gener som gir økt risiko for å utvikle Alzheimers sykdom.

Miljøfaktorer og levesett

Det er mye usikkerhet omkring årsaks- og beskyttelsesfaktorer, men det er anslått at så mye som 40 prosent av all demens kunne vært forebygget (Livingston, 2017 og 2020).

En stor gjennomgang av litteraturen på forebygging av demens ble gjort av The Lancet Commission i 2017 og i 2020 (Livingston, 2017 og 2020).). Her ble det pekt på at risikofaktorene for Alzheimers sykdom og vaskulær demens for en stor del er sammenfallende. Det vises til 12 påvirkbare risikofaktorer, med ulik betydning i forskjellige faser av livet. Ni av disse ble beskrevet i rapporten fra 2017 (Livingston, 2017): Lav utdanning, høyt blodtrykk, nedsatt hørsel, røyking, fedme, depresjon, fysisk inaktivitet, diabetes og lite sosial kontakt. I 2020 ble tre risikofaktorer lagt til: Høyt alkoholkonsum, hodeskader og luftforurensning (Livingston, 2020). 
 
Se figur som viser disse 12 risikofaktorene og mulige mekanismer for forebygging av demens (The Lancet, engelsk).

Se også andre kapitler i Folkehelserapporten:

Konsekvenser og utfordringer

Demens er en stor påkjenning og utfordring både for den som rammes, de pårørende, helse- og omsorgstjenestene og samfunnet.

Tapet av kognitive og motoriske funksjoner, psykiske tilleggssymptomer som angst og depresjon, samt atferdssymptomer som motorisk uro, aggresjon og vrangforestillinger, fører ofte til mye lidelse for dem som rammes av demens.

Også blant pårørende, spesielt ektefelle eller barn, kan sykdommen medføre store belastninger. Opplevelsen av gradvis å miste sin nærmeste er en smertefull og ofte langvarig prosess. I tillegg er selve omsorgsbyrden ofte tung og slitsom. 

Kognitiv svikt og demens medfører utstrakt bruk av helse- og omsorgstjenester og vil utgjøre en økende samfunnsutfordring i årene fremover.

Det er i dag rundt 40 000 sykehjemsplasser i Norge (SSB). Rundt 84 prosent av beboerne, altså minst 33 000, er personer med demens (Gjøra 2021). 

For å møte de konsekvensene og utfordringene som demenssykdommer hos et økende antall i befolkningen gir, har den nasjonale Demensplan 2020 nettoppnettopp blitt avløst av en ny Demensplan 2025. Demensplan 2025 har fire innsatsområder: Medbestemmelse og deltakelse, forebygging og folkehelse, gode og sammenhengende tjenester og planlegging, og kompetanse og kunnskapsutvikling.

Den faglige retningslinjen fra Helsedirektoratet beskriver hvordan personer med kognitiv svikt og demens skal utredes i primærhelsetjenesten. Det gis blant annet anbefalinger om når pasienter med uavklarte og kompliserte sykdomsbilder bør henvises til spesialisthelsetjenesten.  Anbefalt behandling er rettet mot å oppnå bedre funksjon og livskvalitet. 

Referanser

1. ADI. M. Prince, A. Wimo, M. Guerchet, G. C. Ali, Y. T. Wu, & M. Prina. (2015). World Alzheimer Report 2015: The Global Impact of Dementia [rapport]. London, UK: Alzheimer's disease international (ADI).

2. Bergem, A. L., Engedal, K., & Kringlen, E. (1997). The role of heredity in late-onset Alzheimer disease and vascular dementia. A twin study. Archives of General Psychiatry, 54(3), 264-270.

3. Caamano-Isorna, F., Corral, M., Montes-Martinez, A., & Takkouche, B. (2006). Education and dementia: a meta-analytic study. Neuroepidemiology, 26(4), 226-232.

4. Christensen, K., Thinggaard, M., Oksuzyan, A., Steenstrup, T., Andersen-Ranberg, K., Jeune, B., et al. (2013). Physical and cognitive functioning of people older than 90 years: a comparison of two Danish cohorts born 10 years apart. Lancet, 382(9903), 1507-1513.

5. Cummings, J., Lee, G., Ritter, A., Sabbagh, M., & Zhong, K. (2020). Alzheimer's disease drug development pipeline: 2020. Alzheimers Dement (N Y), 6(1), e12050. 

6. Engedal K, Brækhus A, Gjerstad L. Effekt av legemidler mot demens. Tidsskr Nor Lægeforen 2004;124: 1641-1642

7. Fratiglioni, L., Wang, H. X., Ericsson, K., Maytan, M., & Winblad, B. (2000). Influence of social network on occurrence of dementia: a community-based longitudinal study. Lancet, 355(9212), 1315-1319.

8. Gatz, M., Reynolds, C. A., Fratiglioni, L., Johansson, B., Mortimer, J. A., Berg, S., et al. (2006). Role of genes and environments for explaining Alzheimer disease. Archives of General Psychiatry, 63(2), 168-174.

9. Gjøra, Eek, A., & Kirkevold, Ø. (2015). Nasjonal kartlegging av tilbudet til personer med demens 2014: demensplan 2015. Tønsberg: Forlag Aldring og helse.  

10. Gjøra L., Kjelvik G. , Strand B.H., Kvello-Alme M., Selbæk G. Forekomst av demens i Norge. Rapport Aldring og helse 2020. ISBN: 978-82-8061-579-4 (PDF). 

11. Gjøra, L., Strand, B. H., Bergh, S., Borza, T., Brækhus, A., Engedal, K., . . . Selbæk, G. (2021). Current and Future Prevalence Estimates of Mild Cognitive Impairment, Dementia, and Its Subtypes in a Population-Based Sample of People 70 Years and Older in Norway: The HUNT Study. Journal of Alzheimer's Disease, 79(3), 1213-1226. doi:10.3233/jad-201275

12. Helsedirektoratet. (2017) Nasjonal faglig retningslinje om demens. [nettside, hentet 05.03.18]. Oslo: Helsedirektoratet.

13. Janssen, O., Vos, S. J. B., Handels, R., Vermunt, L., Verheij, R., Verhey, F. R. J., . . . Joling, K. J. (2020). Duration of Care Trajectories in Persons With Dementia Differs According to Demographic and Clinical Characteristics. J Am Med Dir Assoc, 21(8), 1102-1107 e1106. 

14. Jellinger, K. A., & Attems, J. (2010). Prevalence of dementia disorders in the oldest-old: an autopsy study. Acta Neuropathologica, 119(4), 421-433.

15. Kvello-Alme, M., Brathen, G., White, L. R., & Sando, S. B. (2019). The Prevalence and Subtypes of Young Onset Dementia in Central Norway: A Population-Based Study. J Alzheimers Dis, 69(2), 479-487

16. Lambert, J. C., Ibrahim-Verbaas, C. A., Harold, D., Naj, A. C., Sims, R., Bellenguez, C., et al. (2013). Meta-analysis of 74,046 individuals identifies 11 new susceptibility loci for Alzheimer's disease. Nature Genetics, 45(12), 1452-1458.

17. Liu, X., Li, L., Liu, F., Deng, S., Zhu, R., Li, Q., et al. (2012). ApoE gene polymorphism and vascular dementia in Chinese population: a meta-analysis. Journal of Neural Transmission, 119(3), 387-394.

18. Livingston, G., Huntley, J., Sommerlad, A., Ames, D., Ballard, C., Banerjee, S., . . . Mukadam, N. (2020). Dementia prevention, intervention, and care: 2020 report of the Lancet Commission. Lancet, 396(10248), 413-446. doi:10.1016/S0140-6736(20)30367-6

19. Livingston, G., Sommerlad, A., Orgeta, V., Costafreda, S. G., Huntley, J., Ames, D., et al. (2017). Dementia prevention, intervention, and care. The Lancet, 390(10113), 2673-2734.

20. Lobo, A., Launer, L. J., Fratiglioni, L., Andersen, K., Di Carlo, A., Breteler, M. M., et al. (2000). Prevalence of dementia and major subtypes in Europe: A collaborative study of population-based cohorts. Neurologic Diseases in the Elderly Research Group. Neurology, 54(11 Suppl 5), S4-9.

21. Matthews, F. E., Arthur, A., Barnes, L. E., Bond, J., Jagger, C., Robinson, L., et al. (2013). A two-decade comparison of prevalence of dementia in individuals aged 65 years and older from three geographical areas of England: results of the Cognitive Function and Ageing Study I and II. Lancet, 382(9902), 1405-1412.

22. Mjorud, M., Selbaek, G., Bjertness, E., Edwin, T. H., Engedal, K., Knapskog, A. B., & Strand, B. H. (2020). Time from dementia diagnosis to nursing-home admission and death among persons with dementia: A multistate survival analysis. PloS One, 15(12), e0243513. 

23. Plassman, B. L., Williams, J. W., Jr., Burke, J. R., Holsinger, T., & Benjamin, S. (2010). Systematic review: factors associated with risk for and possible prevention of cognitive decline in later life. Ann Intern Med, 153(3), 182-193.

24. Prince, M., Ali, G. C., Guerchet, M., Prina, A. M., Albanese, E., & Wu, Y. T. (2016). Recent global trends in the prevalence and incidence of dementia, and survival with dementia. Alzheimer's Research & Therapy, 8(1), 23.

25. Prince, M., Bryce, R., Albanese, E., Wimo, A., Ribeiro, W., & Ferri, C. P. (2013). The global prevalence of dementia: a systematic review and metaanalysis. Alzheimers Dement, 9(1), 63-75.e62.

26. Qiu, C., De Ronchi, D., & Fratiglioni, L. (2007). The epidemiology of the dementias: an update. Curr Opin Psychiatry, 20(4), 380-385.

27. Schipper, H. M. (2011). Apolipoprotein E: implications for AD neurobiology, epidemiology and risk assessment. Neurobiology of Aging, 32(5), 778-790.

28. Seshadri, S., Beiser, A., Kelly-Hayes, M., Kase, C. S., Au, R., Kannel, W. B., et al. (2006). The lifetime risk of stroke: estimates from the Framingham Study. Stroke, 37(2), 345-350.

29. Sosa-Ortiz, A. L., Acosta-Castillo, I., & Prince, M. J. (2012). Epidemiology of dementias and Alzheimer's disease. Archives of Medical Research, 43(8), 600-608.

30. SSB. Sjukeheimar, heimetenester og andre omsorgstenester. https://www.ssb.no/pleie/ Oppdatert 18.06.2020 (Besøkt 18.01.2021)

31. Strand, B. H., Langballe, E. M., Rosness, T. A., Bergem, A. L., Engedal, K., Nafstad, P., et al. (2014). Age, education and dementia related deaths. The Norwegian Counties Study and The Cohort of Norway. J Neurol Sci.

32. Strand, B. H., Knapskog AB, Persson K., Holt Edwin T., Bjertness E., et al. (2019). The Loss in Expectation of Life due to Early-Onset Mild Cognitive Impairment and Early-Onset Dementia in Norway. Dement Geriatr Cogn Disord. 2019;47(4-6):355-365.

33. Tanzi, R. E., & Bertram, L. (2005). Twenty years of the Alzheimer's disease amyloid hypothesis: a genetic perspective. Cell, 120(4), 545-555. doi:10.1016/j.cell.2005.02.008

34. WHO. Dementia. https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/dementia  Oppdatert 21.09.2020. (Besøkt 18.01.2021)

35. WHO/ADI. (2012). Dementia: a public health priority. Geneva: World Health Organization, Alzheimer's Disease International. 

Historikk

23.03.2021: 23.02.2021: Kapittelet har gjennomgått en større revisjon med blant annet nye tall på forekomst i Norge, og ny ekstern fagfellevurdering. 

23.02.2021: Kapittelet har gjennomgått en større revisjon med blant annet nye tall på forekomst i Norge, og ny ekstern fagfellevurdering. 

10.12.2019: Avsnitt om dødelighet er utvidet og oppdatert med tall og forskningsresultater fra 2018-2019.

Første gang publisert i Folkehelserapporten 30.6.2014 og oppdatert 14.5.2018. 

I skrivegruppen: Anette Hylen Ranhoff (kapittelansvarlig), Vegard Skirbekk, Kristian Tambs og Margarete Vollrath. Oppdatering av avsnitt om dødelighet 2019: Bjørn Heine Strand. Revisjon i 2021: Bjørn Heine Strand. 

Referanse til denne artikkelen: Demens. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet [oppdatert (sett inn dato); lest (sett inn dato)]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/ikke-smittsomme/demens/