Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Skader og ulykker i Norge

2500 dør og 300 000 behandles årlig på sykehus for skader. Mange alvorlige skader er knyttet til alkohol og andre rusmidler, fall og trafikk. Det har imidlertid vært en gledelig nedgang i dødsulykker de siste 40-50 årene, blant annet på grunn av langt færre dødsfall i trafikken.

Illustrasjon
Ulykkesdødeligheten har falt kraftig siden 1970-tallet. Men fortsatt er det mange dødsfall, spesielt knyttet til fallulykker, forgiftningsulykker (overdoser) og trafikkulykker. Det er også et stort antall ulike skader som krever legehjelp. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet

Hopp til innhold

Hovedpunkt

  • Hvert år blir ti prosent av befolkningen, om lag 550 000 personer, behandlet av lege for skader.
  • Hver 10. sykehusinnleggelse gjelder skadebehandling.
  • Ulykker krever mange liv og er den viktigste dødsårsaken for nordmenn under 45 år.
  • Dødsfall er først og fremst knyttet til fall, forgiftningsulykker (inkludert overdoser) og trafikkulykker.
  • Personer fra lavere sosioøkonomiske grupper er mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosioøkonomiske grupper.
  • Internasjonalt peker Norge seg ut på skadestatistikken med høye tall for overdoser og hoftebrudd.
  • Skader og ulykker kan forebygges. Strukturelle tiltak har vist seg å være særlig effektive forebyggende tiltak. 

Om ulykker og skader

Det er vanlig å skille mellom skader som skjer utilsiktet (ulykkesskader) og skader som påføres med hensikt (voldsskader og villet egenskade).

I noen tilfeller kan det være vanskelig å fastslå årsaken til en skade. Blant annet er et ukjent antall selvmord skjult som ulykker. Se fakta om selvmord og selvmordsforsøk. Enkelte datakilder skiller heller ikke mellom ulike årsaker til skader.

Skadebegrepet avgrenses i dette kapittelet til fysiske personskader og utelater dermed psykiske skader, materielle skader og skader på dyr. Også belastningsskader og andre skader som skyldes kronisk eller langvarig eksponering (f.eks. fra kjemikalier, stråling og støy) utelates. 

Definisjon på skade og ulykke

En ulykke er en ufrivillig hendelse karakterisert ved en hurtigvirkende kraft eller påvirkning som kan ytre seg i skade på kroppen (NOMESCO, 2007).

En skade er det konkrete resultatet av en ulykke og skyldes en akutt eller plutselig påvirkning på kroppen av fysiske faktorer (mekanisk energi, varme, elektrisitet osv.) i en mengde eller størrelse som overstiger den menneskelige organismens toleranseevne. Selv om det ikke finnes et presist vitenskapelig skille mellom skade og sykdom, oppstår en skade nesten umiddelbart etter kontakt med den påvirkende faktor.

Skadebildet i Norge: 10 prosent av befolkningen behandles for skader hvert år

Skader varierer i alvorlighetsgrad og dekker et vidt spekter fra bagatellmessige skrubbsår til mer omfattende skader som kan medføre innleggelse på sykehus, varig mén eller i ytterste konsekvens død.

Skader må normalt ha en viss alvorlighetsgrad for at de skal bli registrert. Statistikken viser at hvert år blir over 10 prosent av befolkningen (i underkant av 550 000 personer) behandlet av lege for skader (FHI, 2014).

Flertallet av de registrerte skadene er mindre alvorlige og behandles i primærhelsetjenesten, dvs. hos fastlege og kommunal legevakt. Men det er også et stort antall som sendes videre til sykehus eller behandles direkte på sykehus.

Figur 1 gir en oversikt over skadebildet i Norge, fordelt etter alvorlighetsgrad og ulike behandlingsnivå i helsetjenesten. Foruten ulykkesskader omfatter tallene i figuren også voldsskader og villet egenskade. 

FHR_figur1_skaderogulykker.png

Figur 1. Det totale skadebildet per år i perioden 2009-2011. Alvorlighetsgraden øker mot toppen av pyramiden. Kilder: FHI/ Dødsårsaksregisteret, Norsk pasientregister (NPR) og Kontroll og utbetaling av helserefusjoner (KUHR). 

Om lag 2 500 personer dør hvert år av skader (voldsomme dødsfall), se toppen av pyramiden, figur 1. Slike dødsfall utgjør cirka 6 prosent av alle dødsfall i Norge. Om lag 2 000 skyldes ulykker, de øvrige er i hovedsak selvmord.

I underkant av 300 000 personer får årlig skadebehandling i sykehus (de to midterste trinnene i figur 1). Av disse får 185 000 også skadebehandling i primærhelsetjenesten, enten for samme skade i form av henvisning eller etterkontroll, eller for en annen skade. Omtrent 95 prosent av disse skadene skyldes ulykker, mens de øvrige i hovedsak er voldsskader (Helsedirektoratet, 2016a).

Årlig er det om lag 440 000 pasienter som får behandling hos fastlege eller legevakt (de to nederste trinnene i figur 1). Flertallet av disse ferdigbehandles i primærhelsetjenesten.

Til tross for at vi de siste tiårene har sett en betydelig nedgang i dødelighet som følge av ulykker (se neste avsnitt), er skader og ulykker fremdeles en stor utfordring for folkehelsen. Skader har stor betydning for livskvalitet og helse.

  • En undersøkelse av trygdedata i perioden 1992-1997 estimerte at 1 200 personer hvert år får uførepensjon som følge av ulykker (Lund, 2001). Det er ikke gjort tilsvarende analyser senere enn 1992-97.
  • Tall fra Norsk pasientregister (Helsedirektoratet, 2016b) viser at hver tiende sykehusinnleggelse skyldes personskade.

Kostnader

  • Skader på grunn av hjem-, utdannings-, idretts- og fritidsulykker i 2002 ble anslått å koste det norske samfunnet 167 milliarder kroner (TØI, 2007). I 2015-kroner tilsvarer det over 200 milliarder kroner.
  • Et hoftebrudd er anslått å koste samfunnet i gjennomsnitt 500 000 kroner det første året (Hektoen, 2014).

Utvikling over tid

Dødsfall:

De siste tiårene er dødeligheten som følge av ulykker blitt betydelig redusert (FHI, 2014). Nedgangen skyldes blant annet en positiv utvikling med langt færre dødsfall i trafikkulykker og drukningsulykker, se nedenfor.

Figur 2 viser utviklingen i dødelighet som følge av ulykker fra 1969 til 2015.

FHR_figur2_skaderulykker.png

Figur 2. Dødsfall etter ulykker, etter kjønn. Antall døde per 100 000 personer per år, 1969-2015. 5-årig glidende gjennomsnitt (stiplet linje) og årlige rater. Kilde: Folkehelseinstituttet/Dødsårsaksregisteret.

Figur 2 viser en kraftig reduksjon i ulykkesdødelighet både for menn og kvinner. I 1969 var det 89 per 100 000 menn som døde på grunn av ulykker. I 2015 hadde antallet falt til 51 per 100 000 menn, en nedgang på over 40 prosent (FHI, 2016a).

Nedgangen har vært særlig tydelig hos barn, ungdom og unge voksne, men også blant eldre har ulykkesdødeligheten falt betraktelig. For aldersgruppen 65-79 år har dødeligheten av ulykker omtrent blitt halvert fra 1970 tallet fram til i dag.

Figur 3 viser den kraftige reduksjonen i dødsfall som følge av bilulykker og andre veitrafikkulykker etter 1970. Denne nedgangen er resultatet av systematisk trafikksikkerhetsarbeid gjennom mange år.  

FHR_figur3_skaderogulykker.png

Figur 3. Dødsfall i veitrafikken, antall per 100 000 innbyggere aldersstandardisert. Diagrammet viser perioden 1970-2015, menn og kvinner, alle aldre sammenlagt. Se også figur 8. Datakilde: FHI/Dødsårsaksregisteret. Diagram: Norgeshelsa.no

Også for drukningsulykker ser vi en tilsvarende positiv utvikling med 47 dødsfall i 2015, mot 157 i 1970. Les mer om drukningsulykker i avsnittet om risikofaktorer.

Ikke-dødelige skader:

På grunn av begrensninger i datagrunnlaget er det vanskelig å gi en tilsvarende beskrivelse av utviklingen i forekomst av ikke-dødelige personskader. Norge har ikke et nasjonalt register med entydig statistikk over skadebildet, og en samlet oversikt kan kun oppnås ved en sammenstilling av opplysninger på tvers av datakilder. Videre er de fleste registrene med opplysninger om skader og ulykker preget av underrapportering og mangelfull datakvalitet (FHI, 2014).

Forskjeller i befolkningen

Forekomst av skader henger sterkt sammen med alder og kjønn, se figur 4-6.

Forskjell mellom aldersgrupper:  Eldre og yngre mest utsatt

Dødeligheten av ulykker øker med alderen og er særlig høy for eldre over 80 år. I denne aldersgruppen er risikoen for å dø som følge av en ulykke over 10 ganger høyere enn i de yngre aldersgruppene, se figur 4. Fall og bruddskader er en viktig del av dette bildet.

FHR_figur4_skaderogulykker.png

Figur 4: Dødsfall etter ulykker, etter kjønn og aldersgruppe. Antall døde per 100 000 personer per år, gjennomsnitt for perioden 2010-2015. Kilde: FHI/Dødsårsaksregisteret.

Blant unge er antallet ulykkesdødsfall betydelig lavere enn blant eldre, men når en yngre person dør, skyldes det ofte en ulykke (FHI, 2014). Mens eldre mennesker hovedsakelig dør av sykdommer, er ulykker den hyppigste dødsårsaken i aldersgruppen under 45 år, se figur 5. Blant menn under 25 år skyldes 1 av 5 dødsfall ulykker. Særlig trafikken tar mange unge liv.

FHR_figur5_skaderogulykker.png

Figur 5: Fordeling av utvalgte dødsårsaker etter alder, i prosent av alle dødsfall, gjennomsnitt perioden 2010-2015. Svulster er i hovedsak kreft. Kilde: FHI/Dødsårsaksregisteret.

Dødsulykkene i yngre aldersgrupper betyr mange tapte leveår. I 2013 ble antall tapte leveår som følge av ulykkesskader (inkludert trafikkskader) beregnet til 28 629, som utgjør om lag 5,2 prosent av alle tapte leveår i Norge (FHI, 2016b).

Figur 6 viser at på samme måte som for ulykkesdødsfall forekommer skader som behandles i sykehus hyppigst i den eldre delen av befolkningen. I tillegg er ungdom og unge voksne en utsatt gruppe. 

fhr2014-Skader og ulykker-fig3.png

Figur 6: Personer behandlet i spesialisthelsetjenesten for skader, etter alder og kjønn. Antall per 100 000 innbyggere, gjennomsnitt per år i perioden 2009-2011. Kilde: Norsk pasientregister (NPR).   

Forskjell mellom kjønn:  Menn dør oftere i ulykker enn kvinner

Flere menn enn kvinner dør av ulykker, det gjelder alle aldersgrupper, se figur 4. Kjønnsforskjellen er størst blant voksne i aldersgruppen 20 - 64 år. Menn dør langt oftere enn kvinner i trafikken samt av drukning og forgiftninger. For overdosedødsfall er 4 av 5 døde menn (Simonsen, 2011). For dødsfall som skyldes fall og brann er kjønnsfordelingen jevnere.

Også for skader uten dødelig utfall er skadefrekvensen høyere for menn enn for kvinner, særlig i aldersgruppen 20-34 år. Figur 6 viser at menn skader seg oftere enn kvinner fram til omtrent 55 års alderen, men med økende alder blir skader mer hyppig blant kvinner. Denne forskjellen kan i stor grad tilskrives en høyere forekomst av hoftebrudd og andre bruddskader blant eldre kvinner. På faktaarket beinskjørhet (osteoporose) og brudd er det utdypende informasjon.

Risikofaktorer

Skader inntreffer overalt der mennesker oppholder seg og ferdes. Daglig omgås vi farer og situasjoner som kan utløse ulykker. Risiko må derfor sees i sammenheng med hvor vi befinner oss mest og hvilke aktiviteter vi bruker tiden vår på.

  • Hjemmet er det vanligste skadestedet, spesielt for de yngste barna og de eldste i befolkningen. Rundt 30 prosent av alle ulykker skjer i hjemmet (FHI, 1989; Helsedirektoratet, 2016a).
  • Registrering av alle skader som ble behandlet ved legevakt eller sykehus i fire norske byer viste at i løpet av de første syv leveårene fikk omtrent 10 prosent av barn en skade som følge av ulykke i barnehage eller på lekeplass (Engeland, 1999).
  • Ungdom og unge voksne pådrar seg ofte skader i forbindelse med idrett og trening.
  • For personer i yrkesaktiv alder oppstår en betydelig andel av skadene på arbeidsplassen. En nyere undersøkelse anslår at det inntreffer om lag 90 000 arbeidsskader årlig (Gravseth, 2010). Håndverkere, bønder, fiskere og sykepleiere er yrkesgrupper som er spesielt skadeutsatt.

Eldre er utsatt for fallulykker

Fallskader er rangert som den sjette viktigste bidragsfaktoren til helsetap i Norge, større enn helsetapet forbundet med hjerte- og karsykdommer (FHI, 2016b). Spesielt eldre mennesker rammes av fallulykker, ofte med bruddskader som utfall. Ved hoftebrudd og underarmsbrudd er redusert beinmasse (osteoporose) en vanlig medvirkende faktor. Utendørs skyldes mange fallulykker glatt føre og manglende strøing på fortau, mens løse ledninger, teppekanter, trapper og andre «fallfeller» øker risikoen for fallulykker innendørs (FHI, 1989).

Bilførere har skyld i de fleste trafikkulykker

Selv om antall ulykker i trafikken har blitt kraftig redusert de siste tiårene, bidrar trafikkulykker fremdeles til mange dødsfall og alvorlige skader. Ofte er det flere faktorer som til sammen forårsaker en ulykke. De viktigste medvirkende faktorene er knyttet til bilførerne, spesielt manglende førerdyktighet, høy fart, ruspåvirkning og trøtthet. Men også veg og vegmiljø samt tekniske og sikkerhetsmessige forhold ved kjøretøyet bidrar til mange trafikkulykker. Det er mer informasjon i rapporten Dybdeanalyser av dødsulykker i vegtrafikken 2015.

Selv om det er flest bilførere som blir drept eller skadet i trafikken, er skaderisikoen målt i forhold til antall personkilometer høyest for førere av lett motorsykkel, etterfulgt av moped, tung motorsykkel og syklister (TØI, 2015).

Høy risiko for syklister

Ulykkesrisikoen er høyere for syklister enn for bilførere, bilpassasjerer og fotgjengere (TØI, 2015), men antall sykkelulykker er usikkert. Svært mange ulykker blir ikke rapportert til politiet eller i helsetjenesten, spesielt gjelder det ulykker der bare én person/sykkel er innblandet. Norsk pasientregister skal i utgangspunktet kunne identifisere skader på grunn av sykkelulykker gjennom en egen skademodul, men under 50 prosent av skadene som behandles ved norske sykehus får denne ekstrarapporteringen.

Skadelegevakten i Oslo gjennomførte i 2014 en dybdeundersøkelse for alle skader som skyldtes sykkelulykker. Antall ulykker totalt var cirka 2 000 (Helsedirektoratet, 2015).

Dårlige svømmeferdigheter – økt risiko for drukning

Dårlige svømmeferdigheter er en risikofaktor for å omkomme i drukningsulykker (WHO, 2014). En undersøkelse på vegne av Norges Svømmeforbund (Ipsos MMI, 2013) tyder på at svømmeferdighetene til norske barn generelt er mangelfulle. Kun halvparten av 5. klassinger kan svømme minst 200 meter, som er minstekravet for svømmedyktighet.

Denne undersøkelse viser også at innvandrerbarn fra ikke-europeiske land er betydelig dårligere til å svømme enn etnisk norske barn og er mer avhengig av å få svømmeopplæring i skolen. Kulturelle og religiøse forhold antydes å ligge bak denne forskjellen (TØI, 2013).

Mange skader skjer i ruset tilstand

Bruk av rusmidler, legemidler, kjemikalier og andre giftige stoffer bidrar til mange dødsfall. I 2015 tok forgiftningsulykker livet av 320 personer i Norge.

I tillegg er rusmidler ofte en medvirkende faktor ved mange skader. En studie av skadepasienter ved akuttmottaket på Oslo universitetssykehus viste at én av tre pasienter var under påvirkning av ett eller flere rusmidler på skadetidspunktet (Bakke, 2016). Alkohol var det vanligste rusmiddelet og forekom hos 26 prosent av pasientene. Andelen som var ruspåvirket var spesielt høy hos pasienter med voldsskader og for skader som oppstod ved skjenkesteder.

Det samme datamaterialet viser også at andelen skadepasienter med alkoholpromille er høyest i desember måned, dvs. i den travleste julebordsesongen (Bogstrand, 2011).

Rusmidler er en vesentlig risikofaktor i trafikken. I en undersøkelse av blodprøver fikk 4 av 10 omkomne bilførere i perioden 2001-2010 påvist rusmidler (Christophersen, 2014). Blant førere som omkom i utforkjøringer og andre eneulykker (ulykker med bare én involvert part), var tallet hele 64 prosent.

I fakta om trafikkulykker og rusmidler - fakta om kjøring i påvirket tilstand er det ytterligere informasjon om trafikkulykker og rusmidler. 

Hva er et forgiftningsdødsfall?

Dødsårsaksregisteret registrerer følgende dødsfall som forgiftningsulykker:

  • Ulykke knyttet til inntak av legemidler, alkohol og andre rusmidler, gasser, plantevernmidler, kjemikalier, giftige sopp og planter og andre giftige substanser.
    • Forgiftning av rusmidler («overdosedødsfall»). Disse dødsfallene utgjør en stor andel av forgiftningsulykkene. Før 2003 ble overdosedødsfall registrert under hovedgruppen «psykiske lidelser (rusmiddelavhengighet)». Endring i kodereglene førte til en tilsynelatende økning i antall forgiftningsdødsfall.
    • Hvis det ikke er kjent om en forgiftning har skjedd med hensikt eller som ulykke, så vil den bli klassifisert som ulykke.

Allergiske reaksjoner eller legemiddelbivirkninger regnes ikke som forgiftninger.

Dersom stoffene er brukt med hensikt for å skade seg selv eller andre (selvmord eller drap) blir ikke dette registrert som forgiftningsulykke.

Mer informasjon om skader og ulykker:

Sosioøkonomiske og geografiske forskjeller

Det er markante sosioøkonomiske forskjeller i forekomst av skader (FHI, 2009; WHO, 2009). Skader varierer blant annet med utdanningsnivå. Personer med grunnskoleutdanning er mer utsatt for skader enn personer med utdanning fra videregående skole, mens det er lavest forekomst blant personer med universitets- og høyskoleutdanning. Folkehelserapporten har eget kapittel om Sosiale helseforskjeller i Norge

Det er også observert geografiske forskjeller i skader. Dødelighet etter ulykker i Norge er desidert høyest i Finnmark, men også Telemark, Buskerud og Østfold har relativt høy ulykkesdødelighet.  Akershus, Oppland, Sogn og Fjordane og fylkene i Midt-Norge skiller seg derimot positivt ut. I kommunehelsa statistikkbank finnes det både fylke- og kommuneoversikt over ulykkesdødelighet. Det er altså ingen klar nord-sør eller øst-vest gradient for forskjeller i ulykkesdødelighet, og i grove trekk samsvarer dette bildet med geografiske forskjeller i dødelighet totalt. Årsakene til slike geografiske forskjeller er trolig sammensatte.  

Figur 7 viser fylkesvise variasjoner i innleggelser på sykehus på grunn av skade. Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har flest innleggelser per innbygger, mens Buskerud og Rogaland har færrest. Geografi er her knyttet til pasientens bostedsadresse, ikke hvor skaden inntraff eller ble behandlet. Disse forskjellene må tolkes med varsomhet, da de kan gjenspeile andre faktorer enn skadeforekomst (for eksempel avstand til nærmeste sykehus, kapasitet i helsetjenesten og lokal henvisningspraksis).

FHR_figur7_skaderogulykker.png

Figur 7: Pasienter innlagt på sykehus med skade (ICD-10 koder: S00-T35) per 1 000 innbyggere (standardisert), etter fylke, 2012-2014. Kilde: FHI/Kommunehelsa. 

Internasjonale forskjeller

Internasjonale sammenligninger viser at Norge ligger i midtsjiktet når man rangerer land etter dødelighet av ulykker (FHI, 2014). Norge ligger relativt bra an for dødsfall i trafikken, men kommer relativt dårlig ut for forgiftningsdødsfall. Særlig overdosetallene er høye i Norge, noe som kan skyldes flere forhold:

  • I Norge er det tradisjon for å sette heroin, metadon og andre sløvende stoffer intravenøst, mens sniffing og røyking av slike stoffer er mer utbredt i andre land.
  • Norge har hyppige obduksjoner og god kartlegging av overdosedødsfall. I enkelte andre land er registreringen mer mangelfull, og dødsfallene kommer derfor ikke fram i statistikken.

 For den yngre delen av befolkningen har utviklingen i ulykkesdødelighet vært mindre gunstig i Norge enn for andre OECD-land de siste årene. Hva som ligger bak denne utviklingen er ikke kjent, men kan ha sammenheng med det høye antallet forgiftningsdødsfall i Norge.

Trafikkulykker er en hyppig dødsårsak internasjonalt. Verdens helseorganisasjon (WHO) oppgir følgende (WHO, 2015):

  • Trafikkulykker dreper hvert år 1,25 millioner mennesker.
  • Halvparten er fotgjengere, syklister og motorsyklister.
  • 9 av 10 drepte kommer fra land med lav eller middels inntekt.
  • Trafikkulykker vil i 2030 være på syvendeplass på dødsårsaksstatistikken i verden – dersom det ikke settes inn tiltak som har forebyggende virkninger.

I EU-landene døde i alt 26 000 personer i trafikkulykker i 2015, mens 135 000 fikk  alvorlige skader (European Commission, 2016). Kostnader knyttet til rehabilitering, behandling, materielle skader og så videre er estimert til minst 100 milliarderer Euro (ca 900 milliarder kroner). EU har satt som mål å halvere antall drepte i vegtrafikken fra 2010 til 2020 (European Commission, 2010). Europakommisjonens har egen temaside om Road Safety.

Norge peker seg ut når det gjelder hoftebrudd, der vi er blant landene i verden med høyest forekomst (FHI, 2016b).

Muligheter for forebygging

Ulykker og skader kan i stor grad forebygges, og det finnes mange tiltak med dokumenterbar effekt (Lund, 2004). Samtidig er det ikke slik at man kan fjerne alle uønskede hendelser selv om man identifiserer mekanismene som ligger bak. Noen ulykker (for eksempel etter naturkatastrofer eller i forbindelse med lek blant barn) kan dessuten være vanskelig å gardere seg mot. 

Strukturelle tiltak som lov-, produkt- og miljøendringer har vist seg å være særlig effektive, se figur 8 nedenfor for eksempler. Også atferdsendrende tiltak (spesielt belønningssystemer) kan gi gode resultater. Holdningsendrende tiltak (brosjyrer, opplysningskampanjer o.l.) gir derimot sjelden effekt alene.

FHR_figur8_skaderogulykker.png

Figur 8: Antall dødsfall per 100 000 i trafikkulykker, fordelt på kjønn, med tiltak, 1970 – 2015.  Summen av mange tiltak over tid har bidratt til nedgangen. Jamfør med figur 3. Datakilde: DÅR.

Bil, sykkel og vegmiljø. Særlig innenfor trafikksikkerhet har det ulykkesforebyggende arbeidet kommet langt. Mange ulike tiltak har bidratt til en kraftig reduksjon i omfanget og konsekvensene av trafikkulykker (TØI, 2012), se figur 8. Tiltak som har bidratt til færre dødsfall er:

  • Bedre veier og sikrere biler.
  • Lave fartsgrenser og lav promillegrense.
  • Bedre føreropplæring.
  • Bruk av bilbelte og bedre sikring av barn i bil.
  • Bedre akuttbehandling av trafikkskader.

Politikerne planlegger for mer sykling, både fordi det vil bidra til redusert biltrafikk og gi bedre helse gjennom fysisk aktivitet. Samtidig er ulykkesrisikoen høyere for syklister enn for bilister og fotgjengere (TØI, 2015). Tryggere sykkelveier er derfor et forebyggende tiltak. Mer sykling kan i seg selv også ha en forebyggende effekt, ettersom en økning i antall syklister reduserer risikoen for hver enkelt syklist (TØI, 2016). En viktig forklaring på denne «Safety in Numbers» effekten er at syklister da blir mer synlige for andre trafikantgrupper.

Alkohol. Alkoholrelaterte skader forebygges best gjennom tiltak på befolkningsnivå, snarere enn tiltak rettet mot enkeltpersoner med et alkoholmisbruk. Høye priser, begrenset tilgjengelighet og regulering av promillekjøring er blant virkemidlene som er mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og alkoholrelaterte problemer (Babor, 2010).

For andre typer ulykker har følgende forebyggende tiltak vist potensiale:

  • Hoftebeskyttere, støtabsorberende gulv og strøing på glatte fortau kan forebygge fallulykker blant eldre (Helsedirektoratet, 2013).
  • Bruk av hjelm og annet sikkerhetsutstyr, balanseøvelser og styrketrening kan forebygge idrettsskader, se Senter for idrettsskadeforskning.
  • Røykvarslere, komfyrvern og regulering av temperatur på varmtvann kan forebygge forbrennings- og skåldingsskader i hjemmet (WHO, 2008).
  • God svømmeopplæring og riktig bruk av flyteutstyr forebygger drukningsulykker (WHO, 2014).   

Forebygging av ulykker og skader er et felt som ingen "eier", men som mange aktører har et ansvar for. Tverrsektorielt arbeid fremheves derfor som avgjørende.

Ulykkesforebyggende arbeid er en del av miljørettet helsevern og reguleres av folkehelseloven (lov om folkehelsearbeid). Ansvaret for miljørettet helsevern ligger hos kommunen, ved politisk og administrativ ledelse.

Gjennom systematisk og kontinuerlig forebyggende innsats kan kommuner bli sertifisert som «Safe communities» (Trygge lokalsamfunn), et konsept utviklet av WHO. Det finnes i 2016 i alt 26 slike lokalsamfunn i Norge, mens ytterligere 20 arbeider for å bli sertifisert. Nettverket for Trygge lokalsamfunn i Norge forvaltes av Skadeforebyggende forum.

Registrering av skader er et viktig verktøy i det lokale forebyggingsarbeidet. Kommuner kan bruke et registreringssystem til å få oversikt over skadeomfanget, følge utviklingen av ulykker over tid og måle effekten av ulike tiltak. I Norge har lokal skaderegistrering blitt gjennomført med gode resultater i Harstad (Ytterstad, 1996), Værøy (Tellnes, 2006) og Os i Østerdalen (Lund, 1997).

Om artikkelen

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av kapittelet «Skader og ulykker» i Folkehelserapporten 2014. Nyere statistikk og forskningsrapporter er lagt til grunn for oppdateringen 15.12.2016. 

Skrivegruppen består av: Eyvind Ohm (leder), Christian Madsen, Kari Alvær og Johan Lund. Hallvard Gjerde og Ingeborg Rossow har bidratt til avsnittene om forgiftninger og rusmidler. 

Referanser

Babor, T. F., Caetano, R., Casswell, S., Edwards, G., Giesbrecht, N., Graham, K., et al. (2010). Alcohol: No ordinary commodity: Research and public policy (2 utg.): Oxford University Press.

Bakke, E., Bogstrand, S. T., Normann, P. T., Ekeberg, Ø., & Bachs, L. (2016). Influence of alcohol and other substances of abuse at the time of injury among patients in a Norwegian emergency department. BMC Emergency Medicine, 16(1), 1-9.

Bogstrand, S. T., Normann, P. T., Rossow, I., Larsen, M., Morland, J., & Ekeberg, O. (2011). Prevalence of alcohol and other substances of abuse among injured patients in a Norwegian emergency department. Drug Alcohol Depend, 117(2-3), 132-138.

Christophersen, A. S., & Gjerde, H. (2014). Prevalence of alcohol and drugs among car and van drivers killed in road accidents in Norway: an overview from 2001 to 2010. Traffic Inj Prev, 15(6), 523-531.

Engeland, A., & Kopjar, B. (1999). Injuries among children treated at emergency medical centers and in hospitals 1990-97. Tidsskr Nor Laegeforen, 119(6), 784-787.

European Commission. (2010). Towards a European road saftety area: policy orientation on road safety 2011-2020. [Rapport]. Brussel: European Commission. 

European Commission. (2016). Road Safety: new statistics call for fresh efforts to save lives on EU roads. [web page]. Brussel: European Comission. Hentet 12. desember 2016.

FHI. (1989). Nasjonal ulykkes- og skadestatistikk: Oversikt over ulykkes- og skademønsteret i Norge basert på ett års skadedata innsamlet ved sykehusene/legevaktene i Harstad, Trondheim og Stavanger 1/7 1985 – 30/6 1986. [Rapport fra Skaderegisteret nr. 4 - 1989]. Oslo: Statens institutt for folkehelse (nå Folkehelseinstituttet).

FHI. (2009). Sosioøkonomiske forskjeller i ulykkesskader [Rapport 2009:9]. Oslo: Folkehelseinstituttet.

FHI. (2014). Skadebildet i Norge: Hovedvekt på personskader i sentrale registre [Rapport 2014:2]. Oslo: Folkehelseinstituttet.

FHI. (2016a). Dødsårsaksregisterets statistikkbank. [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 22. september 2016.

FHI. (2016b). Sykdomsbyrde i Norge 1990-2013: Resultater fra Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study (GBD 2013) [Rapport 2016:1]. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Gravseth, H. M. (2010). Arbeidsskader og arbeidsrelaterte helseproblemer [Rapport 4:2010]. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Hektoen, L. F. (2014). Kostnader ved hoftebrudd hos eldre [Rapport 3:2014]. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Helsedirektoratet. (2013). Fallforebygging i kommunen: Kunnskap og anbefalinger [Rapport IS-2114]. Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet. (2015). Sykkelskader i Oslo 2014 [Rapport]. Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet. (2016a). Personskadedata 2015 [Rapport IS-2473]. Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet. (2016b). Aktivitetsdata somatikk. [database]. Helsedirektoratet. Hentet 22. september 2016.

Ipsos MMI. (2013). Undersøkelse om svømmedyktiget blant elever i 5. klasse - 2013 [Rapport]. Oslo: Ipsos MMI. 

Lund, H., & Lium, E. (1997). Registrering av ulykker og skader i kommunehelsetjenesten. Tidsskr Nor Laegeforen, 117, 3973-3975.

Lund, J., & Bjerkedal, T. (2001). Permanent impairments, disabilities and disability pensions related to accidents in Norway. Accid Anal Prev, 33(1), 19-30.

Lund, J., & Aaro, L. E. (2004). Accident prevention. Presentation of a model placing emphasis on human, structural and cultural factors. Safety Science, 42(4), 271-324.

NOMESCO. (2007). NOMESCO Classification of External Causes of Injuries (Fourth revised utg.). Copenhagen: NOMESCO.

Simonsen, K. W., Normann, P. T., Ceder, G., Vuori, E., Thordardottir, S., Thelander, G., et al. (2011). Fatal poisoning in drug addicts in the Nordic countries in 2007. Forensic Sci Int, 207(1-3), 170-176.

Tellnes, G., Lund, J., Sandvik, L., Klouman, E., & Ytterstad, B. (2006). Long-term effects of community-based injury prevention on the island of Vaeroy in Norway: a 20-year follow up. Scand J Public Health, 34(3), 312-319.

TØI. (2007). Hva koster skader pga hjemmeulykker, utdanningsulykker, idrettsulykker og fritidsulykker det norske samfunnet? [Rapport 880:2007]. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

TØI. (2012). Trafikksikkerhetshåndboken (4 utg.). Oslo: Transportøkonomisk institutt.

TØI. (2013). Innvandrere og ulykker. Kunnskap om skadetyper og skadeomfang blant personer med innvandrerbakgrunn [Rapport 1255:2013]. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

TØI. (2015). Risiko i veitrafikken 2013/14 [Rapport 1448:2014]. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

TØI. (2016). Safety in Numbers – uncovering the mechanisms of interplay in urban transport. [Rapport 1466:2016]. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

WHO. (2008). World report on child injury prevention [Rapport]. Switzerland: World Health Organization. 

WHO. (2009). Socioeconomic differences in injury risk: A review of findings and a discussion of potential countermeasures [Rapport]. Copenhagen: World Health Organization.

WHO. (2014). Global report on drowning: preventing a leading killer [Rapport]. Geneva: World Health Organization.

WHO. (2015). Road traffic injuries, fact sheet. [nettdokument]. World Health Organization. Hentet 22. september 2016.

Ytterstad, B. (1996). The Harstad injury prevention study: Community based prevention of fall-fractures in the elderly evaluated by means of a hospital based injury recording system in Norway. J Epidemiol Community Health, 50(5), 551-558.

 

 

 

Relatert innhold