Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Selvmord og selvmordsforsøk i Norge

Status og utvikling for selvmord og selvmordsforsøk i Norge. Internasjonale forskjeller. Risikofaktorer og forebygging.

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • De siste 20 årene har forekomsten av selvmord vært nesten konstant.
  • Menn har rundt 3 ganger høyere risiko for selvmord enn kvinner.
  • Mange selvmord er vanskelige å forklare og er ofte en kombinasjon av mange årsaksforhold.  
  • Selvmordsfare er knyttet til rusmisbruk, livskriser og mental sykdom.
  • Mange selvmord kan forebygges.
  • Det er rundt 10 ganger så mange selvmordsforsøk som selvmord, men Norge mangler nasjonal statistikk for dette.

Artikkelen er under oppdatering: finn tall for 2016 i nyhetsartikkel.

Om selvmord og selvmordsforsøk

Selvmord (også kalt selvdrap eller suicid) er resultatet av en selvpåført skade og et villet ønske om å dø.

Selvmordsforsøk og selvskading er som oftest ulike fenomener.  Ved et selvmordsforsøk foreligger det en intensjon om å dø, selv om intensjonen kan variere i styrke.

Selvskading er ikke nødvendigvis forbundet med dødsintensjon, men mer knyttet til å påføre seg selv en fysisk smerte for å endre en intens negativ tanke, følelse eller en vanskelig relasjon (Øverland, 2006).

Stabile selvmordstall

I 2012 var det 369 menn og 146 kvinner som begikk selvmord i Norge (til sammen 515 selvmord). Året før var det 598 selvmord.

Det kan være mange skjulte selvmord i gruppen ulykker.  Rundt 10 prosent av alle dødsulykker i trafikken som blir undersøkt av Statens vegvesen sine ulykkesanalysegrupper, er selvmord. De aller fleste møteulykker med trailere på rett vei er selvmord (Assum, 2011).

Vi har ingen nasjonal oversikt over selvmordsforsøk og selvskading. Det betyr at vi ikke har nasjonale tall på forekomst og utviklingen over tid. Dette svekker mulighetene for å evaluere effekt av forebyggende tiltak.

Når det gjelder selvmordsforsøk er det vanlig i store deler av verden å stipulere omfanget til å være 7-15 ganger så høyt som antall selvmord. Omfanget av selvskading med liten eller ingen suicidal intensjon er usikkert, men sannsynligvis høyere enn omfanget av selvmordsforsøk.

I perioden 1969 til 1988 doblet risikoen for selvmord seg for begge kjønn, se figur 1. Årsaken til denne økningen er ukjent, men det har vært spekulert i at dette skyldes en økt rapportering av selvmord og lavere mørketall.

I perioden 1991-2003 falt forekomsten av selvmord blant menn, for deretter å flate ut. Forekomsten av selvmord blant kvinner har vært stabil de siste 20 årene.

fhr2014-selvmord og selvmordsforsøk-fig1. DÅR
fhr2014-selvmord og selvmordsforsøk-fig1. DÅR

Figur 1. Antall selvmord per 100 000 innbyggere. Menn, kvinner og begge kjønn for perioden 1969 -2012. Kilde: Dødsårsaksregisteret.  

Forskjeller i befolkningen

Kjønnsforskjeller

For menn utgjør selvmord rundt 16 prosent av alle dødsfall i gruppen voldsomme dødsfall (ulykker, selvmord og drap). Tilsvarende andel for kvinner er 8 prosent. De siste 10 årene har risikoen for selvmord vært rundt 15 per 100 000 for menn og rundt 6 per 100 000 for kvinner.

Det har skjedd store endringer i hvilke metode som benyttes for å ta livet av seg. De siste 20 årene er bruk av skytevåpen og sprengstoff mer enn halvert blant menn. I dag er hengning og kvelning den vanligste selvmordsmetoden blant menn, etterfulgt av skytevåpen og sprengstoff og bruk av gift (hovedsakelig legemidler).

Tidligere var forgiftning den vanligste selvmordsmetoden blant kvinner, men i dag er bruk av gift og henging/kvelning omtrent like vanlig. Drukning er den tredje vanligste selvmordsmetoden blant kvinner.

Aldersforskjeller

Selvmordsrate etter alder og kjønn er gitt i figur 2. Ratene er i hovedsak konstante for aldersgruppen 20-75 år; den varierer mellom 17 og 21 for menn og mellom 6 og 11 for kvinner. Hvis 550 tar livet sitt hvert år, og de i gjennomsnitt er 40 år, så medfører dette rundt 22 000 tapte leveår som følge av selvmord.  Dette er omtrent like mange tapte leveår som for prostatakreft og brystkreft til sammen.

fhr2014-selvmord og selvmordsforsøk-fig2. DÅR
fhr2014-selvmord og selvmordsforsøk-fig2. DÅR

Figur 2. Antall selvmord per 100 000 innbyggere for menn og kvinner, basert på selvmordstall for 2008-12. Kilde: Dødsårsaksregisteret. 

 Villet egenskade knyttes først og fremst til ungdom, mens selvmordsforsøk er knyttet til alle aldersgrupper. I mange studier av villet egenskade er det uklart om ungdommene har skadet seg selv ut fra suicidal hensikt eller ikke. Det er derfor knyttet stor usikkerhet til estimater av villet egenskade med ulik grad av suicidal intensjon.

I en norsk studie av 4000 norske ungdommer, oppgav rundt 11 prosent at de hadde skadet seg med vilje (Ystgaard, 2006). Det var omtrent tre ganger så mange jenter som gutter som oppgav at de hadde skadet seg med vilje. De fleste (74 prosent) hadde kuttet seg selv på kroppen (Ystgaard, 2006).

Sosioøkonomiske forskjeller

Det er en statistisk signifikant høyere selvmordsrate for menn med lav utdanning enn for dem med høy utdanning, men ikke for kvinner (Strand, 2010).

Geografiske forskjeller

Det er ikke gjort noen systematiske studier av forskjeller i forekomst av selvmord i Norge etter geografi eller urbanitet de siste årene. I Norge har det vært mer selvmord i rurale strøk, mens i andre land er det mer selvmord i urbane strøk, og det meste av denne forskjellen kan forklares med andre risikovariabler. Det er heller ikke gjort noen systematiske registerstudier av selvmord blant innvandrere.

Internasjonale forskjeller

I perioden 1969-2000 var det store forskjeller i forekomst av selvmord mellom de nordiske landene. I dag har Norge, Sverige og Danmark helt like selvmordsrater (rundt 11 per 100 000), mens Finland har fremdeles vesentlig høyere forekomst av selvmord enn de andre nordiske landene (nesten 20 per 100 000). Selvmordsraten i Norge ligger omtrent likt med resten av Europa, Nord-Amerika og Australia. I Øst-Europa, Russland, Kina, Japan og i andre land i Asia med pålitelig statistikk ligger selvmordsraten på 20-30 per 100 000 (Värnik, 2012). Kjønnsratioen varier også betraktelig fra 1,5 i Asia til rundt 6-8 i Syd-Europa.

Risikofaktorer

Det er vist at risikoen for selvmord er forhøyet ved:

  • Psykiske lidelser som alvorlig depresjon, schizofreni, borderlinetilstander og alvorlige personlighetsforstyrrelser og sterk angst
  • Alkohol/rusmiddelmisbruk
  • Tidligere selvmordsforsøk
  • Impulsivitet
  • Selvmord i nær familie
  • Alvorlig somatisk sykdom (spesielt med sterke smerter)

En psykisk lidelse i seg selv er vanligvis ikke en tilstrekkelig årsak til selvmord. Det må alltid gjøres en vurdering av både person og situasjon. Livstidsrisikoen for selvmord ved alvorlig depresjon er 4-6 prosent (Blair-West, 1997; Inskip, 1998), og ved schizofreni 4-5 prosent (Inskip, 1998).

Nyere studier har vist at selvmord også kan forekomme uten at det med rimelighet kan knyttes til en psykisk lidelse (Judd, 2012). Både akutt og langvarig stress, selvmord i nærmiljøet og lett tilgang til gift og skytevåpen kan øke risikoen.

En rekke faktorer virker beskyttende:

  • God kontakt med familie og venner
  • Løsningsorientert personlighet
  • Et helsevesen som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at selve det suicidale blir bearbeidet

Typiske tegn som tyder på at folk tenker på selvmord er når de

  • Snakker om selvmord
  • Føler seg alvorlig ydmyket
  • Føler stor håpløshet
  • Har problemer med å kontrollere sin aggressive atferd i situasjoner der de kan føle seg krenket

Forebygging av selvmord

God psykisk helse og mestring i befolkningen er et overordnet mål

Generelt vil tiltak for å styrke befolkningens psykiske helse og generelle levevilkår også kunne virke selvmordsforebyggende. Intervensjonsstudier har vist at når man begrenser tilgang på våpen og gift, så reduseres antall selvmord. Sikring av broer, mindre sensasjonspregete presseoppslag, opplysningsprogram på skoler og arbeidsplasser, samt kunnskapsformidling om selvmordsatferd til den alminnelige befolkning er også viktig.

Målrettede tiltak mot risikogrupper

En annen viktig strategi for å forebygge selvmord er å fange opp og gi adekvat intervensjon til risikogrupper. Dette er mennesker i selvmordsfare knyttet til psykiske problemer og/eller rusavhengighet, selvmordsforsøkere, etterlatte ved selvmord, og individer i livskriser der mestringsevnen ikke er tilstrekkelig.

Individuell oppfølging av personer som har forsøkt å begå selvmord reduserer risikoen for nye selvmordsforsøk, gitt at intervensjonen er tilpasset det suicidale både ved personen og situasjonen.

En viktig oppgave etter selvmord er oppfølging av etterlatte, både for å støtte pårørende og for å forbygge nye selvmord i nær familie. Etterlatte ved selvmord er en gruppe med forhøyet fare for egen selvmordsatferd, og tiltak må være tilpasset deres spesielle situasjon, der både profesjonell bistand og legmannsstøtte bør være tilgjengelige (Helsedirektoratet, 2011).

Se også: Faktaark om forebygging av selvmord

Pålitelige selvmordstall

Det er større variasjon i antall selvmord fra år til år enn hva man kan forvente ut fra rene statistiske tilfeldigheter. Dette tyder på at man i tillegg til statistiske svingninger i antall selvmord fra år til år, også har forandring i rutiner for klassifisering av selvmord som dødsårsak over tid. Det er behov for mer pålitelig selvmordsstatistikk. Det er spesielt stort behov for å finne skjulte selvmord i gruppen ulykker og forgiftninger slik man har gjort for trafikkulykker.

Referanser

Assum, T. and M. W. J. Sørensen 130 dødsulykker med vogntog. Gjennomgang av dødsulykker i 2005-2008 gransket av Statens vegvesens ulykkesanalysegrupper. Oslo, Transportøkonomisk institutt: 70. (2010).

Blair-West, G. W., G. W. Mellsop and M. L. Eyeson-Annan (1997). Down-rating lifetime suicide risk in major depression. Acta Psychiatr Scand 95(3): 259-263.

Helsedirektoratet. Etter selvmordet: veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Oslo, Helsedirektoratet, Avdeling psykisk helse og rus. (2011).

Inskip, H. M., E. C. Harris and B. Barraclough (1998). Lifetime risk of suicide for affective disorder, alcoholism and schizophrenia. Br J Psychiatry 172: 35-37.

Judd, F., H. Jackson, A. Komiti, R. Bell and C. Fraser (2012). The profile of suicide: changing or changeable? Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol 47(1): 1-9.

Strand, B. H., Groholt, E. K., Steingrimsdottir, O. A., Blakely, T., Graff-Iversen, S., & Naess, O. (2010). Educational inequalities in mortality over four decades in Norway: prospective study of middle aged men and women followed for cause specific mortality, 1960-2000. BMJ, 340, c654.

Ystgaard, M. (2003). Villet egenskade blant ungdom: nye forskningsresultater og konsekvenser for forebyggende arbeid. Suicidologi 8(2): 7-10.

Øverland, S. Selvskading: en praktisk tilnærming. Bergen, Fagbokforl. (2006).

Relaterte saker

Relaterte dokumenter