Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Infeksjoner i Norge

Barnesykdommer, influensa, mat- og vannbårne sykdommer, seksuelt overførbare infeksjoner og andre smittsomme sykdommer kan holdes under kontroll med godt overvåkingssystem, høy vaksinasjonsdekning og andre forebyggende tiltak.

Illustrasjon
Et godt overvåkingssystem, høy vaksinasjonsdekning, håndvask og andre hygieniske tiltak er viktig for at vi fortsatt skal kunne holde smittsomme sykdommer under kontroll i Norge.. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet/fetetyper.no

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • Alvorlige smittsomme sykdommer er mindre vanlige i Norge enn i de fleste andre land.
  • Økt smittepress gjennom internasjonal handel med matvarer og dyr, migrasjon og reising kan få konsekvenser for folkehelsen, også i Norge.
  • Vi må være forberedt på nye influensapandemier.
  • Hver 20. pasient i helseinstitusjoner rammes av en «sykehusinfeksjon».
  • Nær 40 000 personer er i Norge registrert med kronisk infeksjon forårsaket av hepatitt B- eller C-viruset.
  • Flere seksuelt overførbare infeksjoner har økt de siste årene.
  • Om lag 350 tuberkulosetilfeller meldes i året, de fleste er smittet utenfor Norge.
  • Antibiotikaresistens er et økende problem.
  • Høy vaksinasjonsdekning, godt smittevern og effektivt overvåkingssystem er fortsatt viktig for å holde infeksjonssykdommene under kontroll.

Infeksjonssykdommer i Norge i dag og utvikling over tid

Infeksjonssykdommer er sykdommer forårsaket av mikroorganismer som bakterier, virus, sopp eller parasitter.

Til langt utpå 1900-tallet var epidemier og infeksjonssykdommer de dominerende folkesykdommene i Norge (Pedersen, 2007). Mange døde av barnesykdommer, tuberkulose, influensa og andre infeksjoner.

Se også kapittel Folkehelse i Norge 1814 – 2014.

Det er særlig fire forhold som har bidratt til at infeksjoner har blitt et mindre folkehelseproblem:

  • Høyere levestandard med innføring av moderne kloakksystemer, trygg drikkevannsforsyning, bedre ernæring, bedre boliger og mindre trangboddhet
  • Godt smittevern
  • Vaksiner
  • Antibiotika og andre antimikrobielle midler

Fremdeles rammer infeksjonssykdommer et stort antall mennesker i Norge hvert år, men de er sjelden livstruende. De gir først og fremst akutt sykdom med lite helsetap over tid. Det globale sykdomsbyrdeprosjektet (Sykdomsbyrde i Norge) beregnet at infeksjonssykdommene utgjorde 0,7 prosent av det totale helsetapet og 6 prosent av dødsfallene i Norge i 2013. Den store majoriteten av infeksjonsdødsfallene er forårsaket av nedre luftveisinfeksjoner og skjer hos personer over 70 år. 

Nedenfor gjennomgås situasjonen for flere av de infeksjonssykdommene som overvåkes gjennom Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) eller andre systemer. 

Sykdommer i barnevaksinasjonsprogrammet

Gjennom det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet tilbys alle barn vaksiner mot 12 ulike smittsomme og alvorlige sykdommer. Vaksinasjoner registreres i Nasjonalt vaksinasjonsregister SYSVAK, og andelen vaksinerte kan beregnes (vaksinasjonsdekning). For de fleste vaksinene er dekningen over 90 prosent.

Meldte tilfeller: I Norge er det få meldte tilfeller av de sykdommene vi vaksinerer mot i barnevaksinasjonsprogrammet, slik som meslinger og kusma. Et unntak er kikhoste.

De siste ti årene har det vært observert et høyt antall kikhostetilfeller, særlig hos eldre barn og unge (FHI, 2016a). Forklaringen kan være at vaksinen gir mer begrenset og kortvarig beskyttelse, at en er svært oppmerksom på kikhostesymptomer og at diagnostisering av sykdommen derfor er høy.

Blant de minste barna under ett år har det ikke vært økning i antall tilfeller eller innleggelser i sjukehus. Det har heller ikke vært rapportert dødsfall etter kikhoste i denne aldersgruppen de siste 10 årene. Det er innført oppfriskningsdoser for kikhoste ved 7 og 15 års alder.

I 2015 var det en liten nedgang i meldte tilfeller av kikhoste (FHI, 2016a). Det kan skyldes både naturlige svingninger og vaksinering av 10. klassinger som ble innført fra skoleåret 2013/2014.

Utbrudd: I miljøer med lav vaksinasjonsdekning oppstår det noen ganger små utbrudd av barnesykdommer. I tillegg kan utbrudd oppstå hvis vaksinen gir dårlig beskyttelse.

I 2015 startet et kusmautbrudd blant studenter i Trondheim. Det spredte seg i studentmiljøet, bl.a. til Bergen, og pågikk fra september 2015 til april 2016. Totalt ble 227 tilfeller meldt til MSIS (FHI, 2016a). Det var hovedsakelig vaksinerte studenter som ble rammet av utbruddet, antagelig på grunn av at vaksinen ikke ga tilstrekkelig beskyttelse mot den undertype av kusmaviruset som forårsaket utbruddet.

Utfordringer og tiltak

Det er nødvendig med en vaksinasjonsdekning på 80-95 prosent for å holde en sykdom under kontroll med vaksine. De mest smittsomme sykdommene må ha en vaksinasjonsdekning i befolkningen på 95 prosent.

Kriger og intern uro, med svekkelse av vaksinasjonsprogrammer i andre land, kan gi økt risiko for import av «gamle» barnesykdommer. Det er derfor viktig å ha en kontinuerlig overvåking som fanger opp endringer i forekomsten (FHI, 2012).

Finn vaksinasjonsdekning i statistikkbankene:

Kommunehelsa og Norgeshelsa statistikkbanker

Hepatitt

Meldte tilfeller: Hepatitt B og C er viktige årsaker til alvorlig leversykdom. I Norge er det per 2016 meldt cirka 40 000 personer med hepatitt B- eller C-viruset. De fleste med hepatitt B er innvandrere og asylsøkere som var smittet før de kom til Norge, mens de fleste med hepatitt C er personer som tar stoff med sprøyter. Hvert år smittes om lag 500 personer med hepatitt C i Norge.

Vaksinasjon mot hepatitt B: Hepatitt B kan forebygges ved vaksinasjon. Siden 1984 har utsatte grupper fått tilbud om vaksine mot hepatitt B. I dag gjelder dette blant annet personer som tar stoff med sprøyter, menn som har sex med menn samt barn og unge under 25 år som har foreldre fra land med mellom- eller høy forekomst av hepatitt B.

Fra februar 2017 innføres vaksine mot hepatitt B i det norske barnevaksinasjonsprogrammet. Alle barn som er født etter 1. november 2016 får tilbud om denne vaksinen. Dette er allerede gjennomført i de fleste andre land. Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.

Utfordringer og tiltak

Helse- og omsorgsdepartementet la i juni 2016 fram en nasjonal strategi mot virushepatitter (HOD, 2016). 

I Norge er det ikke allmenn screening av gravide for hepatitt B. Tilbud om screening vil være et viktig tiltak for å forebygge hepatitt B-smitte fra mor til barn.

Injisering av rusmidler er vanligere i Norge enn i mange andre europeiske land, og forekomsten av kronisk hepatitt C blant personer som tar stoff med sprøyter er høy (EMCDDA, 2016). Cirka halvparten av de som har kronisk hepatitt C i Norge, er rusmiddelbrukere. Tilgang på rene sprøyter og rent brukerutstyr, i tillegg til tiltak som kan redusere injisering av rusmidler, er viktig for å forebygge nye tilfeller av hepatitt.

Behandlingsmuligheter for kronisk hepatitt B og C er forbedret (NFIM Fagnett, 2015).

Behandling av hepatitt B kan ikke helbrede sykdommen, men vil holde sykdommen i sjakk slik at pasientene får lavere risiko for å utvikle leversvikt eller leverkreft.

Behandling av hepatitt C kan i dag gjøre de aller fleste pasientene frie for virus og dermed helbredet for leversykdommen, forutsatt at den ikke er kommet for langt.  Medikamentkostnadene er høye. En reduksjon i prisene som forventes på sikt vil imidlertid gi mulighet for å behandle flere innenfor samme ramme. Tiltak rettet mot oppsporing av smittede, forebygging av smitte og behandling må ses i sammenheng.

Influensa

Årlige tilfeller: Hvert år rammes den nordlige halvkule av en influensaepidemi i vintersesongen (sesonginfluensa). I Norge blir rundt ti prosent av befolkningen syke av influensa hvert år. Som figur 1 viser varierer utbruddets størrelse og starttidspunkt fra år til år.

Årlig dør rundt 900 personer av sesonginfluensa eller komplikasjoner etter influensa (Gran, 2010). Dette er i hovedsak eldre, kronisk syke og andre personer som tilhører risikogruppene. En sjelden gang blir også personer utenfor risikogruppene alvorlig syke og dør.

Vaksinasjon: Siden 2014 har mellom 20 og 27 prosent av personer i risikogruppene blitt vaksinert. Også ansatte i helsevesenet anbefales vaksine, og her er vaksinasjonsdekningen enda lavere.

Utfordringer og tiltak

Vaksinasjonsdekningen for sesonginfluensavaksine er lavere enn ønskelig. Anbefalingen fra WHO er at minst 75 prosent av personene i risikogruppene bør vaksinere seg. Alle i risikogruppene for alvorlig influensasykdom får årlig tilbud om influensavaksine gjennom kommunen, som bestiller vaksiner fra Folkehelseinstituttet.

Økt kunnskap om vaksinasjonsdekning og holdninger til vaksinasjon er nødvendig for å øke andelen som vaksinerer seg mot sesonginfluensa.

Norge har gjennom Folkehelseinstituttet et system for å overvåke influensasykdom i befolkningen. Folkehelseinstituttet arbeider også for å få bedre overvåking av alvorlig influensasykdom på sykehus, for å få bedre kunnskap om alvorligheten av sesongutbruddene. Data rapporteres til internasjonale overvåkingssystemer (ECDC og WHO).

Vi må være forberedt på nye influensapandemier. Ved en framtidig pandemi vil et godt overvåkingssystem både i primær- og spesialisthelsetjenesten være svært viktig for å vurdere alvorligheten av utbruddet, dimensjonere helsetjenesten og optimalisere vaksineanbefalingene i henhold til den aktuelle situasjonen.

 
Diagram
Figur 1 Infeksjoner i Norge, Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet.

 

Figur 1. Andel av pasienter som var til legekonsultasjon og som fikk diagnosen influensa. Grafen for 2009-2010 tilsvarer pandemien. Statistikk for 2016-2017 er først fram til og med uke 2. Oppdatert statistikk, se nyere ukerapporter på temasiden om influensaovervåking.  

Seksuelt overførbare infeksjoner

Meldte tilfeller: De vanligste seksuelt overførbare infeksjonene i Norge i dag er klamydiainfeksjoner, genital herpes og infeksjoner med humant papillomavirus (HPV).

Antall årlig diagnostiserte tilfeller av klamydiainfeksjoner i Norge økte gjennom en 10-årsperiode fram til 2008, og har siden da vært stabilt høyt (om lag 25 000 tilfeller årlig) (FHI, 2015). Det er særlig personer i alderen 15-25 år som smittes. Klamydiainfeksjoner gir sjelden plager, og mange infeksjoner blir aldri oppdaget.

Ubehandlet kan klamydiainfeksjon hos et fåtall av de smittede føre til redusert fruktbarhet.

Genital herpes og HPV-infeksjon meldes ikke til MSIS i dag. Den reelle forekomsten er ikke kjent, men flere tusen smittes av disse infeksjonene hvert år.

HPV er en viktig årsak til livmorhalskreft. Fra 2017 skal HPV-infeksjon som har forårsaket kreft eller forstadier til kreft, meldes til MSIS. 

Siden 2009 har 12-­årige jenter i Norge fått tilbud om vaksine mot HPV-infeksjon som en del av barnevaksinasjonsprogrammet. I november 2016 ble det satt i gang et opphentingsprogram for å inkludere flere årskull unge kvinner født 1991 og senere i vaksinasjonstilbudet. 

Studier pågår for å kartlegge endringer i forekomst av HPV hos unge kvinner.

Hiv er fortsatt en alvorlig og livslang infeksjon, selv om behandling og prognose er klart forbedret de siste årene. Det påvises nå årlig 200 – 250 hiv­tilfeller i Norge (FHI, 2016b), se figur 2:

  • Om lag halvparten av tilfellene gjelder asylsøkere og familieinnvandrere fra land med høy forekomst av hiv.
  • Blant menn som har seksuell kontakt med menn har forekomsten av hiv økt betydelig siden 2000. De siste årene har forekomsten gått noe ned.
  • Forekomsten er stabilt lav blant heteroseksuelle, personer som tar stoff med sprøyter og unge. 
Diagram
Figur 2 Infeksjoner i Norge, Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet.

 

Figur 2. Antall tilfeller av hiv i perioden 1984–2015, fordelt på ulike risikogrupper. Kilde: MSIS/Folkehelseinstituttet. 

Forekomsten av gonoré og syfilis har vært økende de siste årene, særlig blant menn som har sex med menn (FHI, 2016c). For gonoré har man også sett en betydelig økning blant heteroseksuelle kvinner og menn.  Det er få tilfeller av syfilis i den generelle befolkningen. 

Utfordringer og tiltak

Antall nye tilfeller av seksuelt overførbare infeksjoner er høyere enn ønskelig. En kombinasjon av tiltak i og utenfor helsetjenesten er nødvendig for å nå fram til utsatte grupper med forebyggende tiltak. For eksempel er det behov for å øke kondombruken og tilby mer målrettet, tidlig diagnostikk, samt lavterskeltilbud til utsatte grupper for testing og behandling.

Gonorébakteriens evne til å utvikle resistens mot antibiotika er dessuten et økende problem. Gonorebakteriens evne til å utvikle resistens mot antibiotika er et problem og krever tett overvåking. 

HPV er en vesentlig årsak til alvorlige kreftformer hos både kvinner og menn. Det er en økning i antallet slike krefttilfeller hos menn. I dag er vaksinen kun tilbudt jenter. Vaksinasjon av jenter reduserer den totale smittespredningen og gir en viss flokkbeskyttelse. Vaksinasjon av gutter vil i tillegg være den mest effektive måten å forebygge HPV-infeksjon hos gutter, og vil også gi beskyttelse til gruppen menn som har sex med menn.

Tuberkulose

Meldte tilfeller: Tuberkulose kan ramme alle organer i kroppen, men lungetuberkulose er den vanligste formen. I praksis er det bare ubehandlet lungetuberkulose som er smittsom (CDC, 2014).

Bare om lag 5 prosent av de som er smittet, vil noen gang bli syke av tuberkulose. Andelen smittede som blir syke, er høyere i enkelte risikogrupper, for eksempel de med nedsatt immunforsvar.

  • De siste årene er det meldt 300 - 400 tilfeller av tuberkulosesykdom i året, se figur 3 (FHI, 2016d).
  • De fleste som får diagnostisert tuberkulose i Norge i dag, er født i et land med høy forekomst av tuberkulose, er smittet utenfor Norge og er i aldersgruppen 15-45 år, se figur 3 og 4. Dette reflekterer at de fleste som har tuberkulose, er nyankomne flyktninger.
  • Blant norskfødte er det gjennomgående svært lav forekomst av tuberkulose, også blant norskfødte som har utenlandsfødte foreldre.
 
Diagram
Figur 3 Infeksjoner i Norge, Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet.
 

Figur 3. Antall meldte tilfeller av tuberkulose i Norge etter fødested. Utvikling i perioden 1996-2015. Kilde: MSIS. 

Diagram
Figur 4 Infeksjoner i Norge, Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet.

 

Figur 4. Antall meldte tilfeller av tuberkulose i Norge etter 10 års aldersgrupper i 2015. Kilde: MSIS. 

Utfordringer og forebyggende tiltak 

Nesten en tredel av verdens befolkning er smittet av tuberkulose (WHO, 2016). I Norge er det satt inn flere tiltak for å møte denne utfordringen: 

Stoppe smittekjeden. Det viktigste enkelttiltaket for å forebygge tuberkulose i Norge, er tidlig diagnose av smittsomme tilfeller. Når den syke får behandling og smittede i nærmiljøet spores opp, stoppes smittekjeden.

 Flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge, skal undersøkes for tuberkulose innen 14 dager, uansett hvor lenge oppholdet vil vare. Andre personer som kommer fra land med høy forekomst av tuberkulose (>40/ 100 000/år), og som skal være i Norge i mer enn tre måneder, har også plikt til å la seg undersøke for tuberkulose. 

Det kan være vanskelig å få gjennomført rutineundersøkelsen for tuberkulose ved ankomst. Dette skyldes blant annet at det er mange involverte instanser, og at undersøkelsen forutsetter at den som skal undersøkes, må møte opp på forskjellige steder. For å bedre oppslutningen om denne undersøkelsen er det satt i gang et arbeid for å forenkle undersøkelsen for latent tuberkulose. 

Når et tilfelle av lungetuberkulose blir diagnostisert, gjør kommunehelsetjenesten rutinemessig en smitteoppsporing for å fange opp kontakter som kan være smittet. Ofte kreves det mye arbeid for å nå fram til de som har vært mest smitteutsatte. Smittede kan tilbys forebyggende medikamentell behandling. De siste årene har mellom 600 og 800 personer fått slik behandling (FHI, 2016d). 

BCG-vaksinasjon  mot tuberkulose tilbys til barn av foreldre fra land med høy forekomst av tuberkulose. Begrunnelsen er at de sannsynligvis vil ha kontakt med familie og venner fra foreldrenes fødeland i løpet av livet, og at deres livstidsrisiko derfor er høyere enn andre norske barns. Dessuten anbefales BCG- vaksine til helsepersonell, spesielt smitteutsatte og som reisevaksine. 

Resistens et økende problem: Tuberkulose som er resistent mot minst to av de viktigste medikamentene mot tuberkulose, blir kalt multiresistent tuberkulose.  De siste årene er det meldt mellom fire og elleve slike tilfeller i Norge. Behandlingen av multiresistent tuberkulose kan ta over to år, og er krevende for både pasientene og behandlerne. Folkehelserapporten har et eget kapittel om Antibiotikaresistens

Sykehusinfeksjoner: hver 20. pasient rammes 

Helsetjenesteassosierte infeksjoner («sykehusinfeksjoner») er infeksjoner som oppstår i forbindelse med et opphold i sykehus eller sykehjem. Typisk er infeksjoner i forbindelse med bruk av urinveiskatetre, lungebetennelse, sårinfeksjoner og andre infeksjoner i operasjonsområde, se figur 4 og 5. 

Forekomst: Til enhver tid har fem til seks prosent av pasientene i norske sykehus og sykehjem en helsetjenesteassosiert infeksjon, det vil si hver 20. pasient. Se figur 5 nedenfor. Eldre, svekkede og personer med nedsatt immunforsvar er mest utsatt.

Pasienter som er innlagt i helseinstitusjonene er i økende grad også utsatt for smitte med mikrober som er resistente mot antibiotika. 

Utfordringer og forebyggende tiltak i helsetjenesten

Helsetjenesteassosierte infeksjoner er dyre for samfunnet, og kan få alvorlige konsekvenser for pasientene. Pasientene trenger ekstra pleie, har lengre liggetid i sykehus, og må ofte behandles med mer bredspektret antibiotika, noe som innebærer økt risiko for bivirkninger og resistensutvikling. Det kan også oppstå komplikasjoner, som i verste fall kan føre til døden. 

Det antas at opp mot én tredjedel av helsetjenesteassosierte infeksjoner kan forebygges, blant annet gjennom gode rutiner og smitteverntiltak (Haley, 1985; Harbarth, 2003; Harbarth, 2010).   

Infeksjoner i helseinstitusjoner overvåkes nasjonalt gjennom Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner. (NOIS).Tilbakemeldinger til institusjonene om resultater av overvåkingen kan medvirke til å opprettholde gode smitteverntiltak.

Diagram
Figur 5 Infeksjoner i Norge, Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet 2017.

 

Figur 5. Andelen (%) sykehuspasienter som på de angitte tidspunktene har en helsetjenesteassosiert infeksjon (prevalens) 2007-2016, fordelt på infeksjonstype. Forekomsten er stabil over tid. Kilde: Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS), Folkehelseinstituttet.  

I sykehjem er tallene på om lag samme nivå som i sykehus 

  • 3 prosent får urinveisinfeksjoner
  • 1,5 prosent får nedre luftveisinfeksjoner (lungebetennelse)
  • 1 prosent får hudinfeksjoner
  • 0,5 prosent får sårinfeksjoner etter operasjon 

God overvåking og beredskap mot smittsomme sykdommer er viktig for å holde infeksjonssykdommene under kontroll. Med effektiv overvåking kan endringer i den epidemiologiske situasjonen oppdages raskt, og tiltak kan kjapt iverksettes når det oppstår utbrudd. 

Økende antall infeksjoner med antibiotikaresistente mikrober 

Det er et økende og svært alvorlig problem at mikrober utvikler resistens mot antibiotika. 

De viktigste tiltakene for å motvirke resistensutvikling er å forebygge infeksjoner og begrense antibiotikabruk. 

Se kapittel Antibiotikaresistens   

Mat og vannbårne infeksjoner 

Mat- og vannbårne sykdommer forårsaker årlig en rekke utbrudd og mange infeksjonstilfeller. Hvert år blir det registrert 5000-7000 tilfeller av mat- og vannbårne infeksjoner (ofte kalt "matforgiftninger"). De registrerte tilfellene er bare toppen av et isfjell. 

Norovirus er trolig den vanligste årsaken til de mat- og vannbårne sykdomstilfellene som er smittet innenlands. En annen stor andel av sykdomstilfellene er smittet på reise i utlandet. 

Se kapittel Mat- og vannbårne infeksjoner.  

Norge i det internasjonale bildet 

Antall nye tilfeller av infeksjonssykdommer er lavere i Norge enn i mange andre europeiske land. Det viser statistikk fra meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). Et spesielt trekk ved situasjonen i Norge er at personer smittet før innvandring til Norge utgjør enn større andel av de som lever med enkelte kroniske infeksjoner som hivinfeksjon, tuberkulose og hepatitt B enn man ser i andre europeiske land. 

Utfordringer og forebyggende tiltak 

En forholdsvis stor andel av de nye, meldte tilfellene av infeksjonssykdommer i Norge, er smittet ved utenlandsreiser. De siste årene har denne andelen vært cirka 20 prosent, viser statistikk fra MSIS (FHI, 2016e). 

Eksempler på sykdommer som nordmenn smittes med utenlands, er seksuelt overførbare infeksjoner og mat- og vannbårne infeksjoner

Flere forhold kan øke forekomsten av infeksjonssykdommer og utbrudd i fremtiden: 

  • Økt internasjonal reisevirksomhet, internasjonal handel med matvarer og avlsdyr.
  • Høyt forbruk av antibiotika
  • Vi må også være forberedt på nye influensapandemier. 

Høy vaksinasjonsdekning, godt smittevern og effektivt overvåkingssystem er fortsatt viktig for å holde infeksjonssykdommene under kontroll. 

Referanser 

CDC. (2014). The Difference Between Latent TB Infection and TB Disease. Centers for Disease Control and Prevention. Hentet 19. juni 2014, fra http://www.cdc.gov/tb/publications/factsheets/general/ltbiandactivetb.htm 

EMCDDA. (2016). Europeisk Narkotikarapport 2016: Trender og utvikling [Rapport]. Europeisk overvåkningssenter for narkotika og narkotikamisbruk. Luxembourg: Den europeiske unions publikasjonskontor. 

FHI. (2012). Barnevaksinasjonsprogrammet. Rapport for perioden 2001-2010 [Rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/publ/2012/barnevaksinasjonsprogrammet.-rappor/ 

FHI. (2015). Klamydia og lymfogranuloma venerum (LGV) i Norge i 2015 [rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/klamydia-og-lgv-arsrapport-2015.pdf 

FHI. (2016a). Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge [Rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/contentassets/c4ee1b929ac345e4a17e8d55809fb5df/barnevaksinasjonsprogrammet-i-norge-rapport-2015.pdf 

FHI. (2016b). Hivsituasjonen i Norge per 31. desember 2015 [rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/hivsituasjonen-i-norge-per-31.12.2015.pdf  

FHI. (2016c). Gonoré og syfilis i Norge 2015 [rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/globalassets/migrering/dokumenter/pdf/gonore-og-syfilis-2015_2.pdf 

FHI. (2016d). Tuberkulose i Norge 2015: med behandlingsresultater for 2014 [Rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/publ/2016/tuberkulose-arsrapport-2015/ 

FHI. (2016e). Utbrudd av smittsomme sykdommer i Norge i 2015: Vevbasert system for utbruddsvarsling (Vesuv) (Årsrapport) [Rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/publ/2016/arsrapport.-utbrudd-av-smittsomme-sykdommer-i-norge-i-2015/ 

Gran, J. M., Iversen, B., Hungnes, O., & Aalen, O. O. (2010). Estimating influenza-related excess mortality and reproduction numbers for seasonal influenza in Norway, 1975-2004. Epidemiol Infect, 138(11), 1559-1568. 

Haley, R. W., Culver, D. H., White, J. W., Morgan, W. M., Emori, T. G., Munn, V. P., et al. (1985). The efficacy of infection surveillance and control programs in preventing nosocomial infections in US hospitals. Am J Epidemiol, 121(2), 182-205. 

Harbarth, S., Sax, H., & Gastmeier, P. (2003). The preventable proportion of nosocomial infections: an overview of published reports. J Hosp Infect, 54(4), 258-266; quiz 321. 

Harbarth, S., & Pittet, D. (2010). Infection prevention research in Europe: recent advances and future priorities. Infect Control Hosp Epidemiol, 31 Suppl 1, S11-13. 

HOD. (2016). Nasjonal strategi for arbeidet mot virale leverbetennelser (hepatitter) [Rapport]. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nasjonal-strategi-for-arbeidet-mot-virale-leverbetennelser-hepatitter/id2504728/ 

NFIM Fagnett, NFMM, & NGF. (2015). Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C [nettpublikasjon]. Oslo: Norsk forening for infeksjonsmedisin, Norsk forening for medisinsk mikrobiologi, Norsk gastroenterologisk forening. Hentet fra http://www.hepatittfag.no/ 

Pedersen, A. G. (2007). Dødelighetsmønstret i endring: Fra infeksjoner til livsstil. Historisk helsestatistikk. Dødsårsaker 1850−2004. http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa94/del-ii-1b.pdf 

WHO. (2016). Tuberculosis. Fact sheet. [nettdokument]. World Health Organization. Hentet 19. juni 2016, fra http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs104/en/ 

 

 

 

Relaterte artikler