Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Diabetes i Norge

Status og utvikling for diabetes i Norge. Antall som har diagnostisert type 1- og type 2-diabetes. Utvikling over tid. Internasjonale forskjeller. Risikofaktorer og forebygging.

fhr2014-diabetes-fig2.png

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • Diabetes er en av de store folkesykdommene, og er forbundet med alvorlige komplikasjoner.
  • Vel 200 000 personer (4 prosent av befolkningen) anslås å ha diagnosen diabetes. Disse behandles med blodsukkersenkende legemidler (165 000) og/eller kost og mosjon. I tillegg kommer et betydelig antall tilfeller av udiagnostisert diabetes. 
  • Antall som lever med diabetes-diagnosen har økt, men antall nye brukere av blodsukkersenkende legemidler per år har flatet ut de siste årene. 
  • Type 2-diabetes kan i stor grad forebygges med økt fysisk aktivitet og vektreduksjon.

Hva er diabetes?

Personer med diabetes har for høyt blodsukker. Type 1- og type 2-diabetes er de to vanligste formene. Type 2-diabetes er betydelig hyppigere enn type 1-diabetes. Type 1-diabetes er den vanligste formen for diabetes blant barn, men oppstår også hos voksne. Personer med type 1- og type 2-diabetes har økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Komplikasjoner kan i stor grad forebygges med god behandling (Helsedirektoratet, 2009). Svangerskapsdiabetes er forbudet med økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet for mor og barn.

Vel 4 prosent av befolkningen har diagnosen diabetes

I Norge har vi ikke landsdekkende undersøkelser av antall personer (prevalens) med diagnostisert diabetes eller med ukjent diabetes (dvs nyoppdaget diabetes etter «screening»). Ved å kombinere data fra Reseptregisteret, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Tromsø og enkelte andre undersøkelser kan vi likevel danne oss et rimelig bilde av diabetessykeligheten i Norge.

Data fra Reseptregisteret viser at 165 000 personer (3,2 prosent av befolkningen) brukte blodsukkersenkende legemidler i 2013. De fleste av disse har type 1- eller type 2-diabetes, men blodglukosesenkende legemidler brukes også i noen grad i behandling av svangerskapsdiabetes, polycystisk ovariesyndrom og fedme.

Type 1- og type 2-diabetes

De fleste befolkningsbaserte studier skiller ikke mellom type 1- og type 2-diabetes. Basert på beregninger fra Reseptregisteret i Norge kan vi anslå at 28 000 personer (0,6 prosent av befolkningen) har type 1-diabetes (Strøm et al, 2014). Det vil si at 2,7 prosent av befolkningen har type 2-diabetes som behandles med blodsukkersenkende legemidler.

I tillegg behandles et ukjent antall pasienter med type 2-diabetes med kost og mosjon. Tall fra representative fastlegepraksiser i 2005 viste at 28 prosent av pasienter med type 2-diabetes ble behandlet kun med kost og/eller mosjon (Cooper et al, 2009). Om vi legger dette til grunn, kan vi anslå at drøyt 53 000 personer har type 2-diabetes som behandles kun med kost og/eller mosjon, og at totalt 190 000 (3,8 prosent av befolkningen) har diagnostisert type-2 diabetes. Vi kan dermed anslå at omlag 218 000 (4,3 prosent) har diagnostisert diabetes. Upubliserte data fra Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT1-3) antyder at andelen av pasienter med type 2-diabetes som behandles kun med kost og mosjon har gått ned, og anslaget på 28 prosent som er angitt ovenfor, må tolkes med forsiktighet (Kristian Midthjell, personlig meddelelse).

Ukjente tilfeller av diabetes kommer i tillegg

Internasjonale studier og upubliserte data fra Norge tyder på at det er mange i befolkningen som har diabetes uten å vite om det. Enkelte undersøkelser antyder at for hver 100 pasienter med kjent diabetes, kan det være mellom 50 og 100 med uoppdaget diabetes i befolkningen, men metodeproblemer gjør det vanskelig å anslå et sikkert tall (Hutchinson et al, 2012; Smith, 2007; Stene et al, 2004).

Utvikling over tid

Stadig flere lever med diabetes

Data fra Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT) viser at andelen voksne (alder 20 år og over) med diabetes økte fra 2,9 prosent til 4,3 prosent i perioden 1984-2008. Data fra Reseptregisteret viser også at antallet som bruker blodsukkersenkende legemidler har økt for hvert år fra cirka 110 000 (2,5 prosent) i 2004 til rundt 165 000 personer (3,2 prosent av befolkningen) i 2013, se figur 1.

En slik økning kan i teorien skyldes at det blir flere nye tilfeller per år (insidens), at flere diagnostiseres eller at de som har diabetes-diagnosen lever lengre, se figur 2 som viser faktorer som kan påvirke prevalensen.

Antallet med nyoppdaget diabetes kan ha flatet ut

Rundt 15 000-16 000 nye pasienter starter med blodsukkersenkende legemidler hvert år. Antallet har ikke økt i perioden 2006-2011 (Strøm et al, 2014). Dette antyder at antallet nyoppdagede med type 2-diabetes per år ikke lenger øker.

Vi har ikke andre landsdekkende tall som kan vise hvor mange personer som får diabetes hvert år (insidens). Et unntak er type 1-diabetes hos barn. Omkring 300 nye personer under 15 års alder får type 1-diabetes hvert år i Norge. Dette tallet har vært stabilt fra 2004 (Skrivarhaug et al, 2014).

fhr2014-diabetes-fig1. FHI
fhr2014-diabetes-fig1. FHI

Figur 1: Antall brukere av blodsukkersenkende legemidler i Norge, 2004-2013. Kilde: Reseptregisteret. Klikk på figuren for større versjon. Diabetes – Fig1

 

fhr2014-diabetes-fig2.png

Figur 2: Påvirkningsfaktorer for utbredelse av type 2-diabetes. Kilde: Ma & Tong, 2010. Klikk på figuren for stor versjon. Diabetes – Fig2

Forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen

Flere menn enn kvinner har diabetes

Totalt er det flere menn enn kvinner som har diabetes, gjennomsnittlig er det åtte kvinner med diabetes for hver tiende mann med diabetes i Norge. Det er noe variasjon i kjønnsforskjellene med alder og etnisk gruppe.

Én av ti 80-åringer har diabetes-diagnosen

Både prevalens og insidens av type 2-diabetes øker kraftig med alderen, til en topp omkring 80 år. I 2012 brukte nesten 11 prosent i aldersgruppen over 80 år blodsukkersenkende legemidler.

Sosioøkonomiske forskjeller

De fleste studier, både fra Norge (Joseph et al, 2010) og andre land, viser at type 2-diabetes er vanligere i grupper med kort utdanning enn i grupper med lengre utdanning (Agardh et al, 2011).

Geografiske variasjoner

Andelen som bruker blodsukkersenkende legemidler ser ut til å være høyest i Hedmark, Nord-Trøndelag og Østfold, og lavest i Rogaland, Akershus, Hordaland og Oslo. Det kan være flere mulige forklaringer på fylkesforskjellene, og man bør derfor være forsiktig med å tolke dette. Når det gjelder type 1-diabetes, har Finnmark og de nordligste fylkene i mange år hatt noe lavere insidens blant barn, mens Vest-Agder og Aust-Agder har hatt relativt høy insidens.

Noen innvandrergrupper er særlig utsatt

Innvandrere med opprinnelse fra det indiske subkontinent har høyere forekomst av type 2-diabetes. Disse får ofte type 2-diabetes i yngre alder enn det etniske nordmenn gjør. En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at i aldersgruppen 30-59 år, hadde 14 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene fra Pakistan, India og Sri Lanka kjent eller nyoppdaget diabetes, mot henholdsvis seks og tre prosent av dem med norsk bakgrunn (Jenum et al, 2005).

Når det gjelder type 1-diabetes, er det sannsynligvis lavere insidens blant innvandrere fra India og Pakistan (og en del andre land i Asia og Sør-Amerika), i alle fall blant barn. Vi har ikke norske data, men detter er dokumentert i Sverige (Ji et al, 2010).

Internasjonale forskjeller

  • Norge har relativt lav prevalens av diagnostisert diabetes i aldersgruppen 20-79 år, sammen med blant annet de andre skandinaviske landene og Storbritannia. 
  • India, Mexico og USA er blant land med høyere forekomst av diagnostisert diabetes i følge Diabetes Atlas (merk at ikke alle tall i Diabetes Atlas er sammenlignbare).

Norge er, sammen med Finland og Sverige, blant landene i verden som topper statistikken for nye årlige tilfeller av type 1-diabetes hos barn.

Livsstilen påvirker risikoen for type 2-diabetes 

Både type 1- og type 2-diabetes skyldes i en viss grad arvelige faktorer, men arv alene er sjelden nok til å utvikle diabetes. Et unntak er sjeldne genetiske former for diabetes.

Foreløpig vet vi svært lite om påvirkbare risikofaktorer for type 1-diabetes.

Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes, er:

  • overvekt og fedme
  • fysisk inaktivitet
  • røyking

Det er vist at personer med kroppsmasseindeks (KMI) rundt 30 hadde mer enn 20 ganger høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes i løpet av en 11-års periode, sammenlignet med «normalvektige» med kroppsmasseindeks på cirka 22 kg/m2 (Midthjell, 2001). For en person som er 175 cm høy, vil en vekt på ca 92 kg gi en KMI på 30 mens en vekt på ca 67 kg gir en KMI på 22 kg/m2. Stor midjeomkrets («bukfedme») er forbundet med spesielt høy risiko for type 2-diabetes.

Svangerskapsdiabetes

I en undersøkelse hvor et utvalg av alle gravide fra Groruddalen i Oslo ble testet, hadde over 10 prosent av de gravide svangerskapsdiabetes (Jenum et al, 2012). Groruddalen er ikke representativt for Oslo eller resten av landet med hensyn til sammensetning av etniske grupper eller sosio-økonomisk status, men det var omtrent 10 prosent med svangerskapsdiabetes også blant etnisk norske. Landsdekkende tall fra Medisinsk fødselsregister viser betraktelig lavere forekomst av diagnostisert svangerskapsdiabetes, cirka 2 prosent i 2011. Forskjellen skyldes sannsynligvis i stor grad at ikke alle gravide undersøkes systematisk for svangerskapsdiabetes.

Av kvinner registrert med svangerskapsdiabetes i Medisinsk fødselsregister, brukte 1 av 5 blodsukkersenkende legemidler fem år etter fødselen (Engeland et al, 2011).  Dette viser at kvinner med svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for senere å utvikle type 2-diabetes. Risikofaktorene for å utvikle svangerskapsdiabetes er i stor grad de samme som for type 2-diabetes, inkludert etnisitet og alder.

Forebygging og utfordringer

Type 1-diabetes kan foreløpig ikke forebygges. Dersom antall nye, årlige tilfeller av diabetes skal kunne reduseres, må tiltak rettes mot de viktigste risikofaktorer for type 2-diabetes.

Intervensjonsstudier fra Finland, USA og Kina har vist at bedre kosthold, mosjon og vektreduksjon reduser antall nye tilfeller av type 2-diabetes i høyrisikogrupper. Derimot er det en utfordring å finne hvilke tiltak som er mest effektive for å skape livsstilsendringer, og som er praktisk gjennomførbare på befolkningsnivå. Les mer om forebygging i kapittel Hjerte- og karsykdommer.

I Mosjon på Romsås (MORO)-studien ble det gjennomført en rekke tiltak i bydelen, som for eksempel opplyste stier, organiserte treningsgrupper og informasjonsplakater. Tiltakene ga økt fysisk form og redusert vektoppgang hos deltakerne tre år senere (Jenum et al, 2006). Konklusjonen fra studien er at det kan være mulig å bremse vektøkningen med befolkningsrettede tiltak, men at dette krever koordinert og målrettet innsats fra alle relevante aktører. For å kunne evaluere og dokumentere eventuelle effekter av tiltak som kan redusere sykeligheten av diabetes, trengs det nøye overvåkning og rutinemessig registrering av data. I Norge har vi i dag ikke data som er gode nok for dette formålet.

Referanser 

Agardh E, Allebeck P, Hallqvist J, Moradi T, & Sidorchuk A (2011): Type 2 diabetes incidence and socio-economic position: a systematic review and meta-analysis. Int J Epidemiol 40, 804-818.

Cooper JG, Claudi T, Jenum AK, Thue G, Hausken MF, Ingskog W, & Sandberg S (2009): Quality of care for patients with type 2 diabetes in primary care in Norway is improving: results of cross-sectional surveys of 33 general practices in 1995 and 2005. Diabetes Care 32, 81-83.

Engeland A, Bjorge T, Daltveit AK, Skurtveit S, Vangen S, Vollset SE, & Furu K (2011): Risk of diabetes after gestational diabetes and preeclampsia. A registry-based study of 230,000 women in Norway. Eur J Epidemiol 26, 157-163.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje med anbefalinger om forebygging, diagnostikk og behandling av diabetes. IS-1674. Oslo: Helsedirektoratet, 2009.

Helse- og omsorgsdepartementet. NCD-strategi 2013 – 2017 for forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering av fire ikke-smittsomme folkesykdommer; hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft.  Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet, (2013).

Hutchinson MS, Joakimsen RM, Njølstad I, Schirmer H, Figenschau Y, & Jorde R (2012): Glycated hemoglobin in diagnosis of diabetes mellitus and pre-diabetes; validation by oral glucose tolerance test. The Tromso OGTT Study. J Endocrinol Invest 35, 835-840.

Jenum AK, Anderssen SA, Birkeland KI, Holme I, Graff-Iversen S, Lorentzen C, Ommundsen Y, Raastad T, Odegaard AK, & Bahr R (2006): Promoting physical activity in a low-income multiethnic district: effects of a community intervention study to reduce risk factors for type 2 diabetes and cardiovascular disease: a community intervention reducing inactivity. Diabetes Care 29, 1605-1612.

Jenum AK, Holme I, Graff-Iversen S, & Birkeland KI (2005): Ethnicity and sex are strong determinants of diabetes in an urban Western society: implications for prevention. Diabetologia 48, 435-439.

Jenum AK, Mørkrid K, Sletner L, Vangen S, Torper JL, Nakstad B, Voldner N, Rognerud-Jensen OH, Berntsen S, Mosdøl A, Skrivarhaug T, Vårdal MH, Holme I, Yajnik CS, & Birkeland KI (2012): Impact of ethnicity on gestational diabetes identified with the WHO and the modified International Association of Diabetes and Pregnancy Study Groups criteria: a population-based cohort study. Eur J Endocrinol 166, 317-324.

Ji J, Hemminki K, Sundquist J, & Sundquist K (2010): Ethnic differences in incidence of type 1 diabetes among second-generation immigrants and adoptees from abroad. J Clin Endocrinol Metab 95, 847-850.

Joseph J, Svartberg J, Njølstad I, & Schirmer H (2010): Incidence of and risk factors for type-2 diabetes in a general population: the Tromsø Study. Scand J Public Health 38, 768-775.

Krokstad, S. and M. S. Knudtsen Folkehelse i endring: Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag : HUNT 1 (1984-86) - HUNT 2 (1995-97) - HUNT 3 (2006-08). Levanger, HUNT forskningssenter. (2011).

Midthjell K (2001): Diabetes in adults in Nord-Trøndelag: epidemiological and public health aspects of diabetes mellitus in a large, non-selected Norwegian population (Thesis). Verdal: NTNU.

Skrivarhaug T, Stene LC, Drivvoll AK, Strøm H, & Joner G (2014): Incidence of type 1 diabetes in Norway among children aged 0-14 years between 1989 and 2012: has the incidence stopped rising? Results from the Norwegian Childhood Diabetes Registry. Diabetologia 57, 57-62.

Smith JP (2007): Nature and causes of trends in male diabetes prevalence, undiagnosed diabetes, and the socioeconomic status health gradient. Proc Natl Acad Sci U S A 104, 13225-13231.

Soderstrom, U., J. Aman and A. Hjern (2012). "Being born in Sweden increases the risk for type 1 diabetes - a study of migration of children to Sweden as a natural experiment." Acta Paediatrica 101(1): 73-77.

Stene LC, Midthjell K, Jenum AK, Skeie S, Birkeland KI, Lund E, Joner G, Tell GS, & Schirmer H (2004): Hvor mange har diabetes mellitus i Norge? Tidsskr Nor Lægeforen 124, 1511-1514.

Strøm H, Selmer R, Birkeland KI, Schirmer H, Berg TJ, Jenum AK, Midthjell K, Berg C, & Stene LC (2014): No increase in new users of blood glucose-lowering drugs in Norway 2006-2011: a nationwide prescription database study. BMC Public Health 14:520 (pdf).

Relaterte saker

Relaterte dokumenter