Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Diabetes i Norge

Stadig flere lever med diabetes, men antall nye årlige tilfeller kan ha flatet ut. Om lag 245 000 personer (4,7 prosent) har kjent diabetesdiagnose. I tillegg er det et antall ukjente tilfeller.

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • 300 barn får hvert år type 1 diabetes.
  • 1 av 20 nordmenn har kjent diabetesdiagnose, totalt omkring 245 000 personer. Av disse er det beregnet at 28 000 har type 1 diabetes og 216 000 type 2 diabetes.
  • Trolig er det et i tillegg mange som ikke vet at de har diabetes.
  • Blant 80-åringer har 1 av 9 diabetes.
  • Legemiddelstatistikken tyder på at antall nye tilfeller av type 2 diabetes ikke lenger øker. 
  • Type 2-diabetes kan i stor grad forebygges med økt fysisk aktivitet og vektreduksjon.
  • Personer fra Sør-Asia og Afrika har høyere risiko for type 2 diabetes enn andre etniske grupper i befolkningen.
  • Diabetes er forbundet med alvorlige komplikasjoner og bidrar vesentlig til sykdomsbyrden i Norge og resten av verden.

Hva er diabetes?

Diabetes ble tidligere kalt sukkersyke. Type 1 diabetes skyldes mangel på insulin og behandles med insulininjeksjoner. Type 2 diabetes skyldes ofte både insulinmangel og at insulin har dårlig virkning. Tilstanden behandles med kost og mosjon, blodsukkersenkende tabletter og eventuelt insulin i tillegg.

Type 2-diabetes er betydelig hyppigere enn type 1-diabetes i befolkningen, men type 1-diabetes er den vanligste formen for diabetes blant barn.

Antall med diabetes i Norge

Datagrunnlag

Diabetes er en av de hyppigste folkesykdommene, men vi har ikke landsdekkende undersøkelser som kan vise hvor mange som har diagnostisert diabetes eller ukjent diabetes. Ved å kombinere data fra Reseptregisteret, Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Tromsø og enkelte andre undersøkelser kan vi likevel danne oss et rimelig bilde av diabetessykeligheten i Norge.

Antall med type 1- og type 2-diabetes

Basert på beregninger kan vi anslå at cirka 245 000 personer (4,7 prosent) eller om lag hver 20. nordmann har kjent diabetes. Av disse har cirka 28 000 type 1–diabetes og 216 000 type 2–diabetes.

Diagram
Folkehelseinstituttet, 2017.

Figur 1. Beregnet antall med kjent diabetes i befolkningen. Ukjente tilfeller ikke inkludert. Kilde: Folkehelseinstituttet.

Tallene i figuren ovenfor er basert på følgende beregning:

  • 28 000 har type 1 diabetes. Beregninger fra Reseptregisteret i Norge anslår at 28 000 personer (0,6 prosent av befolkningen) hadde type 1-diabetes i 2013 (Strøm, 2014).
  • Data fra Reseptregisteret viser at 183 000 personer (3,5 prosent av befolkningen) brukte blodsukkersenkende legemidler i 2016. De fleste av disse har type 1- eller type 2-diabetes. Fratrukket de som har type 1 diabetes, betyr dette at nær 3 prosent av befolkningen (156 000) har type 2-diabetes som behandles med blodsukkersenkende legemidler. Blodglukosesenkende legemidler brukes også i noen grad i behandling av svangerskapsdiabetes, polycystisk ovariesyndrom og fedme, vi har ikke tall for hvor mange dette gjelder. Tallene er derfor cirkatall.
  • 60 000 behandles for type 2 diabetes med kost og mosjon. Tall fra representative fastlegepraksiser i 2005 viste at 28 prosent av pasienter med type 2-diabetes ble behandlet kun med kost og/eller mosjon og 72 prosent med legemidler (Cooper, 2009). Om vi legger dette til grunn, kan vi anslå at cirka 156 000 som er beregnet ovenfor, utgjør de 72 prosentene. 100 prosent blir da 216 000 (vel 4 prosent av befolkningen) som har diagnostisert type-2 diabetes. Av disse behandles drøyt 60 000 personer (28 prosent) kun med kost og/eller mosjon. Anslaget på 28 prosent  kan ha endret seg siden 2005 og må tolkes med forsiktighet
  • Totalt: Konklusjonen er at til sammen har om lag 244 000 personer – avrundet til 245 000  – diagnostisert og dermed kjent diabetes, enten type 1– eller type 2. Dette utgjør 4,7 prosent av befolkningen.

Ukjente tilfeller av type 2 diabetes: Internasjonale studier og upubliserte data fra Norge tyder på at det i befolkningen er mange som har diabetes uten å vite om det. Metodeproblemer medfører imidlertid at tallene er såpass usikre at vi her har valgt å ikke presentere beregninger for antall ukjente tilfeller i Norge (Hutchinson, 2012; Smith, 2007; Stene, 2004).

Kommentarartikkel med detaljerte beregninger

Utvikling over tid

Stadig flere lever med diabetes

Data fra Reseptregisteret viser at antallet som bruker blodsukkersenkende legemidler har økt for hvert år fra cirka 110 000 personer (2,5 prosent av befolkningen) i 2004 til rundt 183 000 personer (3,5 prosent av befolkningen) i 2016, se figur 3.

En slik økning kan i teorien skyldes at det blir flere nye tilfeller per år (insidens), at flere tidligere ukjente tilfeller diagnostiseres eller at de som har diagnosen diabetes lever lengre, se figur 2 som viser faktorer som kan påvirke prevalensen.

fhr2014-diabetes-fig2.png

Figur 2: Påvirkningsfaktorer for utbredelse av type 2-diabetes. Illustrasjon: Folkehelseinstituttet basert på Ma & Tong, 2010.  

Antallet med nyoppdaget diabetes kan ha flatet ut

Rundt 15 000-16 000 nye pasienter starter med blodsukkersenkende legemidler hvert år. Antallet har ikke økt i perioden 2006-2011 (Strøm, 2014). Dette antyder at det årlige antallet personer med nyoppdaget type 2-diabetes ikke lenger øker.

Vi har ikke andre landsdekkende tall som kan vise hvor mange nye personer som får diabetes hvert år (insidens). Et unntak er type 1-diabetes hos barn. Omkring 300 nye personer under 15 års alder får type 1-diabetes hvert år i Norge. Dette tallet har vært stabilt fra 2004 (Skrivarhaug, 2014).

Diagram
Folkehelseinstituttet, 2017.

Figur 3: Antall brukere av blodsukkersenkende legemidler i Norge, 2004-2016. Tall for hjemmeboende. Kilde: Reseptregisteret, Folkehelseinstituttet.

Forskjeller mellom ulike grupper i befolkningen

Kjønn og alder

Kjønn: Totalt er det flere menn enn kvinner som har diabetes, gjennomsnittlig er det åtte kvinner per ti menn med diabetes i Norge (Strøm, 2014). Det er noe variasjon i kjønnsforskjellene med alder og etnisk gruppe, se avsnitt om innvandrere nedenfor.

Alder: Både prevalens og insidens av type 2-diabetes øker kraftig med alderen, til en topp omkring 80 år. I 2012 brukte nesten 11 prosent av 80-åringene blodsukkersenkende legemidler (Strøm, 2014).

Sosioøkonomiske forskjeller

De fleste studier, både fra Norge og andre land, viser at type 2-diabetes er vanligere i grupper med lav utdanning enn i grupper med høyere utdanning (Agardh, 2011; Joseph, 2010). 

Fylkesforskjeller

Brukere av diabetesmidler: Andelen som bruker blodsukkersenkende legemidler ser ut til å være høyest i Østfold, Hedmark, Buskerud og Nord-Trøndelag, mens fylkene som har lavest andel er Sogn og Fjordane, Rogaland og Akershus. Dette viser aldersstandardisert statistikk fra Reseptregisteret. Se side 21-22 i rapporten Legemiddelforbruket i Norge 2012 - 2016 (rapport 2017:2). Det kan være flere mulige forklaringer på fylkesforskjellene, og man bør derfor være forsiktig med å tolke dem.

Type 1 diabetes: Finnmark og de nordligste fylkene har i mange år hatt noe lavere insidens blant barn, mens Vest-Agder og Aust-Agder har hatt relativt høy insidens.

Diabetes i den samiske befolkningen

Data fra SAMINOR 1 og upubliserte data fra SAMINOR 2 viser liten eller ingen forskjell på samer og ikke-samer i forekomst av diabetes (Broderstad, 2016; Naseribafrouei, 2016; Nystad, 2010).

Noen innvandrergrupper er særlig utsatt

Innvandrere med opprinnelse fra Sør-Asia og noen land i Afrika, har høyere risiko for type 2-diabetes (Rabanal, 2013). Disse får ofte type 2-diabetes i yngre alder enn det etniske nordmenn gjør. En undersøkelse i bydelene Romsås og Furuset i Oslo viste at 14 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene i aldersgruppen 30-59 år fra Pakistan, India og Sri Lanka hadde kjent eller nyoppdaget diabetes, mot henholdsvis seks og tre prosent av dem med norsk bakgrunn (Jenum, 2005).

Når det gjelder type 1-diabetes, er det sannsynligvis lavere insidens blant innvandrere fra India og Pakistan og en del andre land i Asia og Sør-Amerika, i alle fall blant barn (Dzidzonu, 2016). 

Internasjonale forskjeller

I verden er det beregnet at 415 millioner har diabetes. Totalt brukes 12 prosent av verdens helseutgifter på diabetes (International Diabetes Federation, 2015). For verden som helhet utgjør derfor diabetes en stor sykdomsbyrde.

Forekomsten av diabetes er høyest i noen arabiske land, Tyrkia, Mexico og øyer i Stillehavet, se figur 4. Sammenliknet med andre land har Norge relativt lav forekomst av diagnostisert diabetes. Det samme gjelder de andre skandinaviske landene. Når det gjelder type 1-diabetes alene, er Norge sammen med Finland og Sverige, blant landene i verden som topper statistikken for nye årlige tilfeller hos barn (DIAMOND Project Group, 2006).


Figur 4. Figuren viser at diabetesforekomsten er høyest i noen arabiske land, Tyrkia, Mexico og øyer i Stillehavet. Tall for 2015, aldersgruppen 20-79 år, prosent. Aldersjustert prevalens. Kilde: Diabetes Atlas. For utskrift: benytt print screen-funksjonen.

Arv og livsstil påvirker risikoen

Genetikk: Både type 1- og type 2-diabetes skyldes til en viss grad arvelige faktorer, men arv alene er sjelden nok til å utvikle diabetes. Et unntak er sjeldne genetiske former.

Andre risikofaktorer: Foreløpig vet vi svært lite om påvirkbare risikofaktorer for type 1-diabetes.

Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:

  • overvekt og fedme
  • fysisk inaktivitet
  • kosthold
  • røyking
  • tidligere svangerskapsdiabetes

Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag viser at personer med kroppsmasseindeks (KMI) rundt 30 hadde mer enn 20 ganger høyere risiko for å utvikle type 2-diabetes i løpet av en 11-års periode, sammenlignet med «normalvektige» med kroppsmasseindeks på cirka 22 kg/m2 (Midthjell, 2001). For en person som er 175 cm høy, vil en vekt på cirka 92 kg gi en KMI på 30, mens en vekt på cirka 67 kg gir en KMI på 22 kg/m2.

Stor midjeomkrets («bukfedme») er forbundet med spesielt høy risiko for type 2-diabetes.

Svangerskapsdiabetes

To kilder belyser forekomsten av svangerskapsdiabetes i Norge:

  • Landsdekkende tall fra Medisinsk fødselsregister viser at forekomsten av diagnostisert svangerskapsdiabetes var cirka 4,5 prosent i 2015.
  • I en undersøkelse hvor et utvalg av alle gravide fra Groruddalen i Oslo ble testet, hadde over 10 prosent av de gravide svangerskapsdiabetes (Jenum, 2012).

I Groruddalen bor det mange innvandrere fra blant annet Sør-Asia, som har høyere risiko for type 2 –diabetes enn etnisk norske kvinner. Men også blant etnisk norske var det det i denne studien omtrent 10 prosent som hadde svangerskapsdiabetes. Forskjellen mellom studien fra Groruddalen og Medisinsk fødselsregister kan både skyldes forskjeller i sammensetningen av befolkningen, og at ikke alle gravide i Norge undersøkes systematisk for svangerskapsdiabetes. Det er mange ukjente tilfeller som ikke registreres i Medisinsk fødselsregister.

Kvinner med svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for senere å utvikle type 2-diabetes. Risikofaktorene for å utvikle svangerskapsdiabetes er i stor grad de samme som for type 2-diabetes, inkludert etnisitet og alder. Kriteriene for svangerskapsdiabetes er under revisjon.

Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsdiabetes 

Konsekvenser av diabetes

Personer med type 1- og type 2-diabetes har økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Svangerskapsdiabetes er forbudet med økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet for mor og barn.

Sykdomsbyrdeberegninger viser at diabetes utgjør en vesentlig del av sykdomsbyrden i Norge. For diabetes utgjorde tapte leveår rundt 25 prosent av antall helsetapsjusterte leveår, mens sykelighet stod for den resterende sykdomsbyrden i 2015. Diabetes er på syvende plass når det gjelder sykelighet, etter blant annet rygg- og nakkeplager, vanlige psykiske lidelser og migrene (FHI, 2017).

Forebygging

Type 1-diabetes kan foreløpig ikke forebygges. Dersom antall nye, årlige tilfeller av diabetes skal kunne reduseres, må tiltak derfor rettes mot de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes.

Intervensjonsstudier fra Finland, USA og Kina har vist at i høyrisikogrupper kan bedre kosthold, mosjon og vektreduksjon redusere antall nye tilfeller av type 2-diabetes. Derimot er det en utfordring å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive for å skape livsstilsendringer, og som er praktisk gjennomførbare på befolkningsnivå. Les mer om forebygging i kapittel Hjerte- og karsykdommer.

I Mosjon på Romsås (MORO)-studien ble det gjennomført en rekke tiltak i bydelen, som for eksempel opplyste stier, organiserte treningsgrupper og informasjonsplakater. Tre år senere hadde tiltakene gitt økt fysisk form og redusert vektoppgang hos deltakerne (Jenum, 2006). Konklusjonen fra studien er at det kan være mulig å bremse vektøkningen med befolkningsrettede tiltak, men at dette krever koordinert og målrettet innsats fra alle relevante aktører.

For å kunne evaluere og dokumentere eventuelle effekter av tiltak som kan redusere sykeligheten av diabetes, trengs det nøye overvåkning og rutinemessig registrering av data. I Norge har vi i dag ikke data som er gode nok for dette formålet.

Om artikkelen

Teksten er basert på tilsvarende kapittel i Folkehelserapporten 2014, gjennomgått og oppdatert 1. juni 2017.  Forfattere: Lars Christian Stene, Hanne Strøm og Hanne Løvdal Gulseth, alle Folkehelseinstituttet. 

Referanser

Agardh, E., Allebeck, P., Hallqvist, J., Moradi, T., & Sidorchuk, A. (2011). Type 2 diabetes incidence and socio-economic position: a systematic review and meta-analysis. Int J Epidemiol, 40(3), 804-818.

Broderstad, A. R., & Melhus, M. (2016). Prevalence of metabolic syndrome and diabetes mellitus in Sami and Norwegian populations. The SAMINOR-a cross-sectional study. BMJ Open, 6(4), e009474.

Cooper, J. G., Claudi, T., Jenum, A. K., Thue, G., Hausken, M. F., Ingskog, W., et al. (2009). Quality of care for patients with type 2 diabetes in primary care in Norway is improving: results of cross-sectional surveys of 33 general practices in 1995 and 2005. Diabetes Care, 32(1), 81-83.

DIAMOND Project Group. (2006). Incidence and trends of childhood Type 1 diabetes worldwide 1990-1999. Diabet Med, 23(8), 857-866.

Dzidzonu DK, Skrivarhaug T, Joner G, Moger TA. (2016) Ethnic differences in the incidence of type 1 diabetes in Norway: a register-based study using data from the period 2002-2009. Pediatr Diabetes 17(5):337-41. 

FHI. (2017). Sykdomsbyrde i Norge 2015. Resultater fra Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study 2015 (GBD 2015) [Rapport]. Oslo: Folkehelseinstituttet.  

Hutchinson, M. S., Joakimsen, R. M., Njolstad, I., Schirmer, H., Figenschau, Y., & Jorde, R. (2012). Glycated hemoglobin in diagnosis of diabetes mellitus and pre-diabetes; validation by oral glucose tolerance test. The Tromso OGTT Study. J Endocrinol Invest, 35(9), 835-840.

International Diabetes Federation. (2015). IDF Diabetes Atlas 7th edn. [nettside]. Brussel, Belgia: International Diabetes Federation. Hentet 28. april 2017.

Jenum, A. K., Holme, I., Graff-Iversen, S., & Birkeland, K. I. (2005). Ethnicity and sex are strong determinants of diabetes in an urban Western society: implications for prevention. Diabetologia, 48(3), 435-439.

Jenum, A. K., Anderssen, S. A., Birkeland, K. I., Holme, I., Graff-Iversen, S., Lorentzen, C., et al. (2006). Promoting physical activity in a low-income multiethnic district: effects of a community intervention study to reduce risk factors for type 2 diabetes and cardiovascular disease: a community intervention reducing inactivity. Diabetes Care, 29(7), 1605-1612.

Jenum, A. K., Diep, L. M., Holmboe-Ottesen, G., Holme, I. M., Kumar, B. N., & Birkeland, K. I. (2012). Diabetes susceptibility in ethnic minority groups from Turkey, Vietnam, Sri Lanka and Pakistan compared with Norwegians - the association with adiposity is strongest for ethnic minority women. BMC Public Health, 12, 150.

Ji, J., Hemminki, K., Sundquist, J., & Sundquist, K. (2010). Ethnic Differences in Incidence of Type 1 Diabetes among Second-Generation Immigrants and Adoptees from Abroad. The Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism, 95(2), 847-850.

Joseph, J., Svartberg, J., Njolstad, I., & Schirmer, H. (2010). Incidence of and risk factors for type-2 diabetes in a general population: the Tromso Study. Scand J Public Health, 38(7), 768-775.

Midthjell, K. (2001). Diabetes in adults in Nord-Trøndelag: epidemiological and public health aspects of diabetes mellitus in a large, non-selected Norwegian population (Doktoravhandling Doktoravhandling). Norwegian University of Science and Technology, The Faculty of Medicine, Trondheim.

Naseribafrouei, A., Eliassen, B. M., Melhus, M., & Broderstad, A. R. (2016). Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway - the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health, 75(1), 31697.

Nystad, T. (2010). A population-based study on cardiovascular risk factors and self-reported type 2 diabetes mellitus in the Sami population. The SAMINOR study (PhD). Univeristy of Tromsø, Norway

Rabanal, K. S., Lindman, A. S., Selmer, R. M., & Aamodt, G. (2013). Ethnic differences in risk factors and total risk of cardiovascular disease based on the Norwegian CONOR study. Eur J Prev Cardiol, 20(6), 1013-1021.

Skrivarhaug, T., Stene, L. C., Drivvoll, A. K., Strom, H., Joner, G., & Norwegian Childhood Diabet Study Group. (2014). Incidence of type 1 diabetes in Norway among children aged 0-14 years between 1989 and 2012: has the incidence stopped rising? Results from the Norwegian Childhood Diabetes Registry. Diabetologia, 57(1), 57-62.

Smith, J. P. (2007). Nature and causes of trends in male diabetes prevalence, undiagnosed diabetes, and the socioeconomic status health gradient. Proceedings of the National Academy of Sciences, 104(33), 13225-13231.

Stene, L. C., Midthjell, K., Jenum, A. K., Skeie, S., Birkeland, K. I., Lund, E., et al. (2004). Hvor mange har diabetes mellitus i Norge? Tidsskr Nor Lægeforen, 124, 1511-1514.

Strøm, H., Selmer, R., Birkeland, K. I., Schirmer, H., Julsrud Berg, T., Jenum, A. K., et al. (2014). No increase in new users of blood glucose-lowering drugs in Norway 2006-2011: a nationwide prescription database study. BMC Public Health, 14:520.

 

Relaterte saker

Relaterte dokumenter