Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Folkehelserapporten

Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge

De fleste barn og unge i Norge trives og har god psykisk helse. Undersøkelser av livskvalitet viser at det store flertallet er fornøyde med livene sine. Samtidig er det mange som får diagnostisert psykiske lidelser i løpet av barndom og ungdomstid, og for en del representerer det langvarige eller livslange tilstander.

toppfigur barn og unge
Folkehelseinstituttet/Fete Typer

Hopp til innhold

Hovedpunkter

  • Ni av ti barn og unge oppgir at de er fornøyde eller svært fornøyde med livet og at de trives på skolen.
  • Åtte av ti ungdommer oppgir at de er fornøyde med foreldrene og at de opplever dem som viktige støttespillere i livet.
  • Gutter har størst risiko for utviklingsforstyrrelser som debuterer tidlige i livet, som ADHD, autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, og for atferdsforstyrrelser.
  • ADHD-forekomsten er beregnet til 3,4 prosent hos tolvåringer, men det er stor geografisk variasjon i diagnosebruk. Blant tenåringer får omkring 4 prosent av guttene og 2 prosent av jentene behandling med sentralstimulerende legemiddel mot ADHD.
  • Fra puberteten og oppover er det en overhyppighet av depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser hos jenter.
  • Hos tenåringsjenter er det også økende andeler som rapporterer om symptomer på angst og depresjon i spørreundersøkelser. 

Datagrunnlag

Datagrunnlaget for avsnittet om livskvalitet er enkeltspørsmål som inngår i de landsomfattende spørreundersøkelsene Ungdata (NOVA, 2017) og Helsevaneundersøkelser blant skoleelever (HEVAS) (HEMIL-senteret, 2016). Fra Ungdata har vi også data om symptomer på angst og depresjon (NOVA, 2017).

Forekomsttall for psykiske lidelser kommer fra to norske befolkningsbaserte studier som har kartlagt diagnoser hos barn ved hjelp av kliniske intervjuer, «Barn i Bergen» (Heiervang, 2007) og «Tidlig trygg i Trondheim» (Wichstrøm, 2012). De kliniske intervjuene ble utført av klinikere med kompetanse til å stille diagnoser, dvs. psykologer eller barnepsykiatere. «Barn i Bergen» inkluderte 7-9-åringer og ble utført i 2002-2003. «Tidlig trygg i Trondheim» inkluderte barn som var fire år ved oppstart og ble utført i 2007-2009. Vi har også henvist til lignende befolkningsstudier som er gjennomført hos barn og ungdom de siste 20 årene i USA, (Merikangas, 2010a; Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007) Storbritannia (Ford, 2003) og Nederland (Kroes, 2001). Det finnes ingen norske befolkningsstudier som har kartlagt forekomst av psykiske lidelser hos ungdom ved hjelp av kliniske intervjuer.

Vi har brukt data fra Norsk pasientregister (NPR) til å beregne andeler barn og unge som får diagnostisert psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten, det vil si sykehus, poliklinikker og avtalespesialister. Data fra Reseptregisteret er brukt for å beregne hvor mange som har fått behandling med antidepressiva og ADHD-medisiner, som er de vanligst brukte medikamentene mot psykiske lidelser hos barn og unge.

Beskrivelsene av de psykiske lidelsene baserer seg på diagnoseklassifikasjonene ICD-10 (WHO, 1990) og DSM-5 (APA, 2013), læreboken Rutter’s Child and Adolescent Psychiatry (Thapar, 2015) og en oversiktsartikkel om kontinuitet av psykiske problemer fra barndom til voksen alder (Rutter, 2006).

Livskvalitet

Livskvalitet handler om det som gir livet mening og verdi. Det er særlig de subjektive aspektene – som å ha det godt og fungere godt – som har fått oppmerksomhet i helseforskning. I kombinasjon med informasjon om livssituasjon og psykiske plager kan informasjon om livskvalitet gi et fyldig bilde av hvordan barn og unge faktisk har det. Kunnskap om hvordan psykisk helse og livskvalitet samvarierer kan også bidra til bedre sykdomsforebyggende og helsefremmende strategier i folkehelsearbeidet.

I dag har vi ikke helhetlig informasjon om livskvaliteten blant barn og unge i Norge, men både Ungdata og HEVAS inneholder enkeltspørsmål om hvor fornøyde barn og unge er med livet alt i alt, med foreldre, venner, skole, helse og nærmiljø. Resultatene tyder på at de fleste barn og unge i Norge har god livskvalitet (NOVA, 2017; HEMIL-senteret, 2016):

  • Over 90 prosent oppgir å være fornøyd eller svært fornøyd med livet.
  • Åtte av ti ungdommer oppgir at de er fornøyde med foreldrene, og at de opplever dem som viktige støttespillere i livet. Ti prosent oppgir at de er misfornøyd eller svært misfornøyd med foreldrene sine.
  • Over 90 prosent av både gutter og jenter i alderen 13-18 år oppgir at de trives på skolen, og 9 av 10 mener at læreren bryr seg om dem.
  • Gutter er mer tilfreds med livet generelt enn jevnaldrende jenter. For begge kjønn synker tilfredsheten fra 11 til 16 års alder.
  • Ungdom i familier med anstrengt økonomi er gjennomgående mindre fornøyd med livet generelt og med foreldre, venner og nærmiljø.
  • Det er høyere skoletrivsel og livstilfredshet hos de som har familier med god økonomi.

Livskvaliteten til barn og ungdom er forholdsvis stabil i Norge. Resultater fra HEVAS viser at det fra 2010 til 2014 var en svak økning i andelen som oppgir at de er svært tilfredse med livet alt i alt (upubliserte data). Ungdata-tall fra 2015-2017 tyder på at flere enn tidligere opplever tette relasjoner til foreldrene, og at flere er fornøyde med foreldrene sine enn i tidligere målinger (NOVA, 2017). Flere oppgir at foreldrene har oversikt over hvor de unge oppholder seg og hvem de er sammen med (NOVA, 2017). Dette kan muligens ha sammenheng med at dagens unge har en noe sterkere orientering mot hjemmet som fritidsarena enn det ungdom hadde tidligere.

Vi vet lite om livskvaliteten til barn og unge som lever med ulike sykdommer, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser.

Selvrapporterte psykiske plager

Ungdata kartlegger symptomer på angst og depresjon gjennom seks spørsmål, hvor deltagerne blir spurt om de har (NOVA, 2017):

(1)  «bekymret deg for mye om ting»

(2)  «følt at alt er et slit»

(3)  «hatt søvnproblemer»

(4)  «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert»

(5)  «følt håpløshet med tanke på framtida»

(6)  «følt deg stiv og anspent»

Spørsmålene er hentet fra Hopkins Symptom Checklist, som er et kartleggingsverktøy for angst og depresjon (Derogatis, 1974). Svaralternativene er «ikke plaget i det hele tatt», «lite plaget», «ganske mye plaget» og «veldig mye plaget». De som i gjennomsnitt krysser av for «ganske mye plaget» eller mer (når symptomene summeres på en skala) regnes for å ha høyt nivå av psykiske plager (NOVA, 2017). Hos gutter har andelene med høyt nivå av plager ligget stabilt rundt 6 prosent i årene 2011-2016 (NOVA, 2017). Hos jenter har tilsvarende andel økt fra 15,9 prosent i 2011 til 19,7 prosent i 2016 (NOVA, 2017).

Stigningen i rapporterte symptomer hos tenåringsjenter kan være uttrykk for en økning i forekomst av psykiske lidelser i denne gruppen. Økningen er imidlertid drevet av at flere rapporterer om «bekymring», «slit», «søvnproblemer» og «håpløshet» (NOVA, 2016). På spørsmålet om de har «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert» er responsene uendret over tid (NOVA, 2016). Funnene kan tyde på at det er en økning i bekymringer, stress og søvnvansker, men at det ikke er noen økning i symptomer på å faktisk være deprimert eller lei seg.

Symptomer på psykiske lidelser

Barn vokser og utvikler seg raskt, og psykiske lidelser og problemer viser seg med ulike symptomer på ulike alderstrinn. Hos små barn viser symptomer seg hovedsakelig gjennom endret atferd.

  • Små barn med psykiske lidelser får ofte symptomer som søvnproblemer, manglende matlyst og motorisk uro, og de er ofte irritable og gråter og skriker unormalt mye (Thapar, 2015). De kan også være passive, trekke seg tilbake og ikke vise glede over det som vanligvis er gledesfylte opplevelser (Thapar, 2015).
  • Barn som har tilstander som gir mangelfull eller forsinket utvikling av kognitive og motoriske ferdigheter, får også symptomer i tidlig barnealder (Thapar, 2015). Dette gjelder psykisk utviklingshemming, utviklingsforstyrrelser som autismespekterforstyrrelser, ADHD, språkforstyrrelser, motoriske forsinkelser og lærevansker.
  • I skolealderen kan barna i større grad uttrykke seg med egne ord, men har likevel begrensede forutsetninger for å beskrive vanskene sine. De viktigste symptomene er også i denne alderen ofte endret atferd, enten at de trekker seg tilbake, er triste, spiser lite og ikke viser glede (internaliserende symptomer), eller at de er hyperaktive, impulsive og bryter normer i sin atferd (eksternaliserende symptomer) (Thapar, 2015).
  • Fra puberteten og oppover er det en større andel jenter enn gutter som får psykiske lidelser, og hovedtyngden utgjøres av depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser. I denne alderen vil normalutviklede ungdommer selv kunne beskrive sine symptomer (Thapar, 2015).

Barn har ofte sammensatte vansker, og symptomene kan derfor tilfredsstille flere diagnoser i diagnosesystemene (Thapar, 2015). For eksempel har barn med depresjon ofte også problemer med angst, og omvendt. Også barn med ADHD og atferdsforstyrrelser har oftere enn andre barn depresjon og angst. Barn med utviklingsforstyrrelse kan ha flere forstyrrelser samtidig, og disse kan opptre sammen med nevrologiske lidelser.

Forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge

Befolkningsbaserte studier viser at psykiske lidelser er vanlig hos barn og unge:

  • I studiene fra Bergen og Trondheim hadde omkring 7 prosent av barna symptomer forenlige med en psykisk lidelse på undersøkelsestidspunktet (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012).
  • Tilsvarende studier fra USA, Storbritannia og Nederland har funnet andeler fra 7 prosent til 23 prosent (Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007; Ford, 2003; Kroes, 2001). Andelene er generelt høyere hos tenåringer enn hos yngre barn.
  • To av studiene har også beregnet hvor mange som har hatt en psykisk lidelse gjennom hele livsløpet (livstidsforekomst), og fant at andelen var 45 prosent hos barn i alderen 6-8 år og 50 prosent hos tenåringer (Merikangas, 2010a; Kroes, 2001).

I Norge behandles rundt 5 prosent og av barn og ungdom i alderen 0-17 år hvert år i psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Andelen som får en diagnose, fordelt på alder og kjønn, er vist i Figur 1.

  • Blant jenter i alderen 15-17 år har andelen som får diagnoser i BUP steget i femårsperioden fra 2011 til 2016, fra 5 prosent til 7 prosent per år. De hyppigst forekommende diagnosene i denne gruppen er depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser.
  • I aldersgruppene 5-9 år og 10-14 år er diagnoseforekomsten høyere hos gutter. Dette skyldes at de har høyest risiko for utviklingsforstyrrelser som debuterer tidlig i livet, som ADHD, autismespekterforstyrrelser og Tourettes syndrom, og for atferdsforstyrrelser.
  • Andelen barn med diagnose er svært lav i aldersgruppen 0-4 år, noe som reflekterer at vanlige diagnosekoder i liten grad brukes i denne aldersgruppen.
Barnogunge_psyhelse_fig1_FHR.jpg

Figur 1. Andel barn per 1000 som var registrert med diagnosekode for psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) i perioden 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Vi vet ikke hva som ligger bak økningen i diagnostiserte psykiske lidelse hos tenåringsjenter.  Vi tror ikke at endret henvisnings- og diagnosepraksis er forklaringen. Da ville vi forventet å se en økning i andre grupper også. Økningen samsvarer med økningen i selvrapporterte psykiske plager hos jenter i Ungdata (NOVA, 2017). Som tidligere nevnt, er det imidlertid uklart hvorvidt dette betyr at flere tenåringsjenter nå reelt er deprimert (NOVA, 2016). Det kan også synes paradoksalt at psykiske lidelser blir vanligere når det store flertallet rapporterer god livskvalitet og trivsel. Det er behov for mer kunnskap om forekomst av psykiske lidelser hos ungdom, helst gjennom en befolkningsundersøkelse med kliniske intervjuer.

I det følgende vil vi omtale de vanligste psykiske lidelsene hos barn og unge: Depresjon, angstlidelser, tilpasningsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, psykisk utviklingshemming hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), autismespekterforstyrrelser, andre utviklingsforstyrrelser, atferdsforstyrrelser og tic-lidelser. Vi gir også en kort omtale av selvmord og selvskading. 

Depresjon

Depresjon forekommer på alle alderstrinn, men siden små barn oftest ikke kan gi verbalt uttrykk for depressive plager, kan tilstanden være vanskelig å diagnostisere hos dem.

  • I tidligere studier varierer forekomsten fra 0,1 til 1,6 prosent for barn under tenåringsalder og fra 2,2 til 3,2 prosent hos tenåringer (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012; Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007; Ford, 2003; Kroes, 2001).
  • En av studiene viste at 14,3 prosent av tenåringer hadde hatt depresjon i løpet av livet (Merikangas, 2010a).
  • Før puberteten er forekomsten av depresjon lik hos jenter og gutter. Etter puberteten stiger forekomsten hos begge kjønn, men mest hos jenter, slik at depresjon opptrer dobbelt så hyppig hos jenter som hos gutter i tenårene (Thapar, 2015). 

Figur 2 viser andeler barn og unge i Norge som har fått depresjonsdiagnoser i spesialisthelsetjenesten i 2008-2016, fordelt på alder og kjønn.

  • Hos jenter i aldersgruppen 15-17 økte andelene med depresjonsdiagnoser fra omkring 1,5 prosent i 2010 til omkring 2,5 prosent i 2013.
  • Hos gutter i alderen 15-17 år lå andelene stabilt på 0,6-0,7 prosent i samme periode.  
  • For barn under 15 år var det relativt få som hadde fått depresjonsdiagnoser. Dette er lavt i forhold til funn fra befolkningsstudier, og tyder på at mange tilfeller av depresjon hos barn ikke diagnostiseres eller behandles i spesialisthelsetjenesten. 

 

Barnogunge_psyhelse_fig2_FHR.jpg

Figur 2. Andel barn per 1000 som var registrert med diagnosekode for depresjon (ICD-10-kode F32/F33/F92.0) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Figur 3 viser andeler barn og unge i Norge som ble behandlet med antidepressiva i perioden 2008-2016.

  • Det har vært en økning i bruken av antidepressiva blant jenter på 15-17 år fra 2010 til 2016, fra 1,2 prosent til 2 prosent.
  • Vi ser ikke tilsvarende økning hos gutter i samme alder. Andelene der har ligget mellom 0,6 og 0,8 prosent.
  • Antidepressiva brukes sjelden hos barn under ti år. 
Barnogunge_psyhelse_fig3_FHR.jpg

Figur 3. Andelen barn per 1000 som har fått utlevert antidepressiva minst en gang i løpet av 10-årsperioden 2007-2016 fordelt på kjønn og aldersgrupper. Datagrunnlag: Reseptregisteret.

Om depresjon

Det viktigste symptomet på depresjon er redusert stemningsleie. Små barn kan vanligvis ikke gi fullgode beskrivelser av subjektive depressive plager, så depresjoner viser seg hovedsakelig ved endret atferd. De viktigste kjennetegnene er irritabilitet, passivitet, konsentrasjonsvansker og mangel på glede og interesse for de fleste aktiviteter. Nedstemt humør og tristhet forekommer også, men er ikke så fremtredende som hos voksne med depresjon. Depresjon hos barn og unge ledsages ofte av søvnproblemer, manglende matlyst og vekttap.

Disposisjon for depresjon er arvelig og knyttet til såkalte nevrotiske personlighetstrekk som innebærer lav terskel for engstelse, skyldfølelse, sjenanse, ensomhet og andre internaliserende symptomer. Arvbarheten er spesielt høy for depresjon som debuterer i ungdomsårene. Negative barndomsopplevelser (av alle typer) disponerer for senere depresjon. Risikoen for depresjon er sterkt forhøyet hos barn og unge med angstlidelser og spiseforstyrrelser. Noen ganger er depresjon også debutsymptom på bipolar lidelse eller schizofreni. Personer som har hatt depresjon i barnealder har ikke særlig økt risiko for å få depresjon senere i livet, mens depresjon i ungdomsårene er prediktivt for økt depresjonsrisiko i voksen alder.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Angstlidelser

Angstlidelser er vanlige på alle alderstrinn, men er mest utbredt hos tenåringer.

  • I tidligere studier varierer forekomsten fra 1,5 til 3,2 prosent for barn under tenåringsalder og fra 2,4 til 6,9 prosent hos tenåringer (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012; Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007; Ford, 2003; Kroes, 2001).
  • Hvilke typer angstlidelser som er mest utbredt, varierer noe med alder, men de vanligste er spesifikk fobi, separasjonsangst og sosial fobi (Thapar, 2015).
  • Studier har vist at 23,9 prosent av 6-8-åringer og 31,9 prosent av tenåringer har hatt en angstlidelse i løpet av livet (Merikangas, 2010b; Kroes, 2001).

Figur 4 viser andelene barn og unge i Norge som har fått diagnostisert angstlidelser i spesialisthelsetjenesten:

  • Hos jenter i aldersgruppen 15-17 år steg andelen fra 1 prosent i 2010 til 2,3 prosent i 2016.
  • Det var også en viss stigning hos gutter i alderen 15-17 år, fra 0,5 prosent i 2008 til 0,8 prosent i 2016.
  • Andelene fremstår som lave for alle under 14 år, og sannsynligvis blir mange med angstlidelser ikke fanget opp i spesialisthelsetjenesten.
Barnogunge_psyhelse_fig4_FHR.jpg

Figur 4. Andel barn og unge per 1000 som var registrert med diagnosekode for angstlidelse (ICD-10-kode F40/F41/F92.8/F93.0-F93.2) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Om angstlidelser

En viss grad av frykt og engstelse, spesielt for det som er ukjent, er normalt hos barn. En angstlidelse kjennetegnes av at barnet viser engstelse som er atypisk for alderen eller med unormalt høy intensitet for alderen. Engstelsen oppleves som skremmende og ubehagelig for barnet og gjør at det unngår situasjoner som fremkaller angsten. Vanlige symptomer er anspenthet, irritabilitet, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer. Barna gir også ofte uttrykk for kroppslige plager som kvalme og hodepine. For å kunne stille en diagnose må angsten påvirke barnets funksjon hjemme, på skolen eller blant venner. Angstlidelser hos barn og unge deles i seks undertyper: separasjonsangst, elektiv mutisme (se forklaring nedenfor), spesifikke fobier, generalisert angstlidelse, sosial angstlidelse og panikkangst. Tvangslidelser regnes ofte også som en angstlidelse, da angst er en sentral komponent i slike tilstander. 

Separasjonsangst og spesifikke fobier debuterer i tidlig barnealder, men er oftest ledd i normal utvikling, og vil da dempes eller forsvinne når barnet vokser til. Elektiv mutisme (når barnet velger å ikke snakke selv om det har utviklet talespråk) debuterer også i førskolealder, og er gjerne forløper for det som blir til sosial angstlidelse i løpet av puberteten. Panikkangst forekommer sjelden før puberteten. De fleste angstlidelser er likt fordelt mellom kjønnene, bortsett fra panikkangst, som er vanligst hos jenter. Tvangslidelser debuterer tidligere hos gutter, og det ses derfor en overhyppighet hos gutter før puberteten.

Disposisjon for angstlidelser er arvelig. I likhet med depresjon er dette også knyttet til nevrotiske personlighetstrekk. Betydningen av genetisk disposisjon er spesielt sterk for tvangslidelser. Traumatiske opplevelser kan bidra til å utløse angstlidelser. Dette gjelder spesielt for separasjonsangst og spesifikke fobier.

Ulike typer av angstlidelser overlapper ofte hverandre, og det er stor grad av overlapp mellom angstlidelser og depresjon. De fleste angstlidelser hos barn og unge er forbigående, men de som rammes har økt risiko for nye angstlidelser senere i livet. De har også betydelig økt risiko for depresjon i ungdommen og i voksen alder.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Tilpasningsforstyrrelser

Av tilpasningsforstyrrelsene er det bare forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som er kartlagt i befolkningsstudier.

  • Andeler barn med PTSD varierer fra 0 til 0,4 prosent for barn under tenåringsalder og fra 0,3 til 1,6 prosent hos tenåringer (Heiervang, 2007; Kessler, 2012; Roberts, 2007; Ford, 2003).
  • Det foreligger ikke tall for livstidsforekomst av PTSD.

I den norske spesialisthelsetjenesten har andelene med diagnosekoder for tilpasningsforstyrrelser vært nokså stabil i perioden 2008-2016, med unntak av jenter i aldersgruppen 15-17 år, som vist i Figur 5.

  • Hos jenter i alderen 15-17 år har andelen med tilpasningsforstyrrelser økt fra 1,2 prosent i 2011 til 1,8 prosent i 2016.
  • Hos gutter i aldersgruppene 5-9 år og 10-14 år, samt hos jenter i alderen 10-14 år ha andelene ligget rundt 0,5 prosent hvert år.

Vi vet ikke hva økningen i bruk av diagnosen hos tenåringsjenter skyldes, eller hvilke typer tilpasningsforstyrrelser som ligger bak. Det er lite grunnlag for å sammenligne funnene med andre studier, i og med at disse bare har presentert tall for PTSD, og ikke for alle typer tilpasningsforstyrrelser. 

Barnogunge_psyhelse_fig5_FHR.jpg

Figur 5. Andel barn per 1000 som var registrert med diagnosekode for tilpasningsforstyrrelse (ICD-10-kode F43) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Om tilpasningsforstyrrelser

Tilpasningsforstyrrelser er psykiske lidelser som utløses av belastende livshendelser. Slike tilstander kan også oppstå som en reaksjon på mer normale livshendelser som oppleves som belastende, for eksempel flytting. Vanlige symptomer er engstelse, irritabilitet, sinneutbrudd og senket stemningsleie. Den mest alvorlige av tilpasningsforstyrrelsene er posttraumatisk stresslidelse (PTSD), hvor et traume leder til en tilstand med gjenopplevelse av traumet gjennom mareritt og «flashbacks», økt angstberedskap, redusert stemningsleie, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer.

Tilpasningsforstyrrelser kan oppstå i alle aldre. De fleste tilfellene er forbigående. Risikoen er noe høyere hos jenter enn hos gutter. Det er ukjent om det finnes arvelige disposisjoner, men miljøbetingede risikofaktorer er lav sosioøkonomisk status og dårlig sosialt nettverk. Personer med PTSD har økt risiko for å utvikle angstlidelser og depresjon.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser er svært sjelden hos barn, men vanligere hos tenåringer.

  • I befolkningsstudier av barn ligger forekomsten mellom 0 og 0,2 prosent (Heiervang, 2007; Merikangas, 2010b; Ford, 2003).
  • Hos tenåringer varierer forekomstestimatene fra 0,2 til 1,1 prosent (Kessler, 2012; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007; Ford, 2003).
  • Det er anslått at 2,7 prosent av tenåringer har hatt en spiseforstyrrelse i løpet av livet (Merikangas, 2010a).

Figur 6 viser andeler registrert med spiseforstyrrelser i den norske spesialisthelsetjenesten i årene 2008-2016.

  • For jenter var andelene også lave for de under 15 år, men i aldersgruppen 15-17 år har det vært en økning fra 0,5 prosent i 2008 til 0,7 prosent i 2016. Tallene er i samsvar med funn fra befolkningsstudier.
  • Veldig få gutter var registrert med diagnosen, og andelene lå under 0,1 prosent i alle aldersgrupper hos gutter. 
Barnogunge_psyhelse_fig6_FHR.jpg

Figur 6. Andel barn og unge per 1000 som var registrert med diagnosekode for spiseforstyrrelse (ICD-10-kode F50) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Om spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser forekommer sjelden i barnealderen, men blir mer vanlige i tenårene. Anoreksi kjennetegnes ved meget restriktivt inntak av mat og frykt for å ha for høy vekt, noe som etter hvert resulterer i betydelig undervekt. Bulimi kjennetegnes av episoder med overspising etterfulgt av ulike kompenserende handlinger som selvfremkalt oppkast, trening, bruk av avføringsmidler og restriksjoner på matinntak. Personer med bulimi er oftest normalvektige. I en del tilfeller skjer det overganger, slik at personer med spiseforstyrrelser går fra å ha anoreksi til å få bulimi, eller omvendt.

Anoreksi og bulimi forekommer oftest hos jenter. Genetisk disposisjon er viktig, da det er vist større samvariasjon hos eneggede enn hos toeggede tvillinger. Risiko for anoreksi er forbundet med tvangspregede personlighetstrekk, mens risiko for bulimi er forbundet med angst og depressive symptomer. Dødsrisikoen er ikke ubetydelig, og det er anslått at den er på 5 prosent i tiårsperioden etter sykdomsdebut. Spiseforstyrrelser er vanligvis langvarige og vedvarer ofte i flere år. Ved anoreksi vil flertallet bli friske i løpet av en femårsperiode etter sykdomsdebut. For bulimi er prognosen mer usikker.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Psykisk utviklingshemming

Forekomsten av psykisk utviklingshemming i befolkningen er ikke godt kartlagt, og vi har ikke gode registerdata for tilstanden.

  • I to befolkningsundersøkelser fra USA er forekomsten hos barn beregnet til henholdsvis 0,7 prosent og 1,3 prosent (Boyle, 2011; Van Naarden Braun, 2015).
  • Den reelle forekomst ligger trolig noe høyere. I utgangspunktet forventer man at mellom 2,5 og 3 prosent av befolkningen har IQ under 70, som er en del av definisjonen av tilstanden. En del av disse vil imidlertid ikke ha sikker funksjonsnedsettelse, og dermed ikke kvalifisere for diagnosen. I andre tilfeller vil psykisk utviklingshemming ikke settes som diagnose fordi utviklingsavviket forklares ved hjelp av andre og mer spesifikke diagnoser.
  • I Norge fødes det hvert år 60-80 barn med Downs syndrom, som er en av de viktigste enkeltårsakene til psykisk utviklingshemming (FHI, 2017). Antall svangerskap med Downs syndrom øker som følge av økende alder hos mødrene, men antallet fødte holder seg stabilt. Dette skyldes at omkring 90 prosent av svangerskapene med Downs syndrom avbrytes.  

Om psykisk utviklingshemming

Psykisk utviklingshemming kjennetegnes av mangelfull utvikling av kognitive ferdigheter. Utviklingshemmingen kommer til syne tidlig i livet og vedvarer og blir mer uttalt med alderen. Tilstanden defineres av en IQ på under 70 målt ved intelligenstest, samt funksjonsnedsettelse i hverdagen. Når diagnosen stilles, differensieres det mellom ulike grader av utviklingshemming: lett, moderat, alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming.

Risikoen for å få en psykisk utviklingshemming er dobbelt så høy hos gutter som hos jenter, noe som delvis skyldes at gutter har høyere risiko for andre sykdommer som gjerne ledsages av utviklingshemming, som autismespekterforstyrrelser, epilepsi og cerebral parese. Psykisk utviklingshemming opptrer ofte også som konsekvens av medfødt genetisk sykdom. Kjente miljøbetingede risikofaktorer er høy alder hos mor (hovedsakelig pga. økt risiko for Downs syndrom), lav sosioøkonomisk status hos foreldrene, svangerskapsforgiftning, alkoholbruk hos mor under svangerskapet, prematur fødsel og lav fødselsvekt.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006
Huang, 2016

Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD)

Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD) er den vanligste av utviklingsforstyrrelsene. Estimater av forekomst hos barn og unge varierer imidlertid sterkt.

  • I europeiske befolkningsstudier varierer forekomsten fra 1,7 til 2,6 prosent (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012; Ford, 2003).
  • I amerikanske befolkningsstudier varierer forekomsten fra 0,9 prosent til 9,9 prosent (Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Merikangas, 2010b; Roberts, 2007). Den høye forekomsten av ADHD-diagnoser i USA skyldes blant annet at man har brukt DSM-IV-klassifikasjonen (APA, 2000) til diagnostisering. Denne tillater ADHD-diagnoser på grunnlag av oppmerksomhetssvikt alene, og krever ikke at hyperaktivitet og impulsivitet må være til stede.
  • En metaanalyse fra 2014 som inkluderte studier fra hele verden, anslo gjennomsnittsforekomsten av ADHD hos barn i skolealder til å ligge omkring 5 prosent (Polanczyk, 2014).
  • I Norge er ADHD-forekomsten beregnet til 3,4 prosent hos tolvåringer, men det er store fylkesvise variasjoner (Suren, 2013). Variasjonene skyldes sannsynligvis ulik diagnostisk praksis.

Bruk av ADHD-diagnoser i den norske spesialisthelsetjenesten er vist i Figur 7, og andeler som har fått behandling med sentralstimulerende midler mot ADHD er vist i Figur 8.

  • I perioden 2008-2016 var andelene med diagnosen relativt stabil hos begge kjønn og i alle aldersgrupper.
  • Mange barn med ADHD følges opp i primærhelsetjenesten etter at diagnosen er stilt, og de reelle andelene med diagnosen er høyere enn andelene som er registrert i spesialisthelsetjenesten hvert år.

Hos barn og unge over ti år ligger andelene som får behandling mellom 3,5 og 4 prosent hos gutter og omkring 1,5 prosent hos jenter. Kjønnsforskjellene i bruk av legemidler tilsvarer kjønnsforskjellene i bruk av diagnosen.

Barnogunge_psyhelse_fig7_FHR.jpg

Figur 7. Andel barn og unge per 1000 som var registrert med diagnosekode for ADHD (ICD-10-kode F90) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Barnogunge_psyhelse_fig8_FHR.jpg

Figur 8. Andelen barn per 1000 som har fått utlevert legemidler til behandling av ADHD minst en gang i løpet av 10-årsperioden 2007-2016 fordelt på kjønn og aldersgrupper. Datagrunnlag: Reseptregisteret.

Om hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD)

Hyperkinetisk forstyrrelse kjennetegnes av hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker. For å stille diagnosen kreves det at symptomene skal være til stede på ulike arenaer hvor barnet befinner seg, dvs. både i familien og i barnehagen eller på skolen. Symptomene skal også gi en klar funksjonsnedsettelse i hverdagen. Som følge av dette er det ofte vanskelig å stille en sikker diagnose før barnet er kommet opp i skolealder. Hyperkinetisk forstyrrelse tilsvarer ADHD (attention-deficit/hyperactivity disorder) i DSM-klassifikasjonen, og ADHD er blitt det vanligst brukte navnet på tilstanden i klinisk virksomhet og dagligtale.

Risikoen for ADHD er klart høyere hos gutter enn jenter, og gutt-jente-forhold i forekomst ligger omkring 3:1 i de fleste studier, også i Norge. Genetisk disposisjon den viktigste risikofaktoren. Miljøbetingede risikofaktorer er prematur fødsel, lav fødselsvekt, alkoholbruk hos mor i svangerskapet og lav sosioøkonomisk status hos foreldrene. ADHD er i en del tilfeller ledsaget av forsinket språklig og motorisk utvikling, og er sterkt assosiert med atferdsforstyrrelser. Det er ikke klarlagt hvor mange som vokser av seg tilstanden, men det antas at minst halvparten klarer seg godt som voksne.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006
Suren, 2012

Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (autismespekterforstyrrelser)

For autismespekterforstyrrelser har forekomsten av diagnostiserte tilfeller økt sterkt i alle vestlige land de siste par tiårene.

  • Tidligere beregninger i Norge har vist at 0,9 prosent av alle barn har fått en autismediagnose ved tolv års alder (Suren, 2013).
  • Nyere estimater fra andre land har vært enda høyere, på 2,5 prosent hos 6-12-åringer i Stockholms län i Sverige (Idring, 2015), 1,5 prosent hos tiåringer i Danmark (Atladottir, 2015) og 1,5 prosent hos åtteåringer i USA (Christensen, 2016).

Som vist i Figur 9, har andeler med diagnosen økt i alle aldersgrupper og hos begge kjønn i Norge i perioden 2008-2016, men mest markert for gutter og for de eldste jentene (15-17 år).

  • Hos gutter ligger andelene i 2016 på 0,6 prosent i alderen 5-9 år og mellom 0,8 prosent og 0,9 prosent for aldersgruppene 10-14 år og 15-17 år.
  • Hos jenter ligger andelene i 2016 rundt 0,2 prosent i aldersgruppene 5-9 år og 10-14 år, og omkring 0,4 prosent i aldersgruppen 15-17 år. 
Barnogunge_psyhelse_fig9_FHR.jpg

Figur 9. Andel barn og unge per 1000 som var registrert med diagnosekode autismespekterforstyrrelser (ICD-10-kode F84) i 2008-2016, etter kjønn og alderskategori. Datagrunnlag: Norsk pasientregister.

Forekomsttallene er noe lave sammenlignet med studiene vi har gjennomgått. Det skyldes at en del følges opp av primærhelsetjenesten og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i kommunene etter at diagnosene er stilt. Det er verdt å merke seg at andelen tenåringsjenter med autismediagnoser er økende. Dette kan tyde på at autismespekterforstyrrelser hos jenter fanges opp i større grad nå enn før, men at det ofte skjer relativt høyt opp i alder.

Om autismespekterforstyrrelser

Autismespekterforstyrrelser karakteriseres av vedvarende svikt i sosial fungering og kommunikasjon, samt repetitiv, innskrenket og stereotyp atferd. ICD-10 opererer med ulike undertyper av autisme, hvorav de mest utbredte er barneautisme (klassisk autisme), Aspergers syndrom og atypisk autisme. Ved barneautisme er alle symptomene til stede i alvorlig grad, og mange har samtidig psykisk utviklingshemming. Aspergers syndrom brukes som diagnose på barn som har autistiske trekk, men som utvikler språk til normal tid. Siden språkutvikling henger nært sammen med kognitiv utvikling, har barn med Aspergers syndrom nesten alltid kognitive ferdigheter innenfor normalområdet. Atypisk autisme brukes på de som har autistiske trekk, men som ikke tilfredsstiller kriteriene for barneautisme eller Aspergers syndrom.

Autismespekterforstyrrelser forekommer oftere hos gutter enn hos jenter, og gutt-jente-forholdet i forekomst er på omkring 4:1. Genetisk disposisjon er den viktigste risikofaktoren. Tilstanden er den mest arvbare av alle psykiske lidelser hos barn. Noen barn med autismespekterforstyrrelser har koordinasjonsvansker og andre nevrologiske avvik, og 15-20 prosent har epilepsi. Mange tilfredsstiller også kriteriene for ADHD-diagnose, og det er vanlig med angst, depresjon, søvnforstyrrelser og spisevansker. Når autismediagnosen stilles tidlig, er tilstanden oftest livslang, mens prognosen for de som diagnostiseres i skolealder er ukjent.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006
Suren, 2012
Lord, 2006

Andre utviklingsforstyrrelser

For språkforstyrrelser, lærevansker og motoriske forsinkelser varierer estimatene betydelig mellom studier avhengig av hvilke kriterier som brukes for å definere tilstandene. Vi har heller ikke gode registerdata for disse utviklingsforstyrrelsene.

  • Spørreskjemadata fra Den norske mor og barn-undersøkelsen viser at 8 prosent av barn ligger etter forventet normal språkutvikling ved tre års alder og 9,5 prosent er forsinket ved fem års alder (Zambrana, 2014).
  • En større studie fra USA som inkluderte både spørreskjemaer og kliniske intervjuer av 5-åringer, fant at 7,4 prosent oppfylte kriteriene for en språkforstyrrelse (Tomblin, 1997).
  • En amerikansk undersøkelse basert på telefonintervjuer fant at 7 prosent av barn i alderen 3-17 år hadde lærevansker (Boyle, 2011). I studier som har testet barns leseferdigheter direkte, fant man at kriteriene for dysleksi var oppfylt hos 18-22 prosent av gutter og 8-13 prosent av jenter i skolealder (Rutter, 2004). Vi har ikke gode norske data på forekomst av lærevansker.
  • For motoriske forsinkelser er det lite kunnskap om forekomst og forløp for barnebefolkningen som helhet, da motoriske vansker vanligvis er blitt studert bare i relasjon til andre spesifikke tilstander.

Om andre utviklingsforstyrrelser

Spesifikke utviklingsforstyrrelser av tale og språk (i dagligtale oftest kalt språkforstyrrelser) er tilstander hvor språkutviklingen ikke forløper som normalt. Slike forstyrrelser kan innebære manglende mestring av vanlige språklyder (spesifikk artikulasjonsforstyrrelse), mangelfull språkforståelse (impressiv språkforstyrrelse) eller mangelfull evne til å uttrykke seg verbalt (ekspressiv språkforstyrrelse). Mange barn har kombinasjoner av disse ulike språkforstyrrelsene. Lærevansker betegner tilstander hvor barnet ikke klarer å tilegne seg skoleferdigheter (lesing, skriving og regning) gjennom ordinær undervisning. Spesifikk utviklingsforstyrrelser i motoriske ferdigheter representerer svikt i utviklingen av motorisk koordinasjon. I ICD-10 brukes diagnosen blandet utviklingsforstyrrelse i spesifikke ferdigheter som betegnelse på sammensatte utviklingsforstyrrelser hvor barnet tilfredsstiller kriteriene for to eller flere tilstander i kategoriene språkforstyrrelser, lærevansker og/eller motoriske forstyrrelser. For alle disse tilstandene er diagnosene betinget av at forsinkelsene ikke forekommer som en del av en psykisk utviklingshemming og ikke er forårsaket av annen sykdom hos barnet.

For alle tilstandene er risikoen 2-3 ganger så høy hos gutter som hos jenter. Genetisk disposisjon er den viktigste risikofaktoren, og arvbarheten er generelt høy. Hos noen er tilstandene en følge av prematur fødsel og lav fødselsvekt, men oftest finnes det ikke noen kjent årsak. Overlapp med ADHD er vanlig. Vanskene vil oftest avta etter hvert som barna blir eldre, men mange har vedvarende problemer også i voksen alder. Barn som har hatt språkforstyrrelser, fungerer dårligere sosialt som voksne, og har større sannsynlighet for å ikke delta i arbeidsmarkedet. Barn som har lærevansker, beholder oftest disse som voksne også.  

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Atferdsforstyrrelser

Forekomsten av atferdsforstyrrelser er beregnet i flere befolkningsstudier av barn og unge.

  • For opposisjonell atferdsforstyrrelse, som er den mildeste formen, varierer forekomsten fra 1,8 prosent til 2,9 prosent (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012; Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Roberts, 2007; Ford, 2003). Hos tenåringer er det anslått at 11,5-12,5 prosent har hatt opposisjonell atferdsforstyrrelse i løpet av livet (Merikangas, 2010a; Kroes, 2001).
  • For mer alvorlig atferdsforstyrrelse, som på engelsk kalles «conduct disorder», varierer forekomst mellom 0,5 prosent og 5,4 prosent (Heiervang, 2007; Wichstrøm, 2012; Merikangas, 2010a; Kessler, 2012; Costello, 2003; Angold, 2002; Roberts, 2007; Ford, 2003).
  • I den norske spesialisthelsetjenesten har bruken av diagnosen har gått ned for begge kjønn og i de fleste aldersgrupper i årene 2008-2016. Mange tilfeller av atferdsforstyrrelser blir nok ikke diagnostisert, eller de blir fanget opp av andre diagnoser.

Om atferdsforstyrrelser

Atferdsforstyrrelsene representerer ulike typer utagerende og normbrytende atferd. Opposisjonell atferdsforstyrrelse innebærer et vedvarende mønster av negativ, fiendtlig og aggressiv atferd mot autoritetspersoner. Ved mer alvorlige atferdsforstyrrelser ser man gjentagende og vedvarende krenkelse av andre menneskers rettigheter, brudd på vesentlige sosiale normer gjennom ran, tyveri eller ødeleggelse av eiendom, eller alvorlig aggressiv atferd mot mennesker eller dyr.   

Opposisjonell atferdsforstyrrelse er vanligst før puberteten, mens andre atferdsforstyrrelser er vanligst etter puberteten. For opposisjonell atferdsforstyrrelse er gutt-jente-forholdet i forekomst omkring 2:1, mens for de alvorlige atferdsforstyrrelsene er det så høyt som 3-7:1. Tilstandene har en viss arvbarhet, men dette er usikkert. Lav sosioøkonomisk status og omsorgssvikt er miljøbetingede risikofaktorer. De som er disponert for atferdsforstyrrelser, har oftest lav frustrasjonsterskel og problemer med å regulere emosjonelle responser. Det er ofte overlapp mellom atferdsforstyrrelser, ADHD og/eller lærevansker. Barn og unge med atferdsforstyrrelser har økt risiko for rusmisbruk som voksne. Prognosen er dårligst når atferdsforstyrrelsene debuterer tidlig og opptrer samtidig med andre utviklingsproblemer.  

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006

Tic-lidelser

Det er bare gjort noen få befolkningsstudier av forekomsten av tic-lidelser hos barn.

  • I en svensk studie som inkluderte barn i alle aldre, ble forekomst beregnet til 0,6 prosent for Tourettes syndrom, 1,3 prosent for kroniske motoriske og vokale tics og 4,8 prosent for forbigående tics (Khalifa, 2005).
  • I «Barn i Bergen»-studien ble forekomsten av Tourettes syndrom anslått til 0,2 prosent hos 7-9-åringer (Heiervang, 2007).

Andelene registrert med Tourettes syndrom i spesialisthelsetjenesten er i samme størrelsesorden som tall fra befolkningsstudiene.

  • Hos gutter ligger andelene mellom 0,1 prosent og 0,4 prosent, mens det er svært få jenter registrert med diagnosen.

Om tic-lidelser

Tics er kortvarige og raske bevegelser, gester eller lyder som opptrer repetitivt og som er helt eller delvis ufrivillige. Tics forekommer hos mange barn fra tid til annen, men tic-lidelser brukes som diagnoser når ticsene blir så fremtredende at de gir vesentlige plager og/eller problemer med vanlig fungering i dagliglivet. Forbigående tics brukes når tilstanden varer i mindre enn 12 måneder, mens kroniske motoriske eller vokale tics brukes når den varer lenger. Den mest alvorlige tic-lidelsen er Tourettes syndrom, hvor barnet har en kombinasjon av ulike motoriske og vokale tics, og hvor vokale tics kan være svært sjenerende.

Tic-lidelser debuterer vanligvis mellom fire og seks års alder, og er som regel mest uttalt hos barn i 10-12-årsalderen. Risikoen for tic-lidelser er høyere hos gutter enn hos jenter, men det finnes ikke sikre estimater for gutt-jente-forhold i forekomst. Genetisk disposisjon er en risikofaktor. Det er identifisert spesifikke genvarianter som er assosiert med tic-lidelser. Tic-lidelser overlapper ofte med ADHD og tvangslidelser. Oppfølgingsstudier av barn og ungdom med Tourettes syndrom viser at det skjer en klar bedring med alderen i den forstand at tics blir mindre hyppige og intense og i en del tilfeller forsvinner. Hvis barn og unge med Tourettes syndrom også har ADHD eller tvangslidelser, pleier disse andre tilstandene å vedvare selv om Tourette-symptomene går tilbake.

Kilder:

WHO, 1990
APA, 2013
Thapar, 2015
Rutter, 2006
Groth, 2017

Selvmord, selvmordsforsøk og selvskading

Selvmord blant barn under 15 år er ytterst sjelden. Selvmordsforsøk kan forekomme både blant barn og unge, men selvskading er mest utbredt hos ungdom. I mange studier av selvskading er det uklart om ungdommene har skadet seg selv ut fra suicidal hensikt eller ikke. Det er derfor knyttet usikkerhet til utbredelsen av selvskading og i hvilken grad den representerer reelle selvmordsforsøk.

  • Tall fra Ungdata 2014 viste at 15,3 prosent i aldersgruppen 13-19 år svarte at de hadde selvskadet seg de siste 12 måneder (NOVA, 2015).
  • En sammenfatning av 52 studier fra hele verden fant at gjennomsnittlig 18 prosent av ungdom hadde utført selvskading i løpet av livet (Muehlenkamp, 2012).
  • En annen internasjonal studie fra syv ulike land med 30 000 ungdommer i alderen 14-17 år fant at 14 prosent av jenter og 4 prosent av gutter hadde utført selvskading (Madge, 2008).

Om kapitlet

Kapitlet er basert på tilsvarende kapittel i Folkehelserapporten 2014 og Psykisk helse i Norge 2018, men er gjennomgått og endret i henhold til formatet for Folkehelserapporten i mai 2018. Kapitlet er skrevet av Pål Surén (leder av skrivegruppen, medforfatter på psykiske lidelser), Ragnhild Bang-Nes (livskvalitet), Leila Torgersen (psykiske lidelser), Inger Johanne Bakken (psykiske lidelser), Kari Furu (psykiske lidelser) og Anne Reneflot (selvmord og selvmordsforsøk).  

Referanser

Angold, A., Erkanli, A., Farmer, E. M., Fairbank, J. A., Burns, B. J., Keeler, G., et al. (2002). Psychiatric disorder, impairment, and service use in rural African American and white youth. Archives of General Psychiatry, 59(10), 893-901.

APA. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition [Bok]. Arlington, VA, USA: American Psychiatric Association.

APA. (2000). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fourth Edition, Text Revision [Bok]. Arlington, VA, USA: American Psychiatric Association.

Atladottir, H. O., Gyllenberg, D., Langridge, A., Sandin, S., Hansen, S. N., Leonard, H., et al. (2015). The increasing prevalence of reported diagnoses of childhood psychiatric disorders: a descriptive multinational comparison. European Child and Adolescent Psychiatry, 24(2), 173-183.

Boyle, C. A., Boulet, S., Schieve, L. A., Cohen, R. A., Blumberg, S. J., Yeargin-Allsopp, M., et al. (2011). Trends in the prevalence of developmental disabilities in US children, 1997-2008. Pediatrics, 127(6), 1034-1042.

Christensen, D. L., Baio, J., Van Naarden Braun, K., Bilder, D., Charles, J., Constantino, J. N., et al. (2016). Prevalence and Characteristics of Autism Spectrum Disorder Among Children Aged 8 Years--Autism and Developmental Disabilities Monitoring Network, 11 Sites, United States, 2012. MMWR: Surveillance Summaries, 65(3), 1-23.

Costello, E. J., Mustillo, S., Erkanli, A., Keeler, G., & Angold, A. (2003). Prevalence and development of psychiatric disorders in childhood and adolescence. Arch Gen Psychiatry, 60(8), 837-844.

Derogatis, L. R., Lipman, R. S., Rickels, K., Uhlenhuth, E. H., & Covi, L. (1974). The Hopkins Symptom Checklist (HSCL): a self-report symptom inventory. Behavioral Science, 19(1), 1-15.

FHI. (2017) Medisinsk fødselsregister. [database]. Oslo: Folkehelseinstituttet. 

Ford, T., Goodman, R., & Meltzer, H. (2003). The British Child and Adolescent Mental Health Survey 1999: the prevalence of DSM-IV disorders. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 42(10), 1203-1211.

Groth, C., Mol Debes, N., Rask, C. U., Lange, T., & Skov, L. (2017). Course of Tourette Syndrome and Comorbidities in a Large Prospective Clinical Study. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 56(4), 304-312.

Heiervang, E., Stormark, K. M., Lundervold, A. J., Heimann, M., Goodman, R., Posserud, M. B., et al. (2007). Psychiatric disorders in Norwegian 8- to 10-year-olds: an epidemiological survey of prevalence, risk factors, and service use. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 46(4), 438-447.

HEMIL-senteret. O. Samdal, F. K. S. Mathisen, T. Torsheim, Å. Diseth, A.-S. Fismen, T. Larsen, B. Wold, & E. Årdal. (2016) Helse og trivsel blant barn og unge. Resultater fra den landsrepresentative spørreundersøkelsen «Helsevaner blant skoleelever. En WHO-undersøkelse i flere land [rapport]. (1/2016). Universitetet i Bergen: HEMIL-senteret. Hentet fra http://filer.uib.no/psyfa/HEMIL-senteret/HEVAS/HEMIL-rapport2016.pdf

Huang, J., Zhu, T., Qu, Y., & Mu, D. (2016). Prenatal, Perinatal and Neonatal Risk Factors for Intellectual Disability: A Systemic Review and Meta-Analysis. PloS One, 11(4), e0153655.

Idring, S., Lundberg, M., Sturm, H., Dalman, C., Gumpert, C., Rai, D., et al. (2015). Changes in prevalence of autism spectrum disorders in 2001-2011: findings from the Stockholm youth cohort. Journal of Autism and Developmental Disorders, 45(6), 1766-1773.

Kessler, R. C., Avenevoli, S., Costello, E. J., Georgiades, K., Green, J. G., Gruber, M. J., et al. (2012). Prevalence, persistence, and sociodemographic correlates of DSM-IV disorders in the National Comorbidity Survey Replication Adolescent Supplement. Arch Gen Psychiatry, 69(4), 372-380.

Khalifa, N., & von Knorring, A. L. (2005). Tourette syndrome and other tic disorders in a total population of children: clinical assessment and background. Acta Paediatrica, 94(11), 1608-1614.

Kroes, M., Kalff, A. C., Kessels, A. G., Steyaert, J., Feron, F. J., van Someren, A. J., et al. (2001). Child psychiatric diagnoses in a population of Dutch schoolchildren aged 6 to 8 years. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 40(12), 1401-1409.

Lord, C., Risi, S., DiLavore, P. S., Shulman, C., Thurm, A., & Pickles, A. (2006). Autism from 2 to 9 years of age. Archives of General Psychiatry, 63(6), 694-701.

Madge, N., Hewitt, A., Hawton, K., de Wilde, E. J., Corcoran, P., Fekete, S., et al. (2008). Deliberate self-harm within an international community sample of young people: comparative findings from the Child & Adolescent Self-harm in Europe (CASE) Study. Journal of Child Psychology and Psychiatry and Allied Disciplines, 49(6), 667-677.

Merikangas, K. R., He, J. P., Burstein, M., Swanson, S. A., Avenevoli, S., Cui, L., et al. (2010a). Lifetime prevalence of mental disorders in U.S. adolescents: results from the National Comorbidity Survey Replication--Adolescent Supplement (NCS-A). J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 49(10), 980-989.

Merikangas, K. R., He, J. P., Brody, D., Fisher, P. W., Bourdon, K., & Koretz, D. S. (2010b). Prevalence and treatment of mental disorders among US children in the 2001-2004 NHANES. Pediatrics, 125(1), 75-81.

Muehlenkamp, J. J., Claes, L., Havertape, L., & Plener, P. L. (2012). International prevalence of adolescent non-suicidal self-injury and deliberate self-harm. Child Adolesc Psychiatry Ment Health, 6, 10.

NOVA. A. Bakken. (2017) Ungdata 2017. Nasjonale resultater [rapport]. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Hentet fra http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2017/Ungdata-2017

NOVA. M. A. Sletten & A. Bakken. (2016) Psykiske helseplager blant ungdom - tidstrender og samfunnsmessige forklaringer [rapport]. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). 

NOVA. (2015) Ungdata. Nasjonale resultater 2014 [Rapport]. NOVA Rapport 7/15. Oslo: NOVA. Hentet fra 

Polanczyk, G. V., Willcutt, E. G., Salum, G. A., Kieling, C., & Rohde, L. A. (2014). ADHD prevalence estimates across three decades: an updated systematic review and meta-regression analysis. International Journal of Epidemiology, 43(2), 434-442.

Roberts, R. E., Roberts, C. R., & Xing, Y. (2007). Rates of DSM-IV psychiatric disorders among adolescents in a large metropolitan area. Journal of Psychiatric Research, 41(11), 959-967.

Rutter, M., Caspi, A., Fergusson, D., Horwood, L. J., Goodman, R., Maughan, B., et al. (2004). Sex differences in developmental reading disability: new findings from 4 epidemiological studies. JAMA, 291(16), 2007-2012.

Rutter, M., Kim-Cohen, J., & Maughan, B. (2006). Continuities and discontinuities in psychopathology between childhood and adult life. Journal of Child Psychology and Psychiatry and Allied Disciplines, 47(3-4), 276-295.

Suren, P., Bakken, I. J., Aase, H., Chin, R., Gunnes, N., Lie, K. K., et al. (2012). Autism spectrum disorder, ADHD, epilepsy, and cerebral palsy in Norwegian children. Pediatrics, 130(1), e152-158.

Suren, P., Bakken, I. J., Lie, K. K., Schjølberg, S., Aase, H., Reichborn-Kjennerud, T., et al. (2013). Fylkesvise forskjeller i registrert forekomst av autisme, ADHD, epilepsi og cerebral parese i Norge. [Differences across counties in the registered prevalence of autism, ADHD, epilepsy and cerebral palsy in Norway]. Tidsskrift for den Norske Laegeforening, 133(18), 1929-1934.

Thapar, A., Pine, D. S., & Leckman, J. F. (2015). Rutter's Child and Adolescent Psychiatry (Sixth Edition utg.). Chichester, West Sussex, United Kingdom: Wiley Blackwell.

Tomblin, J. B., Records, N. L., Buckwalter, P., Zhang, X., Smith, E., & O'Brien, M. (1997). Prevalence of specific language impairment in kindergarten children. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 40(6), 1245-1260.

Van Naarden Braun, K., Christensen, D., Doernberg, N., Schieve, L., Rice, C., Wiggins, L., et al. (2015). Trends in the prevalence of autism spectrum disorder, cerebral palsy, hearing loss, intellectual disability, and vision impairment, metropolitan Atlanta, 1991-2010. PloS One, 10(4), e0124120.

WHO. (1990). International Classification of Diseases: 10th Revision. Geneva, Switzerland: World Health Organization.

Wichstrøm, L., Berg-Nielsen, T. S., Angold, A., Egger, H. L., Solheim, E., & Sveen, T. H. (2012). Prevalence of psychiatric disorders in preschoolers. J Child Psychol Psychiatry, 53(6), 695-705.

Zambrana, I. M., Pons, F., Eadie, P., & Ystrom, E. (2014). Trajectories of language delay from age 3 to 5: persistence, recovery and late onset. International Journal of Language and Communication Disorders, 49(3), 304-316.

Relaterte saker