Hovedpunkter

• Høyere priser medfører lavere alkoholkonsum og dermed mindre alkoholrelaterte problemer.
• Særavgiftene på alkohol er relativt høye for brennevin enn for øl og vin, men for alle tre drikkesorter utgjør avgiftene (alkoholavgift, emballasjeavgifter og merverdiavgift) en betydelig andel av utsalgsprisen.

Priser som alkoholpolitisk virkemiddel

Ved å øke prisen på en vare, forventer vi at etterspørselen og konsumet av den varen går ned, og vice versa: går prisen ned, forventer vi at etterspørselen og konsumet vil gå opp. Disse forventningene er under forutsetning av at andre forhold som har betydning for etterspørselen, er uendret. En slik sammenheng mellom pris og etterspørsel er tuftet på standard økonomisk teori og antas å være allmenngyldig for alle normale varer og tjenester. Sammenhengen er også godt dokumentert på alkoholfeltet; en omfattende internasjonal forskningslitteratur viser at økte alkoholpriser er forbundet med redusert konsum i befolkningen, og prisnedgang forbundet med økt konsum (1-5). Også studier fra Norge har vist en slik sammenheng (6-8).

Ettersom det er en nær sammenheng mellom alkoholkonsumet i en befolkning og omfanget av sykdommer og skader som kan tilskrives alkoholbruk, finner vi også at prisendringer på alkohol har betydning for folkehelsen (5, 9). Regulering av alkoholpriser regnes som ett av de mest effektive tiltakene for å begrense alkoholkonsumet og dermed også forebygge alkoholrelaterte helsemessige og sosiale skader i befolkningen (5). I norsk alkoholpolitikk er opprettholdelse av høye alkoholpriser begrunnet med at de er et viktig virkemiddel for å begrense alkoholkonsumet i befolkningen (10).

Avgifter til statskassen

Alkoholpriser kan reguleres på flere måter, og i Norge er det viktigste prisvirkemiddelet de høye særavgiftene på alkohol. Grunnlaget for fastsettelsen av alkoholavgiftene har variert over tid, og i det følgende nøyer vi oss med å beskrive dagens avgiftsordning, som har vedvart siden 1. januar 2004.

For øl og annen alkoholholdig drikke som inneholder opptil 4,7 volumprosent (%) alkohol, er det fire avgiftsgrupper etter alkoholstyrke; a (<0,7 %), b (0,8-2,7 %), c (2,8-3,7 %), og d (3,8-4,7 %), og for hver av disse gruppene er avgiften angitt i kroner per vareliter.

Småskalaprodusenter kan fra og med 1. januar 2019 ilegges en reduserte satser for øl og annen alkoholholdig drikke mellom 3,7 tom 4,7 volumprosent. Det gis 20 % reduksjon for en årsproduksjon til og med 50 000 liter, 15 % reduksjon for produksjon i intervallet 50 000 - 100 000 liter, 10 prosent for 100 000 - 150 000 liter, og 5 % reduksjon for 150 000 - 200 000 liter. Dette var et virkemiddel for å støtte mikrobryggerier og ble innført etter forslag fra Bryggeri- og drikkevareforeningen (11)

For øl som er sterkere enn 4,7 %, blir avgiften beregnet som for vin. Vin, sterkvin, sterkøl og annen alkoholdig drikke over 4,7 og til og med 22 % som ikke er basert på brennevin, avgiftsbelegges i kroner per volumprosent alkohol per vareliter. For brennevin, inkludert brennevinsbaserte drikker og ferdigblandete drinker, gjelder avgiften for alle drikker med alkoholstyrke over 0,7 %, og avgiften er angitt i kroner per volumprosent alkohol per vareliter. Utviklingen i avgift på øl klasse d^[1], vin, og brennevin framgår av tabell 1.  

Som vi kan beregne ut fra tabell 1, er avgiftene for øl i klasse d (som utgjør størstedelen av ølomsetningen) omtrent den samme som for vin/sterkvin per centiliter ren alkohol gjennom hele perioden, mens avgiften for brennevin omregnet i centiliter ren alkohol er betydelig høyere. En slik form for favorisering av mindre alkoholsterke drikker som øl og vin gjennom en relativt lavere beskatning, har også vært en vesentlig del av norsk alkoholpolitikk gjennom lang tid.  

I tillegg til alkoholavgiftene, er omsetning av alkohol også gjenstand for emballasjeavgifter, miljøavgift og en merverdiavgift (MVA) på 25 %. Disse avgiftene til sammen utgjør dermed en vesentlig del av utsalgsprisene på alkohol i Norge. Dette kan illustreres med noen eksempler.

For en halvliter boks med øl som inneholder 4,5 % alkohol og koster 30 kroner i butikk, er alkoholavgiften i 2021 omtrent 11 kroner og MVA 6 kroner, det vil si at avgiftene til sammen utgjør mer enn halvparten av utsalgsprisen. For en flaske vin (0,75 liter) som inneholder 12 % alkohol og koster 150 kroner på Vinmonopolet, er alkoholavgiften i 2021 omtrent 43 kroner og MVA 30 kroner, og disse avgiftene til sammen utgjør omtrent halvparten av utsalgsprisen. For en flaske brennevin (0,70 liter) som inneholder 40 % alkohol og koster 330 kroner, er alkoholavgiften 227 kroner og MVA 66 kroner, - det vil si at avgiftene i dette eksemplet utgjør mer enn 85 % av utsalgsprisen. Spesielt for vin og brennevin som er vesentlig dyrere enn i eksemplene over, utgjør avgiftene selvsagt en relativt mindre del av utsalgsprisen.

Statens inntekter fra alkoholomsetningen

Alkoholavgifter er ikke bare effektive virkemidler for å redusere alkoholkonsumet og skadeomfanget, de bidrar også til statens inntekter. I 2020 var statens nominelle inntekter fra avgiftene på alkohol 17 954 milliarder kroner. I tillegg kommer andre avgiftsinntekter fra alkoholomsetningen, som merverdiavgift og emballasjeavgifter, samt statens overskuddsandel fra Vinmonopolets omsetning. Tallene er hentet fra Statsbudsjettet 2022 og Prop. 1 LS (2021-2022).