Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Fakta om skogflått (flått)

Skogflåtten (Ixodes ricinus) har mange ulike navn i Norge. Skaubjønn, skaumann, skogbjørn, tege, hantikk, blodmidd, kinnflått, påte, sugar m.m. er alle navn som brukes, men som oftest kalles den bare flått eller skogflått. Den suger blod av fugl og pattedyr, inkludert mennesker, og har i den forbindelse potensial til å overføre en del sykdommer.

Flått
Tegning som viser hunnflått før og etter at den har sugd blod. FHI - Hallvard Elven

Hopp til innhold

Skogflåtten er vanlig langs kysten av Norge opp til Helgeland, men den kan også finnes i innlandet enkelte steder. Den er også vanlig over det meste av Europa. Flåtten suger blod, og den kan i den forbindelse overføre sykdom til både mennesker og dyr.

Utbredelse av skogflått

Hos oss er det spesielt i kystområdene nordover til Helgeland at vi finner skogflåtten. Den kan også finnes sporadisk lengre nordover i Nord-Norge. I Oslofjordområdet er skogflåtten vanlig på begge sider av fjorden, og kan finnes selv på indre deler av Østlandet. Aller vanligst er den på Sørlandet. På Vestlandet og i Trøndelag følger den kyststripen og går inn langs fjordene.

Flåtten kan transporteres med fugler og således dukke opp langt utenfor kjerneområdene. Noen steder i innlandet kan det derfor holde seg bestander i noen år før de forsvinner igjen.

I Sverige er flåtten utbredt i de sørøstre deler av landet med nordgrense fra Iddefjorden til Gävle, men også her finnes spredte funn lengre nord, spesielt langs Bottenviken. Det samme gjelder i Finland med nordgrense langs en skrå linje fra ca. 62°N i vest til ca. 64°N i øst.

Skogflått er vanlig over det meste av Europa. Man finner den også i fjellområder i Nord-Afrika, og i de sørvestlige delene av Russland, Kaukasus-området, Tyrkia og de nordlige delene av Kasakhstan.

Kjennetegn på skogflått

Skogflått er en midd. Den har åtte bein, og ikke noe tydelig skille mellom hode, bryst og bakkropp (se Figur 1). Alle midd hører til edderkoppdyrene, og er ikke insekter. Edderkoppdyrene har åtte bein i motsetning til insektene som har seks bein. Edderkoppdyrene har heller ingen antenner.

Skogflåtten har fire utviklingsstadier; egg, larve, nymfe og voksen (Figur 2). Larven er bare 0,5 mm lang. Det spesielle er at flåttlarven, som alle middlarver, bare har tre par bein. Nymfene er ca. 1,5 mm. De voksne hannene er 2-3 mm og gråsvarte, mens de voksne hunnene er 3–4 mm med svart hode og bein og brunrød bakkropp. Fullsugd av blod kan imidlertid hunnen bli inntil 1,5 cm lang, og bakkroppen får da en gråblå farge.

Flåttens livssyklus

Etter at de voksne hunnene har sugd blod av et vertsdyr ramler de av, og de graver seg ned i strølaget på bakken. Her legger hun vanligvis mellom 2000 og 3000 egg.

Etter noen uker klekker eggene, og de små larvene, som bare er rundt en halv millimeter lange, kryper opp i markvegetasjonen. Her sitter de og venter på forbipasserende fugler, pattedyr og firfisler. På grunn av en meget begrenset egenbevegelse vil forekomsten av slike larver være meget flekkvis.

Larvene suger blod av små pattedyr og fugler, og det er vanlig å finne dem på ørene på mus og ved nebb og munnviker på fugler. Larvene kan imidlertid også suge blod av større dyr, inkludert mennesker.

Larven suger blod i 2–4 dager, og har da nådd en størrelse på ca. 1,5 mm. Den slipper seg så ned på bakken. Avhengig av temperaturen tar det nå fra en til flere måneder før den skifter hud og når neste stadium i utviklingen, nemlig nymfestadiet.

Flåttens syklus
Figur 2: Flåttens syklus. FHI

Nymfen overvintrer vanligvis før den prøver å feste seg til et nytt vertsdyr. Igjen klatrer den opp i planter og små busker for å vente på forbipasserende verter. Også nymfene fester seg til små pattedyr og fugler. Akkurat som larvene, kan også nymfene suge blod av store pattedyr. Etter blodsugingen følger et nytt hudskifte, og nymfene blir til voksne flått som overvintrer en gang til.

De voksne hunnene klatrer igjen opp i vegetasjonen for å finne et passende vertsdyr som de kan suge blod fra. Også hannene prøver å feste seg på vertsdyr, ikke for å suge blod, men for å finne en hunn de kan pare seg med. De voksne finnes på større pattedyr som hare, rådyr, elg, storfe og hunder. Hunnen suger blod i 7–10 dager, og størrelsen mangedobles. Utviklingen fra egg til voksen flått som igjen legger egg tar omtrent tre år.

Skogflåtten er sårbar for tørke. Størst forekomst vil det være på fuktige steder med gress, små busker, kratt og i åpen skog med god bestand av hjortedyr. På steder der hjortedyrene ligger og hviler kan antallet flått være meget høyt. I Norge er skogflåtten som hovedregel i aktivitet i perioden fra april til november når temperaturen er over 5–7 varmegrader.

Skogflått som smittespreder

Skogflåtten er regnet som den verste smittesprederen blant blodsugerne i de nordlige delene av Europa. Den viktigste sykdommen som overføres til mennesker med skogflått i Norge er Lyme borreliose. Skogflåttencefalitt er en infeksjon i sentralnervesystemet forårsaket av et virus (TBE-virus) som smitter gjennom flåttbitt. Andre sykdommer er anaplasmose,  tularemi (harepest) og babesiose.

Både larver, nymfer og voksne flått suger blod av mennesker

Mange er av den oppfatning at det bare er de voksne hunnflåttene som suger blod av mennesker. Bakgrunnen for denne oppfatningen er at det er de voksne flåttene som er lette å oppdage, samt at de sitter godt festet i huden.

Det er imidlertid slik at det er vanligst med larver og nymfer på mennesker. Larvene er så små og sitter så løst at de lett kløs av uten at man blir klar over at de har bitt seg fast. Nymfene, som er noe større, ramler også lett av når man klør seg. De små larvene og nymfene kan også rett og slett være vanskelig å oppdage på grunn av den lille størrelsen de har.

Det er spesielt nymfestadiet som er regnet for å utgjøre den største risikoen når det gjelder borreliose hos mennesker.