Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Faktaark

Fakta om PCB-forbindelser som ikke er dioksinlignende

Polyklorerte bifenyler (PCB) er betegnelsen på en gruppe klorholdige stoffer som har lang nedbrytningstid i naturen. Nedbrytningen går så langsomt at vi får en opphopning i næringskjeden- i dyr og mennesker. PCB er fettløselige stoffer, det innebærer at de lagres i fettholdig vev. Opphopning i kroppen kan ha skadelige virkninger.

Definisjoner

PCB fins i 209 ulike former som kan deles i to hovedgrupper:  

Ikke-dioksinliknende PCB (idl-PCB) utgjør om lag 94 prosent av PCB som vi får i oss fra mat og drikke. Til sammen omfatter dette 197 PCB-forbindelser. Det er denne gruppen som er omtalt i dette faktaarket. Se rammen om undergrupper.

Dioksinliknende PCB utgjør om lag 6 prosent av den mengden PCB vi får i oss. De har samme virkning som dioksiner og er derfor ikke omtalt her, men i faktaarket om dioksiner og dioksinliknende PCB (dl-PCB). Til sammen gjelder dette 12 PCB-forbindelser.

Fakta

Indikator-PCB: Når PCB-innholdet i mat og drikke analyseres i overvåkingsøyemed, måles som oftest bare for de PCB-forbindelsene som det er mest av. Disse kalles indikator-PCB.

PCB6: Vanligst er det å måle innholdet av de seks PCB-forbindelsene (PCB6) som utgjør 40-60 prosent av total mengde PCB i matvarer. I denne gruppen inngår PCB-28, -52, -101, -138, -153 og -180. Av disse er det mest av PCB-153 og PCB-138, som hver utgjør om lag 30 prosent av PCB6. 

PCB7:Når man møter begrepet PCB7, er den dioksinliknende PCB-118 lagt til PCB6. PCB-118utgjør om lag 15 prosent av PCB7. 

Se også: Dioksiner og dl-PCB - faktaark  

Hvordan får vi i oss PCB?

PCB er sluppet ut til luft, jord og vann fra industriprosesser og produkter. Disse forurensningene tas opp i dyr, fisk og planter.

Mer enn 90 prosent av PCB som vi får i oss, kommer fra fettholdig mat, som fett i fisk, skalldyr, kjøtt og melkeprodukter. De siste årene har mengden av både dioksiner og PCB sunket i mat og drikke, noe som avspeiles i lavere innhold i morsmelk.

Se også: Morsmelk og miljøgifter faktaark    

Hvilke helseskader kan PCB gi?

Helsefaren ved ikke-dioksinliknende PCB (idl-PCB) vurderes ut fra helseskader som har oppstått etter større utslipp, ved yrkeseksponering og i befolkningsgrupper som har spist forurenset mat, samt dyrestudier. Til sammen viser slike undersøkelsene at ulike PCB-blandinger kan øke risikoen for kreft, skade immunsystemet og gi forsinket utvikling av nervesystemet.

PCB kan også forstyrre kroppens hormonbalanse ved å binde seg til hormontransportproteinene i kroppen. Ulike PCB-forbindelser og nedbrytningsprodukter av disse kan både ha en østrogenhermende og østrogenmotvirkende effekt.

Virkningene av ulike PCB-forbindelser er ennå ikke fullstendig kartlagt. Nesten alle studier på dyr har vært utført med PCB-blandinger som har vært brukt i industrien. Når disse forbindelsene kommer ut i naturen, brytes de ned i ulik hastighet, og mennesker vil derfor bli utsatt for en annen PCB-blanding fra mat og miljø enn den som fantes i de opprinnelige produktene.

Hvor mye PCB tåler vi?

De lave mengdene PCB som vi får i oss gjennom mat, gir ingen akutt giftvirkning. Det er opphoping av små mengder PCB i lever og fettvev over mange år som kan gi helseskader. Ved svangerskap vil noe overføres til fosteret, og vi er derfor særlig oppmerksomme på PCB som lagres i kroppen til jenter og unge kvinner.

Studier tyder på at enkelte foster og spedbarn kan få skader på nerve- og immunsystem dersom morens kropp inneholder 1 µg (1 mikrogram - 0,000 001 gram) eller mer PCB per gram fett. Denne konsentrasjonen kan oppnås dersom moren i gjennomsnitt får i seg 40 ng (1 nanogram - 0,000 000 001 gram) PCB per kg kroppsvekt per dag gjennom livet. Dersom sum PCB6 utgjør cirka 50 prosent av den totale mengden PCB, tilsvarer dette et gjennomsnittlig inntak på ca 20 ng PCB6 per kg kroppsvekt per dag gjennom hele livet.

Den mengden PCB som et menneske kan innta hver uke gjennom hele livet uten helserisiko, angis som tolerabelt ukentlig inntak eller TWI (engelsk: tolerable weekly intake). Vi har ingen egen TWI for idl-PCB. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) konkluderte i 2008 med at den verdien som er satt for tolerabelt inntak av dioksiner og dioksinliknende PCB (14 TE per uke), samtidig vil beskytte mot for høyt inntak av idl-PCB fra norske matvarer. Stoffene følger hverandre, og dessuten er det ikke mulig å skille effektene av de ulike stoffene.

Unge jenter og kvinner bør ha et kosthold som ikke overskrider TWI for dioksiner. Samtidig bør de spise fet fisk, som er hovedkilden for PCB og dioksiner. Fet fisk inneholder viktige næringsstoffer som omega-3-fettsyrer og vitamin D. Man vil vanligvis holde seg under TWI-grensen dersom man spiser to måltider (cirka 400 g) eller mindre med fet fisk per uke. Se også nedenfor.

Cirka 90 prosent av den norske, voksne befolkningen har et beregnet inntak av dioksiner og dl-PCB som er under TWI, og dermed også et akseptabelt inntak av PCB.

Grenseverdier for matvarer

Europakommisjonen er i ferd med å fastsette grenseverdier for sum PCB6 i mat og drikke. Formålet er å unngå at matvarer med høyt PCB-innhold kommer på markedet.

PCB i norsk kosthold

Folkehelseinstituttet har beregnet mengden PCB som man får i seg med et norsk kosthold. Data er hentet fra Fisk- og viltundersøkelsen. Blant deltakerne, som var tilfeldig trukket ut til å delta i undersøkelsen, fikk halvparten i seg mer og halvparten mindre enn 4,3 nanogram PCB6 per kg kroppsvekt per dag. Blant de som ble invitert til å delta fordi de spiste mye sjømat og/eller vilt, var midtverdien 6,4 nanogram PCB6 per kg kroppsvekt per dag. Dette er godt under 20 ng, se ovenfor, som var antydet som faregrense for yngre kvinner (som kan få barn i framtiden). Midtverdien betyr at halvparten av observasjonene eller målingene ligger over, og halvparten under denne verdien.

Forutsatt at de ikke spiser måseegg og/eller torskelever, vil gravide, norske kvinner som spiser to måltider fet fisk per uke, vanligvis ha et inntak av dioksiner, og dermed også av PCB, som er under TWI. Kostholdsundersøkelser viser at gravide kvinner i gjennomsnitt spiser mindre enn 0,5 måltider fet fisk per uke. De fem prosent gravide som spiser mest, spiser 1,5 måltider fet fisk i uken.

PCB i enkelte matvarer

Fet fisk som sild, makrell, kveite, laks og ørret er generelt den viktigste kilden for PCB i norsk kosthold. Mager fiskefilet som sei, torsk og hyse inneholder svært små mengder. Noen forurensede områder i Norge har matvarer med særlig høyt dioksin- og PCB-nivå, se kostholdsråd for geografiske områder nedenfor.

Spesielle matvarer som måseegg, stor kveite, torskelever og brunmaten i krabbeskall kan inneholde særlig store mengder PCB, men ikke så mye at det gir akutt giftvirkning. En kan unngå å få i seg "for mye" - mer enn det som regnes for trygge mengder - ved å begrense hvor mye og hvor ofte en spiser slike matvarer.

Se også: Dioksiner og dl-PCB - faktaark  

Råd om å begrense mengden fisk, skalldyr og vilt fra enkelte områder

Mattilsynet har gitt råd om å begrense inntaket eller la være å spise fisk og skalldyr fra visse fjorder, fisk fra Mjøsa og enkelte andre innsjøer, fordi lokale utslipp har forurenset disse matvarene. Det er også gitt råd om reinkjøtt. 

Se også: Matportalen - for Mattilsynets kostholdsråd, se under uønskede stoffer i mat. 

Internasjonalt

Inntaket av PCB er om lag det samme i alle de nordiske landene. Morsmelksanalyser tyder på at eksponeringen er svært varierende internasjonalt, og at den varierer med forurensing av maten. I morsmelk fra Norge har innhold av idl-PCB sunket med 70-90 prosent siden 1986, se figur 1.

Innhold av 6 PCBer.
Innhold av 6 PCBer.

Figur 1. Sum PCB6 i morsmelk 1986-2005. Figur: Folkehelseinstituttet, Divisjon for miljømedisin.
  

Overvåking og politiske tiltak

Klima- og forurensningsdirektoratet overvåker utslipp og forekomst av PCB og dioksiner i miljøet, blant annet analyseres prøver fra fjorder og havner langs kysten og fra Mjøsa. Mattilsynet overvåker på samme måte dioksin- og PCB-innholdet i mat og vurderer kostholdsråd fortløpende. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) i Bergen overvåker sjøfisk og skalldyr.

Det viktigste tiltaket for å redusere eksponering er å hindre nye utslipp av PCB-holdige stoffer. Slike tiltak kreves i flere internasjonale avtaler som Norge har undertegnet.

Den norske regjeringens målsetting er at utslippene av miljøgifter skal reduseres vesentlig, senest innen 2010. I St.meld. nr. 14 (2006-2007) ”Sammen for et giftfritt miljø” heter det at norsk næringsliv så langt som mulig ikke skal slippe ut miljøgifter i framtiden, og innen 2020 skal slike utslipp som hovedregel være stanset. I tillegg skal det ryddes opp i forurenset sjøbunn og i forurenset jord i barnehager og på lekeplasser.

Forskning og overvåking ved Folkehelseinstituttet

Befolkningens eksponering for dioksiner og PCB går fram av morsmelksanalysene som gjennomføres med noen års mellomrom i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO). Morsmelkundersøkelser inngår også i et stort forskningsprosjekt ved Divisjon for epidemiologi. Her ønsker man å undersøke om den nåværende eksponeringen for tungt nedbrytbare miljøforurensninger har betydning for barns helse.

I andre forskningsprosjekter undersøker instituttet om inntak av mat med høyere innhold av dioksiner og andre tungt nedbrytbare kjemikalier fører til økte nivåer i kroppen. Gjennom Fisk- og viltundersøkelsen kartlegges blant annet tungt nedbrytbare stoffer i blodprøver fra personer som spiser mye sjømat.

Ved Divisjon for miljømedisin arbeides det med å beregne inntak av dioksiner og dl-PCB blant gravide som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen. Også her vil sammenhengen mellom beregnet inntak og konsentrasjoner i blod undersøkes. Senere vil en undersøke om dette har betydning for barns helse.

Referanser

  • Kvalem, H E m fl 2009: Role of dietary patters for dioxin and PCB exposure. Mol. Nutr. Food Res 53, 1438-1451.
  • Nasjonalt folkehelseinstitutt, 2009. Miljø og helse – en forskningsbasert kunnskapsbase. Rapport 2009:2. Elektronisk oppslagsverk om miljø og helse, avsnitt 4: PCB-forbindelser som ikke er dioksinliknende.
  • Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), 2008, rapport 07/505. Opinion of the Panel on Contaminants of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety. Risk assessment of non dioxin-like PCBs in Norwegian food (PDF, åpnes i nytt vindu)

Lenker