Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Fakta ark

Dioksiner og dl-PCB - faktaark

UNDER OPPDATERING. Rester av dioksiner og dioksinliknende PCB fins i fisk, meieriprodukter, kjøtt og vilt. Mulige helseskader er først og fremst knyttet til opphopning av disse stoffene i kroppen over tid. Tiltak mot forurensing har de siste 20 årene ført til en betydelig reduksjon av mengden dioksiner og PCB i matvarer.

Dioksiner er betegnelsen på en gruppe klorholdige stoffer med høy fettløselighet og lang nedbrytningstid i naturen. Nedbrytningen går så langsomt at vi får en opphopning i næringskjeden – i dyr og mennesker. Denne opphopningen kan ha skadelige virkninger.  

Helseskadelige dioksiner og dioksinliknende PCB

I miljøet er det over 210 ulike dioksinforbindelser. Av disse er det 17 som er helseskadelige og tungt nedbrytbare. Dioksiner er miljøforurensende stoffer. De dannes som biprodukter ved enhver forbrenning der klor og karbon er til stede samtidig.

I tillegg fins det 12 dioksinliknende PCB-forbindelser. PCB står for polyklorerte bifenyler og fins i 209 ulike former. PCB har vært produsert for bruk i utallige produkter. 12 PCB-stoffer har kjemisk sett en flat, dioksinliknende struktur. Disse har samme helseskadelige egenskaper som dioksiner og omtales som dioksinliknende PCB (dl-PCB).

Hvordan får vi i oss dioksiner og dl-PCB?

Mennesker kan få i seg dioksiner gjennom forurenset mat, luft, jord og drikkevann. Man regner med at mer enn 90 prosent av dioksiner og dl-PCB som vi får i oss, kommer fra fettholdig mat.

Kilder for dioksiner

Mesteparten av dioksinene dannes ved fyring i boliger, avfallsforbrenning og i ulike industrielle prosesser som foregår ved høy temperatur, for eksempel i metallurgisk industri. I tillegg dannes dioksiner ved produksjon av klorerte kjemikalier og ved klorbleking av papirmasse.

I Norge ble utslippene av dioksiner til luft redusert med over 60 prosent fra 1995 til 2005, på grunn av endringer i industriprosesser, ny renseteknologi for avgasser og nedleggelse av enkelte bedrifter. Halvparten av dioksinutslippene kommer nå (2005) fra mange små kilder; ved- og oljefyring i boliger og utslipp fra båt og skipstrafikk. Det øvrige kommer fra avfallsforbrenning, industriutslipp, kloakkslam og brenning av elektriske kabler som er isolert med PVC (polyvinylklorid).

Kilder for PCB

PCB er syntetiske klorforbindelser. I tekniske blandinger er det identifisert omtrent 130 ulike PCB-forbindelser. PCB er blitt brukt i et utall ulike produkter, og noen eksempler er elektriske transformatorer og kondensatorer, hydrauliske systemer, skjæreoljer, smøremidler, maling, isolerglass og som mykner i plast. Bruk av PCB var størst på 1960-1970-tallet. På grunn av de uheldige miljø- og helsemessige egenskapene, ble ny bruk av PCB forbudt i Norge i 1980, men det forekommer fortsatt i en del produkter fra før 1980.

I lufta fins de tyngre dioksinene og dl-PCB hovedsakelig bundet til partikler, mens de lettere dioksinene i større grad fins i gassform. Partiklene faller ned, og en kan derfor påvise dioksiner og PCB både i luft, jord, kommunalt avløp, slam og i sedimenter på bunnen av fjorder, vann og vassdrag.

Langtransport

I lufta kan dioksiner transporteres over store avstander. En del dioksiner og dl-PCB som faller på bakken i Norge, kommer derfor fra andre land.

Lang nedbrytningstid

Dioksiner i miljøet brytes ned av sollys. Men vanligvis tar det måneder og år, blant annet fordi dioksiner fins på mørke partikler og i bunnsedimenter og jord hvor sollyset ikke kommer til. I praksis er ikke nedbrytningen målbar i bunnsedimenter. Derfor finnes det fortsatt mye dioksin i miljøet fra tidligere utslipp.

I dyr og mennesker hoper dioksiner og dl-PCB seg opp i fettvev og lever, og også her er nedbrytningstiden meget lang. Høyest konsentrasjon finner man i dyr som står høyest i næringskjeden, for eksempel sjøfugler og isbjørn.

Kilder:

  • Klima- og forurensningsdirektoratet
  • Miljøstatus i Norge
  • SFT: Prioriterte miljøgifter. Status i 2005 og utslippsprognoser, s. 91-96. 

 Helseskader av dioksiner og dl-PCB

Helsefaren ved dioksiner og dl-PCB vurderes ut fra helseskader som har oppstått etter større ulykker med dioksinutslipp, i befolkningsgrupper som har spist forurenset mat, og på bakgrunn av dyrestudier.

Skader på dyr er blant annet studert i drektige rotter. Når de utsettes for dioksiner, kan avkommet få forstyrret forplantningsevne og redusert immunforsvar. Ved noe høyere doser er dioksiner kreftframkallende og kan gi svulster i flere organer, blant annet i lever.

Selv om dioksiner er kreftframkallende, skader de ikke genene direkte. Dioksinene stimulerer vekst av celler som allerede har en skade i genmaterialet. Dette kan blant annet skje fordi dioksiner aktiverer en reseptor (et mottakerprotein) i cellene, som så påvirker celleveksten. Dioksiner kan også påvirke cellevekst indirekte via kjønnshormoner, stoffskiftehormoner og A-vitamin.

Resultater fra undersøkelser etter uhell og ulykker med dioksiner og PCB er ofte vanskelige å tolke. De samme personene har ofte fått i seg flere miljøforurensninger samtidig. Da kan det være vanskelig å skille effekten av én miljøforurensning fra en annen. For mange av studiene er det dessuten usikkert hvor mye dioksiner og dl-PCB personene ble utsatt for.

Skadeevne måles i TE

Det mest skadelige dioksinet er TCDD. Skadeevnen til de øvrige dioksinene angis i forhold til TCDD som toksiske ekvivalensfaktorer (TEF). Også dl-PCB har TEF-verdier.

Total mengde dioksiner i en prøve, for eksempel en matvareprøve, uttrykkes i toksiske ekvivalenter (TE, på engelsk TEQ).

I en prøve måler en først konsentrasjonen av hvert dioksin og dl-PCB. Deretter multipliseres de enkelte stoffene med den tilhørende TEF. Til slutt summeres det, og en får fram total mengde toksiske ekvivalenter (TE) i prøven.

De siste årene har en benyttet WHOs TEF-verdier fra 1998. Fra 2008 vil EU benytte WHOs TEF-verdier fra 2005. 

Hvor mye tåler vi?

De lave mengdene dioksiner og dl-PCB som vi får i oss gjennom mat, gir ingen akutt giftvirkning. Først og fremst er det opphoping av små mengder dioksiner og dl-PCB i kroppen over mange år som kan gi helseskader. Dioksiner og dl-PCB hoper seg først og fremst opp i lever og fettvev og skilles svært langsomt ut igjen. For TCDD, som er det mest studerte dioksinet, er halveringstiden cirka 7 år i mennesket.

Den mengden dioksiner og dl-PCB som et menneske kan innta hver uke gjennom hele livet uten helserisiko, angis som tolerabelt ukentlig inntak eller TWI (engelsk: tolerable weekly intake). Når TWI fastsettes på grunnlag av dyrestudier, legges det inn en sikkerhetsmargin.

Tolerabelt ukentlig inntak av dioksiner og dl-PCB oppgis oftest i pikogram per kilo kroppsvekt per uke – pg/kg/uke. 1pg (pikogram) = 0,000 000 000 001 gram.

Flere ekspertgrupper har vurdert helserisikoen knyttet til inntak av dioksiner og dl-PCB. I Norge benytter vi TWI-verdien fra EUs vitenskapelige komité for mat (SCF, 2001):

  • Tolerabelt ukentlig inntak (TWI) er 14 pg TE/kg kroppsvekt. For en person på 70 kg vil det si 980 pg TE per uke.

En tilsvarende verdi er fastsatt av WHO.

Grenseverdier i matvarer

EU-kommisjonen har satt grenseverdier for hvor mye dioksiner og dl-PCB ulike matvarer kan inneholde. Disse grenseverdiene er ikke å betrakte som grenser for helseskader, fordi en ved fastsettelsen også har tatt andre hensyn. Generelt ligger innholdet i norsk mat langt under EUs grenseverdier.

Fordi forurensninger i fôr vil hope seg opp i dyr, har EU også satt maksimumsgrenser for dioksiner og dl-PCB i dyre- og fiskefôr.

Dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold

Dioksiner og dl-PCB per gram melkefett, morsmelk, 1986, 1993, 2001, 2006. Kilde: Folkehelseinstituttet.
Dioksiner og dl-PCB per gram melkefett, morsmelk, 1986, 1993, 2001, 2006. Kilde: Folkehelseinstituttet.

Vel halvparten av dioksiner og dl-PCB som vi får i oss fra mat, kommer fra fisk, fiskelever og skalldyr. Resten fordeler seg på forskjellige matvaregrupper, se figuren.

Flere opplysninger om innholdet i norske sjømatvarer finner du i en tabell over analyser fra norske fiske- og sjømatvarer: Innhold av dioksin og dioksinliknende PCB i matvarer

Dersom man unngår de spesielle matvarene med særlig høyt dioksinnivå (se nedenfor under kostholdsråd for spesielle matvarer), vil fet fisk som sild, makrell, kveite, laks og ørret være den viktigste kilden for dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold. Mager fiskefilet som sei, torsk og hyse inneholder svært små mengder. 

Inntak hos voksne

Med de mengdene dioksiner og dl-PCB som fins i norsk miljø i dag, er det svært lite sannsynlig at helseskader oppstår i den voksne befolkningen.

For voksne personer er det beregnet at vi i Norge ukentlig får i oss gjennomsnittlig cirka 10 pg TE/kg kroppsvekt. Dette er innenfor anbefalingene når det gjelder tolerabelt ukentlig inntak (TWI). Nivået i morsmelk gir et godt bilde på kroppsbelastningen av dioksiner og dl-PCB. Morsmelkanalyser (se nedenfor under spedbarn) viser at inntaket i 2006 var cirka en tredel av hva det var i 1993. 

For en voksen person vil kortvarig overskridelse av TWI ha lite å si hvis en i andre perioder har et inntak som ligger jevnt under TWI. Det er gjennomsnittet over lang tid som har betydning for hvor mye som hoper seg opp i kroppen. Minst 85 prosent av den norske, voksne befolkningen har et beregnet inntak av dioksiner og dl-PCB som er under TWI.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet ga i 2006 ut rapporten ”Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold”. Med dagens nivå av dioksiner i fisk og sjømat har komiteen generelt ikke noen betenkeligheter med at voksne spiser 4 måltider eller mer fisk og annen sjømat per uke. Dette gjelder også kvinner i fruktbar alder.

Forutsetningen er at en spiser forskjellige typer fisk, og at fet fisk ikke overskrider en mengde som tilsvarer cirka 2 middagsmåltider per uke. Undersøkelser av fiskeinntaket i befolkningen viser at dette i praksis ikke er noe problem.

Dioksininnholdet i fisk er omtrent det samme enten fisken er kokt eller rå. Et sushimåltid med 10 biter fet fisk à 20 gram tilsvarer et vanlig middagsmåltid fet fisk.

Først hvis inntaket er jevnt høyere enn TWI over mange år, kan det hope seg opp så mye dioksin og dl-PCB i kroppen at en passerer den mengden som TWI skal beskytte mot. Hvis TWI overskrides en periode, vil imidlertid sikkerhetsmarginen bli mindre - det blir kortere avstand til mengden i kroppen som kan gi effekter.

Inntak hos gravide

Unge jenter og kvinner bør ha et kosthold som ikke overskrider TWI. Dette er for at de ikke skal lagre for mye dioksiner og dl-PCB i kroppen før de føder barn. Samtidig bør de ikke unngå fisk. Fisk inneholder viktige næringsstoffer som omega-3-fettsyrer og vitamin D.

Med to måltider fet fisk per uke vil gravide, norske kvinner vanligvis ha et inntak av dioksiner og dl-PCB som er under TWI. Kostholdsundersøkelser viser at gravide kvinner i gjennomsnitt spiser mindre enn 0,5 måltider fet fisk per uke. De fem prosent som spiser mest, spiser 1,5 måltider fet fisk i uken.

Inntak hos barn

Barn som vokser har større energibehov per kg kroppsvekt enn voksne. Derfor vil også barn få et høyere inntak av dioksiner og dl-PCB enn voksne, regnet per kg kroppsvekt. Forskjellen er størst når barna er små. Under veksten skjer en fortynning fordi fettmengden i kroppen øker. De fleste barn i alderen 2-13 år spiser forholdsvis lite fisk. Referanse: Vitenskapskomiteen for mattrygghet, 2006. Et helhetssyn til fisk og annen sjømat i norsk kosthold.

Barn og tran
Tran har tradisjonelt vært en viktig kilde for vitamin D og omega-3-fettsyrer. Særlig vitamin D er viktig for normal vekst hos barn. Samtidig har torskelevertran hatt høyere innhold av dioksiner og dl-PCB enn mange andre matvarer.

I dag blir tran på det norske markedet renset, og det meste av dioksiner og dl-PCB fjernes.

På et kosthold uten tran er medianinntaket for norske toåringer cirka 18 pg TE/kg/uke av dioksiner og dl-PCB. Medianinntaket betyr at halvparten av toåringene får i seg mer og halvparten mindre enn 18 pg TE/kg/uke. Det meste kommer fra andre matvarer enn fisk og sjømat.

Hvis ”medianbarnet” tar tran, vil en barneskje tran gi 5,4 pg TE/kg/uke i tillegg. Medianinntaket øker da til cirka 23 pg/TE/kg/uke, og tranen vil utgjøre 23 prosent eller om lag en firedel av inntaket av dioksiner og dl-PCB. Dette er beregnet ut fra at toåringen veier 13 kg. Den marginale overskridelsen av tolerabelt daglig inntak over en kortere periode i livet har lite å si, også for jenter som i framtiden skal bære fram og amme barn. 

Inntak hos spedbarn

Barn som ammes, får dioksin og dl-PCB gjennom morsmelken. I regi av Verdens helseorganisasjon er det i Norge gjort analyser av morsmelk i 1986, 1993, 2001 og 2006. Innholdet av dioksiner og dl-PCB har i løpet av disse 20 årene blitt redusert med nesten 70 prosent, se figur 2. Dette skyldes omfattende tiltak mot utslipp og spredning av dioksiner i miljøet i europeiske land. Endret kjemikaliebruk og nedlegging av forurensende industri har trolig også spilt en rolle.

I ammeperioden vil TWI overskrides hos et norsk gjennomsnittsbarn. I et livsløp er imidlertid ammeperioden forholdsvis kort. I tillegg vil barnet vokse raskt, og da vil dioksiner og dl-PCB som lagres i barnet, bli fortynnet i den økte mengden fettvev. 

Når ammede barn sammenliknes med barn som ikke har blitt ammet, har en ikke funnet negative virkninger av at ammede barn får høyere eksponering for dioksiner og dl-PCB i en relativt kort periode. Morsmelk har dessuten flere gunstige virkninger for barnets utvikling. Mattilsynet råder likevel ammende kvinner til å unngå bevisst slanking, for på den måten å unngå at dioksiner frigjøres fra fettvev i ammeperioden.

Figur 2: Innholdet av dioksiner og dioksinliknende PCB (dl-PCB) har falt i morsmelk siden de første analysene ble gjort i 1986. Figuren viser tidstrend av gjennomsnittlig nivå av dioksiner og dl-PCB i morsmelk i Norge. I 1986 ble ikke dl-PCB bestemt. Kilde: Folkehelseinstituttet.

Kostholdsråd for geografiske områder

I noen områder av landet har Mattilsynet gitt råd om å begrense inntaket eller la være å spise fisk, skalldyr og vilt fordi lokale utslipp har forurenset disse matvarene.

I tillegg er det for en rekke geografiske områder gitt kostholdsråd knyttet til andre miljøforurensninger enn dioksiner og dl-PCB. En oversikt over områder der Mattilsynet har gitt kostholdsråd finnes i Matportalen.

Kostholdsråd for spesielle matvarer

I tabellen nedenfor finner du mer informasjon om enkeltmatvarer som har vært spesielt i søkelyset med tanke på høyt innhold av dioksiner og dl-PCB. Ingen av matvarene nedenfor er forbundet med akutt giftighet. En kan unngå helseskader over tid ved å begrense mengdene og hvor ofte en spiser de matvarene som inneholder mest dioksiner og dl-PCB.

Spesielle matvarer som kan ha høyt nivå av dioksiner og dl-PCB
Måseegg

Barn og kvinner i fruktbar alder bør unngå å spise måseegg. Andre bør begrense inntaket.
Matportalen - Kostholdsråd for måseegg, se under uønskede stoffer i mat:

Stor kveite

Svært stor kveite (hellefisk) på over 120 kg kan ha meget høyt innhold av dioksiner og dl-PCB, og kommer i en særstilling. Mindre kveite på under 35 kg har samme nivå av dioksiner og dl-PCB som det annen fet fisk har. For mellomstor kveite har en ikke analyseresultater.
Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2005) - Vurdering av dioksiner og dl-PCB i stor kveite   

Torskelever og rognleverpostei

Lever fra torsk som er fanget i nærheten av byer og tettsteder med industriell virksomhet, inneholder mest dioksiner og dl-PCB. Lever fra torsk i Barentshavet inneholder mindre. TWI kan overskrides dersom en spiser torskelever og rognleverpostei ofte, og dersom torskeleveren en spiser har forholdsvis høyt innhold av dioksiner og dl-PCB. 
Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2007) - Risikovurdering av dioksiner og dioksinliknende PCB i fiskelever   

Krabbe og skalldyr

I krabbe inneholder brunmaten i skallet fett, og det er derfor her det kan finnes dioksiner og dl-PCB. Det er lite dioksiner og dl-PCB i hvitt krabbekjøtt. 
Matportalen - Kostholdsråd for visse havner og fjorder, se under uønskede stoffer i mat

Internasjonalt

Inntaket av dioksiner og dl-PCB er om lag det samme i alle de nordiske landene. Morsmelksanalyser tyder på at eksponeringen er svært varierende internasjonalt, og at den varierer med forurensing av maten. Studier fra andre land viser nedgang i mengden av dioksiner og dl-PCB i land der det er satt inn tiltak for å redusere forurensningen.

De høyeste konsentrasjonene i mennesker finnes blant inuitter som lever på tradisjonelt vis i arktiske strøk. Dette kommer av høye konsentrasjoner i sel og hval, som er viktige matvarer for disse befolkningsgruppene.

Verdens helseorganisasjon gir anbefalinger når det gjelder tolerabelt inntak av dioksiner, og fastsetter toksiske ekvivalensfaktorer for de ulike helseskadelige dioksinene og dioksinliknende PCBene, se ovenfor.

Overvåking og politiske tiltak

Statens forurensningstilsyn overvåker utslipp og forekomst av dioksiner i miljøet, blant annet analyseres det prøver fra fjorder og havner langs kysten og fra Mjøsa. Mattilsynet overvåker på samme måte forekomst av dioksiner og dl-PCB i mat og vurderer kostholdsråd fortløpende. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) i Bergen overvåker sjøfisk og skalldyr.

Det viktigste tiltaket for å redusere eksponering er å hindre nye utslipp av dioksiner og dl-PCB til miljøet. Slike tiltak kreves i flere internasjonale avtaler som Norge har undertegnet.

Den norske regjeringens målsetting er at utslippene av miljøgifter skal reduseres vesentlig, senest innen 2010. I St.meld. nr. 14 (2006-2007) ”Sammen for et giftfritt miljø” heter det at norsk næringsliv så langt som mulig ikke skal slippe ut miljøgifter i framtiden, og innen 2020 skal slike utslipp som hovedregel være stanset. I tillegg skal det ryddes opp i forurenset sjøbunn og forurenset jord i barnehager og på lekeplasser.

Overvåking og forskning ved Folkehelseinstituttet

Befolkningens eksponering for dioksiner overvåkes ved undersøkelser av morsmelk. Analysene gjennomføres med noen års mellomrom i regi av Verdens helseorganisasjon. Morsmelkundersøkelser inngår også i et stort forskningsprosjekt ved Divisjon for epidemiologi. Her ønsker man å undersøke hvilken betydning den nåværende eksponeringen for tungt nedbrytbare miljøforurensninger har for barns helse.

I andre forskningsprosjekter undersøker man hvorvidt inntak av mat med høyere innhold av dioksiner og andre tungt nedbrytbare kjemikalier fører til økte nivåer i kroppen. Gjennom Fisk- og viltundersøkelsen kartlegges blant annet tungt nedbrytbare stoffer i blodprøver fra personer som spiser mye sjømat. En venter for eksempel at de som spiser mye torskelever, krabbeinnmat og måseegg får høyere PCB- og dioksinverdier i blodet enn gjennomsnittet. Analyser av resultatene pågår (2007/08).

Ved Divisjon for miljømedisin arbeides det med å beregne inntak av dioksiner og dl-PCB blant gravide som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen. Også her vil sammenheng mellom beregnet inntak og konsentrasjoner i blod undersøkes. Senere vil en undersøke om dette har betydning for barns helse.

På oppdrag fra Mattilsynet utfører Divisjon for miljømedisin også kjemiske analyser av norsk mat.

Lenker

Norge:

Internasjonalt:

Forfattere:

Fakta om dioksiner og dl-PCB er utarbeidet ved Divisjon for miljømedisin i samarbeid med faktaarkredaksjonen. Følgende har deltatt: forskningssjef professor Georg Becher, seniorforsker dr philos. Helle Knutsen og seniorforsker dr. scient. Cathrine Thomsen, Avdeling for miljøgifter – kilder og risiko. Også andre fagpersoner ved Folkehelseinstituttet har bidratt i arbeidet.

 

Henvendelser:

Medievakten, Folkehelseinstituttet: tlf 21 07 83 00

Faktaarkredaktør Hanna Hånes    

Folkehelseinstituttet, sentralbord tlf 21 07 70 00.

Relaterte saker