Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Faktaark

Fakta om dioksiner og dl-PCB

Små mengder dioksiner og dioksinliknende PCB fins i fisk, meieriprodukter og kjøtt. Vi får i oss betydelig mindre av disse stoffene nå enn på 1980-tallet.

Dioksiner og PCB er betegnelsen på en gruppe klorholdige stoffer med høy fettløselighet og lang nedbrytningstid i naturen. Nedbrytningen går så langsomt at vi får en opphopning i næringskjeden – i dyr og mennesker. 

Definisjoner

Dioksiner er miljøforurensende stoffer. De dannes som biprodukter i forbrenningsprosesser der klor og karbon er til stede samtidig.

  • Det fins 210 ulike dioksinforbindelser.
  • Av de 210 dioksinforbindelsene er det 17 som er spesielt helseskadelige og tungt nedbrytbare.

PCB er syntetiske organiske forbindelser som inneholder klor. PCB står for polyklorerte bifenyler og fins i 209 ulike former. PCB er blitt brukt i et utall ulike produkter, og noen eksempler er elektriske transformatorer og kondensatorer, hydrauliske systemer, skjæreoljer, smøremidler, mørteltilsetning, maling, isolerglass og som mykner i plast. I tekniske blandinger er det identifisert omtrent 130 ulike PCB-forbindelser.

  • 12 PCB-er har kjemisk sett en flat, dioksinliknende strukturDe har de samme helseskadelige egenskapene som dioksiner og omtales som dioksinliknende PCB (dl-PCB). 

Se eget faktaark for  ikke-dioksinliknende PCB-forbindelser.

Hvordan får vi i oss dioksiner og dl-PCB?

Mer enn 90 prosent av dioksiner og dl-PCB som vi får i oss, kommer fra mat. I tillegg kan vi få i oss dioksiner og dl-PCB gjennom forurenset luft, jord og drikkevann. 

Utslipp av dioksiner til luft, vann og jord

Mesteparten av dioksinene dannes gjennom ved- og oljefyring i boliger, avfallsforbrenning og i ulike industrielle prosesser som foregår ved høy temperatur, for eksempel i metallurgisk industri. I tillegg dannes dioksiner ved klorbleking av papirmasse og i produksjon av kjemiske stoffer som inneholder klor.

I Norge ble utslippene av dioksiner til luft redusert med over 70 prosent fra 1995 til 2013. Bakgrunnen er endringer i industriprosesser, ny renseteknologi for avgasser og nedleggelse av enkelte forurensende bedrifter.

Der største kildene til dioksinutslipp i Norge er ifølge Miljøstatus Norge (tall fra 2015):

  • fyring i boliger
  • industriutslipp
  • båt og skipstrafikk

Disse tre kildene utgjør cirka 70 prosent av dioksinutslippene. Det øvrige kommer fra avfallsforbrenning, olje og gass, og fra andre kilder.  

Utslipp av PCB til luft, vann og jord

Bruken av PCB var størst på 1960- og 1970-tallet. På grunn av de uheldige miljø- og helsemessige egenskapene, ble ny bruk av PCB forbudt i Norge i 1980. Over 90 prosent av den opprinnelige mengden i Norge er tatt ut av bruk, ifølge Miljøstatus Norge.

Langtransport i luft

I lufta fins de tyngre dioksinene og dl-PCB hovedsakelig bundet til partikler, mens de lettere forbindelsene i større grad fins i gassform. Partiklene faller ned, og en kan derfor påvise dioksiner og PCB både i luft, jord, kommunalt avløp, slam og i sedimenter på bunnen av fjorder, vann og vassdrag.

I lufta kan dioksiner transporteres over store avstander. En del dioksiner og dl-PCB som faller på bakken i Norge, kommer derfor fra andre land.

Lang nedbrytningstid

Dioksiner i miljøet brytes ned av sollys. Men vanligvis tar det måneder og år, blant annet fordi dioksiner fins på mørke partikler og i bunnsedimenter og jord hvor sollyset ikke kommer til. I praksis er nedbrytningen i bunnsedimenter så liten at den ikke er målbar. Derfor finnes det fortsatt mye dioksin i miljøet fra tidligere utslipp.

I dyr og mennesker hoper dioksiner og dl-PCB seg opp i fettvev og lever, og også her er nedbrytningstiden lang.

Dioksinet TCDD har en halveringstid på cirka 7 år i mennesket.

Høyest konsentrasjon finner man i dyr som står høyest i næringskjeden, for eksempel sjøfugler og isbjørn.

Helseskader av dioksiner og dl-PCB i mat

De lave mengdene dioksiner og dl-PCB som vi får i oss gjennom mat, gir ingen akutt giftvirkning. Først og fremst er det opphoping av små mengder dioksiner og dl-PCB i kroppen over mange år som kan gi helseskader. 

Helsefaren ved dioksiner og dl-PCB vurderes ut fra følgende kunnskap:

  • helseskader som har oppstått etter større ulykker med dioksinutslipp
  • helseskader i befolkningsgrupper som har spist forurenset mat
  • dyrestudier

Resultater fra befolkningsundersøkelser er ofte vanskelige å tolke. De samme personene har ofte fått i seg flere miljøforurensninger samtidig. Da kan det være vanskelig å skille effekten av én miljøforurensning fra en annen. For mange av studiene er det dessuten usikkert hvor mye dioksiner og dl-PCB personene ble utsatt for.

Skader på dyr er blant annet studert i drektige rotter. Når de utsettes for dioksiner, kan avkommet få forstyrret forplantningsevne og redusert immunforsvar. Ved noe høyere doser er dioksiner kreftframkallende og kan gi svulster i flere organer, blant annet i leveren.

Når det gjelder kreft, klassifiseres dioksiner som kreftframkallende fordi de stimulerer vekst av celler som har fått en genskade som kan føre til kreft. Dioksin skader ikke genene direkte.

Skadeevne måles i TE

Det mest skadelige dioksinet er TCDD (figur kjemisk struktur). Skadeevnen til de øvrige dioksinene angis i forhold til TCDD og oppgis i toksiske ekvivalensfaktorer (TEF). Også dl-PCB har TEF-verdier.

Total mengde dioksiner i en prøve, for eksempel en matvareprøve, uttrykkes i dioksin-toksiske ekvivalenter (TE; engelsk TEQ).

Når TE skal beregnes i en matvare, går man fram slik: Først måles konsentrasjonen av hvert dioksin og dl-PCB i prøven. Deretter multipliseres mengden av hvert enkelt dioksin som er funnet, med den tilhørende TEF-verdien. Da får man mengden av hvert stoff målt i TE. Til slutt summeres alle TE-verdiene, og en får fram total mengde TE i prøven.

TEF-verdier ble sist revidert av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2005 og har vært i bruk i Norge og EU siden 2008. Tidligere ble WHOs TEF-verdier fra 1998 benyttet. 

Hvor mye tåler vi?

Akutte effekter er ikke relevante når det gjelder de lave mengdene dioksiner og dl-PCB som vi får i oss fra mat. Det er eksponering over lang tid og opphopning i kroppen som er av betydning for mulige helseskader.

Tolerabelt ukentlig inntak (TWI): Den mengden dioksiner og dl-PCB som et menneske kan innta hver uke gjennom hele livet uten helserisiko, angis som tolerabelt ukentlig inntak eller TWI (engelsk: tolerable weekly intake). Når TWI fastsettes, legges det inn en sikkerhetsmargin som tar hensyn til forskjeller mellom dyr og mennesker og mellom mennesker.

Tolerabelt ukentlig inntak av dioksiner og dl-PCB oppgis oftest i pikogram TE per kilo kroppsvekt per uke – pg/kg/uke. 1pg (pikogram) = 0,000 000 000 001 gram.

Flere ekspertgrupper har vurdert helserisikoen knyttet til inntak av dioksiner og dl-PCB. I Norge og i EU benytter vi TWI-verdien fra EUs vitenskapelige komité for mat (SCF, 2001):

Tolerabelt ukentlig inntak (TWI) er 14 pg TE/kg kroppsvekt. For en person på 70 kg vil det si 980 pg TE per uke.

En tilsvarende verdi er fastsatt av WHO.

Et ekspertpanel under den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA, European Food Safety Authority) er nå i gang med å revidere risikovurderingen av dioksiner og dl-PCB i mat (2017). 

Grenseverdier i matvarer og dyrefôr

Som et virkemiddel for å redusere nivåene har EU-kommisjonen satt grenseverdier for hvor mye dioksiner og dl-PCB ulike matvarer kan inneholde. Disse grenseverdiene er ikke å betrakte som grenser for helseskader, fordi en ved fastsettelsen også har tatt andre hensyn. Generelt ligger innholdet i norsk mat langt under EUs grenseverdier.

Forurensninger i fôr vil hope seg opp i dyr. Som et annet virkemiddel for å holde innholdet i maten lav EU også satt maksimumsgrenser for dioksiner og dl-PCB i dyre- og fiskefôr.

Dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold

Fisk og fiskemat er den matvaregruppen som bidrar med mest dioksiner og dl-PCB.

Dersom man ikke spiser de spesielle matvarene med særlig høyt dioksinnivå (se nedenfor under kostholdsråd for spesielle matvarer), vil fet fisk som sild, makrell, kveite, laks og ørret være den viktigste kilden for dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold. Mager fiskefilet som sei, torsk og hyse inneholder svært små mengder dioksin. 

Hos personer som spiser mye fisk, er det beregnet at fisk og fiskeprodukter utgjør omtrent tre-firedeler av det totale inntaket av dioksin og dl-PCB fra kostholdet (Kvalem, 2009).

Flere opplysninger om innholdet i norske sjømatvarer finner du i en tabell med analyseresultater fra norske fiske- og sjømatvarer: Innhold av dioksin og dioksinliknende PCB i matvarer

Dioksininnholdet i fisk er omtrent det samme enten fisken er kokt eller rå.

Inntak hos voksne

Fisk- og viltundersøkelsen ved Folkehelseinstituttet har gitt informasjon om hvor mye dioksiner og dl-PCB voksne får i seg. Deltakerne var tilfeldig trukket ut til å delta i undersøkelsen. Resultatene viste at:

  • Halvparten fikk i seg (mediant inntak) minst 5,5 pg TE/kg kroppsvekt per uke.
  • I en gruppe som inkluderer høykonsumenter av fisk, fikk halvparten i seg minst 8,7 pg TE/kg kroppsvekt/uke. For disse var måseegg en vesentlig kilde
  • For de fleste var de viktigste kildene fet og halvfet fisk og meieriprodukter (Kvalem, 2009).

Til sammenlikning er tolerabelt ukentlig inntak (TWI) 14 pg TE/kg kroppsvekt/uke.

Inntak i Norge er omtrent på samme nivå som i andre vesteuropeiske land. Gjennomsnittlig ukentlig inntak av dioksiner og dl-PCB blant voksne i Europa (2008–2010) er beregnet til 3,5–11,9 pg TE/kg kroppsvekt (EFSA, 2012).

Nivået i morsmelk gir et godt bilde på kroppsbelastningen av dioksiner og dl-PCB hos kvinner. Morsmelkanalyser viste i 2006 en nedgang på cirka 70 prosent fra 1993, se avsnittet om spedbarn nedenfor. 

Inntak hos gravide

Unge jenter og kvinner bør ha et kosthold som ikke overskrider ukentlig tolerabelt inntak (TWI). Dette er for at de ikke skal lagre for mye dioksiner og dl-PCB i kroppen før de føder barn. Samtidig bør de ikke unngå fisk (som er hovedkilden for dioksiner), fordi fisk er en god kilde for viktige næringsstoffer som omega-3-fettsyrer, jod og vitamin D.

Blant gravide (n = 83 524) som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) ble mediant inntak av dioksiner og dl-PCB fra hele kosten beregnet til 3,9 pg TE/kg kroppsvekt per uke, det vil si at halvparten fikk i seg mer enn 3,9 pg per uke, og halvparten mindre. Fisk sto i gjennomsnitt for nesten halvparten av dioksin- og dl-PCB (se figur 1).

De gravide i Den norske mor og barn-undersøkelsen er en gruppe som spiser lite fisk. Halvparten spiser bare 0,5 måltider fisk eller mindre per uke.

De gravide som fikk i seg mest dioksiner og dl-PCB (de høyest eksponerte; 99-percentilen) fikk i seg 20,6 pg TE/kg/uke (Caspersen, 2013). Denne gruppen spiste fiskelever og/eller måsegg og kom altså over ukentlig tolerabelt (TWI) inntak på 14 pg TE/kg kroppsvekt. Mattilsynet advarer derfor unge kvinner mot å spise slike matvarer. 

De fem prosent som spiser mest fisk av de gravide i Den norske mor og barn-undersøkelsen, spiser 1,5 måltider fet fisk i uken. Hvis den gravide for eksempel spiser 1,5 måltider makrell (cirka 300 g) per uke, vil det bidra med 2,7 pg TE/kg kroppsvekt, noe som alene er langt under TWI. Hvis fisken som spises er oppdrettslaks, blir inntaket bare 1,5 pg TE/kg kroppsvekt, men samtidig vil inntaket av omega 3 fettsyrer også bli lavere. Se eksemplene i figur 2.

Dioksiner i gravides kosthold

Hvor får gravide dioksin og dl-PCB fra?

Den mengden dioksin og dl-PCB som gravide får i seg, kommer i hovedsak fra matvarer (anslagsvis 90 prosent). I kostholdet er fisk, fiskelever og skalldyr den viktigste kilden. Videre kommer omtrent en firedel fra meieriprodukter, mens resten fordeler seg på forskjellige matvaregrupper , se figur 1. 

 
dioksiner fig 1.png

Figur 1. Dioksiner og dl-PCB i kostholdet til gravide, gjennomsnitt. Figuren er basert på tall fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (Caspersen, 2013).  Bidragene fra ulike matvaregrupper er oppgitt som prosentandeler TE og er basert på gjennomsnittlig inntak av dioksiner og dl-PCB.

Figuren viser at:

Nesten halvparten kommer fra fisk, en firedel fra melkeprodukter og resten fra ulike matvarer.

Tre-firedeler av bidraget til fisk og fiskeprodukter kommer fra fet fisk og halvparten av dette igjen kommer fra oppdrettsfisk.

Kategorien "Annet" består av vegetabilsk olje, dressinger, kornprodukter, nøtter og snacks.

Inntak hos barn

Barn som vokser har større energibehov per kg kroppsvekt enn voksne. Derfor vil også barn spise mer mat og få et høyere inntak av dioksiner og dl-PCB enn voksne, regnet per kg kroppsvekt. Forskjellen er størst når barna er små. Under veksten øker fettmengden i kroppen og dette fører til at dioksiner og dl-PCB fortynnes

Inntak hos spedbarn

Måling av dioksiner og PCB i morsmelk i årene 1986, 1993, 2001 og 2006 viser at i løpet av disse 20 årene ble nivået av dioksiner og dioksinliknende PCB redusert med cirka 70 prosent.

Barn som ammes, får dioksin og dl-PCB gjennom morsmelken. I ammeperioden vil TWI overskrides hos et norsk gjennomsnittsbarn. I et livsløp er imidlertid ammeperioden forholdsvis kort. I tillegg vil barnet vokse raskt, og da vil dioksiner og dl-PCB som er lagret i barnet, bli fortynnet. 

Når ammede barn sammenliknes med barn som ikke har blitt ammet, er det ikke funnet negative virkninger av at ammede barn får høyere eksponering for dioksiner og dl-PCB i en relativt kort periode av livet. 

Vitenskapskomiteen for mattrygghet publiserteen nytte-risikovurdering av morsmelk for barns helse i Norge i 2013 (VKM, 2013). Hovedkonklusjonen var at «nåværende nivåer av miljøgifter i morsmelk innebærer liten risiko for barnets helse, og fordelene med morsmelk er langt større for barnet enn risikoen fra miljøforurensninger

Kostholdsråd 

Lav helserisiko knyttet til dioksiner og dl-PCB fra fisk i Norge

Innholdet av dioksiner og dl-PCB i norsk fisk og fiskemat er ikke større enn at man trygt kan spise slik mat – hvis man unngår de spesielle matvarene med særlig høyt dioksininnhold, se figur 2 og tabell 1 nedenfor.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har beregnet at i Norge er inntaket av dioksiner og dl-PCB fra fisk betydelig under tolerabelt ukentlig inntak (TWI), også hos dem som spiser mye fisk. Først hvis inntaket er jevnt høyere enn TWI over mange år, kan det hope seg opp så mye dioksin og dl-PCB i kroppen at mengden passerer den trygge grensen. Da blir sikkerhetsmarginen mindre, det vil si at den dioksinmengden som er lagret i kroppen nærmer seg den mengden som kan gi helseeffekter.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) ga i 2006 ut rapporten ”Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold” (VKM, 2006). Den ble oppdatert med ny kunnskap i 2014 (VKM, 2014).

VKM uttalte at:

«Fisk og fiskeprodukter er vesentlige kilder til dioksiner og dl-PCB i norsk kosthold. VKM konkluderer likevel med at med gjeldende tolerabelt ukeinntak representerer dagens eksponering for dioksiner og dl-PCB fra fisk en ubetydelig risiko som ikke fører til bekymring.» 

Tabell
Folkehelseinstituttet

Figur 2. Eksempler på mengde dioksiner og dl-PCB fra fisk per uke, sammenliknet med tolerabelt ukentlig inntak (TWI), som er 14 pg kg/uke. Bidraget fra annen mat kommer i tillegg. Figuren er basert på tall fra VKM, 2014.

I noen områder av landet har Mattilsynet gitt råd om å begrense inntaket eller la være å spise fisk og skalldyr fordi lokale utslipp har forurenset disse matvarene. 

I tillegg er det for en rekke geografiske områder gitt kostholdsråd knyttet til andre miljøforurensninger enn dioksiner og dl-PCB. En oversikt over områder der Mattilsynet har gitt kostholdsråd finnes i Matportalen.

Kostholdsråd for spesielle matvarer

I tabellen nedenfor finner du mer informasjon om enkeltmatvarer som har vært spesielt i søkelyset med tanke på høyt innhold av dioksiner og dl-PCB. Ingen av matvarene nedenfor er forbundet med akutt giftighet. En kan unngå helseskader over tid ved å begrense mengdene og hvor ofte en spiser de matvarene som inneholder mest dioksiner og dl-PCB.

Tabell 1. Spesielle matvarer som kan ha høyt nivå av dioksiner og dl-PCB. Kilde: Mattilsynet. 

Spesielle matvarer som kan ha høyt nivå av dioksiner og dl-PCB

Måseegg

Barn og kvinner i fruktbar alder bør unngå å spise måseegg. Andre bør begrense inntaket. 
(Matportalen). 

Torskelever og rognleverpostei

Mattilsynet advarer mot å spise lever av fisk som er fisket i skjærgården. Det er fordi fiskelever inneholder høyt nivå av miljøgiftene dioksiner og PCB på grunn av miljøforurensing. Unntaket er torsk som er fisket i  åpent hav.

Mattilsynet advarer barn, gravide og ammende mot å spise fiskelever eller produkter av fiskelever som f. eks rognleverpostei. Se Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2007) - Risikovurdering av dioksiner og dioksinliknende PCB i fiskelever   

Krabbe og skalldyr

I krabbe inneholder brunmaten i skallet i tillegg til fett også fordøyelseskjertelen (hepatopancreas), og det er derfor her det kan finnes mye dioksiner og dl-PCB. Det er lite dioksiner og dl-PCB i hvitt krabbekjøtt. Innholdet av dioksiner og dl-PCB i brunt krabbekjøtt varierer mye langs kysten.
Matportalen - Kostholdsråd for krabbe

Kveite over 100 kg

Mattilsynet advarer mot å spise stor kveite (over to meter/ca 100 kg) på grunn av høyt innhold av dioksiner og PCB. Kveite kan bli opptil 60 år og kan derfor over tid samle opp mye dioksiner og PCB

 

Internasjonalt

Inntaket av dioksiner og dl-PCB er om lag det samme i alle de nordiske landene. Morsmelksanalyser tyder på at eksponeringen er svært varierende internasjonalt, og at den varierer med forurensing av maten. Studier fra andre land viser i likhet med studier fra Norge en nedgang i mengden av dioksiner og dl-PCB i land der det er satt inn tiltak for å redusere forurensningen.

De høyeste konsentrasjonene i mennesker finnes blant inuitter som lever på tradisjonelt vis i arktiske strøk. For disse befolkningsgruppene er sel og hval viktige matvarer. Sel og hval har høye konsentrasjoner av dioksiner og dl-PCB.

Overvåking og politiske tiltak

Miljødirektoratet overvåker utslipp og forekomst av dioksiner i miljøet. Mattilsynet overvåker på samme måte forekomst av dioksiner og dl-PCB i mat og vurderer kostholdsråd fortløpende. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) i Bergen overvåker sjøfisk og skalldyr.

Det viktigste tiltaket for å redusere eksponering av dioksiner og dl-PCB er å hindre nye utslipp av disse stoffene til miljøet. Slike tiltak kreves i flere internasjonale avtaler som Norge har undertegnet.

Den norske regjeringens målsetting er at utslippene av miljøgifter skal reduseres vesentlig. I St.meld nr. 14 (2006-2007) ”Sammen for et giftfritt miljø” heter det at norsk næringsliv så langt som mulig ikke skal slippe ut miljøgifter i framtiden, og innen 2020 skal slike utslipp som hovedregel være stanset. I tillegg skal det ryddes opp i forurenset sjøbunn og forurenset jord i barnehager og på lekeplasser. I 2015 meldte regjeringen at det skal legges fram en handlingsplan om miljøgifter og målet mot 2020. 

Overvåking og forskning ved Folkehelseinstituttet

Dioksininnholdet i morsmelk er en indikator på befolkningens eksponering for dioksiner. Folkehelseinstituttet gjennomfører analyser av morsmelk med noen års mellomrom. Dette rapporteres til Verdens helseorganisasjon. Se faktaark om morsmelk og miljøgifter.

Morsmelkundersøkelser inngår også i et stort forskningsprosjekt; HUMIS. Her ønsker man å undersøke hvilken betydning den nåværende eksponeringen for tungt nedbrytbare miljøforurensninger har for barns helse.  

Gjennom Fisk- og viltundersøkelsen har Folkehelseinstituttet kartlagt tungt nedbrytbare stoffer i blodprøver fra personer som spiser mye sjømat. Resultatene viser at de som spiser mye torskelever, krabbeinnmat og måseegg har høyere PCB- og dioksinverdier i blodet enn gjennomsnittet (Kvalem, 2009; Knutsen, 2011). 

Instituttet har også beregnet inntak av dioksiner og dl-PCB blant gravide som deltar i Den norske mor og barn-undersøkelsen. Disse resultatene inngår i studier av sammenhengen mellom miljøgifteksponering i svangerskapet og barns utvikling (Caspersen, 2013; Caspersen 2016 a,b; Papadopoulou, 2013). 

Forskningsresultatene fra de ulike studiene må tolkes i sammenheng med funn i andre befolkningsstudier, dyrestudier og mekanistiske studier og vil danne del av kunnskapsgrunnlaget i fremtidige risikovurderinger av dioksiner og dl-PCB.

Om faktaarket

Fakta om dioksiner og dl-PCB er utarbeidet av seniorforsker dr philos. Helle Knutsen og avdelingsdirektør dr. scient. Cathrine Thomsen, avdeling for miljøeksponering- og epidemiologi. Også andre fagpersoner ved Folkehelseinstituttet har bidratt i arbeidet. Redigering: Hanna Hånes, avdeling for kommunikajson

Referanser

  • Caspersen I.H et al. (2013).  Dietary exposure to dioxins and PCBs in a large cohort of pregnant women: results from the Norwegian Mother and Child Cohort Study (MoBa). Environment International 59, 398-407 (sammendrag).
  • Caspersen IH, Haugen M, Schjølberg S, Vejrup K, Knutsen HK m.fl. (2016a). Maternal dietary exposure to dioxins and polychlorinated biphenyls (PCBs) is associated with language delay in 3-year old Norwegian children. Environ Int. 91:180-7
  • Caspersen IH, Aase H, Biele G, Brantsæter AL, Haugen M m.fl. (2016b). The influence of maternal dietary exposure to dioxins and PCBs during pregnancy on ADHD symptoms and cognitive functions in Norwegian preschool children. Environ Int. 94:649-60.
  • EFSA. (2012) Scientific Report of EFSA. Update of the monitoring of levels of dioxins and PCBs in food and feed. EFSA Journal 10 (7). 
  • Knutsen HK, Kvalem HE, Thomsen C, Frøshaug M, Haugen M m.fl. (2008). Dietary exposure to brominated flame retardants correlates with male blood levels in a selected group of Norwegians with a wide range of seafood consumption. Mol Nutr Food Res. 52(2):217-27. 

  • Knutsen HK, Kvalem HE, Haugen M, Meltzer HM, Brantsaeter AL m.fl. (2011). Sex, BMI and age in addition to dietary intakes influence blood concentrations and congener profiles of dioxins and PCBs. Mol Nutr Food Res. 5, 772-82.
  • Kvalem HE, Knutsen HK, Thomsen C, Haugen M, Stigum,H, m.fl. (2009). Role of dietary patterns for dioxin and PCB exposure. Mol. Nutr. Food Res. 53, 1–14.

  • Papadopoulou E, Caspersen IH, Kvalem HE, Knutsen HK, Duarte-Salles T M.FL. (2013). Maternal dietary intake of dioxins and polychlorinated biphenyls and birth size in the Norwegian Mother and Child Cohort Study. Environ Int. 60:209-16.
  • Regjeringen skal legge fram handlingsplan om miljøgifter. Regjeringen.no, oppdatert 4.2.2015. Sett 12.6.2017.  
  • St.meld nr. 14 (2006-2007). Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid.
  • Stølevik SB, Nygaard UC, Namork E, Haugen M, Kvalem HE, Meltzer HM, Alexander J, van Delft JH, Loveren Hv, Løvik M, Granum B. Prenatal exposure to polychlorinated biphenyls and dioxins is associated with increased risk of wheeze and infections in infants. Food Chem Toxicol. 2011 Aug;49(8):1843-8 
  • Stølevik SB, Nygaard UC, Namork E, Haugen M, Meltzer HM, Alexander J, Knutsen HK, Aaberge I, Vainio K, van Loveren H, Løvik M, Granum B. Prenatal exposure to polychlorinated biphenyls and dioxins from the maternal diet may be associated with immunosuppressive effects that persist into early childhood. Food Chem Toxicol. 2013 Jan;51:165-72.
  • VKM; Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2013). Nytte-risikovurdering av morsmelk for barns helse i Norge.  

  • VKM; Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2014). Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold
  • VKM; Vitenskapskomiteen for mattrygghet (2006). Et helhetssyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold.

Lenker

Universitetet i Oslo; disputaser, pressemeldinger: 

Relaterte saker