Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Vannbehandling

Hensikten med vannbehandling er å sikre helsemessig trygt og bruksmessig tilfredsstillende drikkevann. Drikkevannsforskriften stiller strenge krav til hygienisk sikring. Det skal finnes minst to barrierer mot alle typer forurensning som kan medføre helseskade. Bortsett fra godt beskyttede grunnvannskilder, må alt drikkevann desinfiseres eller behandles på annen effektiv måte for å hindre at smittestoffer når abonnenten.

UV-anlegg. Foto FHI- Eyvind Andersen
UV-anlegg. Foto FHI- Eyvind Andersen

Hopp til innhold

Om norsk vannbehandling

I Norge har vi i mange år praktisert prinsippet om at det er bedre å sikre et hygienisk trygt vann ved å unngå forurensning av kilden, enn å introdusere vannbehandling senere for å fjerne forurensninger. Dette har medført at de fleste norske vannverk kan levere helsemessig trygt drikkevann uten annen behandling enn desinfeksjon. Hensyn til sikker desinfeksjon og bruksmessig tilfredsstillende kvalitet er hovedårsakene til at fargefjerning er vanlig i norsk vannforsyning.

Totalt er det ca 1500 vannverk som forsyner minst 50 personer, og til sammen forsyner disse vannverkene 4,58 av Norges 5,17 millioner innbyggere (2015). De et er bare 146 av disse vannverkene som har mer enn 5000 personer tilknyttet fordelingsnettet, men disse store vannverkene forsyner over 3,7 millioner mennesker. De fleste vannverkene er små, over 900 av disse vannverkene forsyner færre enn 500 personer. Ca 1000 av vannverkene er offentlig eid, resten er private andelslag etc. De privateide vannverkene er som oftest små, over 80 % forsyner færre enn 500 personer.

Se også: Vannforsyningens ABC: Kap D Vannbehandling (pdf)

Vannbehandlingskjemikalier og materialer i kontakt med drikkevann

Foto: FHI - Eyvind Andersen
Foto: FHI - Eyvind Andersen

Drikkevannsforskriften krever at kjemiske produkter som benyttes ved behandling av drikkevann (vannbehandlingskjemikalier), skal være godkjente av Mattilsynet. Folkehelseinstituttet gjør de helsemessige vurderingene av slike produkter for Mattilsynet. Alle søknader om godkjenning av vannbehandlingskjemikalier sendes til Mattilsynet på eget søknadsskjema. Les mer om godkjenning og godkjente produkter på Mattilsynets nettsider

Det finnes ingen norsk godkjenningsordning for materialer til bruk i drikkevannssystemer. Vannverkseier må sørge for at materialene ikke avgir stoffer til vannet som kan medføre fare for helseskade eller annen uakseptabel endring i kvalitet, herunder lukt og smak. Folkehelseinstituttet gjør ikke lenger vurderinger av slike materialer (produkter FHI tidligere har vurdert (PDF)). Produkter som er godkjent for drikkevannsformål i andre europeiske land vil normalt være av tilstrekkelig kvalitet, gitt at de anvendes i tråd med leverandørens anbefalinger.

For mer informasjon om helsemessige vurderinger av vannbehandlingskjemikalier, kontakt: Inger-Lise Steffensen (tlf. 21 07 65 30) eller Ragna Bogen Hetland (tlf. 21 07 65 43).

Hygieniske barrierer

Klorering brukes ofte som hygienisk barriere mot smittestoff. Klortanken er merket av arbeidsmiljøhensyn, og er sort for at ikke lys skal nedbryte kloren. Foto: FHI - Eyvind Andersen
Klorering brukes ofte som hygienisk barriere mot smittestoff. Klortanken er merket av arbeidsmiljøhensyn, og er sort for at ikke lys skal nedbryte kloren. Foto: FHI - Eyvind Andersen

Et grunnleggende prinsipp i norsk drikkevannsforsyning er at man skal ha minst to uavhengige hygieniske barrierer mot alle de ulike typene fysisk, kjemisk og mikrobiell forurensning som kan tenkes å nå vannet. Uavhengige barrierer sikrer at vannforsyningen forblir tilfredsstillende selv om en av barrierene midlertidig skulle svikte.

Mange ulike typer forurensning kan påvirke drikkevannskvaliteten fra råvannet, via behandlingsanlegget og ut på distribusjonsnettet. Det å sikre to hygieniske barrierer mot alle typer forurensning gjennom hele prosessen er en krevende oppgave. I vurderingen av et vannforsyningssystems hygieniske barrierer bør man stille seg følgende sentrale spørsmål:

  • Hva kan forurense vannkilden? 
  • Hvordan kan dette forhindres? 
  • Hvordan kan vi redusere faren for forurensning av drikkevannet ved tiltak i vannkilden? 
  • Hvordan kan vi redusere faren for at forurenset drikkevann passerer vannbehandlingsanlegget? 
  • Er sannsynligheten for at svikt i ”kildebarrieren” vil kunne oppstå samtidig med svikt i ”behandlingsbarrieren” tilstrekkelig lav, tatt i betraktning mulige konsekvenser for abonnentene? 
  • Har vi tilstrekkelig kontroll med at drikkevannet ikke forurenses i transportsystemet?

Vannverkseier og tilsynsmyndigheter må hver for seg og i samarbeid vurdere hva som kan utgjøre til sammen minimum to hygieniske barrierer, og hvordan man kan få naturgitte forhold og teknologi til å virke sammen på en optimal måte. Godkjenningsmyndigheten beslutter hvorvidt de foreslåtte hygieniske barrierer anses for tilfredsstillende i den aktuelle saken. Les mer:

Desinfeksjon

Klor er per i dag på verdensbasis det hyppigst brukte middel til desinfeksjon av drikkevann, og det kan med rette sies at klor er det enkeltkjemikalium som har reddet flest menneskeliv. Det er dokumentert at selv lave klordoser, tilsvarende de vi bruker i Norge, gir god beskyttelse mot de vanligste vannbårne sykdommene. I de senere år har interessen for UV-bestråling og ozonering vært sterkt økende internasjonalt. Ozonering har så langt ikke funnet særlig innpass i Norge til desinfeksjon av drikkevann. Et alternativ til desinfeksjon er membranfiltrering med tilstrekkelig små porer, da dette vil fjerne alle smittestoffer fra vannet.

I de senere år har det blitt fokusert på "nye" typer sykdomsfremkallende organismer (det vil si sykdomsfremkallende organismer som vi tidligere ikke var klar over at fantes i norske drikkevannskilder). Hvilestadier av vannbårne parasitter som Cryptosporidium og Giardia, samt sporer av enkelte bakterier, er meget resistente mot klor. Selv om kloren har tjent oss godt innen norsk vannbehandling, er det derfor grunn til å vurdere andre vannbehandlingsmetoder for å forhindre vannbåren smitte.

Figur 4: Kontrollskap for UV-anlegg. Signallys viser om UV-lampene lyser, timetelleren (sort) angir hvor lenge anlegget har vært i drift, og intensitetsmåleren (hvit) viser lysintensiteten inne i UV-kammeret. Foto: FHI - Eyvind Andersen
Figur 4: Kontrollskap for UV-anlegg. Signallys viser om UV-lampene lyser, timetelleren (sort) angir hvor lenge anlegget har vært i drift, og intensitetsmåleren (hvit) viser lysintensiteten inne i UV-kammeret. Foto: FHI - Eyvind Andersen

UV-bestråling har nå tatt over som den vanligste desinfeksjonsmetoden i Norge, og forutsatt at UV-dosen er tilstrekkelig inaktiveres parasitter og bakteriesporer effektivt. Alle typegodkjente UV-aggregater har vært igjennom en vurdering av Folkehelseinstituttet. Denne ordningen har til hensikt å sikre at de UV-aggregater som installeres ved norske vannverk oppfyller visse minimumskrav med hensyn til desinfeksjonseffekt og kontroll-/overvåkingsutstyr. Kun biodosimetrisk testede UV-anlegg bør nå installeres ved norske vannverk, og UV-anlegg godkjent etter gammel typegodkjenningsordning bør gradvis fases ut.

Les mer:

Kontaktperson for UV i Folkehelseinstituttet: Vidar Lund, tlf. 21 07 64 43

Humusfjerning og korrosjonskontroll m.m.

Norsk vannforsyning er i stor grad basert på bruk av overflatevannkilder. Mange av disse vannkildene er sure og har et høyt innhold av humus. Høyt humusinnhold kan gi uestetisk farge, uønsket lukt og smak. Humusinnholdet kan også redusere effekten av desinfeksjonstrinnet, medføre dannelse av uheldige biprodukter ved klorering og bidra til tilslamming og bakterievekst i ledningsnettet. Surt vann kan føre til korrosjon i ledningsnettet og utløsing av metaller til drikkevannet. I tillegg til desinfeksjon er derfor de mest vanlige behandlingsmetodene fargefjerning og korrosjonskontroll. Ozonering/biofiltrering, membranfiltrering, koagulering/filtrering og langsomfiltrering er behandlingsmetoder som vil kunne kombinere humusfjerning og hygienisk barriere effekt i forhold til mikrober. Ionebytte vil kunne fjerne farge, men vil ikke være noen hygienisk barriere.

Andre typer forurensninger, for eksempel jern/mangan, oljeprodukter, plantevernmidler og andre kjemiske forbindelser, bør ikke være til stede i råvannet fordi de er vanskelige å fjerne ved vannbehandling.

Prosessvalg og drift

Bildet viser et omvendt osmoseanlegg hvor membraner brukes for å utvinne drikkevann fra sjøvann. Membranfiltrering brukes også til humusfjerning ved mange norske vannverk. Foto: Bjørn Løfsgaard
Bildet viser et omvendt osmoseanlegg hvor membraner brukes for å utvinne drikkevann fra sjøvann. Membranfiltrering brukes også til humusfjerning ved mange norske vannverk. Foto: Bjørn Løfsgaard

Det finnes et stort antall kombinasjoner av tekniske prosesser som kan gi tilfredsstillende renvannskvalitet, og det kan være en krevende oppgave å finne de beste løsningene. Råvannskvaliteten og årstidsvariasjonene av denne vil være av avgjørende betydning for valg av teknisk løsning. For små vannverk, der ressursene til å følge opp drift og vedlikehold ofte kan være begrenset, er det viktig å legge vekt på at anleggene er minst mulig kompliserte å drive. Arbeidsmiljøet, for eksempel håndtering av kjemikalier og tyngre arbeidsoperasjoner, må også vektlegges. Vannverkspersonalet må ha tilstrekkelig kompetanse til å drive behandlingsanlegget.

Historikk