Hopp til innhold

Artikkel

Returordninger for avfall og søppel

Publisert

I samarbeid med flere bransjer har det blitt etablert ulike ordninger for å redusere avfallsmengder og bedre gjenbruk.

gjenvinning av bildekk
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

I samarbeid med flere bransjer har det blitt etablert ulike ordninger for å redusere avfallsmengder og bedre gjenbruk.


Bilvrak

Etterlatte bilvrak forsøpler nærmiljøet og gir utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Innsamling og gjenvinning av bilvrak er regulert i avfallsforskriftens kapittel 4 om kasserte kjøretøy og produktforskriften §3-15. 

I gjennomsnitt leveres det årlig inn om lag 110 000 bilvrak. Det gir en innsamlingsgrad på over 90 prosent. Med dagens behandling av bilvrak ligger gjenvinningsgraden for vrak på om lag 80 prosent, målt i vekt. Dette er hovedsakelig metall. De resterende 20 prosent er lettere avfall som går til sluttbehandling.

For å sikre en tilfredsstillende innsamling og behandling av utrangerte biler, ble det i 1978 etablert en pante- og returordning (vrakpant) for kjøretøy med totalvekt under 3,5 tonn. Denne ordningen ble drevet av staten og varte helt fram til og med 2006. Fra 1. januar 2007 ble det innført fullt produsentansvar for innsamling og gjenvinning av kasserte kjøretøy.  

Bilimportørene har etablert returselskapet Autoretur AS, og biloppsamlerne har etablert Bilretur AS, for å samle inn og gjenvinne kasserte kjøretøy. Disse selskapene tilbyr en god geografisk dekning av mottak for kasserte kjøretøy. 
Inntil videre forsetter vrakpanten som tidligere. Når den utrangerte bilen blir levert til godkjent mottaksanlegg, får bileier utbetalt en vrakpant på 3000 kroner.  

Bilvrak inneholder en rekke deler som kan skade miljøet, blant annet batterier, balansevekter av bly, kvikksølvkomponenter samt komponenter med andre tungmetaller og katalysator. I tillegg finnes det en rekke miljøfarlige væsker som spylevæske, motorolje, drivstoff, frostvæske, kjølemedium og bremsevæske.

Alle godkjente biloppsamlere skal fjerne disse delene og væskene fra vrak de mottar. Det sparer miljøet for store mengder miljøgifter og farlig avfall og gjør det mulig å gjenvinne de delene av bilvrak som egner seg for gjenvinning. Med et stålinnhold på over 800 kg per bilvrak spares miljøet for belastninger knyttet til produksjon av en relativt stor mengde nytt stål. Bilvrakordningen handler altså både om å ta vare på ressurser og å ta hånd om farlige stoffer på en god måte.

Bildekk

Kasserte dekk er regulert gjennom avfallsforskriftens kapittel 5 om innsamling og gjenvinning av kasserte dekk. For å sikre en samordnet og effektiv gjennomføring av forpliktelsene i forskriften, har dekkbransjen etablert selskapet Norsk Dekkretur AS. Gjennom en avtale med Miljøverndepartementet har selskapet på vegne av importører og produsenter påtatt seg å organisere et landsdekkende system for innsamling, mellomlagring og behandling av kasserte dekk.

Mesteparten av dekkene eksporteres eller brukes i sementproduksjon, mens under 10 % brukes i byggebransjen og til granulat i fotball- og travbaner. Bildekkgranulat har en rekke miljø- og helseskadelige komponenter men under normal bruk er det ingen fare for inntak av giftige mengder eller avrenning til miljøet. Fra 2010 er det EU-forbud mot bruk av mykgjørende oljer med polyaromatiske hydrokarboner i bildekkproduksjon.

Vurderingen av helserisiko knyttet til bruk av gummigranulat fra resirkulerte bildekk som støtdempende underlag på lekeplasser, i barnehager og på barneskoler, er beskrevet i rapport utført av Nasjonalt folkehelseinstitutt (6). Det har også kommet en rapport i 2017 fra EU (ECHA: European Chemicals Agency) om helseeffekter knyttet til bruk av gummigranulat fra resirkulerte bildekk i kunstgressbaner

EE-avfall (elektrisk og elektronisk avfall)

Elektriske og elektroniske produkter, såkalte EE-produkter, er en omfattende og sammensatt gruppe produkter. Eksempler på EE-produkter er støvsugere, komfyrer, TV-apparater, PCer, kopimaskiner, mobiltelefoner, elektrisk leketøy, sparepærer, lysstoffrør, kabler og ledninger. De fleste EE-produkter inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, som PCB, bromerte flammehemmere og kvikksølv, i varierende mengder. Når dette blir avfall, er det derfor viktig at produktene samles inn og behandles på en forsvarlig måte. 

Regelverket sier at EE-avfall kan leveres gratis til kommuner eller til forhandlere som selger tilsvarende produkter. Dette gjelder alle forhandlere som selger EE-produkter, som for eksempel forhandlere av elektriske apparater, dagligvarebutikker og leketøysbutikker. Forhandlere og kommuner har både mottaksplikt og informasjonsplikt. Kostnadene til henting og behandling av avfallet dekkes av importører og produsenter av EE-produkter gjennom pliktig medlemskap i et returselskap.

Produsenter og importører av EE-produkter har siden 1999 hatt ansvar for å drive retursystemet for EE-avfall. Produsentansvaret reguleres gjennom avfallsforskriftens kapittel 1 om kasserte elektriske og elektroniske produkter. I tillegg inngikk bransjen i 1998 en avtale med Miljøverndepartementet der den forpliktet seg til å samle inn minst 80 prosent av alt EE-avfall per år. Avtalen innebærer også at bransjen skal arbeide for å redusere avfallsproblemene fra disse produktene. I forbindelse med bransjeavtalen, opprettet EE-bransjen returselskaper for å ta hånd om henholdsvis næringselektro-, elektronikk- og hvitevaredelen av EE-avfallet. Det er også etablert andre returselskaper som ikke har bransjeavtale med myndighetene.

Høy levestandard, rask teknologisk utvikling og kortere levetid på produkter gjør at denne avfallstypen øker opptil tre ganger så raskt som annet avfall. Statistikken viser at innsamlingen av EE-avfall har økt betydelig etter at retursystemet kom på plass i 1999. Tallene for 1999 gjelder bare for andre halvår. I 2012 ble det samlet inn om lag 143 790 tonn EE-avfall i Norge. Dette tilsvarer nesten 30 kg EE-avfall innsamlet per person. Dette er mer enn sju ganger så høyt som kravet EU har til innsamling per person årlig.

EE-avfall demonteres manuelt i egne behandlingsanlegg. Deler som inneholder definerte miljøforurensninger blir behandlet som farlig avfall, mens det resterende i stor grad blir gjenvunnet. Omkring 90 prosent av EE-avfallet som kommer inn til retursystemene går til ombruk, materialgjenvinning eller energiutnyttelse. De resterende 10 prosentene går til deponi eller forbrenning uten energiutnyttelse.

Avfallsforskriftens kapittel1 om EE-avfall er under revisjon (2015).

Emballasje

Emballasjeavfall bidrar til en rekke miljøproblemer på sin vei til sluttbehandling. I tillegg er det en stor kilde til forsøpling. Emballasje har ofte kort levetid og utgjør en betydelig del av husholdningsavfallet.

På nettsiden miljostatus.no viser utviklingen i emballasjeavfallet gjennom de senere år. Figuren er laget som en indeks hvor nivået i 1999 er satt til én, og utviklingen er vist i forhold til nivået i dette året. Etter noen år med relativ stabil utvikling, har både mengden emballasjeavfall og mengde gjenvunnet emballasje økt i 2006.

Det meste av emballasjen til drikkevarer er regulert gjennom avgifter, mens annen emballasje er regulert gjennom frivillige avtaler mellom Miljøverndepartementet og næringslivet. Gjennom disse avtalene forplikter aktører som produserer, importerer, bruker eller omsetter emballasje seg til å nå minimumsmål for innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall.

I kjølvannet av disse avtalene er det etablert egne selskaper, såkalte materialselskaper. Disse organiserer innsamlingssystemer for å gjennomføre forpliktelsene i avtalene. Ordningene finansieres ved selvpålagte gebyrer. Gebyrene blir innkrevd fra aktørene i emballasjebransjen. Gebyrkostnadene blir inkludert i prisen på produktet.

Med unntak av plast viser materialselskapenes rapporter for 2006 at alle emballasjetypene har nådd gjenvinningsmålene. Ekspandert plast og kartong mangler fortsatt litt på å nå målene. For plast- og metallemballasje som har vært benyttet til farlig avfall, er det ikke satt noen gjenvinningsmål. Resultatene viser likevel en solid fremgang i innsamlingen.

I henhold til avtalene skal emballasjebransjen også arbeide for å redusere den samlede miljøbelastningen fra emballasjeavfallet. Emballasjen skal forbedres kontinuerlig, slik at den gir tilstrekkelig beskyttelse av produktet med lavest mulig ressursbruk og miljøbelastning.

Næringslivets emballasjeoptimeringskomité har ansvar for å utarbeide en årlig rapport om arbeidet med optimering og avfallsreduksjon, og vise prognoser for videre arbeid med dette.

Spillolje

Spillolje er smøreoljer og tilsvarende oljer som ikke lenger kan brukes til sitt opprinnelige formål. Eksempler på dette er brukte oljer i form av motor- og giroljer, industrismøremidler, hydrauliske oljer, prosessoljer og transformatoroljer. Miljøproblemene knyttet til spillolje er trolig redusert de siste årene. Årsaken til dette er både at avfalls- og refusjonssystemet har økt innsamlingsgraden, og at miljøkonsekvensene ved ulovlig disponering er blitt bedre kjent. Tidligere ble spillolje brukt til støvdemping på grusveier, eller den ble forbrent i bilverksteder eller større leiegårder uten nødvendig røykgassrensing. Dette har nå vært forbudt i mange år. Spillolje utgjør en av de største andelene av farlig avfall på avveie. En stor del stammer fra sjøfart. Spillolje inneholder vanligvis tungmetaller, PAH og andre urenheter oljen har tatt opp i seg under bruk. Spillolje på avveie sprer derfor helse- og miljøfarlige stoffer i naturen. 

Oljeforurensning kan føre til at områder som ellers hadde egnet seg til blant annet drikkevannsforsyning, boliger og barnehager ikke kan brukes til slike formål eller må gjennom kostbar opprensing. Dersom spillolje helles i avløpet, kan det gi driftsproblemer for avløpsrenseanlegg.

I dag regner man med at de største miljøkonsekvensene av spillolje på avveie finnes i kyst- og havområdene. Konsekvensene ved utslipp av spillolje fra sjøfart er ikke kartlagt spesielt, men det er kjent at miljøtilstanden i enkelte norske havneområder er påvirket av blant annet oljeforurensning.

Forbruk og salg av smøreoljer reduseres fra år til år som følge av den tekniske utviklingen av motorer og av oljekvalitet. Det ble solgt om lag 56 000 m3 smøreolje i 2012 mot ca. 102 000 m3 i 1998. Det genereres mindre spillolje enn det selges smøreolje. Dette skyldes at en betydelig andel av oljen forsvinner under bruk. Om lag 40 000 m3 spillolje samles inn årlig i Norge, og dette representerer en innsamlingsgrad på over 80 prosent i forhold til beregnet mengde generert spillolje. De resterende 20 prosent har ukjent disponering. Det antas at hoveddelen av dette stammer fra sjøfart. I Norge går det meste av den innsamlete spilloljen til forbrenning for energiutnyttelse. Enkelte bedrifter har tillatelse til dette. En mindre del av den innsamlete oljen går til eksport for regenerering. Regenerering innebærer at man fjerner urenheter i spilloljen for å produsere ny baseolje. Deretter produseres det smøreolje ved at baseoljen tilsettes nye stoffer for at oljen skal få de ønskede smøreegenskaper.

I 1994 ble det etablert en egen refusjonsordning for innlevert spillolje. Miljødirektoratet forvalter ordningen. Refusjonsordningen innebærer at det betales en avgift ved kjøp av bestemte smøreoljer. Det gis refusjon for all spillolje som stammer fra smøreolje, uavhengig av om spilloljen stammer fra avgiftsbelagt smøreolje eller ikke. Det blir for eksempel gitt refusjon for olje fra pressing av oljefiltre. Spillolje fra større skip i utenriksfart er unntatt.

Fra og med 2006 er vilkårene for å få tillatelse til å forbrenne spillolje de samme som for forbrenning av farlig avfall. Dette medfører en betydelig skjerpelse av tidligere vilkår.

PCB–ruter

Isolerglassruter fra 1960- og 1970-tallet inneholder som oftest PCB, og må tas hånd om som farlig avfall når de kasseres. Miljøverndepartementet utvidet derfor kommunens mottaksplikt for PCB-ruter fra 1. juni 2008. Husholdningene kan levere inn PCB-ruter til avfallsmottak uten å måtte betale gebyr. Kommunen er også pålagt å ta imot større mengder PCB-ruter enn tidligere. De nye pliktene er innført som en endring av avfallsforskriftens kapittel 14 om kasserte PCB-holdige isolerglassruter. I 2006 ble omkring 3300 kg PCB samlet inn fra isolerglassruter. Dette er en økning på 29 prosent fra 2005.

Avfall fra helseinstitusjoner – kildesortering

Dette avfallet skal strengt tatt klassifiseres som “hazardous waste” (farlig avfall) ifølge EUs regelverk, noe som medfører svært strenge krav til forbrenning og deponi. Det er derfor av stor betydning å utarbeide gode rutiner for kildesortering av slikt avfall. På den måten kan toksisk og potensielt smittefarlig avfall bli skilt ut og få riktig behandling.