Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Artikkel

Farlig avfall

Publisert

illustrasjonsfoto av farlig avfall i containere
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Farlig avfall er definert som avfall som ikke hensiktsmessig kan håndteres sammen med forbruksavfall fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller skade på mennesker eller dyr. Statistisk sentralbyrå (SSB) utfører beregninger for hvor mye farlig avfall som oppstår hvert år.



Har du funnet en feil?

Oppsummering

I 2013 ble det levert inn i underkant av 1,3 millioner tonn farlig avfall. Det har vært en jevn økning i mengden fra år til år, og det er oljeholdig avfall som øker mest. Tungmetallholdig avfall og forurenset masse har økt kraftig siden år 2000.

Hva som skal betegnes som farlig avfall defineres i kapittel 11 i Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften). Listen over de forskjellige kategorier av farlig avfall er inndelt etter avfallets opprinnelse, se vedlegg 1 i Den europeiske avfallsliste (EAL), i ovennevnte forskrift (1). 

EAL er bygget opp slik at avfallstypene er sortert etter prosesser som beskriver hvordan avfallet oppstod. Dette betyr at en bestemt avfallstype kan gjenfinnes i flere ulike grupper avhengig av opprinnelsen eller at en bestemt industri kan gjenfinne de farlige avfallstypene de genererer i ulike kategorier. For andre avfallstyper finnes det såkalte speilinnganger, det vil si at avfallet er farlig "hvis det inneholder farlige stoffer", men ellers ikke. Dette er nærmere beskrevet i veilederen «Håndtering av farlig avfall 2023/2004» på Miljødirektoratets hjemmeside:

EU arbeider (2015) med revidering av EAL og konsentrasjonsgrenser for farlig avfall. Når revideringen blir vedtatt i EU og tatt inn i den norske avfallsforskriften, vil også veilederen bli revidert. Kjemikalieklassifiseringen er også i en overgangsfase i EU, og det norske regelverket vil bli tilpasset etter hvert.

Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall inneholder en rekke bestemmelser om merking, behandling og levering. Virksomheter har leveringsplikt for farlig avfall når mengden overstiger 1 kg. Farlig avfall skal ikke blandes med annet avfall.

Kommunene har fått ansvar for å sørge for tilstrekkelige mottaksordninger for farlig avfall fra husholdninger og virksomheter som genererer mindre mengder farlig avfall (opptil 400 kg avfall per avfallsbesitter). Det finnes også innsamlere for farlig avfall over hele landet som i første rekke betjener næringslivet. Disse må ha tillatelse fra miljømyndighetene til å samle inn farlig avfall. I tilknytning til innsamlervirksomheten driver innsamlerne ofte et mottak eller mellomlager for farlig avfall. Her oppbevares og omemballeres avfallet før det videresendes til sluttbehandling. Les mer om dette på nettsiden:

Det er egne innsamlingsordninger for en del farlig avfall, bl.a. nikkel-/kadmiumbatterier, spillolje og PCB-holdige isolerglassruter. Andre avfallstyper er ikke nødvendigvis i seg selv direkte farlige for mennesker, men de kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. Brukte elektroniske og elektriske artikler er eksempler på slikt avfall, og det er egne innsamlingsordninger også for dette. Private leverer til forhandlere eller kommunale avfallsstasjoner, mens det finnes godkjente returselskap som tar i mot slikt avfall fra næring.

Det er ofte hensiktsmessig å ha internasjonal arbeidsdeling for å håndtere og gjenvinne farlig avfall, og Norge eksporterer og importerer derfor farlig avfall i likhet med andre land. Det er riktignok et forbud mot eksport av avfall til utviklingsland dersom man ikke er sikker på at mottaker har tilfredsstillende anlegg for håndtering.

Norge har en nasjonal avfallsstrategi (2).Strategien tar også for seg avfall som inneholder spesielt farlige stoffer og tiltak for å håndtere og redusere dette avfallet. Blant disse avfallstypene er:

  • Småelektronikk: inneholder blant annet bromerte flammehemmere
  • Isolasjon fra bygg og anlegg: inneholder klimagasser og bromerte flammehemmere
  • Bygg- og anleggsavfall med PCB: en av de mest potensielt farlige miljøforurensningene
  • Utvalgte organiske løsemidler fra renseribransjen: inneholder tetrakloreten (PER)
  • PFOS-holdig brannskum: inneholder polyfluorerte organiske forbindelser (PFCs)
  • Impregnert trevirke: inneholder tjærestoffgruppen PAH, kopper, krom og arsen
  • Oljeholdig avfall: såkalt slop som oppstår ved vask av tanker og bearbeiding av metall

Helseeffekter

Farlig avfall inneholder etter sin definisjon helse- og miljøfarlige stoffer. Fra et helsemessig synspunkt er dette særlig viktig, fordi farlig avfall dermed kan medføre alvorlige forurensninger eller skader på mennesker eller dyr på grunn av sitt innhold av helse- og miljøfarlige komponenter. Helseeffektene kan ha forskjellig karakter og være karakteristisk for den forurensningskomponenten som berørte person(er) er eksponert for. Det henvises derfor til omtalen av spesifikke enkeltstoffer og kjemikaliegrupper.

En del viktige forurensningskomponenter er:

  • Tungmetaller: Nikkel, krom, kadmium, kvikksølv, bly
  • PCB
  • Dioksiner
  • PAH
  • Plantevernmiddelrester
  • Cytostatika
  • Organiske løsningsmidler
  • Smittsomme organismer: virus (HIV, hepatitt), bakterier

Mange komponenter i blanding kan i visse tilfeller ha uventede totaleffekter på helsen. Det kan være meget vanskelig eller umulig å spore et helseproblem tilbake til én enkelt faktor. Eksemplet asbest er her et unntak: Asbest fører til lungehinnekreft (mesoteliom) som forekommer sjelden, men personer som får mesoteliom har så og si alltid vært utsatt for asbest. Siden selv meget lav eksponering er farlig, skal håndtering av asbestholdig avfall utføres ifølge egne forskrifter.

Håndtering av avfall gir en langt større risiko for eksponering i yrkesmessig sammenheng enn for befolkningen generelt. De enkelte bedrifter som produserer avfall skal ha klarlagt risikomomentene og lagt opp rutiner etter kravene i internkontrollforskriften. Renholdsarbeidere er spesielt utsatt. Dette er omfattende dekket i arbeidstilsynets veiledninger og omtaler av hvordan risiko skal håndteres.

Anlegg for etterbehandling av farlig avfall kan være utsatt for ulykker. I 2007 eksploderte et tankanlegg for håndtering av oljeavfall i Gulen kommune, og over 300 ble utsatt for røyken fra brannen. De helsemessige virkningene var akutte betennelsesliknede reaksjoner, kvalme og ubehag særlig knyttet til lukten (merkaptaner, hydrogensulfid, svoveldioksid). Alle symptomer var forbigående. Til tross for at eksplosjonen kunne ha inneholdt  kreftfremkallende hydrokarboner, er det ikke grunn til å tro at ulykken har medført økt kreft- eller sykdomsrisiko for de eksponerte.  To rapporter er tilgjengelig (3, 4).

Referanser

  1. Klima- og miljødepartementet. (2004). Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften).  30.04.2014 http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-06-01-930
  2. Miljødepartementet. (2013). Fra avfall til ressurs - Avfallsstrategi. [internett].
  3. Folkehelseinstitutt. Miljømedisinsk vurdering av kjemikalieulykken ved Vest Tank 24.5.2007 i Gulen.  2008.
  4. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap. (2007). Vest Tank-ulykken - Erfaringer fra myndighetenes samlede håndtering av Vest Tank-ulykken i Gulen kommune. [internett].