Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Fakta ark

Fakta om avhengighet

Både rusmidler, enkelte medikamenter og andre stoffer som for eksempel nikotin kan skape avhengighet. Avhengighet griper inn i grunnleggende hjernefunksjoner.

Kvinne med flaske alkohol
Foto: Colourbox.com

Dette er de vanligste avhengighetsskapende stoffene:

  • nikotin
  • alkohol
  • narkotiske stoffer, for eksempel kokain, amfetamin/metamfetamin, cannabis og heroin
  • legemidler med ruspotensiale, for eksempel beroligende midler, sovemidler og smertestillende midler

Enkelte typer atferd, for eksempel spill, kan medføre en form for avhengighet. Mekanismene for avhengighetsutvikling regnes som en generell prosess som gjelder alle former for avhengighet, men i det følgende er det tatt utgangspunkt i mekanismer som kan føre til rusmiddelavhengighet.

Hva er avhengighet?

Enkelt beskrevet betyr det at personen det gjelder ikke klarer å avstå fra rusmiddelbruk selv om han eller hun ønsker det, eller egentlig mener det er det beste.

Klinisk beskrives og defineres avhengighet i henhold diagnosesystemer som ICD 10 eller DSM 5. Her legger man vekt på personens atferd i relasjon til rusmidler i den forutgående tidsperioden. Det er viktig å merke seg at det skal flere atferdsendringer til før man karakteriseres som avhengig, Det nyeste diagnosesystemet, DSM 5, benytter heller ikke begrepet avhengighet, men «substance use disorder» (rusbrukslidelse) som kan foreligge i lett, moderat eller alvorlig grad. Nærmere beskrivelse av diagnosesystemene finnes f.eks. i Mørland & Waal (2016). 

Nevrobiologisk forståelse av avhengighet

Sentralt for forståelsen av rusmidlenes evne til å skape avhengighet, er deres evne til å gripe inn i funksjonen til hjernens atferdsregulerende systemer. Dette er nervebaner som forbinder hjernebark og basalganglier og som på både bevisst og ubevisst måte regulerer vår atferd. De atferdsregulerende systemene er programmert for å lære, slik at vi hele tiden kan endre vår atferd i forhold til de sanseignaler vi mottar fra omverdenen.

Det foregår læring i disse systemene gjennom hele livet slik at vi i størst mulig skal ha en  atferd som er hensiktsmessig for oss. Dette skjer ved en kontinuerlig reprogrammering (nevroplastiske endringer) av hjernecellenes funksjon.

Andre hjerneområder kan påvirke de atferdsregulerende systemene. Det vil f.eks. gjelde områder som deltar i evalueringen av belønningen og viktigheten knyttet til sansesignaler vi mottar. Hjerneceller som bruker dopamin som signalmolekyl er sentrale i disse områdene.

Alle rusmidler synes å ha den felles egenskap at de kan påvirke aktiviteten i disse dopaminerge hjernecellene med den konsekvens at rusmidlene blir oppfattet som belønnende og viktige uten at de er det. Dette vil igjen kunne føre til at atferden endres som om rusmidlene var viktige og betydningsfulle. Videre vil gjentatt rusmiddelbruk kunne endre disse hjernecellenes funksjon (nevroplastisk) slik at signaler som er knyttet til rusmiddelbruk etter hvert blir sterkere og oppfattes som enda mer betydningsfulle og viktige. Fra en nevrobiologisk synsvinkel vil rusmidlenes eskalerende evne til å påvirke atferden, tolkes dit at gjentatt rusmiddelbruk skaper avhengighet ved sin evne til å indusere langvarige nevroplastiske endringer i atferdsregulerende systemer. 

Omfattende nevrobiologisk forskning har i dag gitt viktig ny kunnskap om det nevrobiologiske grunn­laget for rusmiddelbruk og rusmiddelproblemer:

  • Vi  kan forstå både rusmid­delopplevelser og rusmiddeltrang på nevrobiologisk grunnlag.
  • Vi kan også forklare kontrollproblemer og avhengighet nevrobiologisk.

Dette har fått enkelte til å beskrive avhengighet som en «kronisk hjernesykdom». Hjernesykdomsmodellen er imidlertid blitt kritisert både for å overvurdere forklaringskraften av eksisterende forsk­ning og for at den i liten grad har innfridd forventnin­ger om forbedrede behandlingsmetoder. 

Dette er kritikk av en over­forenkling. Beskrivelsen av rusbrukslidelser som en kronisk hjernesykdom er ikke sjelden knyttet til en beskrivelse av at midlene har «kapret» atferdsregule­rende hjerneområder slik at rusmidlene nærmest styrer individet videre som sjørøvere på et kapret fartøy. Dette er selvsagt ikke bare forenklet, men meningsforvirren­de. Nevrobiologisk forskning gir ikke kunnskap som overflødiggjør andre typer forståelse, men den kan gi grunnlag for en bedre og mer integrert kunnskap. Påviste nevroplastiske endringer vil influeres av sosio­kulturelle forhold slik at en kontekstuell forståelse er like viktig som tidligere.

Det er ikke slik at rusmiddelin­duserte nevroplastiske endringer gjør individet til noen slags automat eller fratar individet muligheten for hen­siktsmessige atferdsvalg. Poenget er mer at valgene blir vanskeligere fordi det blir tyngre å verdsette alternativer og å styre ulike impulser. Konsekvensene er selvsagt også influert av livssituasjon og av livslang læring av ulike typer – som imidlertid også har sitt nevrobiolo­giske korrelat. Det er derfor mer slik at nevrobiologisk kunnskap kan gi dybde og helhet til tolkningene. 

Avhengighet i et integrert perspektiv 

I et helhetsperspektiv vil et kontekstuelt psykososialt utgangspunkt ofte være en nødvendig inngangsport til å forstå den avhengige og hvorledes han eller hun handler. En psykodynamisk preget forståelse av tilknytningsvansker og relasjons­utvikling vil kunne gi god forståelse av sårbarhet og forklare hvorfor rusvirkningene kan oppleves særlig verdifulle. Men dette utelukker ikke en nevrobiologisk forståelse både fordi også psykodynamiske forhold har nevrobiologiske korrelater, og fordi selve rusvirkningen kan forklares nevrofarmakologisk - om enn tolkningen kan være kontekstuelt preget.

Det psykososiale perspektivet forklarer dessuten bare et stykke på vei avhengighetsutviklingen. Den nevro­biologiske kunnskapen vi har i dag, forklarer hvordan rusmidlene virker, slik at ønskene om å gjenta inntaket vokser, og evnen til å styre bruken minsker. Her er det nært slektskap mellom nevroplastiske endringer og læring. Læringspsykologiske perspektiver er derfor egnet til å knytte biologien sammen med atferden. Den kombinerte forståelsen gjør det mulig å forstå hvor­for avhengighetsskapende stoffer har felles preg som forårsaker nevroplastiske endringer i nevrobiologiske nettverk som er sentrale for atferd og atferdskontroll. 

Det er ikke uvanlig å høre eller lese omtale av rus­middelavhengige som en slags definert gruppe som skal møtes med forståelse for deres spesielle handikap, utviklingsproblemer og vanskelige bakgrunn. Dette kan være forenklet og ofte lite konstruktivt. Det er riktig at det er en høyere forekomst av mange livspro­blemer og belastninger enn det er i den gjennomsnitt­lige befolkningen. Men det er ikke riktig å hevde at alle rusmiddelavhengige har dette, eller at det er noen entydig genetisk eller sosial belastning.

Grupper av rusmiddelavhengige har like store variasjoner som andre befolkningsgrupper. Det de har felles, er at de av ulike grunner har brukt høye nivåer av et eller flere rusmidler gjentatte ganger over tid. Dette har medført en rekke nevroplastiske endringer sammen med sosiale og psykologiske omstillinger og komplikasjoner.

Vi trenger en samlet og integrert forståelse for å kunne forstå hvordan og hvorfor bruken kan fortsette på tross av negative konsekvenser. Forståelsen av avhengighet kan bli rikere og mer fruktbar i et slikt samlet perspek­tiv. Den er også grunnleggende for moderne utformet diagnostikk og behandling. 

Minnet vekker motivasjonen

Ved gjentatt bruk av rusmidler øker toleransen for mange rusvirkninger.Når man slutter å bruke et rusmiddel, kan det oppstå akutte abstinenssymptomer som stort sett er motsatte av rusvirkningene. Abstinenssymptomene svekkes relativt raskt over dager, uker og måneder og toleransen kan forsvinne. Det innebærer at man etter en tids opphold vanligvis ikke tåler like høye doser som da man brukte stoffet regelmessig.

Men gjennomgått abstinens og fravær av økt toleranse tilsier ikke dermed at rusmiddelproblemet er forsvunnet. Den sterke motivasjonen for å bruke rusmiddelet ligger  latent og kan vekkes dersom man kommer i situasjoner eller følelsesmessige tilstander som minner om tidligere tiders rusmiddelbruk. Eksempel på dette er omstendigheter hvor personen husker at hun/han tidligere brukte rusmidler, dersom man opplever stress og i forbindelse med ett enkelt inntak av det stoffet vedkommende var avhengig av.

Dette kan forklare at personer som har vært rusfrie over lenger tid, plutselig kan føle en særdeles sterk trang til å gjenoppta bruken. ”Craving” er betegnelsen på en plutselig og sterk trang til å gjenta eller gjenoppta rusmiddelbruken, og kan oppstå selv etter langvarig avhold. Denne sterke trangen etter rus vil for mange utenforstående - og også for rusbrukeren selv - kunne virke helt uforklarlig.

Genetikk

At det foreligger en arvelig disposisjon, særlig for å utvikle alkoholisme, men også for avhengighet av andre stoff, har vært kjent lenge.  En rekke forskjellige gener synes å bidra. Ingen enkeltgener har pekt seg ut som et spesifikt avhengighetsgen. Og en genetisk disposisjon er ikke nødvendig for at avhengighet skal utvikles.

Behandling av avhengighet

Behandling vil innebære å påvirke en sammensatt atferd der personen det gjelder kan ha skiftende om ambivalente reaksjoner. Dette skaper noen særtrekk som gjør behandling av rus- og avhengighetslidelser til en krevende oppgave. De sentrale behandlingsmetodene er psykososiale, supplert med legemidler i noen tilfeller. Den mest omfattende legemiddelbruken finne vi i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). En samlet oversikt over behandling av rusproblemer og rusbrukslidelser finnes f.eks. i Mørland & Waal (2016). 

Utprøvende behandling

Internasjonalt pågår det forskning på vaksiner mot kokain, nikotin og heroin. Vaksinene skal føre til at antistoffer binder rusmidlene og hindrer at de passerer over i hjernen.

Forebygging av tilbakefall

Ett av flere viktige momenter er at personer som tidligere har vært avhengige av rusgivende stoffer, bør unngå alle rusmidler og medikamenter som har et ruspotensial, dvs. som kan utløse ”craving” eller sug. Slike medikamenter er blant annet alle sterke smertestillende og beroligende midler/sovemidler.

Forskning og overvåking ved Folkehelseinstituttet

Område for Helsedata og digitalisering forsker på avhengighet i forhold til heroin/morfin. og på alkoholens helsemessige virkninger.

Avdeling for legemiddelepidemiologi følger forbruket av legemidler gjennom Reseptregisteret og Grossistbasert legemiddelstatistikk. Legemidler mot avhengighetslidelser registreres under N07B i legemiddelstatistikken.

Se også: Legemiddelstatistikk fra registre ved Folkehelseinstituttet 

Divisjon for miljømedisin arbeider med spørsmål knyttet til bruk av tobakk. 

Behandling, hjelp og støtte for avhengighetsproblemer  

  • Fastlegen er primærinstansen for behandling av rusbrukslidelser
  • Kommunens sosialtjeneste yter hjelp til omsorgstiltak, bolig og ulike former for rehabilitering
  • Spesialisthelsetjenesten for rusbrukslidelser (i og utenfor institusjon) etter henvisning fra fastlegen eller sosialtjenesten
  • RUStelefonen tlf 08588 - en landsdekkende bekymringstelefon for ungdom og pårørende. Telefontjenesten gir råd og veiledning i forhold til rusmiddelproblematikk, 
  • Anonyme alkoholikere  
  • Anonyme narkomane
  • Akan kompetansesenter -  for forebygging og håndtering av rus og avhengighet 
  • LMS - Landsforbundet mot stoffmisbruk
  • Forbundet Mot Rusgift (FMR)
  • Mental Helse Norge

Litteratur

  • Internasjonalt:
    • NIDA - Det nasjonale instituttet for misbruk av rusmidler, nikotin og andre avhengighetsskapende stoffer, USA
    • WHO (Verdens helseorganisasjon) har utarbeidet en rekke faktaark om narkotiske stoffer

Relaterte saker