Et kjernepunkt i utviklingen er den systematiske tilnærmingen, som tar sikte på å ivareta både det vitenskapelige og faglige aspektet, og den helsepolitiske og verdimessige dimensjonen.

Det bør legges stor vekt på legitimitet og faglig forankring i seleksjonsprosessene (transparens). Formaliserte konsensusprosesser som vurderer den forskningsbaserte kunnskapen i kombinasjon med kollektive ekspert- og brukervurderinger, er en mye brukt tilnærming for å bidra til dette.

Egenskaper for indikatorer og indikatorsett

National Quality Measures Clearinghouse (NQMC) har gjennomført en omfattende oppsummering av eksisterende rammeverk som beskriver ønskede egenskaper for indikatorer og indikatorsett.

Basert på denne kartleggingen har NQMC utviklet sine «Inclusion Criteria» og «Template of Measure Attributes» for NQMC som angir deres nøkkelkriterier for hva som kjennetegner gode indikatorer. Disse kan grupperes i 3 hovedkategorier:

1. Betydning ( the importance of a measure)
2. Vitenskapelig begrunnelse (the scientific soundness of a measure)
3. Gjennomførbarhet (the feasibility of a measure)

Kunnskapssenterets kartlegging

Også Kunnskapssenteret har, i rapport nr. 6/2008 Utvikling og bruk av kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten, innhentet og systematisert kunnskap fra andre lands forskning og erfaring knyttet til utvikling og bruk av kvalitetsindikatorer.

Kartleggingen omfattet seks ulike nasjonale kvalitetsindikatorsystem utviklet av de internasjonale organisasjonene OECD og WHO og av helsemyndighetene i Canada, USA, Danmark og Sverige.

Også fra denne kartleggingen fremgår det at hovedkriteriene for seleksjon av indikatorer kan grupperes etter (i) relevans /betydning (helsepolitisk, økonomisk, klinisk) (ii) vitenskapelig dokumentasjon (validitet, reliabilitet, tydelig kunnskapsgrunnlag) (iii) gjennomførbarhet.

I rapporten er viktige kjennetegn ved systemene beskrevet og sammenliknet med utgangspunkt i følgende vurderingstema:

• Kontekst som indikatorsystemet er utviklet i
• Mål og målgruppe for systemet
• Overordnet rammeverk som grunnlag for utvikling av systemet
• Evalueringskriterier benyttet for seleksjon av indikatorer
• Prosedyrer for valg av indikatorer
• Valgt rapporteringsformat for indikatorer og indikatorsystem
• Empirisk testing av indikatorer
• System for revisjon og oppdatering

Rapporten gir dessuten i innlednings- og diskusjonskapitlene mer detaljert informasjon om metodiske tilnærminger, som kan beskrives som en slags bestepraksis på området. Det dreier seg i hovedsak om evaluerings- og prioriteringskriterier for seleksjon av indikatorene, prosesser for utvikling og implementering, samt metoder for analyse, fortolkning og presentasjon av dataene. I alle systemer må det foretas avveininger i forhold til de ulike kriteriene.

Det er viktig å ivareta balansen i et indikatorsystem. Det er ofte slik at det som blir målt, er det man får gjort noe med. Å innføre en kvalitetsindikator er derfor en, om enn indirekte, form for prioritering, som man må være seg bevisst. Dette er grunnen til at vi foretrekker å tenke på indikatorer som en del av et indikatorsystem.