Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Alkohol, narkotika og folkehelse

Lavere forbruk av alkohol og andre rusmidler i befolkningen kan gi en betydelig folkehelsegevinst og bidra til å minske sosial ulikhet i helse. Kommunen har flere virkemidler, spesielt når det gjelder alkohol.

Alkohol- og narkotikabruk er blant de viktigste risikofaktorene for helsetap og tidlig død i befolkningen (1).

  • Vel 12 prosent av tapte friske leveår i den voksne befolkningen (aldersgruppa under 65 år) i Norge kan tilskrives alkoholbruk (2).
  • Rusmiddelrelaterte helseskader er sosialt skjevfordelt, og grupper med lavere utdanning og/eller dårligere økonomi er mer utsatt enn andre (3).
  • Den sosiale ulikheten i dødelighet som vi ser i Norge, kan i noen grad tilskrives alkoholbruk  (4).  

Tiltak som effektivt reduserer rusmiddelbruk i befolkningen, vil følgelig gi en betydelig folkehelsegevinst og bidra til å minske sosial ulikhet i helse.

Alkohol forårsaker mer problemer enn narkotika

Alkohol er årsak til betydelig mer helsemessige og sosiale problemer i samfunnet enn narkotika (1, 5-7).

I 2016 var det litt over 80 prosent av voksne som hadde drukket alkohol siste år (8).

Menn drikker mer og blir oftere beruset enn kvinner (8).

De ti prosentene som drikker mest, står for om lag halvparten av det totale forbruket (9).

Det er ingen skarpe skiller mellom bruk og skadelig bruk. Mest utsatt er de som har et stort alkoholinntak over tid og/eller store inntak per gang (beruselsesdrikking) (10).

Totalforbruket er en pekepinn på omfanget av helseproblemer i befolkningen

Jo høyere alkoholforbruket er i befolkningen, jo flere er det som har et risikofylt alkoholbruk (11). Totalforbruket er derfor en god indikator på hvor mange som har et svært høyt alkoholinntak, og dermed økt risiko for helsemessige og sosiale skader (10).

FHP_figur tilgjengelighet_2.2.2018_bokmål.jpg

Figur 1. Forenklet modell over sammenhengen mellom tilgjengelighet, forbruk, helsemessige og sosiale konsekvenser av alkoholbruk.

Virkemidler

Blant de viktigste virkemidlene for å forebygge alkoholrelaterte skader er restriksjoner på tilgjengeligheten av alkohol (10). Tilgjengeligheten påvirker totalforbruket i befolkningen, som igjen har betydning for omfanget av risikofylt alkoholbruk, som i sin tur påvirker omfanget av helsemessige og sosiale skader. Dette er illustrert i figur 1 ovenfor.

I den enkelte kommune kan den registrerte alkoholomsetningen være et mål på totalforbruket og dermed en god indikator på omfanget av skader knyttet til alkohol. Grensehandel, avstand til vinmonopol og handelslekkasje til nabokommuner må imidlertid tas i betraktning når tallene tolkes.

  • I Kommunehelsa statistikkbank kan den enkelte kommune finne tall for alkoholomsetningen i dagligvarebutikken og Vinmonopol. Se under Levevaner i venstre meny i statistikkbanken. I beregningen av tallene er det delvis tatt hensyn til handelslekkasje mellom kommuner, avstand til Vinmonopol samt turisme, men disse faktorene må likevel tas i betraktning når man vurderer tallene. Det er heller ikke korrigert for grensehandel.

Økt helse- og skaderisiko

Alkoholbruk kan ha både umiddelbare og langsiktige effekter på helse og livskvalitet (10). Risikoen for ulykkes- og voldsskader øker i forbindelse med beruselse (12). Høyt forbruk over tid øker risikoen for enkelte kreftformer, hjerte- og karsykdommer, psykiske lidelser, leverskader og selvmord og selvmordsforsøk (10).

Ungdom er særlig sårbare for skadevirkninger av alkohol. Til tross for aldersgrensene på 18 og 20 år for å få kjøpt henholdsvis øl/ vin og brennevin, drikker likevel mange under 18 år alkohol, og noen så mye at de blir beruset.

Andelen som drikker alkohol og som drikker seg beruset, øker gjennom tenårene.  I Norge og i mange andre land har det de siste 10-15 årene vært en nedgang i alkoholbruk og i andelen som har drukket seg beruset blant 15-16 åringer (13). 

I Kommunehelsa statistikkbank kan den enkelte kommune finne tall fra Ungdata som viser andelen ungdomsskoleelever som i løpet av siste 12 måneder har drukket så mye at de har vært beruset. Se under Levevaner i venstre meny i statistikkbanken.

Vanedannende legemidler

Noen typer av reseptpliktige legemidler, slik som sovemedisiner, beroligende medisiner og smertestillende midler, kan være avhengighetsskapende og kan gi en ruseffekt.

  • I 2016 var det 11 prosent som fikk forskrevet sovemedisiner og/eller beroligende medisiner og 24 prosent som fikk forskrevet smertestillende medisiner. Det er en høyere andel av kvinner enn av menn som får forskrevet slike medisiner, og andelen øker med alderen (14).

De fleste som bruker slike legemidler, gjør det i kortere perioder, men en mindre andel av brukerne har en vedvarende bruk som kan gi alvorlige bivirkninger (15). Når slike legemidler brukes sammen med alkohol eller andre rusmidler, forsterkes ruseffekten og risikoen for ulykkesskade og overdose øker (16).

Cannabis er det mest brukte narkotiske stoffet

I den voksne befolkningen er det vel fire prosent som har brukt cannabis (hasj, marihuana) de siste 12 månedene. Tallet er basert på spørreundersøkelser 2012-2017.

Cannabis er mest utbredt blant unge voksne og mer utbredt blant menn enn blant kvinner (8). Det er en liten andel som prøver cannabis i ungdomsskolealder. Andelen øker gjennom tenårene.

I Kommunehelsa statistikkbank kan den enkelte kommune finne tall fra Ungdata som viser hvor stor andel av ungdomsskoleelever som har brukt cannabis siste 12 måneder.

Helseskader av cannabis og andre narkotika

Cannabisbruk kan ha både umiddelbare og langsiktige konsekvenser for helsa. Trafikkskader utgjør det største folkehelseproblemet, viser  en rapport som oppsummerer helseeffekter av cannabisbruk og diskuterer utformingen av politikken som regulerer cannabisbruk (17). En nærmere gjennomgang av risikoen for umiddelbare og langsiktige helsemessige konsekvenser er også beskrevet i en rapport fra Verdens helseorganisasjon (18).

I boken «Hva vet vi om cannabis?» kan du lese mer om hva vi vet om cannabis per i dag, om stoffets virkninger og om effekter av tiltak (19).

En liten andel av befolkningen har erfaring med bruk av andre narkotiske stoffer enn cannabis. Slik bruk er vanligst i 20-35 års alder. Inntak av stoff med sprøyte øker risikoen for overdose og bidrar til spredning av hepatitt og HIV (8). 

Sosiale konsekvenser

  • Både risikofylt bruk av alkohol og narkotika øker risikoen for sosiale problemer. Eksempler er tap av arbeid og inntekt, vold , ødelagte relasjoner til familie og venner og ekskludering fra sosiale arenaer (20).
  • Risikofylt bruk kan også bidra til redusert helse og livskvalitet hos brukernes ektefeller og barn, arbeidskolleger, venner og nabolag (21).
  • Samfunnets kostnader knyttet til rusmiddelbruk er også store, slik som produksjonstap i arbeidslivet og kostnader til helse- og sosialtjenester, politi og rettsvesen (22).

Et effektivt rusforebyggende arbeid gir en stor samfunnsmessig gevinst, både med hensyn til folkehelsen og bruk av samfunnets ressurser. 

Barn som vokser opp med foreldre med omfattende bruk av alkohol og/eller narkotika er gjerne særlig sårbare for utvikling av helsemessige og sosiale problemer, deriblant utvikling av egne rusproblemer (23). Det er derfor viktig å forebygge og behandle rusmiddelproblemer i et generasjonsperspektiv og å videreføre samfunnets satsinger på barn som er pårørende til rusmisbrukere (24).

Hvilke virkemidler har kommunen?

Tiltak for å forebygge rusmiddelbruk og relaterte problemer bør sees i et helhetlig perspektiv og inngå i en helhetlig politikk (10, 25).

Alkohol er et lovlig rusmiddel, og kommunen har en rekke virkemidler for å regulere forbruket.

Vanedannende legemidler er strengere regulert gjennom forskrivningsordningen, som i stor grad forvaltes av fastlegene.

For narkotika har kommunen færre virkemidler, fordi det aller sterkeste virkemiddelet – forbud – allerede er tatt i bruk. Alkoholforebygging er derfor mest omtalt nedenfor.  I det følgende beskrives først virkemidler for å forebygge alkoholbruk, deretter tiltak for å forebygge rusmiddelbruk generelt blant barn og unge og til slutt virkemidler for å redusere narkotikabruk.

Alkoholpolitisk handlingsplan  

Kommunene er pålagt å lage en alkoholpolitisk handlingsplan som blant annet gir en vurdering av situasjonen og beskriver tiltak. Mange kommuner utarbeider en mer omfattende rusmiddelpolitisk handlingsplan. Det rusforebyggende arbeidet kan sees som en del av det generelle folkehelsearbeidet.

Salg og skjenking av alkohol

De viktigste forebyggende virkemidlene som kommunene har til rådighet for å begrense alkoholforbruket, er begrensning av antall salgs- og skjenkesteder og av salgs- og skjenketider.

Forbruket går ned og skadeomfanget reduseres dersom antall salgs- og skjenkesteder reduseres (10, 22, 26). I folkehelseprofilen for 2018 og i Kommunehelsa statistikkbank kan du finne antall skjenkesteder i kommunen og skjenkjetidsslutt.

Når salgs- og skjenketider innskrenkes, går forbruket og skadeomfanget ned (10, 26, 27). I Norge er det vist at en times innskrenking av skjenketiden reduserer volden nattestid i helgene med 16 prosent (27).

Normaltiden for skjenking av øl/vin er til kl. 01.00. Kommunene kan imidlertid innskrenke skjenketiden, eller utvide den til kl. 03.00. I folkehelseprofilen for 2018 kan kommunen finne tidspunkt for skjenketidsslutt i sin kommunen. Du kan laste ned profilen her. (LENKE)

Salgs- og skjenkesteder har ansvar for forsvarlig alkoholhåndtering, som å unngå skjenking til mindreårige og overskjenking. Likevel er skjenking til berusete gjester utbredt (28). Også mindreårige får ofte kjøpt alkohol på salgs- og skjenkesteder (29).

Kommunene er pålagt å føre kontroller av skjenkestedene, men disse kontrollene synes bare i begrenset grad å avdekke overskjenking og salg/skjenking til mindreårige (30). Iverksetting av ytterlige tiltak som kombinerer opplæring av personale, kontroller og sanksjoner synes å være mer effektive enn rene opplæringsprogram for å forebygge overskjenking (31). 

Kartlegging og tidlig intervensjon i helsetjenesten

Kartlegging av risikofylt alkoholbruk og korte motivasjonssamtaler er et effektivt tiltak blant pasienter i primærhelsetjenesten (32), men det blir i liten grad tatt i bruk (33).

Barn og unge

Vanskelige oppvekstvilkår og psykiske plager og lidelser øker risikoen for senere rusmiddelbruk og -misbruk (34).

Kommunen kan blant annet følge opp barn fra utsatte familier. Slik oppfølging kan gjøres gjennom helsestasjonen, barnehage og skole, og ved at barn og unge har tilgang til gode og rimelige fritidstilbud (se http://tidliginnsats.forebygging.no)

Program for folkehelsearbeid i kommunene er en ny tiårig satsing fra Helse- og omsorgsdepartementet. I programmet er barn og unge en prioritert målgruppe, og det skal utvikles tiltak og verktøy som blant annet skal brukes i det rusforebyggende arbeidet.

Programmer rettet mot både foreldre og barn kan ha en forebyggende effekt på senere alkohol- og narkotikabruk (35, 36). Noen rusforebyggende programmer i skolen er mer lovende enn andre, men effektene er ofte små og kortvarige (10, 25).  I praksis blir også mange slike programmer gjennomført i ‘light’-versjoner, noe som ytterligere reduserer mulige effekter på rusmiddelbruk (37).

«Lokalsamfunn som bryr seg» (Communities that care/CTC) er en tilnærming til forebygging av rusmiddelbruk og kriminalitet som har gitt positive resultater blant ungdom i USA. I en kunnskapsoppsummering påpekes det imidlertid at resultatene ikke nødvendigvis har gyldighet i Europa (38). Nytteverdien av å gjennomføre studier i Norge/Europa bør vurderes.

Det er gjort mye forskning på rusforebyggende programmer rettet mot barn og unge, men det er likevel behov for mer forskningsbasert kunnskap på dette feltet. De forebyggende programmene varierer med hensyn til innhold, målgruppe og arena. Målgruppen kan for eksempel være både foreldre og barn/ungdom, og for svært mange programmer er skolen den viktigste arenaen (35).  

Virkemidler for å redusere narkotikabruk

Når det gjelder å forebygge narkotikabruk, har kommunene få virkemidler med dokumentert god effekt.

Fra forskning om alkohol og legemidler vet vi at redusert tilgjengelighet reduserer bruken, og dette gjelder trolig også for narkotika. Et lokalt brukermiljø innebærer at det i kommunen vil være en viss tilgang til ulike narkotiske stoffer. Hjelpetiltak som reduserer det lokale brukermiljøet kan derfor tenkes å bidra til å begrense rekrutteringen til narkotikabruk.  

Litteratur og lenker

Gjennomganger av den vitenskapelige litteraturen på virkemidler for å redusere alkoholbruk og alkoholrelaterte problemer finner du for eksempel her:

Gjennomganger av den vitenskapelige litteraturen på virkemidler for å redusere narkotikabruk finner du for eksempel her:

Lenker

Forebygging:

Folkehelsearbeid:

Forebygging av smitte via sprøytebruk:

Referanser 

1.            Lim SS, Vos T, Flaxman AD, Danaei G, Shibuya K, Adair-Rohani H, et al. A comparative risk assessment of burden of disease and injury attributable to 67 risk factors and risk factor clusters in 21 regions, 1990–2010: a systematic analysis for the Global Burden of Disease Study 2010. The lancet. 2013;380(9859):2224-60.

2.            Rehm J, Shield KD, Rehm MX, Gmel G, Frick U. Alcohol consumption, alcohol dependence and attributable burden of disease in Europe. Toronto, CA: Centre for Addiction and Mental Health, 2012.

3.            Østhus S, Mäkelä P, Norström T, Rossow I. Sosial ulikhet i alkoholbruk og alkoholrelatert sykelighet og dødelighet. Oslo: Helsedirektoratet, 2016 06/2016. Report No.:  Contract No.: IS-2474.

4.            Mackenbach JP, Kulhánová I, Bopp M, Borrell C, Deboosere P, Kovács K, et al. Inequalities in alcohol-related mortality in 17 European countries: a retrospective analysis of mortality registers. PLoS Med. 2015;12(12):e1001909.

5.            Nutt DJ, King LA, Phillips LD. Drug harms in the UK: a multicriteria decision analysis. The Lancet. 2010;376(9752):1558-65.

6.            Rehm J, Taylor B, Room R. Global burden of disease from alcohol, illicit drugs and tobacco. Drug and Alcohol Review. 2006;25(6):503-13.

7.            Gowing LR, Alo RL, Allsop S, Marsden J, Turf EE, West R, et al. Global statistics on addictive behaviours: 2014 status report. Addiction. 2015;110(6):904-19.

8.            Skretting A, Bye EK, Vedøy TF, Lund KE. Rusmidler i Norge 2016. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2017.

9.            Kerr WC, Greenfield TK. Distribution of alcohol consumption and expenditures and the impact of improved measurement on coverage of alcohol sales in the 2000 national alcohol survey. Alcoholism: Clinical and Experimental Research. 2007;31(10):1714-22.

10.          Babor T, Caetano R, Casswell S, Edwards G, Giesbrecht N, Graham K, et al. Alcohol: No ordinary commodity. Research and public policy. Second edition. Oxford: Oxford University Press; 2010.

11.          Rossow I, Mäkelä P, Kerr W. The collectivity of changes in alcohol consumption revisited. Addiction. 2014;109(9):1447-55.

12.          Taylor B, Irving H, Kanteres F, Room R, Borges G, Cherpitel C, et al. The more you drink, the harder you fall: a systematic review and meta-analysis of how acute alcohol consumption and injury or collision risk increase together. Drug and Alcohol Dependence. 2010;110(1):108-16.

13.          Bye EK, Skretting A. Bruk av rusmidler blant 15-16 åringer. Resultater fra ESPAD 1995-2015. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2017.

14.          Reseptregisteret. Statistikk fra Reseptregisteret Oslo: Folkehelseinstituttet; 2018 [Available from: http://www.reseptregisteret.no/Prevalens.aspx.

15.          Rossow I, Bramness JG. The total sale of prescription drugs with an abuse potential predicts the number of excessive users: a national prescription database study. BMC Public Health. 2015;15:288.

16.          Moore AA, Whiteman EJ, Ward KT. Risks of combined alcohol/medication use in older adults. The American journal of geriatric pharmacotherapy. 2007;5(1):64-74.

17.          Room R, Fischer B, Hall W, Lenton S, Reuter P. Cannabis policy. Moving beyond stalemate. London: Oxford University Press; 2010.

18.          World Health Organization. The health and social effects of nonmedical cannabis use. Geneva: 2017.

19.          Bretteville-Jensen AL, editor. Hva vet vi om cannabis? Oslo: Universitetsforlaget; 2013.

20.          Klingemann H, Gmel G. Mapping the social consequences of alcohol consumption. Dordrecht, Netherlands: Kluwer Academic; 2001.

21.          Laslett A-M, Catalano P, Chikritzhs Y, Dale C, Doran C, Ferris J, et al. The range and magnitude of alcohol's harm to others. Fitzroy, Victoria: AER Centre for ALcohol Policy Research, Turning Point Alcohol and Drug Centre, 2010.

22.          Anderson P, Chisholm D, Fuhr DC. Effectiveness and cost-effectiveness of policies and programmes to reduce the harm caused by alcohol. The Lancet. 2009;373(9682):2234-46.

23.          Johnson JL, Leff M. Children of Substance Abusers: Overview of Research Findings. Pediatrics. 1999;103(5):1085-99.

24.          Lauritzen G, Ravndal E, Larsson J. Gjennom ti år. En oppfølgingsstudie av narkotikabrukere i behandling. . Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning, 2012.

25.          Babor T, Caulkins J, Fischer B, Edwards G, Foxcroft DR, Humphreys K, et al. Drug policy and the public good: Oxford University Press; 2010.

26.          Popova S, Giesbrecht N, Bekmuradov D, Patra J. Hours and Days of Sale and Density of Alcohol Outlets: Impacts on Alcohol Consumption and Damage: A Systematic Review. Alcohol and Alcoholism. 2009;44(5):500-16.

27.          Rossow I, Norström T. The impact of small changes in bar closing hours on violence. The Norwegian experience from 18 cities. Addiction. 2012;107(3):530-7.

28.          Buvik K, Rossow I. Factors associated with over-serving at drinking establishments. Addiction. 2015;110(4):602-9.

29.          Rossow I, Karlsson T, Raitasalo K. Old enough for a beer? Compliance with minimum legal age for alcohol purchases in monopoly and other off-premise outlets in Finland and Norway. Addiction. 2008;103(9):1468-73.

30.          Baklien B, Skjælaaen Ø. Loven, fylla og kommunene. Tidsskrift for samfunssforskning. 2012;53(1):4-32.

31.          Rossow I, Buvik K. Preventing intoxication and relaated harm in nightlife settings. In: Giesbrecht N, Bosma LM, editors. Preventing alcohol-related problems: Evidence and community-based initiatives: APHA Press; 2017.

32.          Platt L, Melendez-Torres GJ, O'Donnell A, Bradley J, Newbury-Birch D, Kaner E, et al. How effective are brief interventions in reducing alcohol consumption: do the setting, practitioner group and content matter? Findings from a systematic review and metaregression analysis. BMJ Open. 2016;6:e011473.

33.          Nygaard P, Paschall MJ, Aasland OG, Lund KE. Use and barriers to use of screening and brief interventions for alcohol problems among Norwegian general practioners. Alcohol & Alcoholism. 2010;45(2):207-12.

34.          Sloboda Z, Glantz MD, Tarter RE. Revisiting the concepts of risk and protective factors for understanding the etiology and development og substance use and substance use disorders: implications and prevention. Substance Use & Misuse. 2012;47:944-62.

35.          United Nations Office on Drugs and Crime. International standards on drug use prevention. Vienna: 2015.

36.          Smit E, Verdurmen J, Monshouwer K, Smit F. Family interventions and their effects on adolescent alcohol use in general populations; a meta-analysis of randomized controlled trials. Drug and Alcohol Dependence. 2008;97(3):195-206.

37.          Dusenbury L, Brannigan R, Falco M, Hansen WB. A review of research on fidelity of implementation: implications for drug abuse prevention in school settings. Health Education Research. 2003;18(2):237-56.

38.          European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction. Communities That Care (CTC): a comprehensive prevention approach for communities. Luxemburg: EMCDDA, 2017.