Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Vekttap og demens

De som dør av demens har i større grad enn andre hatt et vekttap i 40-årsalderen, viser en studie ved Folkehelseinstituttet. Forskerne er usikre på om vekttap midt i livet er det første symptomet på demens 30 år senere, eller om et slikt vekttap er en risikofaktor for demens.

Colourbox
Colourbox

Denne studien er en av de første til å studere vektendring tidlig i livet og hvordan dette påvirker demensrisikoen flere tiår senere. Vekttap midt i livet var assosiert med demensrelatert dødelighet mer enn tre tiår senere.

Vekten til over 40.000 kvinner og menn ble målt, først ved 35–49 år og så ved 40–62 år. Disse dataene ble sammenstilt med demensrelatert dødelighet i Dødsårsaksregisteret inntil 35 år senere, frem til 2015. Demens sto som årsak eller medvirkende årsak i dødsmeldingen. I løpet av denne tiden var 18.312 døde. Av disse dødsfallene hadde 1205 sammenheng med demens. Gjennomsnittlig alder ved død var 76,9 år (med et spenn fra 58 til 95 år).

Vekttap gir økt risiko for demens

Forskerne så på vektutviklingen over en 5–13-årsperiode midt i livet. Hovedfunnet er: Å gå ned i vekt i 40-årsalderen øker risikoen for å dø av demens med 52 prosent sammenlignet med de som holder samme vekt, uansett hvor mye man veier i utgangspunktet.

  • 17 prosent av de 40.000 personer gikk ned i vekt, 33 prosent holdt en stabil vekt og 50 prosent gikk opp. Denne sammenhengen var uavhengig av om man hadde høy eller lav vekt i utgangspunktet.
  • De med et vekttap på ti prosent eller mer hadde 51 prosent forhøyet risiko for å dø av demens sammenliknet med dem som hadde stabil vekt. Det var 1822 personer som hadde vekttap på ti prosent eller mer. Blant disse døde 54 med demens, ifølge dødsmeldingen.
  • De som gikk opp i vekt hadde ikke forhøyet demensrisiko. Likeledes, de som hadde stabil høy eller stabil lav vekt hadde samme risiko som de med stabil middels vekt.

Funnene var robuste etter at det ble justert for en rekke helse- og risikofaktorer, slik som historikk av hjertesykdom, diabetes, røyking, fysisk inaktivitet, kolesterol, blodtrykk og utdanning. Det er imidlertid verdt å merke seg at for annen type død, som er mye vanligere enn demensrelatert død, var det en sterk forhøyet risiko for både overvekt og fedme.

– Resultatene tyder på at svingninger i vekt, spesielt vekttap, ikke er bra for helsa. Tidligere studier har også funnet at vekttap i eldre år gir forhøyet demensrisiko, men vår studie er en av de første til å se på vekttap i såpass ung alder, flere tiår før demenssykdommen inntrer, sier Bjørn Heine Strand, seniorforsker ved FHI og Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Bekrefter britisk studie

Resultatene støtter en stor britisk studie som ble publisert i Lancet i 2015: Personer med en kroppsmasseindeks (KMI) på under 20 kg/m2 hadde høyere risiko for å utvikle demens en de med normal vekt (20–25 kg/m2). Risikoen for demens sank med økende KMI. Studien fikk imidlertid kritikk for at «voksen alder» ble definert som 50–80 år og at man egentlig studerte vekt i eldre år og ikke «midt i livet».

Felles for denne britiske studien og de fleste tidligere studier er at de har sett på vektstatus på ett tidspunkt, og ikke på vektutviklingen over tid. Det har også vært forskjeller i hvilken alder man har målt vekten. Tidligere studier har derfor konkludert med ulike funn, blant annet at høy vekt midt i livet har sammenheng med forhøyet demensrisiko. I de fleste studier har man imidlertid sett en sammenheng mellom høy vekt sent i livet og lavere risiko for å utvikle demens.

Mulige mekanismer

Demens kan i seg selv føre til vekttap, men hvorfor vekttap tidlig i livet er knyttet til demens er uklart. Når vektendringen skjer såpass tidlig som i 35–62 års alder er det lite sannsynlig at det er begynnende demenssykdom som gir denne sammenhengen, men det kan ikke helt utelukkes. Det er også lite trolig at sammenhengen skyldes generell dårlig helse og skrøpelighet, selv om det også kan spille inn.

– En forholdsvis ny teori er at sammenhengen mellom lav vekt og demens kan skyldes underskudd av hormonet leptin som produseres i fettvevet. I noen studier er det funnet at for lite av dette hormonet kan gi økt demensrisiko, men det er fortsatt uklart hva som er de eksakte mekanismene for leptins rolle i demensutvikling, sier Heine Strand.

Forbehold

I denne studien ble demensrelatert dødelighet benyttet som indikasjon på at personen hadde demens. Dette indikerer at de hadde en alvorlig form for demens. Man får således ikke skilt ut de med demens som er i live, og man får heller ikke med dem som har demens, men som ikke har demens nevnt på dødsmeldingen.

Forskerne vet heller ikke hvorfor noen gikk ned i vekt, men det kan ha vært både frivillig ufrivillig.

Overvekt og fedme gir økt risiko for hjertesykdommer og diabetes, og det er mulig at de som døde av disse sykdommene ville hatt økt demensrisiko dersom hadde de overlevd disse sykdommene. 

– Våre resultater må altså ikke tolkes som om det er gunstig å legge på seg. Både overvekt og fedme gir økt risiko for annen type dødelighet, som er langt vanligere enn demensrelatert død, understreker Heine Strand.

Referanser

Strand BH, Wills AK, Langballe EM, Rosness TA, Engedal K, Bjertness E. Weight Change in Midlife and Risk of Mortality From Dementia up to 35 Years Later. J Gerontol A Biol Sci Med Sci. 2016 Aug 10. pii: glw157. 

Den britiske studien: 

Qizilbash N, m. fl. BMI and risk of dementia in two million people over two decades: a retrospective cohort study. The Lancet Diabetes & Endocrinology. Volume 3, Issue 6, June 2015, Pages 431–436

Fakta om studien

  • Målet på vekt i studien var kroppsmasseindeks (KMI) som regnes ut som vekt i kilo dividert med høyde i meter kvadrert (kg/m2). KMI under 20 kg/m2 ble definert som undervekt, KMI 25–29,9 som overvekt og over 30 som fedme.
  • Det ble benyttet data på vekt og vektendring fra den norske 3-fylker undersøkelsen som ble gjennomført av Statens helseundersøkelser (nå Folkehelseinstituttet) på 1970- og 1980-tallet for 43.721 menn og kvinner.
  • Studien er et samarbeid mellom Folkehelseinstituttet, Universitetet i Oslo, Aldring og helse, Universitetet i Bristol og Lovisenberg diakonale høyskole.