Samboerskap var for bare få år tilbake en marginal samlivsfor- og familieform. I dag etablerer 9 av 10 unge seg først som samboere, og over halvparten av alle førstefødte har samboende foreldre. Samtidig er risikoen for brudd er nær dobbelt så høy for samboere som for ektefeller.

- Til tross for at samboerskapet slik unektelig må sies å forsterke trenden om at stadig færre barn tilbringer hele oppveksten sammen med far, besitter vi særdeles lite kunnskap om samboere. Det må vi gjøre med, konstaterer demograf og forsker Anne Reneflot.

Hun formulerte følgende spørsmål som utgangspunkt for sitt doktorgradsarbeid:

- Hva forventer samboermenn- og kvinner å oppnå ved å gifte seg, og hvilke grunner har de til å foretrekke samboerskap? Har samlivsstatus betydning for fedres ønske om eller vilje til å investere i sine barns velferd? Og hvilken betydning har det å oppleve et foreldrebrudd i barndommen for unge voksnes familiedanning og utdanning?

Prosjektet viser at:

• Samboerfedre er mindre villige enn sine kvinnelige partnere til å konsolidere forholdet gjennom å gifte seg og å den måten styrke båndene til barna sine.
• Skilsmisse eller tap av foreldre i barndommen minsker sannsynligheten for å ta høyere utdanning og øker sjansen for å få barn tidlig og utenfor samliv.
• Kvinner påvirkes i særlig grad av at foreldrene skiller lag, både i forhold til familiedanning og utdanning. 
• Med tanke på utdanning, ser førskolealder ut til å være en ekstra sårbar periode. Her ser både endringer i familiestruktur, ressurstap - i form av tid og penger - og stress som følge av en bruddprosess ut til å kunne ha spesielt skadelig effekt.

- I tillegg fant jeg indikasjoner på at samboerskapet som familieform er mindre egnet enn ekteskapet til å fremme fedres investeringer i barna sine. Tidligere forskning på fedre har her også vist at forventningene til farsrollen generelt favner mye bredere enn kvinners forventninger til morsrollen. I dette ligger at selve farsrollen blir mer følsom for innvirkning av blant annet nettopp selve samlivsformen – som igjen tilsier at fedreinvolvering eller -investering blir mer kontekstavhengig enn for mødrene, forteller Reneflot.

Hun utdyper:

- Ekteskapet gir sterkere institusjonell støtte til menns foreldreskap. Gjennom ekteskapet er mannen anerkjent som barnets far og forventes sammen med moren å ta ansvar og å ha omsorg for barnet. Samboerskap er på sin side ikke like tett assosiert med å få barn, og forholdet mellom far og barn har en svakere formell støtte. Videre oppgir samboere i gjennomsnitt lavere samlivskvalitet enn gifte, og menn i lavkvalitets samliv er mer nølende til å investere i barna sine hvis de frykter at de ikke kommer til å bo sammen med dem hele barndommen igjennom.

Far fortsatt viktig

Funnene peker også dit hen at selv om de fleste fedre er fraværende fra barnets hushold etter et brudd, har deres ressurser og senere ekteskapelige status fremdeles en betydning for barnas velferd.

- Her har foregående studier om forholdet mellom foreldres skilsmisse og hvordan det går med barna senere i livet i all hovedsak sett på ressursene og den ekteskapelige statusen til den av foreldrene barnet bor sammen med, sier Reneflot.

Som oftest er dette mor, og en vanlig antakelse har vært at når far får en ny partner, vil han bruke mindre tid og penger på barna.

- I kontrast til dette synet, oppdaget jeg at fars gjengifte ikke forsterket de negative følgene av en skilsmisse, men tvert imot faktisk så ut til å ha en gunstig innvirkning på hvorvidt barna tok høyere utdanning og / eller fikk barn tidlig og utenfor samliv.

Avhandlingen baserer seg på intervjudata, registerdata og kvalitative data.