Det kommer frem i rapporten ”Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger”. Rapporten oppsummerer kunnskapen vi har om forebygging av psykiske lidelser, og viser hva som er gode og effektive tiltak på en rekke arenaer: i kommunen, i familien og oppvekstmiljøet, i skolen og på arbeidsplassen.

Rapporten understreker at en skole som preges av mobbing og som ikke tar vare på alle, svekker barn og unges mulighet til en god psykisk helse. Mobbing er også en sterk risikofaktor for psykiske problemer hos barn og unge. Psykiske plager og lidelser representerer et betydelig folkehelseproblem og kan føre til redusert funksjonsevne i hjem og skole/arbeid og tap av livskvalitet. Ifølge beregninger gjort av Olweus-gruppen er det i dag i norsk grunnskole så mange som 60 000 barn som utsettes for mobbing så ofte som minst 2-3 ganger i måneden. Mobbing er åpenbart et stort samfunnsproblem.

Skolen som forebyggende arena

Rapporten slår fast at i det forebyggende psykiske helsearbeidet kan tiltak knyttet til samfunnsøkonomi, arbeidsliv, boforhold, skoler, barnehager, eldresentre, familieliv og livsstil være vel så virkningsfulle som tiltak i helsevesenet.

– Skolen er en viktig forebyggende arena: Den gir utdanning og kompetanse, som igjen gir arbeid og deltakelse i samfunnet. Skolen gir også venner, fellesskap og følelse av tilhørighet, og opplevelsen av å mestre beskytter mot psykiske plager. Vi har sett at flere programmer mot mobbing og atferdsproblemer gir god effekt, og vi anbefaler at slike programmer blir gjennomført fortløpende i alle grunnskoler i Norge, sier ansvarlig for rapporten, Ellinor F. Major ved Folkehelseinstituttet, assisterende divisjonsdirektør ved divisjon for psykisk helse.

Tiltak gir kraftig mobbenedgang

Anbefalingene i rapporten bygger på forskningsbasert kunnskap. Det betyr at vi har kunnskap om hvilke skoleprogrammer mot mobbing som nytter.

– Olweus-programmet mot mobbing synes å ha fungert spesielt godt. Noen av undersøkelsene tyder på en halvering av mobbing på skolen ved bruk av dette programmet. Den siste av undersøkelsene i Oslo viste at effektene av tiltaket holdt seg like sterkt over en periode på fem år. Da var det en 40 % nedgang i det å bli mobbet og om lag 50 % nedgang i det å mobbe andre, sier medforfatter av rapporten, Leif Edvard Aarø, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet.

Resultatene fra Olweus-programmet viste også en reduksjon i annen antisosial atferd, bedre klasseklima og læringsmiljø og økt tilfredshet med skolen.

Olweus-programmet baserer seg på fire prinsipper: 

• Skape et varmt og støttende voksenmiljø
• Sette klare grenser for hva som er akseptabel atferd 
• Sanksjonere på en ikke-fiendtlig og ikke-fysisk måte når uakseptabel atferd skjer 
• Voksne på skolen og i hjemmet skal være tydelige (autorative) i sine roller som oppdragere

I tillegg til Olweus-programmet mot mobbing nevnes flere andre programmer, blant annet to andre norske - ZERO-programmet og Respekt, og et finsk program – KiVa. Det foreligger undersøkelser og evalueringer som tyder på at også disse programmene fører til en nedgang i mobbing blant elevene.

Forskningsbaserte anbefalinger

Rapporten ”Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger”, er utarbeidet av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Rapporten ble offentliggjort 17. januar.

Anbefalingene i rapporten bygger på enkeltundersøkelser fra Norge og de andre nordiske landene, og på litteraturoppsummeringer av forskning internasjonalt. På mange områder foreligger det lite forskning om tiltak. Når kunnskapsgrunnlaget har vært svakt, peker rapporten på tiltak som bør utvikles eller videreutvikles og evalueres vitenskapelig.

I rapporten er tiltakene fargekodet ut fra hvor godt forskningsgrunnlaget er. Anbefaling av mobbeprogrammer i skolen har fått ”beste” fargekode som er blå. Det betyr at anbefalingen bygger på gode studier som er publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering.

De ti viktigste forebyggende tiltakene i rapporten

Her følger de ti tiltakene som Folkehelseinstituttet anser som viktigst: 

• Høy sysselsetting. Arbeidsledighet er en sterk risikofaktor for psykiske problemer.
  Mot dette er konjunkturpolitikken og arbeidsmarkedspolitikken de viktigste grepene, samt tiltak som kan redusere sykefravær og uføretrygding. 
• Helsefremmende skoler. En helsefremmende skole er kjennetegnet ved et miljø hvor
  elevene ikke blir mobbet, hvor de er del av et fellesskap med jevnaldrende og hvor de opplever å mestre skolearbeidet. Mobbing er en sterk risikofaktor for psykiske problemer hos barn og unge. Flere programmer mot mobbing og atferdsproblemer har god effekt og anbefales gjennomført fortløpende i alle grunnskoler i Norge. 
• Høykvalitetsbarnehager. Småbarns psykiske helse formes av den daglige omgang de har med andre mennesker. Barnehager av høy kvalitet har en rekke psykisk helsefremmende effekter for de fleste barn. Alle førskolebarn bør ha tilbud om en lett tilgjengelig, økonomisk overkommelig barnehage av høy kvalitet. 
• Forebyggende tiltak på eldresentre. Eldresentrene bør videreutvikles på en slik
  måte at de fremmer psykisk helse og forebygger ensomhet, fysisk inaktivitet og depresjon.
  Psykisk helsefremmende og forebyggende tiltak blant eldre er et forskningssvakt område av stor samfunnsmessig betydning. Det er behov for en egen utredning av hvilke universelle, selektive og indiserte tiltak som bør utvikles og effektevalueres for eldre. 
• Hjemmebesøk til førskolebarn. Mishandling av barn er en sterk risikofaktor for
  senere psykiske problemer. Hjemmebesøksprogrammer for å identifisere barn som blir mishandlet og redusering av dette problemet bør iverksettes i kommunene. Mangelfulle foreldreferdigheter og særlig utfordrende foreldreoppgaver er risikofaktorer for senere psykiske problemer hos barnet. Programmer som styrker foreldreferdigheter bør tilbys alle familier med førskolebarn. Særlig viktig er det å gjennomføre programmer for å identifisere og hjelpe familier som utsettes for mange belastninger og familier der det er barn med funksjonshemminger eller begynnende symptomutvikling. 
• Arbeid med bistand. Arbeidsledighet er en sterk risikofaktor for psykiske problemer.
  Det er også en risikofaktor for unødige negative konsekvenser av å leve med en psykisk lidelse. På individnivå har programmer som ”Arbeid med bistand” vist god effekt. Slike programmer bør være tilgjengelige i alle kommuner. 
• Grupper, kurs og programmer for mestring av angst og depresjon. Støttegrupper,
  selvhjelpsgrupper og pedagogiske (psykoedukative) programmer (f. eks. kurs i mestring av depresjon og internettbaserte programmer) kan både forebygge og redusere symptomer på depresjon. Slike grupper og programmer bør være tilgjengelige i alle kommuner. Skoleprogrammer og bedriftsprogrammer mot angst og depresjon bør videreutvikles og testes med utgangspunkt i de mest vellykkete nordiske programmene og gjøres tilgjengelige for skoler og arbeidsplasser. 
• Programmer for forebygging av søvnproblemer. Søvnproblemer er kanskje landets
  mest utbredte og undervurderte folkehelseproblem og er også debutproblem ved de fleste psykiske lidelser. Søvnrestriksjon, stimuluskontroll, avslappingsteknikker og søvnhygiene har vist seg å være svært effektive teknikker ved behandling av søvnproblemer. På grunnlag av dette bør programmer for forebygging av søvnproblemer utvikles og testes. 
• Sterk evalueringsforskning. Evaluering av forebyggende tiltak må være
  forskningsbasert og omfatte både iverksetting (implementering), virkning (effekt), lønnsomhet (kostnad-nytte) og om folk vil ha dem (brukertilfredshet). I tillegg til å styrke etablerte forskningsmiljøer er det behov for en nasjonal enhet for evalueringsforskning. Viktige oppgaver for en nasjonal enhet vil blant annet være å bistå kommuner og fylkeskommuner med uttesting av lovende tiltak, å kvalitetssikre og videreutvikle eksisterende tiltak, samt å evaluere større programmer. En slik enhet må samarbeide nært med andre forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt. For å styrke forskning om tiltak og virkemidler og for å stimulere til samarbeid mellom forskningsmiljøene, bør det i tillegg etableres et nytt forskningsprogram i Norges forskningsråd.

I kapitel fem i rapporten listes alle de 50 tiltakene opp.