Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Nyhet

Hørselstap svekker ikke partners psykiske helse

Ektefeller og samboere til personer med hørselstap har ikke redusert livstilfredshet og dårligere psykisk helse enn andre. Det viser en ny undersøkelse fra Folkehelseinstituttet. Undersøkelsen er en forløper til et større planlagt prosjekt som skal se på omsorgsbyrden ved det å være pårørende til personer med ulike fysiske og psykiske sykdommer og handikap.

Illustrasjonsfoto, øre, nærbilde. Colourbox
Illustrasjonsfoto, øre, nærbilde. Colourbox
Tidligere forskning har vist at hørselstap kan ha flere negative konsekvenser for dem som opplever det i form av for eksempel depresjon og redusert livstilfredshet. Målet med denne studien var å undersøke om slike negative konsekvenser også oppleves av ektefeller og samboere til de hørselshemmede sammenlignet med resten av befolkningen.

Det er ikke gjort mange studier på dette temaet tidligere, og de fleste er basert på små, kliniske undersøkelser med utvalg fra hørselsklinikker. Funnene fra de tidligere studiene tyder på at det å være gift/samboer med en hørselshemmet kan være emosjonelt belastende.

Denne undersøkelsen, basert på et omfattende datamateriale fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), viser derimot at dette ikke nødvendigvis er tilfelle når sammenhengene studeres i en større befolkning. De nye funnene viser altså at dårligere mental helse og lavere subjektivt velvære sannsynligvis ikke er konsekvenser av det å ha en hørselshemmet partner. Dette gjelder for både mannlige og kvinnelige partnere.

- Selv om denne undersøkelsen ikke fant noen sterk sammenheng mellom hørsel og partneres mentale helse betyr ikke dette at det ikke finnes personer som opplever negative emosjonelle konsekvenser av å leve med en hørselshemmet person. Det kan finnes undergrupper av partnere til hørselshemmede som kan oppleve situasjonen veldig belastende, sier stipendiat Helga Ask ved Folkehelseinstituttet.

Anbefaler objektiv audiometrisk måling av hørsel i videre studier

I denne undersøkelsen har forskerne benyttet et objektivt, audiometrisk mål på hørsel. Tidligere studier har ofte basert seg på selvrapportert hørselsmål uten objektive mål på faktisk hørsel. Forskerne fant at man får ulike resultater når man måler hørselstap med audiometrisk mål enn med selvrapportert hørsel.

- De forskjellige resultatene ved bruk av de to ulike hørselsmålene forteller oss at audiometrisk målt hørsel og selvopplevd hørsel reflekterer to forskjellige ting. Det er stor usikkerhet i hva man faktisk måler når man ber noen rapportere selv hvor godt de hører. Selvrapportert hørsel kan delvis reflektere en persons rapporteringsstil, at glade personer ofte rapporterer det meste positivt, mens deprimerte personer rapporterer det meste negativt, også sin egen hørsel, sier Helga Ask.

Konklusjonen er at det i studier av hørsel og mental helse vil være mest fruktbart å anvende et objektivt audiometrisk hørselsmål.

Hva betyr resultatene?

De demografiske endringene i samfunnet, som fører til aldring av befolkningen, vil ha flere konsekvenser for folkehelsen, blant annet en økning i antall hørselshemmede og deres partnere. For å forberede seg på disse endringene er det viktig å vite hvor man trenger ekstra ressurser og hvem som har behov for hjelp og støtte. Befolkningsstudier på opplevelsen av å være pårørende til mennesker med forskjellige funksjonsnedsettelser, deriblant hørsel, er viktige for å kartlegge situasjonen.

Denne studien inngår i Folkehelseinstituttets planlagte satsing på forskning på omsorgsbyrde ved det å være pårørende til personer med forskjellige fysiske og psykiske sykdommer. Kjennskap til forskjellige nivå av omsorgsbyrde og hva som fører til problemer for familiemedlemmer kan være viktig for å tilrettelegge og rette helsefremmende tiltak til familier der de er mest nødvendige.

Datamaterialet

Dataene i denne undersøkelsen er hentet fra Hørselsundersøkelsen i Nord-Trøndelag, som er en del av HUNT, og fra HUNT for øvrig.

I 1995 ble alle innbyggere over 19 år i 17 av de 24 kommunene i Nord-Trøndelag invitert til å bli med i Hørselsundersøkelsen.

Hørselsundersøkelsen ble utført av Folkehelseinstituttet. Av 21 496 inviterte par var det 63,6% (13 078) av parene som deltok, noe som gjør undersøkelsen til verdens største i sitt slag. I aldersgruppen under 45 år var det veldig få deltakere med dårlig hørsel, derfor ble denne gruppen ekskludert fra undersøkelsen. De resterende parene ble koblet sammen slik at det var mulig å undersøke effekten av den enes hørsel på den andres mentale helse.

Hørsel ble målt audiometrisk. Dette gjøres ved å presentere et stort antall av lyder av ulik styrke og frekvens på hvert av ørene til deltakerne. Den som ble undersøkt trykket på en knapp når han/hun oppfattet lyden. Ved gjentatte forsøk fant man ut hvor svake lyder som ble oppfattet for de ulike frekvensene og for hvert av ørene.

Selvrapportert hørsel ble målt med to spørsmål besvart på to forskjellige tidspunkt, et hjemme før undersøkelse og et i løpet av undersøkelsen.

I tillegg ble det registrert demografisk informasjon om alder og utdannelse (sosioøkonomisk status). Disse faktorene kan påvirke både hørsel og partneres mentale helse, og det ble derfor kontrollert for effekten av disse faktorene. Det ble også sjekket hvorvidt effekten av hørselen på partnerens mentale helse var avhengig av hørselsnivået til partneren selv, noe man for øvrig ikke fant. Alle sammenhengene ble testet både ved å se på audiometrisk hørsel og selvrapportert hørsel.

Ref: Ask H, Krog NH, Tambs K. Impact of hearing impairment on spousal mental health: the Nord-Trøndelag Health Study. The European Journal of Public Health 2009; doi: 10.1093/eurpub/ckp176.