Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel i nettpublikasjon

12. Sykdomsfremkallende mikrober, parasitter og prioner i næringsmidler

Det registreres årlig flere tusen tilfeller av mat- og vannbårne, smittsomme sykdommer i Norge, men det er store mørketall. Det reelle antall tilfeller er sannsynligvis langt høyere. En betydelig andel av pasientene smittes utenlands. Det endemiske nivå er svært lavt sammenlignet med de fleste andre land.

Mat
Colourbox.com

Hopp til innhold

Oppsummering

  • Kritiske effekter
    Mat- og vannbårne infeksjoner: Bakterier: Diarésykdommer, generelle infeksjoner, bivirkninger. Virus: Diarésykdommer, hepatitt. Encellede parasitter: Diarésykdommer, toksoplasmose
    Mikrobielle intoksikasjoner: Mat- og vannbårne bakterietoksiner, mugg- og algetoksiner: Diarésykdommer, botulisme, vaskulære reaksjoner, PSP, DSP
    Mat- og vannbårne infestasjoner (marksykdommer): Flercellete parasitter: Blant annet trikinose og ekinokokkose
    Prionsykdommer: Prioner:
    vCJS (en variant av Creutzfeldt-Jacobs sykdom, den menneskelige formen for kugalskap)
  • Følsomme grupper
    Barn, skrøpelige eldre, personer med svekket allmenntilstand, immunsupprimerte, gravide (gjelder spesielt toksoplasmose og listeriose)
  • Omfang
    Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS)
    : (Antall sykdomstilfeller meldt per år, 2008-2014)
    Mat- og vannbårne infeksjoner: Bakterielle infeksjoner:4500-5500. Det reelle antall syke er langt høyere, de fleste er smittet utenlands. Virale infeksjoner: Norovirus-infeksjon er svært vanlig, men er ikke meldingspliktig. Hepatitt A: 20-75 tilfeller, de fleste smittet utenlands. Infeksjoner med encellete parasitter: De fleste er ikke meldingspliktige. Kryptosporidiose og giardiasis er antagelig vanlig. Det fødes årlig inntil 50 barn med toksoplasmose. Mikrobielle intoksikasjoner: Ikke meldingspliktige, med unntak av botulisme der det årlig registreres færre enn fem tilfeller. Mat- og vannbårne infestasjoner (marksykdommer):De fleste er ikke meldingspliktige. Enkelte tilfeller smittet utenlands, inkludert blant nyankomne innvandrere.
    Prionsykdommer:
    vCJS (den menneskelige formen for kugalskap) er aldri påvist i Norge.
    Vevbasert system for utbruddsvarsling (Vesuv):Varslingssystemet registrerer 40-70 utbrudd av næringsmiddelassosiert sykdom hvert år. Det reelle antall er langt høyere.

Mat- og vannbårne sykdommer forårsaket av smittestoffer - definisjoner

Sykdom som forårsakes av smittestoffer i mat eller drikkevarer (herunder også drikkevann) deles inn slik:

  • Mat- og vannbårne infeksjoner er sykdom som oppstår ved konsum av næringsmidler som inneholder levende, sykdomsfremkallende bakterier, virus eller encellede parasitter.
  • Mat- og vannbårne, mikrobielle intoksikasjoner er sykdom som oppstår ved konsum av næringsmidler som inneholder toksiner produsert av enkelte bakteriearter og muggsopp under vekst i næringsmidlet, eller av alger.
  • Mat- og vannbårne infestasjoner (marksykdommer) skyldes flercellete parasitter (flatmark, rundmark og ikter).
  • Matbårne prionsykdommer er forårsaket av prioner – smittestoffer av proteinnatur som fører til vevsnedbrytende, dødelige hjernesykdommer. Den eneste kjente prionsykdommen man vet smitter gjennom næringsmidler, er vCJS (en variant av Creutzfeldt-Jacobs sykdom, den menneskelige formen for kugalskap).

Mat- og vannbårne sykdommer er et økende internasjonalt problem

Da prinsippene for næringsmiddelhygiene ble akseptert og gradvis tatt i bruk i begynnelsen av forrige århundre, medførte dette betydelige fremskritt i kampen mot mat- og vannbårne infeksjonssykdommer, som den gang var et ytterst alvorlig problem med store menneskelige og økonomiske konsekvenser.

Sammen med en generell bedring i økonomi, levekår og særlig i sanitærhygiene, bidro bekjempelse av zoonotiske dyresykdommer og innføringen av en rekke næringsmiddelhygieniske metoder som offentlig kjøttkontroll, pasteurisering av melk og desinfeksjon av drikkevann, til en drastisk reduksjon i antall tilfeller av denne typen sykdommer i den industrialiserte del av verden.

Likevel er smittsomme sykdommer som spres gjennom mat og vann fremdeles blant de aller vanligste årsakene til sykdom og død i verden. I utviklingslandene forekommer årlig en milliard tilfeller av akutt mage-tarminfeksjon og flere millioner dødsfall som vesentlig skyldes forurenset mat og vann.

Problemet er på ingen måte ensidig knyttet til utviklingslandene. I løpet av de siste 40 årene har mat- og vannbårne infeksjonssykdommer fått fornyet aktualitet som et alvorlig og økende helseproblem i den industrialiserte del av verden. Det er grunnlag for å mene at forekomsten av mat- og vannbårne intoksikasjoner også har økt, men det er først og fremst for infeksjonssykdommene at økningen er godt dokumentert.

Til tross for de betydelige hygieniske fremskritt tidligere i forrige århundre, har antallet enkelttilfeller og utbrudd med mat- og vannbårne infeksjoner på nytt økt kraftig i den vestlige verden. Situasjonen er blitt karakterisert som et alvorlig problem med store helsemessige, økonomiske, handelsmessige og politiske konsekvenser. Problemet er knyttet til:

  • Oppblussing av en rekke infeksjonssykdommer som tidligere var under kontroll (særlig salmonellosene)
  • Fremvekst av en rekke sykdommer som ble oppdaget etter verdenskrigen (bl.a. campylobacteriose og sykdom forårsaket av enterohemoragisk Escherichia coli (EHEC - som fremkaller tarmblødning, av og til også nyresvikt)
  • Økt forekomst av smittestoffer med nye kombinasjoner av virulensegenskaper (f.eks. EHEC og andre tarmpatogene E. coli)
  • Utvikling av bakteriestammer med økt evne til vekst og overlevelse tilpasset nye metoder for oppbevaring og produksjon av matvarer
  • Økt resistens mot antibiotika og desinfeksjonsmidler

Norge har vært mindre berørt av denne utviklingen enn de fleste andre europeiske land, takket være blant annet målrettet, effektive bekjempelse av smittestoffer i husdyrpopulasjonene gjennom en snart 150-årig tradisjon, et godt utbygd Mattilsyn og et sterkt importvern som begrenser importen av kjøtt, levende dyr og dyrefôr.

Norge har fremdeles en av Europas laveste forekomster av smitte fra matvarer og dyr. Det kan hevdes at maten og drikkevannet i Norge aldri har vært tryggere når det gjelder forekomst av smittestoffer: De farligste sykdommene er utryddet (brucellose, storfetuberkulose, miltbrann, trikinose, kolera og tyfoidfeber), økningen vi så etter verdenskrigen har til dels flatet ut (selv om campylobacteriose og EHEC-infeksjoner fortsatt øker), og det er stor oppmerksomhet rundt mattrygghet blant myndighetene.

Men, konsekvensene er store dersom hygienen svikter, fordi mat i økende grad omsettes på et internasjonalt marked, slik at smitte kan spres på tvers av landegrensene og til langt flere konsumenter enn tidligere (se nedenfor). Med fremveksten av store, sentraliserte produksjonsanlegg er smittestoff av og til blitt spredt til millioner av mennesker, og har ført til omfattende sykdomsutbrudd i flere land.

Årsakene til økningen

Selv om en del av den registrerte økningen uten tvil skyldes bedre rapportering og mer følsomme diagnostiske metoder, er dette på langt nær tilstrekkelig til å forklare problemet. Årsaken er først og fremst en reell økning i forekomsten av sykdomsfremkallende mikrober i næringsmidler, husdyr og dyrefôr som en konsekvens av forandringer i husdyrhold, næringsmiddelproduksjon og handelsmønstre som fant sted etter verdenskrigen, og som favoriserer spredning, overlevelse og vekst av patogener:

  • Økt internasjonal handel med næringsmidler, husdyr og dyrefôr
  • Økt industrialisering, sentralisering og effektivisering av husdyrhold, slakting og næringsmiddelproduksjon, for å dekke etterspørselen i en befolkning med større velstand og økt kjøpekraft
  • Nye metoder for produksjon, oppbevaring og tilberedning av næringsmidler (f.eks. pakking i modifisert atmosfære, bruk av mikrobølgeovn, flere rå produkter)
  • Økt bruk av storkjøkkensystemer

En rekke forandringer i forbrukernes vaner, krav og kunnskaper, og i befolkningens sammensetning, har bidratt til å forsterke problemet:

  • Økt reisetrafikk på tvers av landegrensene til områder med større smittepress
  • Endrede spisevaner (mer «fast food», ferdigmat, catering, storkjøkkenmat). Større utvalg av eksotiske og «etniske» matvarer, som nordmenn ikke sjelden tilbereder på andre måter enn tiltenkt
  • Økt krav om ferske, «sunne», «naturlige» og «økologiske» matvarer med et minimum av tilsetningsstoffer og konserveringsmidler, noe som paradoksalt nok har ført til anvendelse av produksjons- og konserveringsprosesser som ikke alltid er helsefremmende (f.eks. upasteurisert melk)
  • Demografiske forandringer (flere eldre, økt institusjonalisering av eldre og syke, flere små husholdninger, endring i familiemønstre, flere utearbeidende voksne med mindre tid til matlaging, og økt innvandring)
  • Økt antall personer med redusert immunforsvar på grunn av underliggende sykdommer eller immunsupressiv behandling
  • Mangelfulle kunnskaper om kjøkkenhygiene
  • Fremmedgjøring og mistillit overfor landbruk og matproduksjon, som gjør at forbrukerne tar valg som ikke alltid er rasjonelle

Helseeffekter

Omfang og samfunnsøkonomiske konsekvenser

Mat- og vannbårne infeksjoner og intoksikasjoner er den nest hyppigste årsak til sykelighet i Europa, etter luftveisinfeksjonene. Mens publikum og pressgrupper ofte fokuserer på sykdom forårsaket av kjemiske forbindelser (tilsetningsstoffer, miljøgifter, medisinrester, hormoner, vekstfremmende stoffer, plantevernmidler, radioaktivitet o.l.), er det først og fremst for de mikrobielt betingete sykdommene at man kan dokumentere store helseeffekter.

Slike sykdommer er vanlige og manifesterer seg som oftest som diaré. I motsetning til i utviklingslandene er slike sykdommer sjelden dødelige i den industrialiserte del av verden; langt de fleste får en selvbegrensende, akutt mage-tarminfeksjon som unntaksvis krever sykehusinnleggelse eller antibiotikabehandling.

Alvorligere ytringsformer og dødsfall forekommer imidlertid, og opptrer særlig hos spesielt utsatte grupper som små barn, skrøpelig eldre, gravide, fostre og personer med nedsatt immunforsvar. Det er også en økende bevissthet om at disse sykdommene kan være årsak til alvorlige, av og til kroniske, følgetilstander (bivirkninger).

For enkelte mat- og vannbårne infeksjoner er dødeligheten og/eller forekomsten av alvorlige bivirkninger langt høyere enn det som er vanlig for denne typen sykdommer. Eksempler på dette er sykdom forårsaket av parasitten Toxoplasma gondii, samt bakteriene Listeria monocytogenes, Clostridium botulinim, Yersinia enterocolitica og enterohemoragisk E. coli.

Det er vanskelig å anslå nøyaktig hvor mange som rammes av mat- og vannbårne infeksjoner og intoksikasjoner. Selv i land med et godt utbygget registreringssystem, er det en betydelig underrapportering. Antallet rapporterte tilfeller utgjør bare toppen av et isfjell, vesentlig fordi hovedtyngden av pasientene ikke går til lege, noe de vanligvis heller ikke har behov for. For flere av sykdommene er det diagnostiske tilbudet mangelfullt.

I Nederland og USA er det imidlertid utført grundige studier for å beregne det reelle antall syke. I Nederland mener man at det årlig er 300 000 tilfeller av akutt mage-tarminfeksjon per million innbyggere. I USA har man beregnet at det årlig forekommer 48 millioner tilfeller, 128 000 sykehusinnleggelser og 3000 dødsfall som skyldes mat- og vannbårne sykdommer, herunder sykdom forårsaket av kjemiske fremmedstoffer og ukjente agens. Av disse kan 9,4 millioner tilfeller, 56 000 innleggelser og 1400 dødsfall, tilskrives 31 kjente, mikrobielle patogener. Kunnskaper om forekomsten av mat- og vannbårne infeksjoner og intoksikasjoner i Norge er presentert senere i dette kapitlet (se Risikokarakterisering).

Nedenfor følger en oversikt over sykdommer som kan overføres gjennom næringsmidler, og som er aktuelle i Norge. Flere detaljer finnes i Smittevernboka utgitt av Folkehelseinstituttet. Denne inneholder blant annet beskrivelser av infektiv dose, inkubasjonstid, symptomer, varighet, aktuelle smittekilder og epidemiologiske forhold ved smittsomme sykdommer, inkludert mat- og vannbårne sykdommer og zoonoser. Opplysningene er tilpasset norske forhold. Smittevernboka foreligger som nettbasert veileder på Folkehelseinstituttets nettsider:

Sykdom som skyldes bakterier

Det er flere titalls bakteriearter som kan forårsake mat- og vannbårne sykdommer hos mennesker. På langt nær alle er aktuelle i Norge. Det er vanlig å inndele sykdommene i infeksjoner og intoksikasjoner, men en slik grov inndeling gjenspeiler på ingen måte det store mangfold som eksisterer når det gjelder sykdomsmekanismer og tilsvarende sykdomsbilder.

Med utgangspunkt i sykdomsmekanismer og graden av interaksjon med verten, kan man skille mellom fem hovedgrupper av bakterier (nedenfor). Sykdom forårsaket av bakteriene som tilhører gruppe 1, omtales vanligvis som bakterielle intoksikasjoner, mens sykdom som skyldes bakteriene i de øvrige gruppene (2-5) ofte klassifiseres som bakterielle infeksjoner, til tross for de store forskjellene mellom gruppene.

Gruppe 1: Til denne gruppen hører bakterier som produserer toksiner under vekst i næringsmidler (preformerte toksiner). Toksinene forårsaker sykdom ved konsum av næringsmidlet, ofte etter at bakterien selv er drept av varmebehandling. Sykdommene er karakterisert ved kort inkubasjonstid (som regel < 6 timer) og kort varighet (< 1 døgn), vanligvis med oppkast som dominerende symptom, sjelden med feber. Dette er de klassiske matbårne intoksikasjonene («matforgiftning»).

Bakterien Staphylococcus aureus er den mest kjente årsaken. Dersom matvarer oppbevares i flere timer ved temperaturer der slike bakterier kan formere seg, danner de et toksin som ikke inaktiveres selv om maten senere kokes eller stekes.

Bakterien Clostridium botulinum som forårsaker den alvorlige sykdommen botulisme, hører også med til denne gruppen. Denne sykdommen, som er forbundet med en betydelig dødelighet, skiller seg imidlertid fra de øvrige i gruppe 1, ikke bare ved sine alvorlige symptomer, med også ved forholdsvis lang inkubasjonstid (12-72 timer) og lang varighet (flere dager). Dersom bakterien får vokse under fravær av oksygen, kan den i enkelte typer matvarer (bl.a. rakfisk) produsere et potent toksin som virker på reseptorer i sentralnervesystemet og forårsaker karakteristiske nevrologiske symptomer.

Gruppe 2: Denne gruppen omfatter sporedannende bakterier som produserer såkalte enterotoksiner (tarmtoksiner) ved vekst eller sporedannelse i tarmhulen uten binding til eller kolonisering av tarmepitelet. Sykdommene er karakterisert ved moderat inkubasjonstid (vanligvis 6-16 timer) og kort varighet (< 1 døgn), vanligvis med diaré som dominerende symptom. Denne typen sykdommer forårsakes av bakteriene Clostridium perfringens og enkelte varianter av Bacillus cereus.

Gruppe 3: Bakteriene som tilhører denne gruppen, produserer enterotoksiner etter binding til og kolonisering av tarmepitelet. De trenger ikke inn i slimhinnen og ødelegger den ikke. Sykdom forårsaket av disse bakteriene er vanligvis karakterisert ved vandig (sekretorisk) diaré av flere dagers varighet, sjelden med feber eller andre allmennsymptomer (bortsett fra de som er direkte knyttet til tap av væske og salter). Inkubasjonstiden varierer fra noen få timer til flere dager. Sykdommen kolera som forårsakes av bakterien Vibrio cholerae, hører til denne gruppen sammen med blant annet enkelte toksinproduserende varianter av Escherichia coli.

Gruppe 4: Denne gruppen omfatter invasive bakterier som binder seg til og trenger inn i tarmepitelet, og som hovedsakelig forårsaker lokaliserte infeksjoner begrenset til tarmen og dens tilhørende lymfatiske vev. Mange av disse bakteriene produserer i tillegg ett eller flere enterotoksiner (tarmtoksiner); enkelte av disse har cytotoksisk (celleskadende) effekt. Sykdommene er vanligvis karakterisert ved diaré som dominerende symptom, ofte med feber og andre allmennsymptomer. Inkubasjonstiden er som regel flere dager, men kan være kortere. Varigheten av sykdommen er flere dager, ofte 1-2 uker.

Disse bakteriene kan unntaksvis gi lokaliserte infeksjoner i andre organer eller alvorlige, generaliserte infeksjoner, særlig hos spesielt utsatte personer (små barn, gamle og personer med svekket immunforsvar). Eksempler på bakterier innen denne gruppen er: Salmonella (med unntak av Typhi og Paratyphi), Shigella, Campylobacter og Yersinia.

Gruppe 5: Til denne gruppen hører invasive bakterier som trenger gjennom tarmoverflaten, og som vanligvis spres via blodet til andre organer hvor de forårsaker generaliserte infeksjoner. Dødeligheten er betydelig høyere enn for de andre gruppene. Sykdommer av denne typen er som regel karakterisert ved uttalte systemiske symptomer med sterkt redusert allmenntilstand, ofte med høy feber og sepsis («blodforgiftning»). Inkubasjonstiden er lang (ofte flere uker). De viktigste bakteriene innen denne gruppen er: Salmonella Typhi, Salmonella Paratyphi og Listeria monocytogenes.

Sykdommer som skyldes virus

Næringsmidler kan være smittekilde for flere forskjellige virus, som alle smitter direkte eller indirekte fra menneskets avføring. Enkelte virus kan også smitte gjennom oppkast. I motsetning til de fleste bakterier som forårsaker mat- og vannbårne sykdommer, kan virus ikke formere seg i næringsmidler. Sykdom kan likevel oppstå fordi inntak av et lavt antall viruspartikler er tilstrekkelig.

Virus kan overføres via matvarer, drikkevann og drikkevarer som er forurenset av tarminnhold fra smittebærende personer. Direkte smitte fra person til person eller indirekte smitte via gjenstander er imidlertid den vanligste smittemåten for en rekke av de virus som kan overføres gjennom næringsmidler. Slike virus kan forårsake mange forskjellige sykdommer, hvor akutt mage-tarminfeksjon er langt den vanligste ytringsformen.

Norovirus er den vanligste årsaken til virusbetinget mage-tarminfeksjon. Sykdommen («omgangssyke») er karakterisert ved moderat inkubasjonstid (noen timer til et par dager) og forholdsvis kort varighet (12-48 timer). Norovirus er en langt vanligere årsak til mat- og vannbårne mage-tarminfeksjoner enn det som registreres, fordi sykdommen er forholdsvis mild slik at få oppsøker lege, og fordi undersøkelse av avføringsprøver med henblikk på virus ikke utføres rutinemessig ved medisinske laboratorier, men må rekvireres spesielt. Det er grunnlag for å mene at norovirus er ansvarlig for en stor andel av de mat- og vannbårne, særlig vannbårne, infeksjonssykdommene i vårt land, så vel som i andre industrialiserte land.

Hepatitt A er en virusinfeksjon som kan forårsake leverbetennelse («gulsott»). Hepatitt A gir vanligvis full restitusjon uten leverskade. Dødeligheten hos tidligere friske personer er < 1 ‰, høyere hos personer over 50 år, og hos personer med leversvikt inntil 2 %. Siden 1950-tallet har de fleste tilfellene i Norge blitt importert etter opphold i endemiske områder, med enkelte sekundærtilfeller etter hjemkomst til Norge.

Spesielle grupper kan gjennom sin atferd være utsatt for lokale utbrudd. Utbrudd blant injiserende stoffmisbrukere og menn som har sex med menn rapporteres regelmessig i mange europeiske land. I Norge er landsomfattende utbrudd i stoffmisbrukermiljøer registrert i 1980-85, 1988 og 1995-99, og i homofile miljøer i 1997-98 og 2004.

Mat- og vannbårne utbrudd er i dag svært sjelden i Norge. To små, lokale vannbårne utbrudd er rapportert siden 1975. Et mindre, matbårent utbrudd ble rapportert fra en oljeplattform i Nordsjøen 2000. I 2013 var det et utbrudd i de nordiske land sannsynligvis forårsaket av importerte, fryste jordbær. I Norge ble det påvist fem tilfeller. I 2014 ble det oppdaget et utbrudd som ble sporet til importert, fryst skogsbærkake. Det ble registrert 33 sykdomstilfeller i vårt land.

Sykdommer som skyldes encellede parasitter

En rekke encellede parasitter kan overføres til mennesker via næringsmidler, enten ved konsum av kjøttvarer som inneholder vevscyster eller ved direkte eller indirekte kontakt med avføring fra smittebærende mennesker eller dyr. Protozoene Toxoplasma gondii, Sarcocystis hominis og Sarcocystis suihominis danner cyster i kjøtt og indre organer, og disse parasittene kan overføres når slike matvarer blir spist rå eller uten fullstendig varmebehandling.

Protozoene Giardia duodenalis, Cryptosporidium spp., Cyclospora cayetanensis, Entamoeba histolytica, Isospora belli og Balantidium coli forekommer i tarmen hos mennesker og dyr, og motstandsdyktige stadier skilles ut med avføringen. Disse parasittene kan overføres til nye individer både ved direkte kontakt eller indirekte via næringsmidler, inkludert drikkevann, forurenset med avføring.

Toxoplasma gondii kan overføres både ved hjelp av vevscyster og et stadium som skilles ut i avføringen fra smittebærende katter. Denne parasitten forårsaker sykdommen toksoplasmose som kan gi alvorlige fosterskader, dersom gravide kvinner smittes for første gang under svangerskapet. I Norge blir gjennomsnittlig 0,2 % av alle gravide smittet på denne måten. Personer som er smittet tidligere i livet, har antistoffer som beskytter mot sykdommen. Det fødes inntil 50 barn med toksoplasmose hvert år.

Sykdom forårsaket av de andre parasittene nevnt ovenfor er hovedsakelig ervervet i utlandet. Men, forskning viser at Giardia og Cryptosporidium, som vesentlig forårsaker diaré, antagelig er langt vanligere i vårt land enn det som blir registrert. Det er ikke tvil om at cryptosporidiose og giardiasis underdiagnostiseres betydelig. Undersøkelse av avføringsprøver med henblikk på parasitter utføres ikke rutinemessig ved medisinske laboratorier, men må rekvireres spesielt, og parasittdiagnostikk rekvireres sjelden for andre enn pasienter som har vært utenlands.

Data fra en kartleggingsstudie av forekomsten av Giardia og Cryptosporidium i kloakk fra renseanlegg i blant annet Oslo og Trøndelag, indikerer at infeksjon med disse parasittene er ganske utbredt. Det er rapportert noen få sykdomsutbrudd med disse to parasittene i Norge. Kontaminert drikkevann eller kontaktsmitte har vært de sannsynlige årsakene. Ved et utbrudd av giardiasis i Bergen i 2004 ble flere tusen personer syke etter at en drikkevannskilde ble forurenset med kloakk.

Sykdommer som skyldes flercellede parasitter (marksykdommer)

Marksykdommer (også ofte kalt ormesykdommer eller helmintoser) er et samlebegrep for en rekke parasittsykdommer som skyldes ulike flercellete dyr som har tilhold i vev eller slimhinner. Verdens helseorganisasjon beregner at ca. en tredel av jordas befolkning er infisert med mark, og at ca. 300 millioner av disse, hovedsakelig barn, er syke pga. sin markinfeksjon. De fleste markene har forekommet i store deler av verden, men etter bedring av de hygieniske forholdene er nå kun få typer endemisk i industrialiserte land. Andre typer kan bli importert gjennom innvandring og turisme, men fører sjelden til videre spredning.

Felles for de fleste marker er at de kommer inn i tarmen gjennom munnen eller huden, har deler av sin livssyklus i tarmen og skiller ut mark, egg eller cyster i avføringen. De fleste marker forårsaker ikke diarétilstander. Marksykdommer er svært sjeldne i Norge i dag. Med unntak av trikinose og ekinokokkose er ikke marksykdommene meldingspliktige. Enkelte tilfeller av ekinokokkose er beskrevet hos nyankomne innvandrere, og det er påvist antistoffer hos reveforskere på Svalbard. Siden 1995 er det registrert to tilfeller av trikinose, begge smittet utenlands. Siste innenlandstilfelle av trikinose hos mennesker i Norge var i 1980.

Sykdommer som skyldes muggsopptoksiner

Blant de flere tusen arter muggsopp som finnes, er det bare et fåtall som kan danne toksiner. Mange arter er imidlertid ikke fullstendig undersøkt. De viktigste toksinproduserende artene finnes innen slektene Penicillium, Aspergillus og Fusarium. Se også:

Sykdom som skyldes marine algetoksiner

En rekke marine alger produserer toksiner som kan føre til forgiftning hos mennesker ved konsum av skjell og skalldyr fra farvann der toksinproduserende alger finnes i vannmassene. «Paralytic shellfish poisoning» (PSP) skyldes toksiner som hovedsakelig produseres av alger innen slekten Alexandrium, men også andre alger kan være involvert. «Diarrhoeic shellfish poisoning» (DSP) er et betydelig, verdensomspennende problem som har økt i omfang siden 1970-årene. Toksinene kan produseres av flere forskjellige alger, i Norge hovedsakelig innen slekten Dinophysis. Se også:

Sykdom som skyldes toksinproduserende blågrønnalger

Av ca. 2000 kjente arter av blågrønnalger (cyanobakterier) har man påvist rundt 40 som kan produsere toksiner. Se omtale under:

Matvareforgiftning som skyldes histamin og andre biogene aminer

Mange bakterietyper som forekommer i mat, enten som normalflora eller som forurensningsflora, kan under vekst i matvarene danne enzymer som omdanner aminosyrer til biologisk aktive aminer. Histamin, som dannes ved nedbrytning av aminosyren histidin, er den hyppigste årsaken til denne typen forgiftninger, mens andre biogene aminer, blant andre tyramin, tryptamin, serotonin, putreskin og kadaverin, langt sjeldnere er involvert.

Når histamin dannes ved mikrobiell nedbrytning i næringsmidler, produseres det imidlertid som regel samtidig flere andre biogene aminer ved lignende prosesser. Disse kan bidra til forgiftningsbildet, delvis ved sin egen virkning og delvis ved å øke histaminets toksisitet. Skombroide fisker (makrell, makrellstørje, tunfisk, o.l.) inneholder naturlig mye histidin, og det er først og fremst slike fiskearter som har vært forbundet med histaminforgiftning, selv om flere tilfeller har vært knyttet til andre fiskeslag som sardiner, sild og rakfisk.

Symptomene på histaminforgiftning inntrer oftest etter få minutter og kan inkludere symptomer både fra hud, mage-tarmkanal, sirkulasjonssystem og nervesystem. Hevelse av leppene, rødme omkring munnen og brennende følelse i halsen og munnen er de symptomene som inntrer først. Senere kan det inntre magesmerter, oppkast, diaré, slapphet, høy puls, blodtrykksfall, hodepine og skjelvinger. Symptomene er over i løpet av få timer. Dødsfall er ikke beskrevet.

I Norge rapporteres årlig 0-1 tilfeller med histaminforgiftning. Man regner med at det er en betydelig underrapportering. Fra utlandet er det beskrevet omfattende utbrudd. Mens histamin er hovedansvarlig i forbindelse med fiskeprodukter, har tyramin trolig ofte like stor betydning ved forgiftninger der ost er involvert. Tyramininnholdet i enkelte oster kan være så høyt at det i seg selv gir symptomer, i dette tilfellet i form av svettetokter, brekninger og eventuelt også hodepine. Enkelte vintyper kan inneholde så store mengder mikrobielt dannet serotonin at de fremkaller hodepine.

Sykdom som skyldes prioner

Prioner er en gruppe proteiner som i likhet med mange mikrober kan gi opphav til smittsomme sykdommer. Prioner er årsak til en rekke vevsnedbrytende, dødelige hjernesykdommer hos mennesker eller dyr, som med en felles betegnelse kalles spongiforme encefalopatier; alle har en rekke fellestrekk. Bovin spongiform encefalopati (BSE) hos storfe (også kalt kugalskap), skrapesyke (scrapie) hos småfe og Creutzfeldt-Jacobs sykdom (CJS) hos mennesker er de mest omtalte av disse sykdommene. Inkubasjonstiden varierer fra 2 til 20 år.

Prionene skiller seg fra mikrobene ved sin relativt store motstandsdyktighet mot varme og mot de kjemikalier som vanligvis brukes ved dekontaminering. Årsaken til at oppmerksomheten er blitt rettet mot disse sykdommene i de senere år, er den omfattende epidemien med BSE som siden 1986 rammet britiske storfebesetninger, og sammenhengen mellom BSE og en ny variant av Creutzfeldt-Jacobs sykdom (vCJS) hos mennesker. BSE er den eneste prionsykdommen hos dyr som kan smitte over til mennesker og gi vCJS, den eneste kjente, matbårne prionsykdommen.

Sykdommen skrapesyke (scrapie) hos småfe har vært kjent i flere hundre år. Man mener at BSE-epidemien hos storfe kan ha startet ved at produksjonen av kjøttbenmel til storfefôr, der blant annet sauekadavare inngikk, ble endret i en periode, slik at scrapie-prioner kunne overleve og overføres til andre dyr gjennom kraftfôret. Man har spekulert på om scrapie kan overføres til mennesker via sauekjøtt, men epidemiologiske studier i områder med scrapie tyder ikke på dette.

Det er grunn til å mene at risikoen for smitte med både BSE og scrapie til mennesker gjennom vanlige næringsmidler (ikke hjerne eller annet nervevev) er liten. Ifølge en norsk ekspertgruppe, anses ikke konsum av storfekjøtt eller sauekjøtt å utgjøre noen helserisiko i Norge, selv om scrapie finnes blant norske sauebesetninger. BSE er ikke påvist hos storfe i vårt land, og det er aldri påvist vCJS hos mennesker.

Spredning av antibiotikaresistente bakterier

Den globale spredning av antibiotikaresistens er et meget alvorlig problem med store helsemessige og økonomiske konsekvenser. Bruk, og til dels overforbruk, av antibiotika i humanmedisinen er den viktigste årsaken. I de senere år er det blitt dokumentert med stadig økende tyngde at antibiotikaresistens kan spres også gjennom næringsmidler. Problemet skyldes økende terapeutisk og profylaktisk bruk av antibiotika i husdyrholdet.

I tillegg kommer bruk av store mengder antibiotika som fôrtilskudd med uspesifikk, vekstfremmende effekt. Dette har bidratt til en foruroligende resistensutvikling, ikke bare hos velkjente, sykdomsfremkallende bakterier (som f.eks. Salmonella og Campylobacter), men også hos vanligvis ufarlige normalflorabakterier og opportunister som kan overføre sine resistensgener til andre mikrober.

Et kjent eksempel er utvikling av vankomycin-resistens hos enterokokker etter bruk av antibiotikumet avoparcin som veksttilskudd til fjørfe og gris. Vankomycin er et svært viktig middel ved behandling av enterokokk-sårinfeksjoner som er et betydelig problem i sykehus. Tilsetting av antibiotika som vekstfremmer i fôret er nå forbudt i EU og EØS. Forbudet har imidlertid ført til økt bruk av antibiotika for terapeutiske formål i husdyrbesetninger.

I 1994 ble det i Norge og flere andre europeiske land påvist omfattende utbrudd med shigellose forårsaket av forurenset issalat importert fra Spania. Undersøkelser viste at issalaten inneholdt en del vanligvis ufarlige tarmbakterier med antibiotikaresitensmønstre som tidligere ikke er beskrevet i Norge. I 2014 ble oppmerksomheten rettet mot meticillin-resistente gule stafylokokker (MRSA) i norske grisebesetninger og to typer resistens (ESBL og kinolonresistens) hos E. coli fra slaktekylling.

Risikokarakterisering

Forekomst av mat- og vannbårne, smittsomme i Norge

Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS)

Vår viktigste kilde til kunnskap om forekomst av mat- og vannbårne infeksjoner i den norske befolkningen er Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. MSIS er det offisielle system for overvåking av den infeksjonsepidemiologiske tilstand i vårt land. Alle leger og medisinsk mikrobiologiske laboratorier har en lovpålagt plikt til å melde tilfeller av nærmere bestemte smittsomme sykdommer til MSIS. En daglig oppdatert kopi av deler av MSIS-databasen finnes på Folkehelseinstituttets nettsider:

Her kan enhver følge utviklingen og selv lage tabeller over aktuelle og historiske data, for hver aldersgruppe, kjønn, fylke, måned og år.

MSIS registrerer epidemiologiske, mikrobiologiske og kliniske data for hver pasient. Årlig registreres om lag 5000 pasienter i Norge med forskjellige mat- og vannbårne infeksjoner. En høy andel er smittet i utlandet. Det er flere forhold som gjør det vanskelig å bestemme det reelle antall personer som er syke:

  • På langt nær alle pasienter med akutt gastroenteritt (mage-tarminfeksjon) oppsøker lege
  • Legene tar ikke alltid prøve til mikrobiologisk undersøkelse
  • Laboratoriene påviser ikke alltid en sykdomsfremkallende mikroorganisme i pasientprøvene, fordi mikrobene kan ha dødd ut under transport av prøven, eller antallet mikrober er for lavt til å kunne påvises

Graden av underrapportering varierer betydelig mellom sykdommene. Faktorer som har betydning for underrapportering, er særlig:

  • Pasientenes legesøkning og legenes prøvetakingspraksis, som begge påvirkes av blant annet sykdommens alvorlighet og pasientenes alder, kanskje også av antatt smittested (i utlandet vs. i Norge)
  • Sensitiviteten og spesifisiteten for de diagnostiske metodene som brukes ved landets medisinsk-mikrobiologiske laboratorier
  • Hvilke smittestoffer laboratoriene rutinemessig leter etter, kriteriene for å utføre en gitt diagnostikk, dersom den ikke er rutine, og hvor mange av laboratoriene som utfører diagnostikken

Slike forhold gjør det vanskelig å bestemme den relative så vel som den absolutte forekomst av sykdommene med utgangspunkt i MSIS-data. Det reelle antall personer som er syke er derfor sannsynligvis langt høyere enn det antall som registreres.

Meldingssystemet underestimerer særlig betydningen av virus, parasitter, EHEC, andre tarmpatogene E. coli, Staphylococcus aureus og sporedannende bakterier (Bacillus cereus og Clostridium perfringens). Årsaken er at undersøkelse av avføringsprøver med hensyn på slike agens ikke er rutine ved medisinske laboratorier, og for flere av disse smittestoffene kan eventuelle funn være vanskelige å vurdere. Ikke minst når det gjelder virus- og parasittbetingede mage-tarminfeksjoner antar man at det er store mørketall, blant annet fordi diagnostikken her kan være tidkrevende og kostbar, og bare utføres ved spesielle indikasjoner.

Norovirus er sannsynligvis den vanligste årsaken til infeksiøs gastroenteritt i Norge. Denne infeksjonen er ikke meldingspliktig til MSIS. Meldingssystemet registrerer heller ikke matrelatert sykdom forårsaket av Staphylococcus aureus eller sporedannede bakterier (Bacillus cereus og Clostridium perfringens), og heller ikke toksoplasmose. Utbrudd forårsaket av slike smittestoffer blir imidlertid registrert i Vesuv (se under).

Mange land har tilsvarende meldingssystemer som Norge, men fordi faktorene som påvirker meldingene varierer betydelig, er det ikke mulig å sammenligne forekomst på tvers av landegrensene. Derimot er det mulig å følge utviklingen i hvert enkelt land forutsatt at faktorene som påvirker meldingene, ikke forandres vesentlig. Som ledd i det europeiske samarbeidet melder Norge årlig forekomsten av en rekke mat- og vannbårne sykdommer til Det europeiske smitteverninstituttet (ECDC).

Tabell 1: Tilfeller meldt til MSIS av antatte mat- og vannbårne, smittsomme sykdommer i perioden 2008-2013*
Smittestoff Antall tilfeller per år i 2008-2014 Prosent smittet i Norge i 2014 **

Bakterier:

 

 

Salmonella (non-tyfoid)

1200 - 2000

23

Campylobacter spp.

2800 - 3000

47

Yersinia enterocolitica

40 - 211

79

Shigella spp.

80 - 160

14

Salmonella Typhi

10 - 20

0

Salmonella Paratyphi

10 - 20

0

EHEC (enterohemoragisk E. coli)

50 - 150

57

Andre tarmpatogene E. coli

180-320

50

Listeria monocytogenes

20 - 30

91

Clostridium botulinum

0 - 8

100

Brucella spp.

0 - 4

100

Francisella tularensis

10 - 180

100

Virus:

 

 

Hepatitt A-virus ***

20 – 75

70

Parasitter:

 

 

Giardia duodenalis

200 - 300

22

Echinococcus spp.

0 - 4

0

*Antall tilfeller, og prosent smittet i Norge, varierer betydelig fra år til år, særlig avhengig av forekomsten av utbrudd.

**Personer som ikke var utenlands i tiden før sykdommen startet. Prosenten er beregnet av det totale antall pasienter med kjent smittested.

***Vesentlig stoffmisbrukere.

 

KMH Mat Figur 13-1.jpg

Figur 1: Meldte tilfeller av de vanligste mat- og vannbårne, bakterielle infeksjoner smittet i Norge,
MSIS 1995-2013 (kilde: Årsrapport: Mat- og vannbårne infeksjoner 2014)

Folkehelseinstituttets nasjonale system for utbruddsvarsling (Vesuv)

Selv om de fleste tilfellene av mat- og vannbårne infeksjoner er enkeltstående, er sykdomsutbrudd ikke uvanlig. I 2005 etablerte Folkehelseinstituttet i samarbeid med Mattilsynet et nasjonalt system for utbruddsvarling (Vesuv) for å registrere og overvåke utbrudd av smittsomme sykdommer basert på lovpålagte varsler til instituttet.

Utbruddsvarlingssystemet fikk i perioden 2006-2014 årlig varsel om 40-70 mistenkte eller verifiserte utbrudd av næringsmiddelassosiert sykdom. Det reelle antall utbrudd er sannsynligvis langt høyere. De største utbruddene har vært forårsaket av Campylobacter og Giardia i drikkevann, av og til med flere tusen syke.

I 2006-2014 var norovirus årsak til 30 % av utbruddene, bakterielle infeksjoner 20 %, mens bakteriene Staphylococcus aureus, Clostridium perfringens og Bacillus cereus ga opphav til 12 % (herunder bakterielle intoksikasjoner). For 34 % av utbruddene var agens ukjent, mens de resterende skyldtes andre årsaker, som histaminforgiftning.

 

KMH Mat 13-2.jpg

Figur 2: Mat- og vannbårne sykdomsutbrudd varslet til Vesuv 2006-2014 (n = 548) (kilde: Årsrapport 2014: Utbrudd av smittsomme sykdommer i Norge)

Årsakene til sykdommene

Det er utført et omfattende arbeid for å kartlegge sykdomsfremkallende mikrober og zoonoser i husdyr, ville dyr, dyrefôr, næringsmidler og miljø, både i form av løpende overvåkingsprogrammer, tidsavgrensede kartlegginger og forskningsprosjekter. Dette arbeidet har identifisert en rekke potensielle smittekilder for mennesker, men har bare unntaksvis lykkes i å bestemme hvor stor andel av sykdomstilfellene som kan tilskrives hver enkelt smittekilde.

For å bestemme den relative betydningen av de ulike smittekildene, er det gjennomført en serie analytisk epidemiologiske undersøkelser for å identifisere risikofaktorer for de vanligste mat- og vannbårne infeksjonene. En oversikt over reservoarer og risikofaktorer for utvalgte mat- og vannbårne sykdommer er presentert i tabellen under.

Tabell 2. Oversikt over de viktigste reservoarene og risikofaktorene for en rekke mat- og vannbårne smittestoffer som er aktuelle i Norge

 
Smittestoff Reservoar i Norge Risikofaktorer i Norge

Campylobacter *

Ville fugler

Sau, storfe og gris

Hund og katt

Fjørfe

 

  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Dårlig hygiene ved tilberedning av rått fjørfekjøtt
  • Dårlig hygiene under grillmåltider
  • Konsum av ufullstendig varmebehandlete fjørfeprodukter
  • Uhygienisk kontakt med husdyr (hund, katt, fjørfe, storfe, sau)
  • Konsum av upasteurisert melk og produkter laget av slik melk
  • Spise andre næringsmidler kontaminert fra smittebærende dyr eller personer,
  • Utenlandsreise (50-60 % av pasientene)

Salmonella  (non-tyfoide) *

Ville fugler

Piggsvin

Husdyr (svært sjelden)

Importerte reptiler

  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Konsum av importerte matvarer, også ulovlig importert mat
  • Uhygienisk kontakt med ville fugler og piggsvin eller deres ekskrementer
  • Kontakt med smittebærende dyr eller personer
  • Utenlandsreise (>70 % av pasientene)

Salmonella Typhi og Paratyphi

Mennesket

  • Direkte smitte med avføring fra smitte­bærende personer
  • Konsum av matvarer forurenset med avføring fra smittebærere
  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Utenlandsreise (>90 % av pasientene)

Shigella spp.

Mennesket

  • Direkte smitte med avføring fra smitte­bærende personer
  • Konsum av matvarer forurenset med avføring fra smittebærere
  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Utenlandsreise (>90 % av pasientene)

Yersinia
enterocolitica *

Gris

  • Konsum av ufullstendig varmebehandlete svinekjøttprodukter
  • Dårlig hygiene ved tilberedning av rått svinekjøtt
  • Spise andre næringsmidler kontaminert fra smitte-bærende svin eller personer
  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Kontakt med smittebærende svin eller personer
  • Utenlandsreise (20-40 % av pasientene)

Listeria mono­cytogenes

Vidt utbredt

  • Konsum av bearbeidete, langtids-holdbare kjøtt- og fiskeprodukter som oppbevares ved kjølelagring, og som spises uten ytterligere varmebehandling
    (bl.a. varmebehandlet kjøttpålegg, rakefisk, røkt og gravet fisk)
  • Konsum av myke modningsoster
  • Spise produkter laget av upasteurisert melk

Tarmpatogene E. coli

(EHEC/STEC og aEPEC)

Småfe

Storfe

 

  • Konsum av ufullstendig varmebehandlet ­kjøtt og kjøttprodukter fra småfe eller storfe
  • Dårlig hygiene ved tilberedning av rått kjøtt fra småfe eller storfe
  • Konsum av upasteurisert melk og produkter laget av slik melk
  • Spise andre næringsmidler kontaminert fra smittebærende dyr eller personer
  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Bading i kontaminert vann
  • Kontakt med smittebærende husdyr og personer
  • Utenlandsreise (10-60 % av pasientene)

Francisella tularensis

Smågnagere

Hare, bever

Vektorer: mygg, flått

  • Håndtering av syke eller døde reservoardyr, eller deres ekskrementer
  • Bitt av reservoardyr (f. eks. bitt av lemen)
  • Inhalasjon av støv kontaminert med ekskrementer eller kadavre fra reservoardyr (f. eks. i høyløer,
    vedskjul og vedstabler)
  • Konsum av ikke-desinfisert vann kontaminert av smittebærende, døde eller syke dyr

Staphylococcus aureus

Bacillus cereus

Clostridium per­fringens

Vidt utbredt

Brudd på elementære kjøkkenhygieneprinsipper:

  • Varmholding ved for lav temperatur
    (< 60oC)
  • Utilstrekkelig eller for langsom nedkjøling
  • Oppbevaring ved romtemperatur
  • Utilstrekkelig oppvarming av matrester

For S. aureus gjelder også:

  • Kontakt med smittebærende dyr eller personer
  • Konsum av matvarer forurenset fra hud, sår eller slimhin­ner hos smittebærende personer

Clostridium botulinum

Vidt utbredt

  • Konsum av hjemmelaget rakefisk
  • Konsum av hjemmelaget spekemat
  • Spebarnsbotulisme: Konsum av honning, unntaksvis andre produkter

Norovirus

Mennesket

  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Direkte smitte med avføring eller oppkast fra smitte­bærere
  • Kontakt med gjenstander forurenset av smittebærere (f.eks. leker, dekketøy)
  • Konsum av matvarer forurenset med avføring eller oppkast fra smittebærende personer

Puumulavirus

Smågnagere (klatremusgruppen, Myodes spp.)

  • Inhalasjon av aerosoler eller støv kontaminert med virus fra ekskrementer, urin eller kadavre av smågnagere (f. eks. i hytter, høyløer, vedskjul og vedstabler)
  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann

Toxoplasma gondii *

Katt (hovedvert)

Andre pattedyr og fugl (mellomverter)

  • Konsum av rått eller ufullstendig varmebehandlet kjøtt og kjøttprodukter, særlig fra sau og gris
  • Konsum av uvaskete grønnsaker, frukt og bær
  • Direkte kontakt med avføring fra katter, blant annet ved rengjøring av kattekassen og ved hagearbeid
  • Mangelfull rengjøring av kjøkken-redskaper etter kontakt med rått kjøtt
  • Utenlandsreise

Cryptosporidium spp.

Storfe, særlig spekalv

Småfe

Mennesker

  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Kontakt med smittebærende personer eller dyr, eller deres avføring
  • Konsum av matvarer (særlig kjøttvarer, grønnsaker, frukt og bær) forurenset med avføring fra smittebærende personer eller dyr

Giardia duodenalis

Mennesker

Unntaksvis andre pattedyr

  • Bruk av ikke-desinfisert drikkevann
  • Direkte smitte med avføring fra smitte-bærere
  • Konsum av matvarer (særlig grønnsaker, frukt og bær) forurenset med avføring fra smittebærende personer, unntaksvis fra dyr. Infeksjonen er vanligvis ikke zoonotisk. 

* For disse smittestoffene er risikofaktorene for sykdom, og den relative betydning av faktorene, godt dokumentert gjennom en serie kasus-kontroll-undersøkelser utført i regi av Folkehelseinstituttet. For de øvrige smittestoffene og sykdommene bygger kunnskap om risikofaktorer på opplysninger om smittekilder i utbrudd, data om forekomst blant dyr, i næringsmidler og i miljøet, samt opplysninger fra nasjonal og internasjonal litteratur.

Konklusjon

Det registreres årlig flere tusen tilfeller av mat- og vannbårne, smittsomme sykdommer, men det er store mørketall: Det reelle antall tilfeller er sannsynligvis langt høyere, på grunn av underdiagnostisering. En rekke sykdommer registreres ikke.

Det endemiske nivå av mat- og vannbårne, smittsomme sykdommer i befolkningen er imidlertid svært lavt dersom vi sammenligner med de fleste andre land. En betydelig andel av pasientene smittes under reise og opphold i utlandet.

Forekomsten av de fleste mat- og vannbårne smittestoffer er relativt beskjeden i norske husdyr og i norskproduserte næringsmidler, både animalske og vegetabilske. Men, det er en del unntak: Toxoplasma hos sau og gris, tarmpatogene E. coli hos sau, Listeria i røket, gravet og raket fisk, Yersinia hos gris og Campylobacter hos fjørfe, storfe, gris og sau. Likevel er forekomsten lavere enn i de fleste andre land. Den relative betydningen av animalske næringsmidler som smittekilde er derfor forholdsvis lav.

Den relative betydningen av drikkevann som smittekilde er derimot sannsynligvis større i Norge enn i de fleste andre industriland. Årsaken er utbredt bruk av overflatevann, manglende vedlikehold av ledningsnettet, og nordmenns tro på «det rene vannet», noe som gjør at vi drikker vann direkte fra naturen overalt hvor vi er.

Epidemiologiske undersøkelser har vist at bruk av ikke-desinfisert drikkevann, hjemme, på hytta eller i naturen, er en av de vanligste årsakene til sykdommer som campylobacteriose, salmonellose og yersiniose. Vannbårne utbrudd forekommer årlig, og det er beskrevet en rekke omfattende sykdomsutbrudd, av og til med over tusen syke.

Referanser

Herrador BG, Berg TC, Bjørnholt JV, Elstrøm P, Kacelnik O, Kapperud G, Lange H, MacDonald E, Tønnesen R, Vold L, Nygård K. Årsrapport - Utbrudd av smittsomme sykdommer i Norge i 2014. Vevbasert System for Utbruddsvarsling (Vesuv). Oslo: Folkehelseinstituttet  2015; rapport. http://www.fhi.no/artikler/?id=115183

Granum PE, Kapperud G. Næringsmiddelbårne infeksjoner og intoksikasjoner - En introduksjon In Granum PE (red.): Matforgiftning. Smitte gjennom mat og vann. Cappelen Damm Akademisk, Oslo, 2015; s. 13-21.

Jore S, Lange H, Nygård K, Guzman-Herrador B, Stene-Johansen K, Dao P, Brandal LT, Kapperud G, Vold L. Årsrapport – Mat- og vannbårne infeksjoner i 2014. Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).  Oslo: Folkehelseinstituttet 2015; rapport. http://www.fhi.no/artikler/?id=115149

Kapperud G. Utbruddsveilederen – nettbasert veileder i utbruddsoppklaring: Oppklaring av sykdomsutbrudd som skyldes smitte fra mat, vann eller dyr. http://www.fhi.no/publikasjoner-og-haandboker/utbruddsveilederen

Kapperud, G. Næringsmiddelbårne infeksjoner og intoksikasjoner – Forekomst og betydning. In Granum PE (red.): Matforgiftning. Smitte gjennom mat og vann. Cappelen Damm Akademisk, Oslo, 2015; s. 22-35

Kapperud, G, Nygård K. Utbruddshåndboka. Veiledning i oppklaring av sykdomsutbrudd som skyldes smitte fra næringsmidler eller dyr. Smittevern 17. Oslo: Folkehelseinstituttet 2009; rapport. http://www.fhi.no/artikler/?id=79735

Kapperud G, Nygård K, Elstrøm P, Vold L, Heier BT, Lindstedt B-A. Blir vi syke av norsk kjøtt? Hvilken betydning har kjøtt og kjøttprodukter som smittekilde: Hva vet vi, og hva har vi behov for å vite? Status – 2008. Oslo: Folkehelseinstituttet 2008; rapport: 2008:2. http://www.fhi.no/artikler/?id=69054