Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel i nettpublikasjon

10. Stoffer i matemballasje

Et stort flertall av næringsmidler som omsettes i dag er ferdigpakket. Dette beskytter næringsmidlene mot for eksempel lys, fuktighet, harskning (oksidering) og mikroorganismer. Dessuten letter det håndteringen. Emballasjen skal bidra til å bevare næringsmiddelets næringsverdi, smak og lukt, i tillegg til at merking vil gi informasjon om næringsmiddelet. Emballasjematerialet skal ikke forurense næringsmiddelet ved migrasjon av helsefarlige stoffer fra emballasjen eller forringe kvaliteten av næringsmiddelet. Både emballasjen og næringsmiddelets karakter i tillegg til kontaktareal og -tid og oppbevaringstemperatur har betydning for migrasjonens størrelse fra emballasjen.

Colourbox.com
Colourbox.com

Hopp til innhold

Oppsummering

  • Kritiske effekter
    Varierer meget avhengig av stoff
  • Følsomme grupper
    Kan ikke identifiseres
  • Grenseverdier
    Spesifikke grenseverdier for migrasjon eksisterer ikke ennå for alle stoffer i emballasje. For plast, keramikk og regenerert cellulose foreligger det lister over tillatte stoffer og spesifikke migrasjonsgrenser for disse. Maksimal totalmigrasjonsgrense for plast er 10 mg/dm2 emballasjeoverflate eller 60 mg/kg næringsmiddel
  • Inntak
    Ukjent. Risiko for eksponering ved feilbruk av næringsmiddelemballasje

Næringsmiddelemballasje består hyppigst av papir eller kartong, nesten like hyppig av plast, fulgt av metall og glass. Plast er imidlertid det materialet som oftest er i direkte kontakt med næringsmiddelet. Hermetikkbokser av metall er som regel lakkert eller plastbelagt innvendig. Emballasjematerialet skal være egnet til det formål det skal anvendes til, dvs. næringsmiddeltype, oppbevaringstemperatur og kontakttid.

For å kunne vurdere egnethet av et materiale må man kjenne den eksakte kjemiske sammensetningen. De inngående stoffene må vurderes toksikologisk, og maksimal akseptabel migrasjon må eventuelt fastsettes.

Aktuelle problemer på emballasjeområdet er, ved siden av feilbruk, bruk av returmateriale der man er usikker på helesammensetningen av materialet. Det er derfor satt krav til returmateriale av plast til bruk i direkte kontakt med næringsmidler og det er introdusert en godkjenningsprosedyre for resirkuleringsprosesser brukt for å lage resirkulert plast til slik bruk. Materialers oppførsel ved høy temperatur, for eksempel i mikrobølgeovner, kan være et problem hvis man bruker materialer som ikke er egnet til dette. Keramikk kan lekke tungmetaller fra glasuren, særlig hvis den blir brukt til oppbevaring av sure næringsmidler som juice og vin.

Eksponering

Man har vært spesielt opptatt av migrasjon av to typer forbindelser fra plastmaterialer. Det første gjelder rester av monomere, for eksempel vinylklorid og akrylnitril, som er brukt ved produksjon av plasten. Restmengder av begge stoffene er begrenset i norsk regelverk. Det foreligger ikke estimater over eksponeringen for disse stoffene, men denne er sannsynligvis meget liten. Det andre gjelder myknere i plast, særlig ftalater i polyvinylklorid og polyvinylidenklorid. Også stoffer som finnes i hermetikkbokser lakkert med epoksifenol-lakk kan avgi stoffer i disse lakkene til matvarer. Et av stoffene som kan lekke ut er bisfenol A. Fettløselige stoffer migrerer over fra emballasjen spesielt til fete næringsmidler. Migrasjon kan skje ved feilbruk hvis plastemballasje ikke er beregnet på fete matvarer og brukes på slike. En aktuell stoffgruppe i denne sammenheng er ftalater. Andre stoffer av interesse er pigmenter og stabilisatorer, lim, trykkfarger etc. For papir er aktuelle problemer bestrykningskjemikalier, trykkfarger og andre forurensninger som kan finnes i papiret. Eksponeringen for slike stoffer er vanligvis meget lav. Tilfeller har forekommet med utlekking av tungmetaller i helsefarlige mengder fra keramikk kjøpt i utlandet. Undersøkelser av keramikk på det norske markedet har vist at disse stort sett ikke lekker tungmetaller over fastsatte grenseverdier og er trygge i bruk.

Helseeffekter

Emballasjematerialet inneholder et meget stort antall ulike kjemiske forbindelser med tilsvarende mange potensielle toksiske effekter. Det er foretatt toksikologisk evaluering av disse kjemiske stoffene. Når det gjelder stoffer som skal inngå i produksjon av plastemballasje til næringsmidler i EU, fastsettes tolerabelt daglig inntak (TDI) hvis nok data er tilgjengelig, som så legges til grunn for klassifikasjon med hensyn til bruk, inklusive bruksrestriksjoner og spesifikke migrasjonsgrenser. Det henvises til den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, ‘European Food Safety Authority’ (EFSA), som gjør disse vurderingene. Der det toksikologiske grunnlaget er for svakt til å gi en endelig vurdering, må industrien fremskaffe ytterligere data om stoffet.

Norge har implementert EUs regulering på emballasjeområdet. Aktuelle problemstillinger de senere år har vært mulige endokrine/østrogene effekter av enkelte stoffer som migrerer fra emballasje. Et aktuelt stoff er bisfenol A, som har en svak østrogen effekt. EFSA har satt en grense for tolererbart daglig inntak av bisfenol A på 0,05 mg/kg kroppsvekt. Inntaket av bisfenol A er i verste tilfelle fra 4 til 30 ganger lavere enn denne TDI-verdien, for henholdsvis barn og voksne. Denne TDI-verdien er senere (i januar 2015) foreslått av EFSA satt ned til en midlertidig TDI på 0,004 mg/kg kroppsvekt per dag. Det høyeste beregnede inntaket av bisfenol A fra mat og andre kilder er fortsatt 3-5 ganger under den foreslåtte TDI-verdien. Denne TDI-verdien er midlertidig i påvente av mer data.

Når det gjelder mulige helseeffekter av stoffer som avgis fra papir, er den toksikologiske vurderingen og reguleringen langt svakere. For returfiberbaserte materialer innebærer dette en rekke problemer. Forbindelser som kan være til stede er trykksverte, lim, løsemiddelrester, etc. Det lar seg ikke gjøre å foreta en toksikologisk vurdering av disse stoffene på grunn av manglende data, og en har derfor vært tilbakeholden med å bruke returpapir i direkte kontakt med næringsmidler. Når det gjelder returplast, finnes det svært få produkter på markedet i dag som anvendes til næringsmidler.

Risikokarakterisering

Eksponering for stoffer fra emballasje er i de fleste tilfeller ukjent. Det er derfor ikke mulig å bedømme eventuell helserisiko. I de tilfeller der TDI er fastsatt og inntak estimert, ligger inntaket godt under TDI. Grenseverdier for migrasjon settes slik at inntaket ikke skal bli høyere enn det som ansees forsvarlig. Man må anta at med den regulering som nå foreligger, spesielt for emballasje av plast, er det ingen signifikant helserisiko. Det største problemet i dag er feilbruk, men det er liten grunn til å tro at forekommende feilbruk skal kunne føre til helserisiko av betydning.

Normer/grenseverdier/standarder

Matkontaktmaterialer og -gjenstander omfatter alle typer emballasje, redskaper til matlaging o.l. som er i bruk eller kan tenkes å komme i kontakt med næringsmidler under normal bruk. Forskrift om materialer og gjenstander i kontakt med næringsmidler (matkontaktforskriften) har implementert EUs regelverk på området. Dette regelverket består av en rammeforordning som setter generelle krav til alle typer matkontaktmaterialer, spesifikke direktiver som dekker grupper av matkontaktmaterialer og -gjenstander, og direktiver som gjelder enkelte kjemiske stoffer eller grupper av kjemiske stoffer. For plast, keramikk og regenerert cellulose er det lister over tillatte stoffer og migrasjonsgrenser for disse stoffene. Maksimal totalmigrasjonsgrense for plast er 10 mg/dm2, eller et maksimalinnhold på 60 mg/kg i næringsmiddelet. For en lang rekke enkeltstoffer i plast er det fastsatt spesifikke migrasjonsgrenser. Når disse grenseverdiene fastsettes, gjøres beregninger ut fra at en person på 60 kg spiser 1 kg av mat pakket i emballasje som inneholder det aktuelle stoffet i største tillatte mengde hver dag hele livet. Det pågår diskusjon om denne beregningsmodellen, som i noen tilfeller er lite realistisk.

Det er fastsatt nasjonale grenseverdier for utlekking av bly og kadmium fra keramikk i Norge som er strengere enn i EU. Samtidig ble det fastsatt en nasjonal grenseverdi for barium. For øvrig emballasje som ikke er detaljregulert gjelder generelle bestemmelser, som sier at stoffer fra emballasje ikke skal utgjøre noen helsefare ved å forurense maten, forandre sammensetningen av maten på en uakseptabel måte eller forringe smak og lukt av næringsmidlene. Dette er i prinsippet produsenten og brukerens ansvar. Industrien finansierer i Norge Emballasjekonvensjonen, en uavhengig organisasjon som utsteder sertifikater for næringsmiddelemballasje. For forhold som ikke dekkes av matkontaktforskriften brukes tyske (BfR), nederlandske (Warenwet) eller amerikanske (FDA) regelverk som veiledning.

Bruken av og eksponeringen for myknere, pigmenter og stabilisatorer i plast, samt bekjempningsmidler og bestrykningsmidler i papir, må fortsatt holdes under oppsikt, følges opp og reguleres.

Nye typer emballasje, basert på såkalte aktive og intelligente materialer, er under utvikling. Slike materialer og gjenstander er tenkt å forlenge holdbarheten av maten og opprettholde, forbedre eller overvåke tilstanden til maten i emballasjen. Aktivt pakkemateriale kan for eksempel senke oksygennivået i pakken eller tilføre farge eller konserveringsmidler. Intelligent pakkemateriale kan også overvåke maten og overføre informasjon om kvaliteten. Aktive og intelligente materialer er nå regulert i EU. Det er fastsatt generelle prinsipper for bruk av slik emballasje og  detaljerte krav til godkjenning av de aktive og intelligente stoffene, samt merking. De ulike komponentene i slike materialer skal godkjennes av EU-kommisjonen etter en risikovurdering av EFSA.

Fra 2007 skal også materialer og gjenstander brukt i kontakt med næringsmidler være sporbare, dvs. de skal kunne følges gjennom alle ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon. Dermed blir det lettere å håndtere mulige situasjoner med helserisiko. Hvis det oppdages uønskede stoffer i mat som kan ha migrert fra en type emballasje vil denne raskt kunne identifiseres og fjernes fra markedet.