Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

11. Barn og kjemikalier

Publisert Oppdatert


Kapitlet om kjemikalier er under revisjon.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Innledning

Barn eksponeres for kjemikalier som finnes i forbruker­produkter og for kjemikalier som spres i miljøet. Det er innført strenge restriksjoner på kjemikalieinnhold i produkter som er beregnet for barn, og man er opptatt av at barns lekearealer skal være trygge. Tiltakene gjøres fordi barn ansees som mer utsatt enn voksne for skadevirkninger av kjemikalier i omgivelsene. I en del tilfeller har barn høy toleranse for den akutte effekten av en toksisk eksponering, men kan utvikle kroniske reaksjoner som kan føre til sykdom senere i livet. Både barns fysiologi og barns atferd medvirker til at de kan ha en høyere følsomhet for kjemikalier enn voksne.

Man har etter hvert fått større kunnskap om de ulike faktorer som har betydning for forskjeller i kjemikaliefølsomhet mellom voksne og barn, og denne kunnskapen benyttes i økende grad i risikovurdering av kjemikalier. Det er også vist internasjonalt at faktorer som fattigdom, ernæringsstatus, sykdom og mangel på tilgang på legemidler kan påvirke barns følsomhet for kjemikalier.

Det er viktig å få et bedre grunnlag for risikovurdering av effekter av kjemikalier på barns helse. Man er blant annet bekymret for at miljøfaktorer kan medvirke til helseproblemer som nedsatt fruktbarhet, økning i astma og allergi, diabetes, og økning i visse typer barnekreft, og for at miljøgifter kan bidra til nevrologiske skader som lærevansker og hyperaktivitet. Det er noen tegn på at flere slike helseproblemer kan være økende, men det er fortsatt stor usikkerhet både om økningene er reelle og om hva de eventuelt kan skyldes.

Flere rapporter som omhandler barn og kjemikalier er blitt utgitt de senere år. I 2006 utarbeidet Folkehelseinstituttet en kunnskapsoppsummering om barns helse, som grunnlag for en nasjonal plan for barns helse og miljø: Rapport 2006:3, Folkehelseinstituttet. Verdens helseorganisasjon (WHO) ga i 2007 ut en rapport om prinsipper for vurdering av helserisiko for barn som følge av eksponering for kjemikalier i miljøet (rapporten er tilgjengelig fra www.who.int/ipcs). Rapporten tar for seg ulike skadelige forhold i miljøet og hvordan en skal vurdere hvilken helserisiko disse utgjør for barn. Rapporten fremhever tungmetaller, persistente organiske forbindelser (POPs), pesticider og luftforurensing som spesielt problematiske i forhold til barns helse.

Det er to forhold som avgjør følsomhet for kjemikalier. Det første er forhold som påvirker hvilken indre stoffdose kroppen utsettes for (eksponering). Slike forhold påvirkes av atferd (ytre eksponering) og fysiologi (opptak, distribusjon, omsetting og utskillelse). I løpet av de siste 10 årene har man fått betydelig mer kunnskap om atferd og fysiologi hos barn i ulike aldre. Det andre er forhold som påvirker kjemikaliefølsomheten til organer og vev i barneårene (organfølsomhet). Man har lenge vært klar over at organer under utvikling kan ha en langt større følsomhet for kjemikaliepåvirkning enn ferdig utviklete organer, men kunnskap om betydning av eksponering for lavere doser av kjemikalier for seneffekter i organer er mangelfulle.

Eksponering

Data som kan brukes for å beregne eksponering av barn for kjemikalier har ofte vært utilstrekkelige, men det finnes etter hvert en god del informasjon vedrørende atferd, næringsinntak og fysiologi. Hånd-til-munn-atferd, bakkenære omgivelser (lav høyde) og høyt inntak av mat, drikke og luft i forhold til kroppsvekten, er faktorer som bidrar til at små barn har en høyere eksponering for noen kjemikalier enn eldre barn og voksne. Eksempelvis er inntak av forurenset jord en aktuell eksponeringsmåte for mindre barn. Videre regner man med at små barn har en relativt sett høyere eksponering for gasser og partikler som er tyngre enn luft og dermed oppkonsentreres nær bakken, og for forurensninger i næringsmidler som meieriprodukter og frukt.

Hvilken mengde av den aktive formen av et kjemikalie som når kroppens målorgan, og som avgjør konsentrasjonen der, vil variere med forskjeller i opptak, distribusjon, omsetting og utskillelse av fremmedstoffer. Det er store forskjeller i slike prosesser i den generelle befolkningen. Kapasiteten til å omsette og skille ut fremmedstoffer er nedsatt hos nyfødte, men modnes raskt etter fødselen. Generelt er det størst forskjeller i opptak, omsetting og utskillelse av kjemikalier mellom voksne og barn under ett år, og da særlig i de første dagene og ukene etter fødselen. De fleste av de fysiologiske prosesser som påvirker den indre eksponeringen for et stoff, har nådd voksen kapasitet innen 2-årsalderen. Noen prosesser (bl.a. opptak av bly fra tarmen) er imidlertid forskjellig fra voksne, selv hos eldre barn.

I risikovurdering forsøker man å benytte eksponeringsfaktorer som er representative for barn i relevante aldersgrupper. Slike faktorer er samlet blant annet i den amerikanske ”Child-Specific Exposure Factors Handbook” 

Organfølsomhet

Ikke bare mengden stoff barnet eksponeres for, men også tidspunktet i utviklingen der en eksponering finner sted, er viktig for om en eventuell helseeffekt vil inntreffe. Det er en god del usikkerhet knyttet til forskjeller i organfølsomhet mellom voksne og barn og den betydningen dette har for kjemikalietoksisitet. Man er særlig opptatt av faren for funksjonelle seneffekter i vev og organer som har kritiske modningsperioder etter fødselen. Dette gjelder nerve- og immunsystemet, endokrine organer og reproduksjonsorganer.

Faren for nedsatt organfunksjon hos voksne som følge av eksponering i ung alder for subtoksiske doser av kjemikalier er vanskelig å vurdere, blant annet på grunn av at tester som har vært benyttet for å undersøke toksisitet i liten grad har fanget opp slike endepunkter. Endringer i testprosedyrer er nå innført med økt fokus på markører for blant annet nevrologiske og hormonelle forstyrrelser. Fordi barn vokser vil noen vev ha høyere celledelingsrate hos barn enn hos voksne. Høy grad av celledeling ansees som en risikofaktor ved eksponering for gentoksiske kjemikalier. Kreft er en sykdom som utvikler seg over svært lang tid og barn vil samlet sett ha økt risiko for at en genetisk skade skal gi opphav til kreft på grunn av deres lange forventede levetid.

Risikoreduserende tiltak rettet mot barn

Generelt vil man i helserisikovurderinger ofte lage egne scenarioer for barn og på bakgrunn av slike scenarioer foreslå eventuelle risikobegrensende tiltak. I tillegg har miljøvernmyndighetene innført tiltak spesielt innrettet for å beskytte barn. Av disse kan nevnes handlingsplanen for opprydding av miljøgifter i barns utemiljø (2006), og forbud mot visse mykgjørere (ftalater) i produkter beregnet på barn (2007). Fra 2007 ble det innført forbud mot ftalatene DEHP, DBP og BBP i leketøy og småbarnsprodukter generelt. Ftalatene DIDP, DINP og DNOP er forbudt i leketøy og småbarnsprodukter som barn kan suge eller tygge på. Ftalater står nærmere omtalt i kapittel B.7.8 Mykgjørere - ftalater.