Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

07. Kjemikalier i mykgjørere/ftalater

Publisert Oppdatert


Kapitlet Kjemikalier er under revisjon.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Sammendrag

De mest brukte mykgjørere i plastprodukter er ftalater. Interessen har vært og er stor for denne stoffgruppen fordi ftalater finnes i svært mange forbrukerprodukter. Ftalater blir mest benyttet som mykgjørere i PVC-plast som skal være fleksibel og finnes derfor i plastleker, matvareemballasje og i medisinsk utstyr. Ftalater er ikke kjemisk bundet til plastpolymeren og kan derfor lekke ut av produktet ved ulik behandling og føre til at mennesker eksponeres. Mennesker kan eksponeres for ftalater direkte fra produktene og indirekte fra miljøet via mat, luft og vann. De viktigste eksponeringsveiene er ved svelging og via huden, men eksponering ved innånding forekommer også.

Noen av de mest brukte ftalatene som DEHP, DBP og BBP er vist i dyreforsøk å kunne føre til kreft og skader på reproduksjonen, inklusive både formeringsevne og fosterutvikling. Når det gjelder utvikling av leverkreft i forsøksdyr konkluderer man med stor sikkerhet at mekanismen for kreftutvikling i forsøksdyr ikke er relevant for mennesker. Det er lite sannsynlig at DEHP, DBP og BBP kan føre til reproduksjonsskade hos mennesker ved de eksponeringsnivåene man utsettes for til daglig.  Når det gjelder ftalatene DINP, DIDP og DEP er de nevnte helseeffektene enten ikke rapportert i dyreforsøk, eller de opptrer først ved meget høye doser (> 1000 mg/kg kroppsvekt/dag).

Det er kunnskap tilgjengelig om eksponeringsnivåer for de mest brukte ftalater i den generelle befolkningen, hos barn, og fra bruk av medisinsk utstyr. Når man sammenligner disse nivåene med de dosene som gir effekter på reproduksjon i forsøksdyr, er konklusjonen at sikkerhetsmarginene generelt sett er store. Likevel blir noen grupper eksponert for høyere doser enn andre, slik som små barn og pasienter via bruk av enkelte typer medisinsk utstyr. Sikkerhetsmarginen for små barn når det gjelder eksponering for DEHP og DINP kan i noen tilfeller være lav. Norge og EU har siden 1999 hatt forbud mot ftalater i leker og produkter til barn under tre år. Fra januar 2007 ble det i tillegg forbud i Norge og EU mot de tre skadeligste ftalatene (DEHP, DBP og BBP) i alle leker som er beregnet for barn helt opp til 14 år.

Produksjon og bruken av ftalater globalt er synkende, og pga. forbudene i Norge og EU er bruksmønsteret endret slik at det i dag brukes mindre av de mest skadelige ftalatene som DHEP i forhold til de mindre skadelige ftalatene som DINP og DIDP.

Innledning

En mykgjører er en substans som tilsettes et materiale, vanligvis en plastikk, for å gjøre den mer fleksibel, mykere, mer flytende og enklere å håndtere. Det finnes mer enn 300 ulike typer mykgjørere, hvorav mellom 50 og 100 er i kommersiell bruk. Mange av dem er estere, og inkluderer bl.a. ftalater, adipater, citrater, epoksider og fosfatestere. De mest anvendte mykgjørere i plastprodukter er ftalatene, som omtales her fordi de kan representere en potensiell helse- og miljørisiko.

Ftalater er en generell betegnelse på en stoffgruppe som er dialkyl- eller alkylarylestere av 1,2-bensendikarboksylsyre. Generell strukturformel er angitt i figur 9, og i tabellen nedenfor er de ulike R-kjedene til de mest brukte ftalatene angitt.

Figur 9

Interessen for denne stoffgruppen er stor fordi den finnes i svært mange forbrukerprodukter og bygningsmaterialer, samt i mat og i miljøet. Det er videre knyttet negative helseeffekter til noen av stoffene ved relativt lave doser. Ftalater er høyvolum-kjemikalier, med en global produksjon på flere millioner tonn per år. Produksjon og bruk har imidlertid avtatt i de senere år. Videre har bruksmønsteret endret seg; tidligere var DHEP den mest brukte ftalaten mens tall fra 2005 viser at nå brukes DINP/DIDP mest (se figur 10). I 2003 ble det brukt mer enn 800 000 tonn ftalater i det vestlige Europa. Årsproduksjonen av DEHP i Europa er vesentlig redusert fra nærmere 700 000 tonn i 1997 til omtrent 250 000 tonn i 2004. Også i Norge er bruk av DEHP vesentlig redusert. Grove anslag antyder en nedgang fra ~1800 tonn i 1995 til ~170 tonn i 2003. Nedgangen og det endrede bruksmønsteret er antagelig et resultat av innføring av restriksjoner fra myndighetenes side.

Bruken av DBP er også redusert tidligere år av antatt samme grunner som DEHP, og i mange sammenhenger byttet ut med et annet ftalat (di-isobutylftalat DiBP) med lignende egenskaper. Et slikt bytte er imidlertid ikke bekymringsfritt, da dyrestudier i senere år viser at DiBP kan ha lignende negative helseeffekter som DBP.

Figur 10

Ftalater blir mest benyttet som plastmykgjørere i PVC-plast som skal være fleksibel, og finnes derfor i svært mange produkter som vi ofte har kontakt med, slik som plastleker, matvareemballasje og medisinsk utstyr. Bruk av ftalater i ikke-polymerer som fiksérmiddel, detergenter, smøreolje og løsemiddel fører til at de også er til stede i mange andre forbrukerprodukter som maling, lakk, beis, lim, kosmetikk, tetningsmidler, elektriske kabler, skosåler, regntøy og trykkfarger. Ftalater er ikke kjemisk bundet til plastpolymeren. De kan derfor fordampe, lekke ut av eller migrere fra produkter ved ulik behandling og føre til eksponering av mennesker.

Grunnen til at man er opptatt av ftalater er fordi noen av de mest brukte ftalatene er antatt å kunne ha uheldige langtidseffekter på helsen. Helseeffektene observert i forsøksdyr inkluderer kreft og skader på reproduksjonen, både forplantningsevne og fosterutvikling. Denne type toksiske effekter av eksponering for ftalater er bare påvist i eksperimentelle dyrestudier. Tilsvarende studier i mennesker har så langt ikke vært av tilstrekkelig kvalitet og omfang til å bekrefte tilsvarende effekter hos mennesker eksponert for ftalater, men det er utstrakt bekymring for at lignende effekter opptrer også hos mennesket. Et ekspertpanel i US National Toxicology Programs’s Center for the Evaluation of Risks to Human Reproduction (CERHR) har utarbeidet rapporter for ftalatene BBP, DBP, DEHP, DINP, DIDP, DHP diheksylftalat) og DOP (dioktylftalat). 

Eksponering

Mennesker kan eksponeres for ftalater på arbeidsplassen, som forbrukere og indirekte fra miljøet via mat, vann og luft. For arbeidere er hudkontakt den viktigste eksponeringsveien, mens for forbrukere er svelging (via mat) og innånding viktigst. Ved bruk av medisinsk utstyr vil eksponeringen også kunne skje intravenøst. Eksponeringen foregår gjennom hele livsløpet, også under utviklingen i mors liv (transplacentalt) og ved amming. For barn er en av de største eksponeringskildene barneleker, mens for den generelle befolkningen er inntak fra mat den viktigste. Tabell 10 viser estimerte eksponeringsnivåer i befolkningen. Generelt eksponeres små barn for høyere nivåer enn voksne. Den maksimale DHEP-eksponeringen av barn kan overstige hva som er tilrådelig, den foregår hovedsakelig via suging på myke plastleker kombinert med inntak av mat og husstøv.  Pga. svært høy eksponering via medisinsk utstyr og legemidler som inneholder ftalater i kapselmaterialet, finnes høyrisikogrupper som omfatter for tidlig fødte barn, spedbarn og barn av gravide som gjennomgår medisinsk behandling.

Tabell 10

I tillegg til slike estimater (tabell 10) kan eksponering for ftalater måles hos mennesker ved at man bestemmer omdannelsesprodukter av de ulike ftalatene i urin. Ftalater er diestere, mens metabolittene målt i urin er monoestere av de ulike diesterene. Tidligere har man antatt at det er monoesterene som i hovedsak er ansvarlig for de ulike helseeffekter knyttet til eksponering for ftalater. Tabell 11 viser ulike nivåer av monoestere av ftalater målt i urin fra ulike studier i USA og Tyskland. Disse studiene gir et mål for total eksponering for ftalater, fra alle kilder, via alle aktuelle eksponeringsveier. Siden ftalater er vist å ha en kort halveringstid er nivåene av monoesterene målt i urin relatert til dagen etter eksponering. Disse studiene viser at mennesker eksponeres daglig for ulike ftalater. Det høye nivået av MEP, som skyldes eksponering for DEP, er antatt å være relatert til bruken av DEP i parfyme, såpe, sjampo og hudkremer.

Tabell 11

For DHEP ser det ut til at målinger av oksidert DHEP er et mer stabilt og pålitelig mål enn MEHP for å angi eksponeringsnivå, siden de oksiderte metabolittene representerer en høyere andel av DHEP-dosen og de har betydelig lengre halveringstid for eliminasjon fra kroppen etter eksponering, sammenlignet med monoesteren. MEHP representerer kun < 10 % av original DEHP-dose og har den korteste halveringstiden av de undersøkte metabolittene av DHEP. Analyser av oksiderte metabolitter antyder at den interne eksponeringen etter DHEP er betydelig høyere (3-9 ganger) enn tidligere antatt ut fra målinger av MEHP. Videre er det nå klare data som antyder at den toksiske virkningen av DHEP kommer av sekundære oksiderte metabolitter, og ikke av MEHP eller DEHP i seg selv.

Helseeffekter

De viktigste skadelige effekter funnet i eksperimentelle undersøkelser med forsøksdyr for enkelte av ftalatene (DEHP, DBP og BBP; se figur 9 med tilhørende tabell), er kreft og skader på reproduksjonssystemet som inkluderer både formeringsevne og fosterutvikling.

I de senere år har man fått en økende bekymring for at ftalater kan ha hormonforstyrrende effekter. Ftalater har generelt lav akutt toksisitet, med en LD50 i størrelsesorden 1-30 g/kg kroppsvekt/dag, eller høyere. Toksiske effekter knyttet til eksponering for ftalater er bare rapportert i eksperimentelle studier; studier utført i mennesker har så langt ikke vært av tilstrekkelig kvalitet til at det har vært mulig å trekke konklusjoner fra dem. Når det gjelder DINP, DIDP og DEP er de toksiske effektene nevnt over ikke rapportert i dyreforsøk, eller de er observert først ved meget høye doser, > 1000 mg/kg kroppsvekt/dag.  Tabell 12 viser beregnet tolererbart daglig inntak av ulike ftalater.

Tabell 12

Reproduksjonsskade

Et reproduksjonsskadelig stoff er definert som et stoff eller en stoffblanding som ved innånding, svelging eller gjennomtrengning av huden kan forårsake ikke-arvelige medfødte misdannelser eller føre til økt forekomst av slike, eller nedsatt mannlig eller kvinnelig reproduksjonsfunksjon eller -kapasitet. 

Formeringsevne

I forsøksdyr gir noen ftalater (DEHP > DBP = BBP) forandringer i testikkelvevet, redusert testikkelvekt, og redusert antall kjønnsceller, etter eksponering som er betydelig høyere sammenlignet med hva mennesker eksponeres for. Unge dyr er mer følsomme for DEHP enn eldre dyr. I tabell 13 er nulleffektnivåene (NOAEL) for effekter på formeringsevne og testikkeltoksisitet vist for tre ulike ftalater.

Fosterutvikling

De samme ftalatene som viste redusert formeringsevne hos forsøksdyr er også mistenkt for å forstyrre fosterutviklingen i forsøksdyr etter eksponering under drektighetsperioden. Spesielt er utviklingen av kjønnsorganer hos hanndyr påvirket. I tabell 13 er nulleffektnivåene (NOAEL) for effekter på utvikling av foster angitt for tre ulike ftalater.

Tabell 13

Hormonforstyrrende effekt

Om ftalatene har hormonforstyrrende effekter er under sterk debatt. Ftalatene er undersøkt både for en mulig østrogen/antiøstrogen aktivitet og en mulig androgen/antiandrogen aktivitet. Ut fra resultater fra cellekultur- og dyrestudier ser det ut til at det er den antiandrogene aktiviteten av ftalater som er viktigst. En mulig antiandrogen aktivitet er rapportert for DBP, BBP og DEHP i forsøksdyr ved relativt høye doser (250-500 mg/kg/dag) under drektighetsperioden. I disse studiene er det spesielt utviklingen av kjønnsorganene hos hannrotter som forstyrres, uttrykt som en dose-avhengig økning i urinrørsmisdannelser (hypospadi), manglende nedfall av testikkel i pungen (kryptorkisme), endret anogenital distanse (avstanden mellom urinveisåpning og endetarmsåpningen), og forstyrret spermatogenese og sterilitet. Forstyrrelser i Sertoli- og Leydig-cellefunksjoner er også rapportert.  Hvilke konsekvenser en mulig antiandrogen aktivitet i dyreforsøk har for mennesker er ikke sikkert klarlagt. Det er generelt store sikkerhetsmarginer for denne type effekter (vurdert ut fra eksponeringsnivå), med unntak av små barn.

Kreftutvikling

DEHP induserer leverkreft i forsøksdyr. Mekanismen for induksjon av leverkreft er interaksjon med PPAR-x-reseptoren og peroksisomproliferasjon; ftalater med lengre/og eller grenete R-kjeder er mer potente enn de med korte og/eller rette R-kjeder. Mekanismen for induksjon av leverkreft hos rotte er ikke relevant for mennesker, og eksponering av mennesker for ftalater representerer derfor ingen økt kreftrisiko.

Risikokarakterisering

Helseeffekter knyttet til ftalateksponering er bare påvist i dyrestudier. Disse studiene indikerer at noen ftalater (DEHP, DBP og BBP) har en effekt på formeringsevne/reproduksjonsorganer og/eller på fosterutvikling. Når man sammenligner de nivåene den generelle befolkningen blir eksponert for med de dosene som gir effekter i forsøksdyr, er det stor sikkerhetsmargin, men enkelte befolkningsgrupper som små barn kan i noen tilfeller være mer eksponert for enkelte ftalater enn andre. I tabell 14 er angitt nulleffektdose når det gjelder påvirkning på fosterutvikling, eksponering og sikkerhetsmargin (MOS: Margin of Safety) for tre ulike ftalater. Når MOS-verdien er større enn 100 er helserisikoen for mennesker normalt å anse som ubetydelig, mens en MOS-verdi mindre enn 100 kan bety at en eksponering er forbundet med mindre sikkerhetsmargin og muligvis økt helserisiko.

Informasjon fra studier som har målt omdannelsesprodukter av ftalater i urin hos mennesker viser at den generelle befolkningen daglig blir eksponert for ftalater. Kvantitative mål for eksponering er viktig i en risikovurdering, inklusive mulig følsomme befolkningsgrupper som barn og gravide. Bekymring for fare for helseskade for små barn (< 3 år) har ført til at EU og Norge har innført et generelt forbud mot bruk at ftalater i leketøy for denne aldersgruppen. Norge har altså siden 1999 hatt forbud mot stoffgruppen ftalater i leker og produkter til barn under tre år. Fra 1. januar 2007 ble det i tillegg nedlagt forbud mot de tre mest betenkelige ftalatene (DEHP, DBP og BBP) i alle leker som er beregnet for barn helt opp til 14 år. Forbudet mot ftalater i leketøy og småbarnsprodukter er regulert i forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter

Ftalater i leketøy for barn og småbarnsprodukter). Forbudet gjelder dersom konsentrasjonen av ftalatene i den eller de delene av produktet som er myknet er over 0,1 vektprosent. Det norske regelverket er basert på EU-direktiv 2005/84. I tillegg er det seinere innført forbud mot leketøy og småbarnsprodukter som barn kan suge eller tygge på og som inneholder DINP, DIDP eller DNOP. EU har vedtatt et tilsvarende forbud. DEHP, DBP, BBP er også forbudt i kosmetikk, både i Norge og i EU.

DEHP, DBP, BBP og DIBP er klassifisert som reproduksjonsskadelige og skal merkes med farebetegnelsen giftig. Dette innebærer at det ikke er tillatt å omsette kjemiske produkter (stoffblandinger) som inneholder stoffene til private forbrukere.

Som det fremgår av tabell 14 er eksponeringsnivåene for den generelle befolkning så lave, eller effektene opptrer ved så høye doser, at de ikke utgjør noen økt helserisiko. For DEHP fremgår det av tabellen at MOS er utilstrekkelig når det gjelder små barn eksponert via barneleker. Andre risikogrupper er fostre som eksponeres ved medisinsk behandling via den gravide mor, og eksponering av for tidlig- og nyfødte barn via medisinsk utstyr. Når det gjelder mulige helsemessige konsekvenser som skyldes at noen av ftalatene kan påvirke hormonlikevekten i kroppen hos forsøksdyr har man i dag ikke tilstrekkelig kunnskap til å foreta en god risikovurdering. Foreløpig er det ikke holdepunkter for at eksponering for lave doser av ftalater er helsemessig betenkelig.

Det er imidlertid slik at mennesker eksponeres for flere ftalater samtidig, mens dyrestudiene og risikovurderingene av ftalatene er utført for enkeltstående ftalater. Man vet altså så langt lite om effekter av eksponering for flere ftalater samtidig.

Tabell 14