Hopp til innhold
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

Generelt om skader og ulykker

Publisert Oppdatert


Dette kapitlet sikter mot å gi en samlet oversikt over personskader i Norge med hovedvekt på opplysninger fra helsetjenestebaserte registre og opplysninger om dødsårsaker. Hensikten er å få fram hovedtrekk i skadebildet og utfordringer i dette feltet, samt synliggjøre utfordringer knyttet til forebygging av skader.


Hopp til innhold

Oppsummering

Dette kapitlet er delvis et utdrag fra FHI-rapport 2014:2 Skadebildet i Norge, som gir et omfattende bilde av personskadene i Norge.

Generelt rammer ulykkesdødsfall menn i klart større grad enn kvinner. Eldre personer er ekstra utsatt, men for barn og unge utgjør ulykker en større andel av dødsfallene totalt enn blant eldre.

Colourbox.com
Colourbox.com

I Norge er ulykker den vanligste årsaken til dødsfall for personer under 45 år, og i perioden 2008-2012 døde i gjennomsnitt omtrent 1900 personer hvert år av ulykker. Dette er dødsfall som i stor grad er forebyggbare og som kan betraktes som unødvendige. Ulykkesdødeligheten har avtatt betydelig siden 1970-tallet, noe reduksjon i veitrafikkdødsfall har bidratt sterkt til. Transportulykker er fortsatt en viktig dødsårsak, spesielt blant yngre menn. Den dominerende dødsårsaken til ulykkesdødsfallene er imidlertid fall, og de aller fleste falldødsfall rammer eldre personer.

Ut i fra statistikk over behandlinger i spesialisthelsetjenesten gis det et noe annet skadebilde enn fra dødsårsaksstatistikken. Menn behandles mest for personskader opp til 50-60 årsalderen, deretter overtar kvinnene. Det er de aller eldste (over 80 år) som blir behandlet mest, tett fulgt av barn og unge opp til 25 år.

Hjemmet er den dominerende ulykkesarenaen i nesten alle aldre. Unntaket er personer i aldersgruppen 15-24 som har mest sports- og treningsskader. Forekomsten av alvorlige skader er høyest i den eldre delen av befolkningen (65 år+).

Skader er et stort folkehelseproblem og en belastning for den enkelte og for helsevesenet. Forebygging av skader er et felt som ingen eier, men som mange har et ansvar for, og tverrsektorielt arbeid er nødvendig for å redusere antall skader. Folkehelseloven som trådte i kraft 1.1.2012 legger en del premisser og rammer for det lokale kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet, som også omfatter skadefeltet, når det gjelder oversikt, planarbeid og forebygging.

I den nasjonale handlingsplanen for ulykkesforebygging for 2009-2014 beskrives en overordnet strategi for å oppnå en bedre oversikt og samarbeid innen det ulykkes-forebyggende arbeidet (1). Formålet med strategien var å bedre kunnskapsgrunnlaget for skader og ulykker i Norge og forbedre det tverrsektorielle arbeidet med forebygging av ulykker.

Ulykkesforebyggende arbeid er en del av miljørettet helsevern, hvor en av hovedmålsettingene er å forebygge spredning eller økning av faktorer som kan påvirke helsen vår i negativ retning. Ansvaret for miljørettet helsevern ligger hos kommunen. Helsedirektoratet har ansvaret for å følge med på utviklingen i feltet, og utarbeide regelverksendringer og drive rådgivning for å støtte en positiv utvikling i feltet.

Miljørettet helsevern reguleres av Folkehelseloven (Lov om folkehelsearbeid) kapittel 3. Folkehelseloven trådte i kraft 1. januar 2012 og gir kommunesektoren et større og mer helhetlig ansvar for befolkningens helse (2). Kommunene er pålagt gjennom den å ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, som igjen skal inngå som grunnlag i kommunens planarbeid for å fastsette mål og strategier for folkehelsearbeidet og iverksetting av  nødvendige folkehelsetiltak.  

Nasjonalt folkehelseinstitutt skal bistå kommunene og gjøre tilgengelig statistikk som grunnlag for kommunenes oversikter over helsetilstand og relevante faktorer som påvirker denne. Helsedirektoratet har en rolle ved å utvikle nasjonale normer og standarder for godt folkehelsearbeid, og skal gi informasjon, råd og veiledning om strategier og tiltak i folkehelsearbeidet.

Når det gjelder statistikk for personskader etter ulykker er det per i dag noe komplisert å gi en oversikt over situasjonen. Norge har ikke et nasjonalt register med statistikk over personskader, og beskrivelsen av skadebildet blir fragmentert. Men ved bruk av ulike kilder som Dødsårsaksregisteret (DÅR), Norsk pasientregister (NPR) og databasen Kontroll og utbetaling av helserefusjoner (KUHR), kan vi få informasjon om personer med skader. Disse kan enten ha omkommet av skader, eller blitt behandlet for skader i spesialisthelsetjenesten eller i primærhelsetjenesten.

Dette kapitlet vil med utgangspunkt i tilgjengelig statistikk forsøke å gi et bilde av ulykker som helseproblem på nasjonalt nivå. Hovedtrekk i skadebildet er ofte gjennomgående på tvers av geografi, men det kan være lokale forhold som gjør at fylkeskommuner og kommuner har et annet utfordringsbilde på skadefeltet enn det som presenteres her. Tolkning av resultatene i lys av lokale forhold er viktig i denne sammenheng. I tillegg til registrene nevnt ovenfor vil det bli presentert noe statistikk fra det avsluttede Personskaderegisteret ved Folkehelseinstituttet. For mer informasjon om personskader i Norge henvises til rapporten Skadebildet i Norge (3).

Regelverk som har til formål å forebygge skader

Folkehelseloven gir rammer for det kunnskapsbaserte folkehelsearbeidet i kommunen (2). Dette omfatter også skadefeltet, og lovbestemmelsen om miljørettet helsevern er plassert i den nye folkehelseloven. Regelverket som har til formål å forebygge skader er imidlertid ikke begrenset til dette. Det foreligger ikke som ett samlet regelverk, men det er fragmentert og spredt på de ulike sektorers regelverk.

I en rekke lover og forskrifter er skadeforebygging uttrykkelig nevnt i formålsbestemmelsen, mens det i andre lover og forskrifter fremkommer mer indirekte, men hvor det likevel må kunne innfortolkes som et formål. Det kan derfor være en utfordring å få oversikt over alt regelverk som omfatter skadeforebygging. I stor grad må det henvises til regelverket for de ulike sektorer. Eksempelvis finner man regelverket som omhandler forebygging av trafikkulykker i vegtrafikkloven med forskrifter, og forebygging av skader forvoldt av produkter er regulert i produktkontrolloven med tilhørende forskrifter. Regelverk fra en rekke offentlige etater, herunder  flere av de mest sentrale etatene mht. skadeforebygging (eksempelvis Miljødirektoratet) er samlet på nettstedet

Nettstedet er primært rettet mot små og mellomstore bedrifter, og er inndelt etter bransjer, men det vil også være av stor nytte for andre brukere, herunder kommunene. Arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Helsedirektoratet, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO), Miljødirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) står bak nettsiden.

Begrepsavklaring og avgrensning

En ulykke defineres som «en ufrivillig hendelse karakterisert ved en hurtigvirkende kraft eller påvirkning som kan ytre seg i skade på kroppen» (4). En ulykke er uavhengig av menneskets vilje. Voldsskader og selvpåført skade er  ikke ulykkesskader. Av samme grunn inngår ikke drepte og døde i selvmord i ulykkesdødsfallene, men disse tre kategoriene utgjør til sammen hoveddelen av de voldsomme dødsfallene i diagnosekodeverket ICD-10. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å fastslå årsaken til en skade, blant annet er et ukjent antall selvmord skjult som ulykker.

En skade er det konkrete resultatet av en ulykke og skyldes en akutt eller plutselig påvirkning på kroppen av fysiske faktorer (f.eks. mekanisk energi, varme, kjemikalier) i en mengde eller størrelse som overstiger den menneskelige organismens toleranseevne. I noen tilfeller (blant annet ved drukning eller forfrysning) forårsakes skaden av et plutselig fravær av nødvendig agens som oksygen eller varme. 

Ikke alle ulykker medfører personskade. Man kan f.eks. falle på fortauet uten å få en påviselig skade. Samtidig kan ulykker ha andre konsekvenser enn fysiske personskader, blant annet: (a) psykiske skader, (b) materielle skader (eksempelvis på bygninger eller miljøet) og (c) skader på dyr. Slike ulykkesskader omtales ikke i dette kapitlet.

Skader varierer i alvorlighetsgrad, og dekker et vidt spekter fra bagatellmessige skader som skrubbsår til mer omfattende skader som kan medføre innleggelse på sykehus, varige mén eller i ytterste konsekvens død. Man antar at mange lettere skader forblir urapportert, men registreringen av dødsfall ansees å være tilnærmet komplett.

I DÅR kan man skille ulykkesdødsfallene fra resten av de voldsomme dødsfallene. Men ettersom det ikke registreres kontaktårsak for skader i KUHR og i aktivitetsdata i NPR, omfatter statistikk fra disse registrene både ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. 

Referanser

  1. Departementene. (2009). Ulykker i Norge. Nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade 2009–2014. [internett]. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Vedlegg/Ulykker_i_Norge-hefte.pdf.
  2. Helse- og omsorgsdepartementet. (2011). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven).  15.05.2014 http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29?q=folkehelseloven.
  3. Myklestad I, et al. Skadebildet i Norge: Hovedvekt på personskader i sentrale registre. Oslo: Folkehelseinstitutt  2014; rapport: Rapport 2014:2.
  4. Nordic Medico-Statistical Committee. (2007). NOMESCO classification of external causes of injuries. [internett], Fourth revised edition. Tilgjengelig fra: http://www.si-folkesundhed.dk/upload/nceci-4.pdf.