Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel

Vannkvalitet

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketap må erstattes med tilførsel av ny væske, og fra et helsemessig synspunkt er det ønskelig at det meste erstattes med rent drikkevann, og minst mulig med andre, mindre helsebringende drikkevarer.

Foto: Lasse Farstad
Foto: Lasse Farstad

Hopp til innhold

Drikkevann skal være hygienisk betryggende, klart og uten fremtredende lukt, smak eller farge. Det skal ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre fare for helseskade i vanlig bruk. Se kapittel om vannkvalitet i Vannforsyning og helse for en grundig behandling av temaet vannkvalitet. Generelt er tilfredsstillende vannkvalitet en forutsetning for god helse.

Kvalitetskrav

I drikkevannsforskriften er det fastsatt kvalitetskrav til drikkevann. Kvalitetskravene omfatter grenseverdier for parametere som utgjør de vanligste problemkomponenter i drikkevann. I tillegg har Verdens Helseorganisasjon (WHO) gitt anbefalte grenseverdier for en lang rekke stoffer.

Patogene (sykdomsfremkalende) mikroorganismer kan medføre akutt sykdom og sykdomsspredning selv i lave konsentrasjoner. Slike organismer skal ikke finnes i drikkevann, og grenseverdiene er derfor ”0” for de analysemetodene som brukes. En rekke sykdomsfremkallende mikroorganismer er det ikke praktisk mulig å bestemme gjennom rutineanalyser av drikkevann. Derfor benyttes bestemmelse av indikatorbakterier for å bedømme om drikkevannet er utsatt for fekal påvirkning. Les mer om temaet i artikkelen "Bakteriologiske drikkevannsanalyser - hva forteller de?".

Problemene med helseskadelige stoffer er sjelden knyttet til akutt forgiftning, men er først og fremst knyttet til stoffenes evne til å utløse helseskade ved livslang eksponering. Av spesiell betydning er stoffer som kan hope seg opp i organismen, fremkalle kreft eller utløse allergiske reaksjoner. Tungmetaller tilhører den førstnevnte gruppen. Skadene kan oppstå etter lang tid når bestemte kroppsnivåer av metallet er nådd (kritisk dose). For slike stoffer er grenseverdien satt i forhold til et beregnet maksimalt akseptabelt daglig inntak (ADI) der man med god sikkerhetsmargin vil unngå å komme opp i helseskadelige nivåer i løpt av livet.

En del kjemiske stoffer er klassifisert som kreftfremkallende, og en rekke av disse har genskadende virkning. For de sistnevnte stoffene regner man ikke med at det foreligger noen terskel for effekt. Slike stoff bør ikke forekomme i drikkevann, men da det ofte ikke er mulig å unngå at rester av slike stoffer er til stede, har man i Norge satt en øvre grenseverdi basert på en akseptabel livstidsrisiko, hvor man normalt aksepterer en risiko hvor færre enn én av en million mennesker som drikker to liter vann med maksimalt tillatt innhold av dette stoffet hver dag i 70 år, får kreft. I praksis blir risikoen for sykdom likevel langt lavere, da disse beregningene er gjort med god sikkerhetsmargin, samtidig som påviste konsentrasjoner av stoffene i vannet kun unntaksvis er nær grenseverdiene. Risikoen reduseres ytterligere ved at det er sjeldent at noen drikker av samme vannkilde hele livet. 

Kjemisk forurensning

Bildet viser to vannglass, hvorav det ene har fargetall 120 og det andre lavere enn 5. Foto: Bjørn Løfsgaard
Bildet viser to vannglass, hvorav det ene har fargetall 120 og det andre lavere enn 5. Foto: Bjørn Løfsgaard

Drikkevann kan bli forurenset av ulike typer kjemiske stoffer. Noen av disse har naturlige kilder, for eksempel humus, radon, fluor etc. Andre stoffer tilføres som følge av menneskelig virksomhet, for eksempel gjennom forurensning av vannkilder med kjemikalier, som en følge av vannbehandlingsmetoder eller etter utlekking av kjemikalier fra rørmaterialer etc. Les mer om:

Sykdommer som kan smitte gjennom vann

Det finnes en rekke sykdommer som kan smitte via vann og gi gastroenteritt (infeksjonssykdom med oppkast og/eller diaré som symptom). Dette er den vanligste sykdom man kan få av vannbåren smitte både i Norge og internasjonalt. Ved mistanke om smittespredning via drikkevann, gjelder det å lokalisere smittekilden og å eliminere den raskt. For å kunne gjøre dette, må vannverkene ha en beredskapsplan. Vannverkseierne må på forhånd ha tenkt igjennom hva som kan gå galt, og hvordan de skal håndtere uheldige situasjoner som kan oppstå. Tilstrekkelig sikkerhet mot svikt oppnår man bare ved å bygge tilfredsstillende drikkevannsanlegg, vedlikeholde dem og ha et velfungerende internkontrollsystem. Les mer om:

Clostridium perfringens analyseres i drikkevann, og hvis den påvises, er dette et tegn på at også andre patogene mikroorganismer med lang overlevelsestid også kan finnes i drikkevannet. Foto: FHI - Vidar Lund
Clostridium perfringens analyseres i drikkevann, og hvis den påvises, er dette et tegn på at også andre patogene mikroorganismer med lang overlevelsestid også kan finnes i drikkevannet. Foto: FHI - Vidar Lund

Generelt sett er vannkvaliteten ved norske vannverk god. Vannbehandlingen kan likevel svikte eller være mangelfull. Det har ofte vist seg at vannbårne epidemier skyldes sammenfall av flere uheldige omstendigheter. Vannet i forsyningsnettet kan bli forurenset, for eksempel ved ledningsbrudd eller episoder med innsug av forurenset vann fra ledningsgrøftene. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor mange som smittes av å drikke vann. De fleste sykdommer som smitter via vann gir en forbigående diaré, og mange vil ikke kontakte lege for en kortvarig diaréepisode. Man kan ved enkelttilfeller heller ikke si om det er vann man er smittet av, eller om det kommer fra mat eller smitte direkte fra mennesker eller dyr.

I enkelte studier har man ved intervjuundersøkelser kartlagt forekomsten av diaré i befolkningen, og spurt om hva de selv tror kan være årsaken til sykdom (1) (2). Det er også gjort studier i utlandet for å se på sykdom knyttet til drikkevann, men konklusjonene varierer – noen finner ingen sammenheng mellom drikkevann og sykdom (3) (4), mens andre finner at mellom 15-20 % av diaresykdom kan tilskrives drikkevannet (5).  Studiene er noen år tilbake i tid, og siden vannforsyningssystemene varierer mye både innen og mellom land, vil overføring av resultater mellom land gi usikre estimater. Det er behov for å øke kunnskapsgrunnlaget om forekomst av vannbåren sykdom, sykdomsbyrden knyttet til dette og de sosioøkonomiske konsekvensene av slik sykdom.

Både ved sporadiske tilfeller og ved utbrudd forårsaket av forurenset vann, er det avføring fra mennesker eller dyr som vanligvis er smittekilden. Historisk sett er de mest kjente vannrelaterte infeksjoner kolera, bakteriell dysenteri, salmonellose, tyfoidfeber og hepatitt A. I de siste tiårene har det blitt vanligere med sykdom forårsaket av Campylobacter jejuni, ulike typer virus som Norovirus (tidligere kalt Norwalkvirus), samt parasitter som Giardia intestinalis og Cryptosporidium parvum. Smitte med disse kan føre til diaré med kraftige magesmerter.

Det er dessuten ikke uvanlig å bruke vann fra elver, bekker og innsjøer (overflatevann) som drikkevann når man er på hytte eller ferdes i naturen, og slikt urenset vann fra naturen inneholder ofte smittestoffer. I hvilken grad folk blir syke av slikt vann, handler både om type smittestoff og hvilken konsentrasjon smittestoffet har i vannet. Små barn og gamle kan være mer utsatt, det samme gjelder personer som har nedsatt infeksjonsforsvar av en eller annen grunn. Harepest (tulaermi) er en sykdom som kan smitte via vann, særlig dersom man drikker vann ute i naturen i år det er mange gnagere. En annen smittekilde for tularemi er brønnvann, hvor vannet ikke har vært tilstrekkelig beskyttet for forurensning fra gnagere kombinert med at man ikke gjennomfører desinfeksjon. Generelt advares det mot å drikke udesinfisert drikkevann. Vi viser også til brosjyren "Drikkevann i spredt bebyggelse og på hytta"

I den senere tid har man også sett eksempler på at Legionella pneumophila kan medføre alvorlige sykdomsutbrudd når den spres gjennom aerosoler (ørsmå vanndråper som kan trekkes ned i lungene og gi lungebetennelse) fra vanninstallasjoner som for eksempel dusjer, boblebad, luftfuktere eller vannbaserte kjøletårn. Folkehelseinstituttets veileder "Forebygging av legionellasmitte" samler Folkehelseinstituttets råd på dette fagfeltet.

Drikkevann brukes til matlaging. Noen vannmikrober kan forårsake matbårne infeksjoner, da de har evnen til raskt å formere seg i matvarer. Selv et fåtall bakterier kan i løpet av kort tid under gunstige forhold vokse til så store mengder at de som spiser maten blir syke. For å unngå dette, må enten vannet eller matretten kokes skikkelig for å drepe mikrober, spesielt dersom matretten vil bli stående lunken før den blir spist. Enkelte matforgiftningsbakterier kan også produsere giftige stoffer. Noen av disse giftstoffene er svært varmebestandige og kan derfor gi matforgiftning, selv om maten kokes/stekes etter at bakteriene har fått anledning til å vokse. Enkelte andre bakteriearter vokser godt også ved kjøleskapstemperatur, slik som Yersinia entercolitica og Listeria monocytogenes.

Referanser

  1. Bjorland et al.. Mage-tarminfeksjoner i norske husstander: en befolkningsundersøkelse. Oslo: Statens institutt for folkehelse; 1987.
  2. Kuusi M et al.. Incidence of gastroenteritis in Norway--a population-based survey. Epidemiol Infect 2003;131:591-7.
  3. Colford JM Jr et al. A randomized, controlled trial of in-home drinking water intervention to reduce gastrointestinal illness American Journal of Epidemiology 2005 Mar 1;161(5):472-82
  4. Hellard M E et al.  A randomized, blinded, controlled trial investigating the gastrointestinal health effects of drinking water quality Environmental Health Perspective 2001 Aug; 109(8): 773–778
  5. Payment P et al. A prospective epidemiological study of gastrointestinal health effects due to the consumption of drinking water. International Journal of Environmental Health Research 1997;7:5-31.