Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel

Vannverkenes opplysningsplikt

En god informasjonsstrategi fra vannverkseiernes side bidrar til å skape tillit hos forbrukerne og fremmer et godt samarbeidsforhold til myndighetene. Slik informasjon vil dessuten bidra til økt forståelse for tiltak vannverk må gjennomføre for å forbedre eller sikre vannforsyningen, selv om slike tiltak ofte medfører økte kostnader for abonnentene. Drikkevannsforskriften stiller klare krav til vannverkseierne om informasjon og åpenhet. Dette gjelder både i forhold til forbrukernes informasjonsbehov, og i forhold til lokale og sentrale myndigheters behov for informasjon om vannverk og vannkvalitet.

Blant annet ved hjelp av oppslag som dette, måtte Ølen vannverk i år 2000 informere sine abonnenter om at det var nødvendig å koke drikkevannet. Vannverket har nå bygget renseanlegg og forholdene er utbedret. Eyvind Andersen
Blant annet ved hjelp av oppslag som dette, måtte Ølen vannverk i år 2000 informere sine abonnenter om at det var nødvendig å koke drikkevannet. Vannverket har nå bygget renseanlegg og forholdene er utbedret. Eyvind Andersen

Informasjon til forbrukerne

I henhold til drikkevannsforskriften §6, skal vannverkseier:

  • til enhver tid ha relevant informasjon tilgjengelig for mottakerne av vannet
  • uoppfordret gi informasjon om forhold som kan medføre helsemessig risiko
  • uoppfordret gi informasjon om vesentlige endringer i vannkvaliteten
  • holde mottakerne av vannet løpende orientert dersom vannforsyningssystemet ikke tilfredsstiller drikkevannsforskriften, og om årsakene til dette
  • rettlede mottakerne av vannet om mulige forholdsregler som eventuelt bør tas

Informasjon og åpenhet bidrar til å skape tillit til at drikkevannet til enhver tid er trygt å drikke, og informasjon om mangler vil også føre til økt forståelse for at enkelte vannverk må gjennomføre til dels kostbare utbedringstiltak. Trygt og godt drikkevann fra springen er uansett svært mye billigere enn drikkevarer kjøpt i butikken. I snitt koster norsk drikkevann rundt ett øre per liter, og de fleste steder står ikke den helsemessige kvaliteten på vannet levert fra vannverkene tilbake for det konkurrentene leverer i flasker.

Vannverkseier har altså både egeninteresse av- og plikt til å informere forbrukerne om generelle forhold ved vannforsyningen og når det oppstår situasjoner som medfører endring av vannkvaliteten eller leveringssikkerheten. I det følgende gis noen eksempler på hva dette innebærer.

Generell informasjon

Vannverkene bør sørge for at opplysninger om vannets kvalitet blir systematisert på en forståelig måte for forbrukerne. En måte å gjøre dette på er å presentere analyseresultater slik at det er enkelt å sammenlikne med grenseverdien for det aktuelle stoff. Annen relevant informasjon kan være omtale av råvannskilde og vannverkets planer for sikring av vannforsyningen, for eksempel gjennom utbygging av vannbehandlingsanlegg. Likeledes er uforutsette hendelser i driften eller andre ekstraordinære forhold som har hatt innvirkning på vannleveranse og kvalitet, av interesse. Internett vil kunne være en effektiv kanal for å formidle informasjon som forbrukere etterspør. Eventuelle advarsler som må hurtig ut til forbrukerne, må fremmes gjennom andre mer effektive kanaler. Informasjon som ikke haster, kan for eksempel gis ved at en informasjonsbrosjyre vedlegges fakturaen for innbetaling av vanngebyret, eller ved at kortfattet informasjon trykkes på selve fakturaen.

Informasjon om store kvalitetsendringer og eventuell helserisiko

Oppstår situasjoner som kan medføre helserisiko, plikter vannverket uoppfordret å varsle forbrukerne slik at sykdom unngås. Nødvendige forholdsregler må avklares med kommunens medisinskfaglige rådgiver og næringsmiddeltilsynet. Alvorlighetsgraden av hendelsen vil bestemme hvor raskt, og dermed hvordan, informasjonen skal formidles. Vannverket skal også uoppfordret informere forbrukerne om tilfeller av vesentlige endringer i vannkvaliteten selv om disse ikke medfører helserisiko.

Informasjonskanalene for denne typen informasjon kan for eksempel være lokalpresse, lokalradio/tv eller dør til dør aksjon i alvorlige tilfeller. Det må alltid gis en beskrivelse av hvilke forholdsregler som må tas for å unngå helseskade eller andre ulemper, og om mulig også om hva som har skjedd, når det har skjedd og helserisiko for abonnentene. Det må også opplyses om hvor lenge en slik avvikssituasjon kan tenkes å vare, og på hvilken måte abonnentene vil bli gitt nødvendig informasjon i denne perioden. Vannverket skal ha en beredskapsplan hvor blant annet rutinene for å håndtere avvikende vannkvalitet er beskrevet, og slike rutiner inkluderer også informasjon.

Opplysninger om mangler ved vannverket

Vannverket skal holde forbrukerne løpende orientert dersom vannforsyningssystemet ikke tilfredsstiller drikkevannsforskriften. Dette gjelder selv om forholdet ikke direkte medfører helserisiko. Eksempler på mangler ved vannverket kan være manglende overholdelse av kvalitetskrav, manglende internkontroll, mangler ved forsyningssikkerheten, manglende beredskapsplan og manglende hygienisk barriere. Vannverket skal gi forbrukerne opplysning om årsakene til avviket og tidsangivelse for når avviket vil være rettet. Der det er nødvendig, skal det informeres om forholdsregler som forbruker bør ta.

Hva som menes med ”løpende orientert”, avhenger av hvor alvorlige avvikene er. Avvik som ikke anses å representere vesentlig helserisiko eller ulempe på kort sikt, for eksempel manglende internkontroll eller beredskapsplan, kan man for eksempel orientere om i forbindelse med en årlig informasjonsbrosjyre og/eller via hjemmesider på internett. Sjeldnere informasjon enn en gang per år anses ikke som løpende orientering.

Informasjon til tilsynsmyndighetene

I henhold til drikkevannsforskriften §7 plikter vannverkseier å legge fram opplysninger for tilsynsmyndighetene. Tilsynsmyndighetenes oppgave er å påse at drikkevannsforskriftens krav overholdes og å gi uttalelse i forbindelse med godkjenning av vannverk. Typiske tilsynsoppgaver er inspeksjoner, systemrevisjoner og gjennomgang av analyseresultater. Vannverkseier plikter å legge fram de opplysninger som er nødvendige for dette arbeidet. I forbindelse med tilsyn må vannverkene altså legge fram den dokumentasjon som myndighetene etterspør, men når det gjelder vannkvalitet, så må vannverkene informere myndighetene på eget initiativ.

Dersom drikkevannet inneholder stoffer som overskrider grenseverdier fastsatt i drikkevannsforskriftens vedlegg, plikter vannverket å varsle tilsynsmyndighetene. Det er forskjell på den helserisikoen som er forbundet med overskridelse av de ulike parameterene. De tiltakene som må gjennomføres for å rette på problemene er derfor gruppert i tre ulike tiltakstyper. Tiltakstypene angir hvordan man skal forholde seg når avvik opptrer, og hvilke dispensasjoner som kan gis.

Dersom grenseverdier for parametere i tiltakstype A overskrides, skal det umiddelbart settes i verk tiltak for å avdekke årsak og å utbedre forholdet. Det vil ikke være aktuelt å gi dispensasjon fra forskriftens krav til disse parameterene. E. Coli og intestinale enterokokker er plassert i tiltakstype A. Dette fordi funn av disse indikerer at det kan finnes sykdomsfremkallende bakterier i vannet.

Farge er ett eksempel på en parameter som er plassert i tiltakstype B. Godkjenningsmyndigheten kan gi dispensasjon dersom grenseverdien på 20 milligram/l Pt overskrides. Nødvendige tiltak for å rette opp forholdet skal likevel gjennomføres så snart som mulig, og godkjenningsmyndighetens dispensasjonsadgang er derfor begrenset (til maksimalt tre år). Eventuell forlengelse av dispensasjoner for tiltakstype B parametere, må avgjøres av Helsedepartementet.

Parametere som representerer lavest helserisiko er plassert i tiltakstype C. Eksempler er pH-verdi (surhet), lukt og smak. Ved overskridelse kan tilsynsmyndigheten gi dispensasjon i et begrenset tidsrom, og dispensasjonen kan forlenges. For ikke-godkjenningspliktige vannforsyningssystem, kan dispensasjonen i det enkelte tilfelle gjøres varig. En liten overskridelse av pH-verdien i drikkevannet der ledningssystemene er av plast, og hvor konsekvensene av overskridelsen anses som meget små i forhold til kostnadene ved å behandle vannet, er eksempel på en situasjon hvor varig dispensasjon kan være aktuell. Vannverkene må imidlertid huske på hvilke materialer som sannsynligvis er brukt i husinstallasjonene, ikke bare på hvilke ledningsmaterialer vannverket selv har brukt.

Informasjon til vannverksregisteret

I henhold til forskriftens § 7 plikter vannverkene å gi opplysninger til sentrale myndigheters vannverksregistre. Næringsmiddeltilsynene har egne registre som grunnlag for sin tilsynsvirksomhet. Folkehelseinstituttet har ansvar for det nasjonale vannverksregisteret. Dette registeret omfatter vannverk som forsyner 50 personer eller 20 husstander/hytter eller flere, og registeret inneholder opplysninger om blant annet administrative forhold, økonomi, vannkilder, vannbehandling, transportsystem og vannkvalitet. Informasjonen i vannverksregisteret benyttes til flere formål:

  • EØS-rapportering. Norge skal hvert tredje år offentliggjøre en rapport om drikkevannskvaliteten med henblikk på å informere forbrukerne. Første rapport skal omfatte årene 2002, 2003 og 2004. Rapporten skal sendes til EU-kommisjonen som skal utarbeide en sammenfattende rapport om drikkevannskvaliteten i fellesskapet.
  • Rapportering av nøkkeltall for kommunene (KOSTRA).
  • Annen rapportering til internasjonale vannverks- og statistikkorgansisasjoner.
  • Informasjon til sentrale, regionale og lokale myndigheter og andre vannverksaktører.
  • Grunnlag for forskning og utredning. Sammen med andre helserelaterte registre vil informasjonen kunne danne grunnlag for å vurdere forholdene ved norske vannverk i forhold til den generelle helsetilstanden i befolkningen, for eksempel forekomst av mage- tarminfeksjoner forårsaket av forurenset drikkevann. Andre eksempler på prosjekter hvor data fra vannverksregisteret er benyttet, er kartlegging av forekomstene av kloreringsbiprodukter og plantevernmidler i norsk drikkevann.
  • Beredskapsmessige behov. Registeret ga viktig informasjon blant annet under flommen på Østlandet i 1995.

Konklusjon

Den nye drikkevannsforskriften stiller større krav til vannverkenes informasjonsarbeid. Aktiv informasjon og åpenhet overfor publikum og myndigheter er et virkemiddel som også vil tjene vannverkenes interesser. Det vil bidra til økt oppmerksomhet på drikkevannsforsyningen, og det vil gi brukerne bedre forståelse av vannforsyningssituasjonen lokalt. Det er derfor all grunn til å oppfordre og oppmuntre vannverkseierne til snarlig å utarbeide gode informasjonsrutiner for sin virksomhet.