Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel

Hva kan vi lære av Giardiautbruddet i Bergen?

Ny kunnskap, endringer i samfunnets normer for akseptabel risiko og endringer i trusselbildet er alle faktorer som gjør at man kontinuerlig må vurdere om vannverkenes hygieniske barrierer er gode nok. Selv om giardiautbruddet i Bergen er et eksempel som illustrerer dette, medfører det ikke nødvendigvis et akutt utbedringsbehov ved alle norske vannverk som benytter klor. Man har tid til å gjennomføre eventuelle utbedringer i tråd med vanlige, gode planprosesser.

UV-desinfeksjon er en av behandlingsmetodene som også virker mot parasitter. Foto: FHI - Eyvind Andersen
UV-desinfeksjon er en av behandlingsmetodene som også virker mot parasitter. Foto: FHI - Eyvind Andersen

Hvordan kunne utbruddet skje?

Høsten 2004 opplevde Norge sitt første vannbårne giardiautbrudd (et utbrudd er flere syke personer med samme sykdom og samme årsak). Over 1000 personer i Bergen ble syke med magesmerter og kraftig diare. Hvordan kunne dette skje til tross for god drift av vannverket? Fordi flere uheldige omstendigheter førte til at de hygieniske barrierene ble brutt samtidig. Kraftig nedbør førte til at giardiainfisert avføring fra en ukjent kilde ble vasket ut i Svartediket, og ble blandet i vannmassene på en slik måte at forurensningen ble trukket inn i inntaksrøret for vannverket. Vannet desinfiseres med klor, og klor har ingen effekt på parasitter, i dette tilfellet på Giardia intestinalis (også kjent som Giardia lamblia).

For å sikre drikkevannets kvalitet er det i Norge et prinsipp at man skal ha minimum to hygieniske barrierer mot alle typer forurensning. De hygieniske barrierene består normalt av sikringstiltak ved vannkilden, kombinert med vannbehandling. Hygieniske barrierer er utførlig omtalt i en tidligere artikkel (1), og Vannforsyningens ABC (2) gir grundigere veiledning i hvordan etablere gode vannverk.

Vi synes ikke det er nødvendig å lete med lys og lykte etter hvem som var årsaken til at smitten nådde Svartediket, eller nøyaktig hvordan havnet der. I helsesammenheng er det ikke noe poeng å finne syndebukker, det viktige er hva vi kan lære av et utbrudd, for ved å bruke lærdommen kan man øke sikkerheten rundt vannkilden og derved heve kvaliteten på vannforsyningen. Det er nå gjennomført tiltak rundt Svartediket som vil redusere sannsynligheten for at ny smitte kan bli tilført fra nedbørfeltet, og samtidig etableres det en bedre hygienisk barriere i vannbehandlingen.

Ingen hygienisk barriere er 100 % sikker til enhver tid, det er alltid forhold som kan føre til at den svikter. Derfor krever regelverket at det skal være minimum to hygieniske barrierer. På ett eller annet nivå må man si at hver av barrierene er sikre nok. Videre er det også slik at det kan finnes forhold som på et tidspunkt ikke har vært ansett som en hygienisk trussel, men som ny kunnskap og nye erfaringer viser at man må sikre seg mot. Det å sikre at vannverket har tilstrekkelige hygieniske barrierer må derfor være et kontinuerlig arbeid hvor man hele tiden er forberedt på å møte ”nye” trusler. I Bergen fungerte antakelig Svartediket som en god nok hygienisk barriere i nesten 150 år, men da den første barrieren sviktet i august/september i fjor, hadde man ikke den ønskete barriere nummer to mot cyster av Giardia. Derfor ble smitten spredt videre.

De fleste norske vannverk ble bygget ut i en tid hvor man trodde at klorering var tilstrekkelig for å desinfisere vannet i forhold til alle aktuelle smittsomme mikrober, og klorering ble derfor ansett for å være en god desinfeksjonsmetode. Man har de senere årene fokusert på ”nye” typer sykdomsfremkallende organismer, det vil si organismer som man tidligere ikke var klar over at fantes i norske drikkevannskilder, men som sannsynligvis har vært her i lang tid. Bl.a. gjelder dette hvilestadier av parasitter som Giardia intestinalis og Cryptosporidium parvum. De første vannbårne utbrudd av disse parasittene i Vest-Europa ble registrert  på 1980-tallet. Parasittene har også vært påvist i lave antall i norske vannkilder, men det har vært usikkert om disse har vært av typer som kan smitte mennesker (3).

Denne nye kunnskapen har ført til at de fleste større vannverk som benytter klor, også vannverket i Bergen, startet en prosess med å vurdere oppgradering av desinfeksjonsanlegget lenge før dette giardiautbruddet. Men siden risikoen for slik smitte i Norge har vært bedømt som relativt lav, har oppgraderingen skjedd langsommere enn man nå kunne ha ønsket seg i Bergen.

Giardiautbruddet var forårsaket av en uventet forurensningssituasjon som ikke vannverket var utformet for å takle. At det første giardiautbruddet kom i Bergen, kan være tilfeldig, det finnes en rekke andre større og mindre vannverk i Norge som heller ikke ville vært i stand til å takle tilsvarende episoder. Utbruddet illustrerer derfor to ting: Vi må hele tiden være på vakt i forhold til nye trusler, og de fleste større norske vannverk drives så profesjonelt at man allerede før man fikk dette utbruddet, var i gang med å iverksette tiltak som skulle eliminere denne typen risiko.

Vi har også lært en helt annen ting av dette utbruddet, hvordan bør vi forholde oss til enkeltanalyser. Det ble i den mest hektiske fasen av utbruddsoppklaringen tatt ut sju parallelle 10-liters prøver til giardiaanalyse. Resultatene varierte fra 0 til 5 per 10 liter i det som egentlig skulle være samme vannet. Altså vil ikke et resultat 0 i én prøve utelukke at det i ”nabo-10-literen” vil kunne finnes 5, eller omvendt. Enkeltanalyser vil altså gi veldig usikre resultater. Sikkerheten i vannforsyningen kan ikke vurderes ut fra slike enkeltanalyser av vannet, vurderingen må basere seg på kunnskapen om hvordan de hygieniske barrierene fungerer.

Endres våre råd om vannbehandling?

Vi har tidligere signalisert at det kan være tid for å fase ut klor som hoveddesinfeksjons¬metode ved mange norske vannverk (4). Selv om vi da ikke hadde noe norsk utbrudd å vise til, visste vi at klorering ikke var til å stole på i forhold til disse ”nye” mikrobene. Bedre alternativer er i denne sammenheng UV-bestråling, ozonering eller membranfiltrering, med koagulering/filtrering som mulig forbehandling.

Vi fastholder vår anbefaling om at de store vannverkene bør gå foran i dette arbeidet, da det for samfunnet er vanskelig å takle konsekvensene av en svikt dersom svært mange mennesker blir syke samtidig. Mange små vannverk har heldigvis allerede har valgt UV-anlegg til desinfeksjonen da de er mindre krevende å drive, samtidig med at de gir svært gode desinfeksjonsresultater når de drives korrekt.

  1. Pettersen, J.E: Hygieniske barrierer i vannforsyningssystemer
  2. Folkehelseinstituttet: Vannforsyningens ABC
  3. Robertson, L. og Gjerde B: Cryptosporidium og Giardia i drikkevasskjelder i Norge. SNT rapport 6, 2000.
  4. Krogh, T. og Andersen, E: Kan klorering fortsatt aksepteres som hygienisk barriere ved norske vannverk?