Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel

60-årsjubileet for poliovaksinasjon i Norge

Publisert Oppdatert

Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det er 60 år siden Norge begynte å vaksinere skolebarn mot viruset Poliomyelitt. Norges 60-årige poliovaksinasjonshistorie er ett av mange ledd i den globale innsatsen for å utrydde poliomyelitt.


Har du funnet en feil?

For de fleste som smittes er polio en mild virusinfeksjon, med lette og uspesifikke symptomer (diaré eller luftveissymptomer). Risikoen for å utvikle lammelser er minst hos ganske små barn (rundt 1 av 1000), men øker med økende alder til ca. 1 av 100.

Norge 1956 

Under de store polioutbruddene i Norge på begynnelsen av 1950-tallet var skolebarn en særlig utsatt gruppe for lammelser. Sannsynligvis skyldtes dette at det var mindre risiko for lammelser blant barn under skolealder og voksne i stor utstrekning var immune etter tidligere smitte. Høsten 1956 ble derfor poliovaksine tilbudt alle barn som gikk på folkeskolen i Norge (altså alle født i årene 1943 til 1949). Det ble gitt tre doser i løpet av skoleåret 1956/57. Fra høsten 1957 ble vaksinen en del av vaksinasjonsprogrammet for spedbarn, samtidig som tilbudet gikk til barn mellom spedbarns- og skolealder. 

«The cutter incident»

Polio-vaksine hadde vært brukt noe før, først og fremst i USA, men det var i stor grad snarere det vi i dag ville kalle store kliniske utprøvinger enn ordinær vaksinebruk. Våren 1955 skjedde imidlertid det som kalles «the Cutter incident». 200 000 barn i USA ble vaksinert med en poliovaksine som ikke var tilstrekkelig inaktivert. Det førte til anslagvis 40 000 tilfeller av polio, 200 tilfeller av varige lammelser og 10 dødsfall. Dette var en tragisk hendelse på alle måter, samtidig som det var en av de hendelsene som har bidratt til de meget strenge kravene som finnes til vaksinekontroll i dag. 

The Cutter incident var også grunnen til at vi i Norge ikke kom i gang med vaksinasjon et år tidligere – all produksjon ble satt på vent til man hadde kommet frem til hvordan det var mulig å sikre at det ikke kom flere slike hendelser. Ny vaksine var ikke tilgjengelig før høsten 1956. 

Inaktivert eller levende vaksine?

Vaksinen vi brukte i Norge i 1956 var inaktivert (drept) poliovaksine (IPV), gitt med sprøyter. Men det ble også utviklet en levende, oral vaksine under utvikling (dråper rett i munnen). Det var mange som mente at den var bedre, først og fremst fordi den gir tarmimmunitet.  Derved hindrer vaksinen virusene i å komme inn i kroppen i det hele tatt, mens antistoffene man fikk av den inaktiverte vaksinen først drepte virusene når de var kommet inn i blodbanen. I Norge tok vi i bruk levende oral vaksine (OPV) i 1965. Helsedirektoratet, som var ansvarlig for vaksinasjonsprogrammet, ga denne begrunnelsen: 

OPV vil i høyere grad enn IPV hindre at den vaksinerte kan opptre som smittebærer …. og vil føre til at ville poliovirus gradvis utryddes. Vaksinasjon med OPV tar således sikte på å utrydde sykdommer, mens IPV tar sikte på å få sykdommen under kontroll.

I Norge brukte vi OPV i vaksinasjonsprogrammet fra 1965 til 1980. I løpet av denne perioden ble det registrert 8 tilfeller av sannsynlig vaksineassosiert polio, men bare ett mulig tilfelle av vill polio. Det ble derfor konkludert med at vaksinen ga gal balanse mellom risiko og effekt: man kan ikke bruke en vaksine som kan gi alvorlige følgetilstander mot en sykdom som ikke finnes. I 1980 gikk vi tilbake til IPV, og har brukt det siden. Det siste importerte tilfellet av polio i Norge fant sted i 1992.

Polio er nå utryddet i Norge. Risikoen for at polio skal bryte ut i Norge er nærmest null så lenge vi har en høy vaksinasjonsdekning. Men så lenge sykdommen finnes, kan den introduseres på nytt hvis vi ikke sørger for å opprettholde immuniteten i befolkningen. Derfor er vaksinasjonsprogrammet fortsatt svært viktig, sier fagdirektør i Folkehelseinstituttet Hanne Nøkleby.

1988: Verdens helseorganisasjon (WHO) vil utrydde Polio

Etter at kopper var erklært utryddet i 1980, begynte WHO å diskutere muligheten for å utrydde flere alvorlige sykdommer gjennom vaksinasjon. Valget falt på polio. Målet om å utrydde polio i hele verden ble vedtatt i 1988. Teoretisk er det absolutt mulig: det finnes en god vaksine som gir langvarig immunitet, og mennesket er eneste reservoar for smitten. Våpenet var OPV – lett å gi, stopper spredning effektivt, og en viss spredning av vaksineviruset kunne til og med gi immunitet til flere enn dem som fikk vaksine.

Først ble målet satt til utryddelse innen år 2000. Dette gikk strålende de første årene. Men etter ca. år 2000 har vi fått erfare den store forskjellen på å redusere og å utrydde. Den siste prosenten er mye vanskeligere å oppnå enn de 99 foregående. Se figuren under.

Global wide poliovirus cases 1985-2010.jpg

Figur: Antall tilfeller av polioviruset på verdensbasis, fra 1985 til 2010. Kilde: Earth Policy Institute

Situasjonen i verden i dag

  • Polio er nå utryddet i det aller meste av verden, inkludert Norge.
  • Lenge var det fire land som hadde endemisk polio, det vil si at man aldri hadde klart å stoppe sirkulasjonen: India, Pakistan, Afghanistan, Nigeria
  • India hadde det siste poliotilfellet i 2011. Polio ble erklært utryddet i India i 2014 (WHO krever tre år uten tilfeller før man kan si at sykdommen er utryddet i et lad eller et område).
  • Nigeria (og resten av Afrika) hadde ingen tilfeller av polio i 2015 og første del av 2016. Det ga håp om at sykdommen var utryddet også der, men tilstanden var skjør på grunn av dårlige helsesystemer og varierende vaksinasjonsdekning. Dessverre er det registrert tre nye tilfeller nordøst i landet i løpet av sommeren 2016. Dette er et område der myndighetene har liten kontroll og problemer med bl.a. å gjennomføre vaksinasjon.
  • Pakistan og Afghanistan har aldri klart å stoppe sirkulasjonen av polio, men det har vært langt færre tilfeller de siste par årene enn tidligere. Hittil i år er det registrert 23 tilfeller (14 i Pakistan og 9 i Afghanistan).
  • En stor utfordring har vært at vaksinasjonspersonale har blitt terrormål, både i Pakistan, Afghanistan og Nigeria. Det skyldes både at de oppleves som representanter for myndighetene og som representanter for vestlig innflytelse (vaksiner generelt). Så lenge terrorgrupper har den oppfatningen, er det nesten umulig å bli kvitt sykdommen i områder der myndighetene mangler kontroll.
  • Så lenge det finnes vill polio noen steder, vil sykdommen kunne spre seg til andre områder hvis vaksinasjonsdekningen faller. Det så vi f.eks. i form av utbrudd i konfliktområdene Syria og Somalia i 2013.