Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel

Hvordan kan foreldre snakke med barna sine om økt risiko for type 1 diabetes?

Publisert Oppdatert

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

I overkant av 600 familier deltar i MIDIA med ett eller flere barn. I dag er de minste barna i MIDIA fire år, mens de eldste er 10 år. Heldigvis har bare noen få av barna utviklet type 1 diabetes til nå. Barna som deltar i MIDIA har imidlertid økt risiko for å få type 1 diabetes. Hvordan kan foreldre snakke med barna sine om denne risikoen?


Har du funnet en feil?

Anne Inger Helmen Borge, professor Dr. Psychol ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo, gir

her noen råd om barn og kommunikasjon. Hun gir også konkrete råd om hva man kan si til barna. Helmen Borge understreker at foreldre gjerne må finne sine egne svar, og at det ofte er det beste fordi foreldrene kjenner barnet.

1) Hva bør foreldre si til barnet om hvorfor det er med i MIDIA?

– Det beste er å fortelle barnet så saklig som mulig om studien de er med i. Dette må selvsagt tilpasses barnets alder. Allerede 4 år gamle barn forstår hva foreldre og andre føler og oppfatter, og kan ta den andres perspektiv. Barnet vil skjønne at foreldrene formidler noe viktig. Barn er som regel smartere enn man tror - det er en god huskeregel.

Dette kan for eksempel foreldre si til barnet:

  • Du er med i en forskningsstudie.
  • Du er med fordi legene forsøker å finne ut hvorfor noen barn blir syke. Da må de også ha med barn. 
  • Du er med fordi du passer bedre i denne studien enn broren/søsteren/vennen din. 
  • Du er med fordi mamma og pappa synes det er veldig viktig. Vi er stolte av deg.

2) Hva bør foreldre svare hvis barnet spør: "Hvorfor må jeg ta blodprøve? Og hvorfor må ikke broren/vennen min det?"

Her er noen forslag til svar:

  • Blodprøve er noe leger nesten alltid tar.
  • Blodet er som en eventyrbok. Det inneholder så veldig mye spennende. Det kan vi lære mye av. Derfor må vi ta blodprøve. 
  • Du er med i en forskningsstudie som heter MIDIA. Det synes vi er veldig flott. Da må du gi litt blod. Det gjør alle de andre barna som er med i MIDIA også. 
  • Nesten alltid må barn gi fra seg litt blod når de er syke eller man lurer på hvorfor de er syke. Du er ikke syk, men du kan ha noe interessant i blodet ditt som legene vil undersøke. 
  • Ja, det er litt urettferdig at du og ikke broren/søsteren/bestevennen din må gi blodprøve.

3) Hva er typiske bekymringer for barn?

– Det kommer an på alder og kan være knyttet til sosiale relasjoner som venner, jevnaldrende og skole. Det kan ha å gjøre med aktiviteter de deltar i. De kan også bekymre seg for sine foreldre fordi de ikke vil at de skal være lei seg. Barn kan også bygge sine bekymringer på konkrete ting og tenke på helt andre forhold enn voksne. Dette er det viktig å være klar over og ta på alvor, fordi barnas tanker og deres egen fortolkning er viktig å lytte til.

Barn forteller nødig om seg selv og sine problemer eller bekymringer, men de forteller det gjerne via andre. Det kan være lurt å bruke dukker (Dukkemetoden) eller bestevenner (Vennemetoden) som hjelp.

Dersom det er en gutt, kan man spørre om han kan fortelle ”Kaptein Sabeltann”, eller ”Lynet McQueen” eller ”Bamsen sin”. Du kan også snakke direkte til dukken som om det var barnet.

Det er også mulig å bruke bilder. Da kan barnet fortelle om det barnet på bildet gjør.

Bestevenner kan også forklare deg hva de tror barnet ditt vil si eller mener eller føler (Vennemetoden). Men du må spørre barnet om det er greit at bestevennen snakker om dette og sier noe om ditt barn. Du må aldri presse barnet.

Barn sier helst ikke så mye, men det de sier er både troverdig og pålitelig. Noen ganger svarer barnet det barnet tror du vil ha som svar. Det skjer gjerne dersom du har forsøkt mange ganger.

4) Når bør foreldre snakke med barnet om at barnet har økt risiko for å få type 1 diabetes?

– Tidspunktet er ikke så lett å vite. En god regel er å svare når spørsmålet kommer spontant fra barnet. Man trenger ikke å snakke med barnet før det selv kommer med ett signal eller ett initiativ.

5) Hvordan bør foreldre snakke med barnet om at barnet har økt risiko for å få type 1 diabetes?

– Når man skal snakke om noe abstrakt, slik risiko er, er det viktig å tilpasse dette til barnets alder. Det er forskjell på en femåring, sjuåring og en niåring i hvor gode de er til å forstå risiko. De yngste tenker konkret og vil kanskje spørre om de, dersom de blir syke, kommer til å få fine klistremerker hos doktoren? En niåring vil kanskje lure på hva vennene vil si og hvordan bestevennene vil reagere.

Barn er forskjellige, også søsken, og det vet foreldre. Jo bedre foreldrene kan tilpasse det de sier til barnets egenart og personlighet jo bedre er det. Det er ofte vanskelig, men jeg er sikker på at foreldre både er omsorgsfulle og samvittighetsfulle og gjør så godt de kan.

Det er vanskelig å gi konkrete råd om hvordan foreldre kan snakke med barn om risiko, men dette kan være til inspirasjon eller hjelp på veien:

– Alle barn er forskjellige. Noen har sort hår, brunt hår, lyst hår, blå øyne, brune øyne.
Alle barn blir forkjølet, mens noen barn får astma, det gjør ikke alle barn. Barn er også like, fordi alle må passe seg når de skal krysse veien. Alle barn har også gener i kroppen. De gjør at barn er forskjellige. Du har noen gener som kanskje kan gjøre deg syk når du blir stor, men de aller fleste som har slike gener blir ikke syke. Noen veldig få blir kanskje syke. Hvis du blir syk, skal vi passe ekstra godt på deg så det går bra med deg. Kan du fortelle ”bamsen” din det mamma har forsøkt å forklare deg nå? Er det noe bamsen din vil spørre mamma om?

6) Hva bør foreldre si til barnet om barnet blir bekymret for å få sykdommen?

– At foreldrene alltid er der og passer på dem, og at det er også veldig mange andre, som leger, sykepleiere og forskere, som hele tiden hjelper barn og voksne. Men generelt er det viktig å ikke overdimensjonere bekymringen og la den bli borte i hverdagen – det er viktig å leve som vanlig og ikke bekymre seg.

Slik kan for eksempel foreldre snakke med barnet om bekymring (se også spørsmål 3):

  • Vi tenker på deg når vi er på jobb, eller er hjemme og passer på deg. Dette kaller vi bekymring. Forstår du hva det er? Har du noen gang vært bekymret? Kan du fortelle meg hva du er bekymret for?
  • Alle foreldre må passe på når barna får feber og ikke kan gå i barnehagen eller på skolen. Da vil vi at du skal bli fort bra igjen og lurer på hvordan du har det. Dette kaller vi bekymring. Alle er av og til bekymret for noe. Men vi forter oss og tenker på noe moro. Hva liker du å tenke på i hodet ditt? 
  • Bekymret - det er ett rart ord. Å være bekymret er en tanke i hodet bare. Noen ganger er de gode og noen ganger ikke så gode. Det er slik alle barn har. Det viser at du er stor gutt/jente. 
  • Å være bekymret er noe vi tenker på, slik at vi skal vite hva vi må gjøre hvis noe skjer. Noen ganger er mamma bekymret for at du ikke hadde lue på deg da du gikk på skolen og det var kaldt. Men det gjorde ikke noe, fordi du ble ikke syk. Du kan alltid fortelle oss om slike tanker, eller du kan fortelle det til ”Kaptein Sabeltann” (elle lignende favoritt).

7) Hvis foreldrene er bekymret – blir denne bekymringen overført til barnet?

– Ja, barna ser på ansikt og kroppsspråk vel så mye som de lytter til ord. Derfor er det viktig at foreldrene ikke forsøker å skjule eventuell bekymring, men heller snakker om den. Da blir barnet tryggere fordi foreldrene viser ektehet.

8) Kan det skremme barnet å gi for mye informasjon og detaljerte svar?

– Ja, for mye er ikke bra. God, saklig informasjon som gjerne er litt ”veslevoksen” er derimot fint. Det hjelper lite å mase, da barn er gode på å filtrere ut mas og kjas og vil heller gjøre noe annet. Men jeg er sikker på at alt dette kan og vet foreldre veldig godt. En god huskeregel er at så lenge man gjør så godt man kan, er mye oppnådd.

5 råd om hvordan snakke med barn om MIDIA:

  • Svar alltid så ordentlig du kan
  • Ikke undervurder barnet, de forstår ofte mer enn voksne tror
  • Ikke gå inn i endeløse debatter, selv om barnet spør mange ”hvorfor-spørsmål”
  • Bruk gjerne søsken eller bestevenner når det er vanskelige tema. Be søsken eller venner til å fortelle det de tror barnet ditt vil si. Barn svarer deg sjelden direkte på vanskelig ting, fordi de skjønner det er noe de kanskje ikke bør eller får til, og da svarer de sjelden.
  • Bruk gjerne bilder, dukker eller favoritt dyr/leker til å snakke om vanskelige ting

Har du egne erfaringer om hvordan du som forelder på en god måte har snakket med barnet ditt om MIDIA og som du vil dele med oss? Send oss gjerne tips om hvordan man bør snakke med barn om dette. E-post: midia@fhi.no