Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel

Reiseråd om insekter og dyr

Dersom du er godt forberedt, kan du lettere unngå at ferien din blir ødelagt av skadedyr, insektplager og sykdom.

mygg som stikker
Foto: Colourbox.com

Hopp til innhold

Hva som kreves for et trygt opphold kan variere med årstiden, tid på døgnet, om du oppholder deg i byområder, landsbygda eller ute i naturen. Riktig bekledning, insektnett, insektmidler, vaksiner og medisiner bidrar til et trygt opphold. Har du oppholdt deg i områder med flått må du undersøke hele kroppen daglig, og fjerne eventuelle flått som har festet seg. Det er også viktig å tenke på hva du gjør med bagasjen når du kommer hjem, slik at du kan unngå å få skadedyr som kakerlakker og veggedyr inn i din egen bolig.

Flått

Flått eller skogflått (Ixodes ricinus) er vanlig langs kysten av Norge opp til Helgeland, og kan finnes enkelte steder i innlandet også.

Flått
Foto: Colourbox.com

I Sverige er flåtten utbredt i de sørlige deler av landet med nordgrense fra Iddefjorden til Gävle, men også her finnes spredte funn lengre nord, spesielt langs Bottenviken. Det samme gjelder i Finland med nordgrense langs en skrå linje fra ca. 62°N i vest til ca. 64°N i øst. Skogflått er vanlig over det meste av Europa. Man finner den også i fjellområder i Nord-Afrika, og i de sørvestlige delene av Russland, Kaukasus-området, Tyrkia og de nordlige delene av Kasakhstan. Flåtten suger blod av fugl og pattedyr, inkludert mennesker, og har i den forbindelse potensial til å overføre en del sykdommer. Det er viktig å kle seg riktig når man er i områder med mye flått, og blir man bitt må flåtten fjernes raskt.

Se også: Skogflått

Lopper

De voksne loppene må suge blod av varmblodige dyr eller fugler for å kunne overleve og reprodusere. Loppelarvene lever av organisk reir-/bolmateriale og avføring fra voksne lopper. Av de over 2500 artene av lopper globalt er det kun et fåtall som biter mennesker.

Fugleloppe (Ceratophyllus gallinae). FHI - Hallvard Elven
Fugleloppe (Ceratophyllus gallinae). FHI - Hallvard Elven

I Norge er det i all hovedsak fuglelopper (Ceratophyllus ssp.) som biter oss, gjerne i en kort periode på seinvinteren/vår. Ved reise til varmere strøk kan man imidlertid bli bitt hele året, for eksempel av katte- og hundeloppe (Ctenocephalides felis og C. canis) og menneskeloppe (Pulex irritans).

Lopper har medisinsk betydning for mennesker både gjennom irritasjon fra loppebitt og på grunn av loppenes rolle som sykdomsoverfører. Loppebitt kan gi sterk kløe, og man kan fra skitne fingre klø bakterier ned i bitemerket som gir sekundær bakterieinfeksjon. Lopper kan også selv overføre mikroorganismer som gir sykdommer som for eksempel pest (bakterien Yersinia pestis) og musetyfus (rickettsiaen Rickettsia typhi).

Se også: Om musetyfus (Store norske leksikon)

En god forhåndsregel for å unngå lopper under reise er å unngå omgang med katter, hunder og andre pelskledde dyr samt fugler, inkludert reir. Dersom man tar med seg kjæledyr til utlandet, må man også være klar over at lopper kan komme på kjæledyr og bli med hjem igjen. Det er flere eksempler på at familier har fått med kattelopper på sine hunder/katter etter at de har feriert i Danmark eller lenger sør i Europa. Etter ferier med kjæledyr i utlandet kan man derfor gjerne gre kjæledyrets pels med kam for å se etter hoppende lopper i pelsen. Har kjæledyret fått lopper, finnes diverse midler man kan behandle det med (sjampo, liniment, loppehalsbånd mm). Kontakt veterinær for å få resept på loppemidler. I tillegg bør man støvsuge grundig der kjæledyret oppholder seg, og man kan også behandle disse plassene med kjemikalier av typen ”insects growth regulators” (IGR) for å drepe larvene til loppene.

Mer om lopper:

Veggedyr

Siden årtusenskiftet har veggedyrproblemene økt kraftig over hele verden. Økningen skyldes resistens mot innsektsmidler og mangelfull kunnskap om alternative bekjempningsmetoder. I Tillegg har nasjonal- og internasjonal reiseaktivitet økt, slik at risikoen for spredning er større.

Veggedyr
Veggedyr (Cimex lectularius). FHI - Hallvard Elven

 Veggedyr er et nattaktivt insekt som suger blod av sovende mennesker. Voksne individer er brune og blir opp til 6 mm lange. Nymfene er mindre og lysere, og de vokser gradvis via fem stadier. De minste individene er ikke mer enn ca. 1 mm lange. Alle stadiene suger blod av mennesker.

Veggedyr vil normalt ikke overføre sykdommer til mennesker. Veggedyr kan gi kløende utslett og det oppleves som ubehagelig å dele seng med dem.

Veggedyr finnes ofte på overnattingssteder med stor utskiftning av gjester. Hoteller, pensjonater og campinghytter er typiske eksempler. I ferier eller på forretningsreiser vil det alltid være en risiko for at de kan bli med i bagasjen. Når man leier seg inn på overnattingssteder kan det derfor være fornuftig å se etter spor fra veggedyr. Finner man mye små svarte flekker i sengerammen, tomme insekthuder, døde eller levende veggedyr bør man be om å få et nytt rom. Som et generelt forebyggende tiltak vil det også være fornuftig å holde sekker, bager eller kofferter lukket under hele oppholdet. Mistenker man at man har bodd i et rom med veggedyr må man forsikre seg om at bagasjen ikke inneholder veggedyr. Kofferter, bager og sekker har mange gjemmesteder for de små veggedyra, og varme eller kuldebehandling av bagasjen anbefales før man pakker ut. Da forsikrer man seg om at eventuelle skjulte individer drepes. På grunn av pesticidresistens hos veggedyr vil ikke kjemisk behandling av bagasjen være tilstrekkelig.

Se også: Veggedyr

Mygg

Blant insektene er ulike mygg de desidert alvorligste smittespredere. De kan spre encellete parasitter som malaria, mark som kan forårsake filariasis, deriblant elefantsyke, bakteriesykdom som tularemi og ikke minst er rekke virussykdommer som gul feber, denguefeber og ulike hjernebetennelser. Dernest er de plagsomme der de i mengder søker å få sugd blod av deg, noe som medfører kløe som igjen kan føre til sekundære sårinfeksjoner. 

 

Stikkmygg (Aedes communis). FHI - Hallvard Elven
Stikkmygg (Aedes communis). FHI - Hallvard Elven

Det finnes ca. 3450 forskjellige mygg i verden. Med mygg menes her familien stikkmygg (Culicidae), til forskjell fra fjærmygg, hærmygg og andre insekter i overfamilien mygg (Nematocera). De er utbredt over hele verden unntatt i Antarktis og på noen øyer.

I Norge har vi 38 forskjellige arter. Noen mygg er spesialisert til å suge blod av fugler, andre av amfibier eller pattedyr, men det er larvene som viser størst variasjon i levevis. Alle utvikles i vann, men noen lever i rene dammer eller brønner, andre i skittent vann, brakkvann, på rismarker, smeltevannsdammer, rennende vann, vannbøtter, vannansamlinger i hule trær eller planter. De fleste mygg er mest aktive mot kvelden og om natten, mens andre er helt eller delvis dagaktive.

Mygg finner oss ved CO2 i pusten vår og på ulike luktstoffer fra huden vår. Det er vist at noen mennesker tiltrekker seg mer mygg enn andre, men det som varierer mest er nok den enkeltes toleranse for å ha mygg rundt seg.  Ofte blir man mer eller mindre immun mot de mygg man ofte stikkes av, slik at man unngår sterke hevelser og kløe. De samme menneskene kan imidlertid lett få slike reaksjoner hvis man er på reise til Syden første gang, og bites av mygg man ikke er vant til. På samme måte ser man at små barn ofte reagerer sterkt på sine første myggstikk.

Reiseråd

For noen sykdommer kan vi beskytte oss med vaksiner, andre med profylaktiske medikamenter, men det beste er å redusere sjansene for å bli bitt. Opplysninger om vaksiner og malariaprofylakse finner du andre steder på reiserådsidene. Nedenfor gis det noen råd om personlig beskyttelse mot mygg.

Repellenter

Forskjellige stoffer som mer eller mindre virkningsfullt holder myggen borte har vært i bruk i flere hundre år. Røk fra bål er også et slikt middel. I dag er myggrepellenter til å smøre på huden vanlig. Mange virkestoffer er på markedet, og de selges som olje, stift, servietter, spray eller roll-on. «Gullstandarden» som andre myggmidler måles opp mot inneholder n,n-dietyl-toluamid (DEET). De har god effekt og kan være virksomme opptil 6 timer, men har ingen fjernvirkning. Ved riktig bruk av myggmidler er det liten forgiftningsfare, mens overdreven bruk kan gi forgiftningssymptomer. Unngå bruk av myggmidler på små barn. Per i dag inneholder de sterkeste midlene i Norge 50 % DEET, men i utlandet fås sterkere midler. Icaridin er et annet virkestoff med virkning omtrent som DEET. Det finnes utallige midler med ulike planteoljer. Også de kan virke, men ofte ikke så lenge av gangen som DEET.

Hvitløk og B-vitaminer er ofte nevnt som myggrepellenter som skal spises og dunste ut gjennom huden. De har ingen praktisk betydning. Helt uten noen virkning er de elektriske apparatene som lager ultralyd, og selges til bruk mot mygg.

Mygg i hytter og telt kan bekjempes med pyrethrum fra en sprayboks, en myggspiral eller en tablett på en elektrisk oppvarmet boks som gir fra seg røyk. Enkelte personer får luftveisreaksjoner av å puste inn disse stoffene og en bør derfor mest mulig unngå å puste inn aerosoler og røyk fra slike midler.

Myggnett

Finmasket nett over hodet og i åpne vinduer er effektiv beskyttelse mot mygg.

I land der det forekommer malaria og andre myggoverførte sykdommer, eller der man plages av mygg om natten, er det fornuftig å benytte myggnett over senga. Nettet monteres slik at det blir så høyt som mulig, men beregn ca. 20 cm nederst som kan brettes inn under madrassen. De færreste hotellrom har kroker for opphenging av nett. For å henge opp et nett med fire snorer kreves god oppfinnsomhet. Godt utstyr å ha med seg er meget lange snorer (4 m på hvert hjørne + et ekstra nøste), små stifter, krokskruer formet som spørsmålstegn og kanskje noen plastkroker til å klistre på glatt vegg. Snorer kan på hotellrommet festes i skaphåndtak, i billedkroker, i dørhengsler, en stift kan settes på toppen av en dør- eller vinduskarm, på sengestolper, i lampefester etc. Det meste går om man bare har lange nok snorer. Om alt annet feiler, kan en prøve å få tak i noen høye stenger som bindes fast til sengebeina. Noen av de nett som kan fås fra utlandet har stenger som følger med nettet. Nett av pyramidetypen, med ett oppheng i taket, kan festes i en snor som er spent tvers over rommet.

Om dagen er det vanlig å folde myggnettets vegger oppå dets tak, slik at sengen er fri med nettet som et horisontalt seil over seg. Om natten brettes veggene inn under madrassen, slik at insekter og andre dyr ikke kan krabbe opp på innsiden av nettet fra gulvet.

Hvis man om natten får armer, ben eller andre kroppsdeler inn til nettveggen, vil myggen med letthet kunne suge blod gjennom duken. Et godt tiltak er å impregnere nettet med permetrin eller et annet pyretroid. Vanlig dose for permetrin er 0,5 g aktivt stoff pr m2. Med aktivt stoff menes det rene produkt. En behandling holder noen måneder, kortere hvis nettet står i sola. Permetrin til impregnering følger ofte med når man kjøper myggnett. Hvis man ikke har dette tilgjengelig kan man spraye nettet med en myggspray.

Bekledning

Det er lurt å bære lange bukser og klær med lange armer når man sitter ute blant mygg samt å smøre myggrepellenter på sokker og andre steder der mygg kan bite gjennom. Mygg synes bedre på lyse klær enn på mørke.

Les mer om stikkmygg under tema skadedyr:

Les mer om myggoverførte sykdommer i Smittevernboka:

Sandfluer

Sandfluer er små, 1,5- 3 mm lange, blodsugende insekter som kan overføre parasittsykdommen leishmaniasis, noen mindre alvorlige virussykdommer som papataciefeber, samt i sjeldne tilfeller i Sør-Amerika bakteriesykdommen Carrións sykdom.

Sandflue. Foto: Ray Wilson, Liverpool School of Tropical Medicine
Sandflue. Foto: Ray Wilson, Liverpool School of Tropical Medicine

Egentlig er sandfluene en type mygg i en familie vi på norsk kaller sommerfuglmygg. Navnet sandfluer kommer fra engelsk «sand flies» fordi disse insektene ofte finnes i ørken og halvørken. Som gruppe har de imidlertid vid utbredelse, og mange arter kan finnes i åpne skoger.  I Sør-Amerika er de hovedsakelig tropiske der de også kan finnes i tett regnskog. I Europa, Asia og Afrika er de mest subtropiske. Rundt Middelhavet og i Midtøsten er de vanlige, mens arter som suger blod av mennesker ikke er vanlige sør for Sahara eller i Sørøst-Asia. De mangler helt på New Zealand og øyer i Stillehavet. Det er bare hunnene som suger blod.

Over 700 forskjellige sandfluer er kjent, men det er bare rundt 70 av dem som skaper problemer for mennesker.  Sandfluer er lette å kjenne igjen fra mygg, knott og andre blodsugende insekter ved at de to vingene holdes skrått opp fra kroppen, som en V. Andre sommerfuglmygg har vingene flatt ut fra kroppen, så de likner små sommerfugler. De er ikke gode flyvere. Karakteristisk er deres «hoppende» flukt med hyppige landinger og korte flyturer av gangen. De holder seg gjerne bare noen få hundre meter fra der de utviklet seg som larver, selv om vinden kan føre dem over større avstander. De fleste holder seg utendørs, men noen arter kan også opptre innendørs. Om dagen holder de seg stort sett i ro, men blir aktive mot skumringen og gjennom natten.

Larvene til sandfluene utvikler seg i litt fuktig jord eller sand der det er tilgang på råtnende organisk materiale. I naturen kan det f.eks. være små sprekker eller hulrom i bakken, luftekanaler fra termitt-tuer eller dyrebol i bakken. Sistnevnte er vanlig i ørkenstrøk.  Menneske skaper mange nye steder, som avløpsrenner og husdyrinnhegninger der larvene kan utvikle seg i fuktig jord blandet med dyreavføring. Her kan de voksne sandfluene lett suge blod av husdyrene og få lagt sine egg. På slike steder kan bestanden av sandfluer bli plagsomt stor.

Det er sjelden turister smittes av sykdommer overført av sandfluer, men mange kan få hudreaksjoner som følge av bittene, spesielt hvis man bites for første gang. Ved lang tids opphold i områder med mye sandfluer har imidlertid noen nordmenn blitt smittet av leishmaniasis.  Man beskytter seg mot sandfluer på samme måte som mot mygg. Myggstifter og oljer samt dekkende bekledning gir beskyttelse. Sandfluer er mindre en mygg og kan komme seg gjennom ikke-impregnerte standard myggnett med maskevidde 1,2 – 1,5 mm.  Det hjelper hvis standard myggnett er impregnert med et insektmiddel. Det finnes også spesialnett mot sandfluer der maskevidden er ned mot 0,2 mm. Disse har den ulempen at de ofte vil kjennes klamme og varme i et tropisk klima. Høye bomullsnett vil da være bedre enn trange nett av kunststoff. Det kan lønne seg å undersøke hva som eventuelt selges lokalt i nærmeste by før man f.eks. legger ut i villmarken eller landsbyområder.

Kakerlakker

I varmere strøk kan kakerlakker være svært vanlige - både innendørs og utendørs. De fleste kakerlakker har en flattrykt kropp, oval kroppsform, lite hode og lange trådformete antenner som ofte er lengre enn kroppen. De har tynne, raske løpebein. De vanligste kakerlakkene som gjør skade varierer i størrelse fra 0,5 cm og oppover til 4,5 cm.

Tysk kakerlakk (Blattella germanica). FHI - Hallvard Elven
Tysk kakerlakk (Blattella germanica). FHI - Hallvard Elven

Kakerlakkene kan gjøre skade på matvarer ved å spise på dem, og ved å tilgrise dem med avføring og et illeluktende sekret. Lukten som kakerlakker avgir er ubehagelig og ofte svært sjenerende i seg selv.

Størst økonomisk betydning har nok kakerlakkene for restauranter og matvareprodusenter. Kakerlakker kan også spise på malerier, papir, bøker, herbarier, frimerker osv. og på den måten medføre ødeleggelser.

Mange mennesker synes kakerlakker er ekle insekter, og en stor bestand av kakerlakker i boligen medfører ofte psykologisk stress hos beboerne. Kakerlakker har potensial til sykdomssmitte, og allergi mot kakerlakker er utbredt i områder der disse er vanlig.

Kakerlakker kan følge med på lasset med bagasjen etter ferieopphold. Har man vært på steder der det er mye kakerlakker, kan det være en god idé å sjekke bagasjen grundig når man kommer hjem slik at man på denne måten unngår å få disse insektene med inn i huset. Bagasjen kan med fordel åpnes utendørs, og innholdet ristes grundig. Klær og lignende kan også fryses for på den måten å drepe eventuelle kakerlakker.

Se også: Kakerlakker