Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel

Klinisk undersøkelse i påvirkningssaker - politi

Den kliniske undersøkelsen bør i regelen alltid utføres ved mistanke om påvirkning som kan ha strafferettslige konsekvenser.

I saker der det er spørsmål om påvirkning i forbindelse med andre forhold enn bilkjøring, skal det alltid utføres klinisk undersøkelse.

I veitrafikksaker der det er påvist rusgivende legemiddel/legemidler over straffbarhetsgrensen, og legemiddelet/legemidlene er brukt i samsvar med forskrivning, kan resultatet på den kliniske undersøkelsen bli tillagt stor vekt i forbindelse med den sakkyndige vurderingen av vedkommende. Undersøkelsen kan også bli tillagt stor vekt i tilfeller der det er påvist legemidler med ruspotensiale som ikke inngår i faste grenser. I veitrafikksaker der det ikke mistenkes rus som følge av andre stoffer utover etanol, er ikke klinisk undersøkelse nødvendig.

Dersom politiet anmoder om assistanse til å ta blodprøve og utføre klinisk undersøkelse, trer legen ut av rollen som behandlende lege og over i en sakkyndig rolle. Det innebærer bl.a. at opplysninger som kommer frem i denne sammenhengen skal gis videre til politiet, og ikke er underlagt vanlig taushetsplikt.

I forbindelse med den kliniske undersøkelsen spør legen prøvegiver bl.a. om hvilke rusmidler/medikamenter som er inntatt i forbindelse med den aktuelle hendelsen, og om jevnlig bruk av medikamenter/rusmidler. Det er viktig for vurdering av analysefunnene at dette utfylles så nøyaktig som mulig, medregnet tidspunkter for inntak, mengde medikament/rusmiddel og inntaksmåte.

Den kliniske undersøkelsen består av 27 ulike tester og observasjoner. Undersøkelsen har vært brukt i mange år og bygger på etablert klinisk kunnskap vedrørende tegn på påvirkning ved bruk av ulike rusgivende stoffer. For å øke sensitiviteten på undersøkelsen, er det viktig at alle testene gjennomføres så nøyaktig som mulig. Til slutt skal legen ut fra en helhetsvurdering konkludere ved å krysse av om siktede fremstår som "ikke påvirket", "lett påvirket", "moderat påvirket" eller "tydelig påvirket".

Den kliniske undersøkelsen blir ofte fremlagt som bevis for retten.