Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel

-ARKIV - Saksgang ved DNA-analyser i straffesaker

Publisert Oppdatert


Avdeling for biologiske spor ved Folkehelseinstituttet undersøker biologisk materiale i forbindelse med kriminalsaker, på oppdrag fra politidistriktene i hele Norge.


  • Relaterte saker


Har du funnet en feil?

DNA analyser. Foto: Colourbox.
DNA analyser. Foto: Colourbox.

DNA som bevis

Et DNA-funn er et av mange bevis i en straffesak, og står sjelden alene som det fellende bevis. Muligheten for å få fram en DNA-profil varierer avhengig av typen cellemateriale i prøven. Sakens parter må således forholde seg til at manglende funn ved våre undersøkelser ikke utelukker at en handling kan ha funnet sted. For eksempel vil det ikke alltid la seg gjøre å finne biologisk materiale fra gjerningsmannen ved undersøkelse av fornærmede etter et seksuelt overgrep.

I andre tilfeller vil imidlertid biologiske spor være situasjonsbetingede og vil kunne knyttes direkte til den kriminelle handling. Dette kan for eksempel være blodspor fra en påkjørt fotgjenger på panseret til den aktuelle bilen. Andre spor fra løse gjenstander, som spytt eller overflateceller på sigarettsneiper funnet på bakken utenfor en ranet butikk, kan vanskeligere knyttes opp til lovbruddet. Relevansen av en eventuell DNA-profil framstilt fra det biologiske materialet må vurderes av oppdragsgiver i enhver sak

Sporprøver

Sporprøver er prøver som er sikret fra et åsted, eller fra impliserte personer i et anmeldt forhold, for eksempel prøver fra fornærmede ved en anmeldt voldtekt.

Med personprøve menes DNA-prøve fra en person, for eksempel fra en siktet, som er sikret med børsteprøve fra munnhulen og overført til et FTA-papir. Politiet benytter standardiserte prøvetakingssett for slike personprøver.

Undersøkelsen av sporprøver starter med at det innsendte materialet beskrives og dokumenteres, gjerne også fotograferes. Videre benyttes det indikasjonstester og mikroskopi for om mulig å kartlegge hvilken type biologisk materiale som foreligger, for eksempel hudceller, sædceller eller blod. Deretter sikres prøver som er relevante for saken, før DNA-analysen gjennomføres.

Sammenlikner spor- og personprofiler

Neste trinn i undersøkelsen er selve DNA-analysen. DNA-analysen av sporprøver innledes ved å påvise mengde humant DNA i prøven. Så analyseres cellematerialet i prøven og denne analysen resulterer i en DNA-profil.

Deretter følger resultatvurderingen, som omfatter alle utførte undersøkelser for hver enkelt prøve, samt om mulig identifisering av hvem cellematerialet i en sporprøve stammer fra. Identifiseringen gjøres ved å sammenligne spor- og personprofiler.

For hvert resultat som ikke er identifisert, vurderes det om resultatet skal inn i DNA-registeret hos Kripos. Vurderingen gjøres ut fra fastlagte kriterier. Hvis en profil blir oversendt til DNA-registeret og man får et ”treff”, blir Avdeling for biologiske spor anmodet om å verifisere treffet.

Rapport til oppdragsgiver

I alle saker som omfatter sporundersøkelser og eventuelle tilhørende personprøver, skrives det en sakkyndigrapport til oppdragsgiver. Denne omfatter en beskrivelse av de foretatte undersøkelsene, resultatene og konklusjonene. DNA-profilene vedlegges ikke. Dersom retten ønsker det, vil den sakkyndige legge frem sin rapport under rettsforhandlingen.

Saksbehandlingstid

Saksbehandlingstiden hos avdeling for biologiske spor beregnes som tiden fra vi mottar det siste materialet i en sak, med anmodning om sporundersøkelse og DNA-analyse fra politiet, til skriftlig sakkyndigrapport foreligger. Dette blir angitt i kalenderdager, dvs. uten justering for helger eller helligdager.

I 2013 ble det undersøkt ca. 7500 sporsaker, 31 000 sporprøver og 13 000 person- og referanseprøver. Avdelingen deler analyseoppdragene i to hovedkategorier; mengdekriminalitet og alvorlig kriminalitet. Mengekriminalitet omfatter blant annet tyveri og narkotikasaker, mens alvorlig kriminalitet blant annet inkluderer seksuelle overgrep, legemsbeskadigelse og drap/mistenkelig dødsfall. Mengdekriminalitet utgjør mellom 80 og 90 % av sakene, mens 10-20 % er alvorlig kriminalitet.

I toppåret 2010 var saksbehandlingstiden for begge kategorier i lengre tid på godt over 100 dager (Figur 1). Siden har responstiden blitt betydelig kortere, og for 3. kvartal av 2014 har median svartid for DNA-analyser vært 12 kalenderdager for mengdekriminalitet og 21 kalenderdager for alvorlig kriminalitet.

dna saksbehandlingstid 2.png

Figur 1: Median saksbehandlingstid for mengdekriminalitet (mørk blå) og alvorlig kriminalitet (lys blå) i perioden januar 2010 – juli 2014. Saksbehandlingstid beregnes som tida fra sporavdelingen mottar materiale med anmodning om sporundersøkelse til skriftlig sakkyndigrapport foreligger, angitt i kalenderdager.

 

Når et DNA-resultat foreligger formidles det i dag ofte muntlig per telefon til oppdragsgiver i de alvorlige sakene. Dette sikrer raskere informasjonsflyt og gir politiet raskere svar, men dette fremkommer ikke i statistikken for saksbehandlingstiden. Denne statistikken er basert på skriftlige rapporter, som inkluderer både analysetid og utarbeidelse av sakkyndigrapport.

I saker der det anmodes om raskest mulig analysesvar kan selve DNA-resultatet formidles muntlig innen ett døgn fra en prøve er mottatt. Dette dreier seg ofte om alvorlige saker som gjerne blir omfattende med et stort antall prøver som sendes inn over en lengre periode. Ved komplekse saker med mange sporprøver blir også sammenstillingen av sakkyndigrapporten omfattende og kvalitetssikringsarbeidet tidkrevende, i motsetning til ved mengdekriminalitetssakene.