Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Faktaark

Fakta om alvorlig svangerskapskvalme

Publisert Oppdatert


Nesten alle kvinner opplever kvalme eller oppkast når de er gravide. Alvorlig svangerskapskvalme rammer et fåtall, men er likevel en hyppig årsak til sykehusinnleggelse tidlig i svangerskapet.


Har du funnet en feil?

Faktaarket er arkivert. Du finner mer informasjon her:

Alvorlig svangerskapskvalme kalles også hyperemesis gravidarum (HG), oftest brukes kortformen hyperemesis.

Hva er hypermesis?

Hypermesis kan defineres på ulike måter, men Verdens helseorganisasjon (ICD) definerer sykdommen som vedvarende kvalme og oppkast som starter før 22. svangerskapsuke.

Siste versjon av ICD (ICD 10) skiller mellom en mild og en alvorlig form, og den alvorlige formen fører til væsketap (dehydrering), vekttap og væske- og elektrolyttforstyrrelser. Diagnosen settes kun når andre årsaker til symptomene er utelukket, for eksempel urinveisinfeksjon, mage-tarminfeksjon eller bukspyttkjertelbetennelse (Eliakim, 2000).

Følger for mor og barns helse

Hos mor gir tilstanden ofte ernæringssvikt med påfølgende vekttap og vitaminmangel. Den mest fryktede komplikasjonen er hjerneskade hos mor grunnet vitamin B1(tiamin)-mangel (Zara, 2012). Tilstanden reduserer oftest også livskvaliteten til den gravide (Poursharif, 2008).

Flere studier har vist at barnet kan ha økt risiko for å bli født før 37.svangerskapsuke eller bli født med lav fødselsvekt; det vil si under 2500 gram ved termin (Veenendaal, 2011). Samtidig har andre studier, blant annet fra Norge, rapportert lik fødselsvekt og svangerskapslengde blandt disse barna som barn født av mødre uten hypermesis.

Forekomst i Norge

I Norge forekommer alvorlig svangerskapskvalme i mellom 0,8 til 3,2 prosent av alle svangerskap, det vil si i under fem av 100 svangerskap (Vikanes, 2008). Hypermesis er vanligst blant kvinner fra Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara.

Risikofaktorer

Flere forhold er forbundet med økt risiko for hypermesis:  

  • Hvis mor har hatt tilstanden ved tidligere svangerskap vil risikoen øke fra 0,7 til 15,2 prosent i neste svangerskap (Trogstad, 2005). Det vil si til at om lag 15 av 100 kvinner som har hatt tilstanden tidligere, vil få den på nytt. 
  • Hvis den gravide kvinnens mor hadde hyperemesis i ett av sine svangerskap (Vikanes, 2010).
    • Tredobling av risiko for ekstrem svangerskapskvalme mellom generasjoner  - nyhetsartikkel fhi.no
  • Dersom den gravide er født i Sørøst-Asia eller i Afrika (Vikanes, 2008).
  • Dersom kvinnen bærer et jentefoster (Aksling, 1999; Sørensen, 2000; Melero-Montes, 2000).
  • Dersom det er et flerling-svangerskap (Bailit, 2009).
  • Dersom den gravide har høyere eller lavere kroppsmasseindeks enn normalt, eller hun er svært ung (Vikanes, 2010). 

Årsaker

Årsaken til hypermesis er ikke kjent og ser ut til være sammensatt. Tidligere ble hyperemesis sett på som en psykisk sykdom med utspring i mors fødselsangst eller psykisk motstand mot fosteret og/eller barnefaren (Eliakim, 2000). I dag anses hyperemesis å være et resultat av både hormonelle, genetiske og sosioøkonomiske faktorer (Verberg, 2005).

Flere studier har vist at forhøyede nivåer av graviditetshormonet hCG (humant chorion-gonadotropin) har en sammenheng med utvikling av hyperemesis (Verberg, 2005). Dette kan sees i sammenheng med at gravide med jentefoster eller tvillinger (flerling-svangerskap) både har høyere nivå av hCG og høyere risiko for hyperemesis. Røykere har lavere nivå av hCG og får sjeldnere hyperemesis enn ikke-røykere (Depue, 1987). Men hCG kan ikke alene forklare hvorfor noen får tilstanden og andre ikke.

Flere studier har også pekt på sammenhengen mellom hyperemesis og forhøyet nivå av østrogen. Østrogen hemmer tømmingen av magesyre fra magesekken, og dette kan øke sannsynligheten for kvalme.

Et hormon som produseres i hypofysen, tyroidea-stimulerende hormon, ligner strukturelt på hCG. Man har sett en økning i forbigående forhøyet produksjon av tyroksin hos kvinner med hyperemesis. Tilstanden kalles GTT eller gestational transient thyreotoxicosis og trenger ingen behandling.

Behandling

Kvinner med mild hyperemesis behandles med symptomlindrende tiltak. Det kan innebære kvalmestillende medisiner, ro og eventuelt en sykemelding fra jobb. Vitamintilskudd er viktig for alle som har kastet opp mer enn 14 dager i strekk.

For de som er mest alvorlig rammet foregår behandlingen på sykehus. Kvinnen får kvalmestillende behandling og tilførsel av væske- og elektrolytter intravenøst. Hun får også ernærings- og vitamintilskudd, enten til å drikke, tilført ved hjelp av sonde (tynn slange) ned i magesekken eller som intravenøs ernæring. Psykologisk støtte og ikke-medikamentelle tiltak, for eksempel akupressur og akupunktur, kan også gi symptomlindring (uansett alvorlighetsgrad).

Forskning ved Folkehelseinstituttet

På Folkehelseinstituttet arbeides det med å identifisere flere risikofaktorer for hyperemesis og å undersøke konsekvenser av tilstanden hos mor og barn. For tiden studeres betydningen av det å være eksponert for magesårsbakterien Helicobacter pylori, mors kosthold før og i graviditeten, fysisk aktivitet, og enkeltgener for utviklingen av sykdommen.

Det forskes også på korttids- og langtidskonsekvenser av hyperemesis. Her studeres blant annet effekten av hyperemesis på ulike fødselsutfall som fødselsvekt og for tidlig fødsel. Det forskes også på om hyperemesis er forbundet med økt risiko for kreft hos mor og barn. Ved hjelp av data fra kreftregistre og fødselsregistre i Norge, Sverige og Danmark skal det gjennomføres prospektive studier. Det skal da undersøkes om hyperemesis hos mor er forbundet med økt risiko for tidlig kreft i for eksempel bryst og eggstokker, samt blodkreft eller testikkelkreft hos barnet, og hvorvidt mor selv har økt risiko for kreft i bryst, eggstokker eller magesekk. Dette prosjektet forventes ferdigstilt i 2015.

Referanser

Askling J, Erlandsson G, Kaijser M, Akre O, Ekbom A. Sickness in pregnancy and sex of child. Lancet 1999; 354:2053.

Bailit, JL. Hyperemesis gravidarum: epidemiologic findings from a large cohort. Am J Obstet Gynecol 2005:193; 811-4.

Fejzo MS, Poursharif B, Korst LM et al. Symptoms and pregnancy outcomes associated with extreme weight loss among women with hyperemesis gravidarum. Journal of Womens Health, vol.18, nr.12, 2009:1981-1987

Depue R.H., Bernstein L., Ross R.K., Judd H.L., Henderson B.E. Hyperemesis gravidarum in relation to estradiol levels, pregnancy outcome, and other maternal factors: a seroepidemiology study. Am J Obstet Gynecol 1987;156:1137–1141.

Eliakim et al. Hyperemesis gravidarum: a current review. Am. J Perinat Vol.17, nr.4.2000;207-218

Fell et al. Risk Factors for Hyperemesis Gravidarum. Am Coll Obstet Gynecol 2006; 107 (februar).

Frigo P., Lang C., Reisenberger K., Kolbl H. and Hirschl A.M. Hyperemesis gravidarum associated with Helicobacter pylori seropositivity. Obstet Gynecol 1998; 91,615–617.

Melero-Montes M., Hershel J. Hyperemesis gravidarum and the sex of the offspring. Epidemiology 2000; 12:123-124.

Poursharif B., Korst L.M., Fejzo M.S., Macgibbon K.W., Romero R., Goodwin T.M. The psychosocial burden of hyperemesis gravidarum. J Perinatol 2008;28:176-181.

Poursharif B., Korst L.M., Macgibbon K.W., Fejzo M.S., Romero R., Goodwin T.M. Elective pregnancy termination in a large cohort of women with hyperemesis gravidarum. Contraception 2007;76:451-455.

Sørensen H.T., Thulstrup A.M., Mortensen J.T. Hyperemesis gravidarum and sex of child. Lancet 2000; 355, 407.

Trogstad L.I., Stoltenberg C., Magnus P., Skjaerven R., Irgens L.M. Recurret risk in hyperemesis gravidarum. BJOG 2005; 112:1641-45

Veenendaal M., van Abeelen A., Painter R., van der Post J., Roseboom T. Consequences of hyperemesis gravidarum for offspring: a systemic review and meta-analysis. BJOG 2011;118:1302-1313.

Verberg et al. Hyperemesis gravidarum, a literature review. Human reproduction update 2005. doi:10.1093/humupd/dmi021

Vikanes Å., Grjibovski A., Vangen S., Magnus P.. Variations in prevalence of hyperemesis gravidarum by country of birth: a study of 900,074 births in Norway, 1967-2005. Scand J Public Health 2008;36:135-142.

Vikanes Å., Skjærven R., Grjibovski A.M. et al. Recurrence of hyperemesis gravidarum across generations: population based cohort study BMJ 2010;340:c2050

Vikanes Å., Grjibovski A.M., Vangen S., Magnus P. Length of residence and risk of developing hyperemesis gravidarum among firstgeneration immigrants to Norway. Eur J Public Health 2008, 1-6

Vikanes Å., Grjibovski A.M., Vangen S. et al. Maternal Body Composition, Smoking, and Hyperemesis Gravidarum Ann Epidemiol 2010;20:592–598

Zara G., Codemo V., Palmieri A. et al. Neurological complications in hyperemesis gravidarum. Neurol Sci (2012)