Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.
Artikkel
Miljø og helse - en forskningsbasert kunnskapsbase

Arkiv C.2 Friluftsliv og naturkontakt

C.2.1 Sammendrag og dokumentopplysninger

Friluftsliv er for mange en kilde til økt trivsel både i hverdag og i ferier. Friluftsliv har i seg ulike elementer som både hver for seg og sammen kan ha positiv virkning i forhold til livskvalitet og helse: fysisk aktivitet, naturopplevelse og miljøforandring.

Forskning viser at fysisk aktivitet i friluft har positive helsemessige effekter blant annet når det gjelder funksjonsevne for kretsløp, lunger og muskulatur. Det er også vist at fysisk aktivitet reduserer risikoen for og plagene ved en del sykdommer. Selv minimal aktivitet er positivt for helsen. Barn som har naturomgivelser som innbyr til variert aktivitet viser bedre motorisk utvikling enn barn som har mer kultiverte og funksjonsbestemte omgivelser.

Forskning viser også at mennesker reagerer emosjonelt ulikt på henholdsvis natur- og bylandskap, og at det er stor preferanse for landskaper som inneholder naturelementer. Kontakt med natur og utsikt til natur reduserer stress, påvirker immunforsvaret og påskynder tilfriskningsprosessen for syke mennesker. Forskere mener videre at naturomgivelser fyller alle kravene til omgivelser som kan gi nytt mentalt overskudd. Det er også vist at problemløsning knyttet til friluftsliv gir positive mestringsopplevelser og fører til styrket selvbilde. Friluftsliv bidrar også til reduksjon av angst og depresjoner.

Økt friluftslivsaktivitet i befolkningen vil sannsynligvis føre til en bedring i folkehelsen. Hverdagsomgivelser som gir stadig mindre rom for stillhet, frisk luft og naturopplevelse vil derimot svekke folks egne muligheter for å bevare og fremme god helse i dagliglivet.

Kort tittel: Friluftsliv og naturkontakt

Lang tittel: Sammenhengen mellom friluftsliv og naturkontakt og fysisk og psykisk helse

Revisjonsansvarlig: Elisabeth Sæthre

Kontaktmulighet: Friluftslivseksjonen, Direktoratet for naturforvaltning

Dokumentet opprettet: 1. oktober 1997

Siste endring av dokumentet: 29. februar 2008

Dokumentets status: Ferdig, revisjon 2

Revisjonsnotater:

C.2.2 Innledning

Friluftsliv - en avgrensning

I stortingsmelding om friluftsliv St.meld. nr. 39 (2000-2001) Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet, er friluftsliv definert som “opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse”. Friluftslivsbegrepet som det brukes her er dermed ganske vidt. Friluftsliv skiller seg likevel fra andre utendørs fritidsaktiviteter bl.a. ved at det foregår i naturpregete omgivelser, og at det ikke - som f.eks. idretten - er motivert ut fra konkurranse, men ut fra ønske om opplevelse av natur eller natur som ramme for sosialt samvær eller fysisk aktivitet. Friluftsliv er et samlebegrep på en stor og variert gruppe aktiviteter og opplevelser, fra å nyte blomsterprakten i byparken, via søndagsturen i marka og påskeskituren på fjellet til klatring i fjellvegger. En slags fellesnevner kan være at aktiviteten er middelet og opplevelsene er målet. Friluftsliv er ikke begrenset til opphold i mer eller mindre urørt natur. Her omfattes også menneskepåvirket natur, landbrukets kulturlandskap og naturinnslag i byer og boligområder.

Nasjonale mål for friluftsliv

I Stortingsmelding nr. 8 (1999-2000) "Rikets miljøtilstand"ble det definert nasjonale resultatmål for friluftsliv. Disse resultatmålene er siden videreført i senere utgaver av stortingsmeldingene ”Regjeringens miljøpolitikk og Rikets miljøtilstand”, St.meld. nr. 24 (2000-2001), nr. 25 (2002-2003), nr. 21 (2004-2005) og nr. 26 (2006-2007) og i St.meld. nr. 39 (2000-2001) "Friluftsliv".

De nasjonale målene består av ett strategisk mål og fire nasjonale resultatmål.

Strategisk mål

  • Alle skal ha mulighet til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig.

Nasjonale resultatmål

  • Friluftsliv basert på allemannsretten skal holdes i hevd i alle lag av befolkningen
  • Barn og unge skal gis mulighet til å utvikle ferdigheter i friluftsliv
  • Områder av verdi for friluftslivet skal sikres slik at miljøvennlig ferdsel, opphold og høsting fremmes og naturgrunnlaget bevares
  • Ved boliger, skoler og barnehager skal det være god adgang til trygg ferdsel, lek og annen aktivitet i en variert og sammenhengende grønnstruktur med gode forbindelser til omkringliggende naturområder

C.2.3 Miljøpåvirkning

Innledning

Forutsetninger for miljøpåvirkning

Forekomst av ulike typer områder - kvantitet og kvalitet

En viktig forutsetning er at det faktisk finnes naturområder for aktivitet og opplevelse både i hverdagen, og i helger og ferier. Dette betinger at det finnes mindre områder for korte turer, så vel som større sammenhengende områder for lengre opphold. For helsen er sannsynligvis friluftsområder i nærmiljøet av størst betydning fordi de gir mulighet til daglig påvirkning. Aller viktigst er naturen inne i byer og tettsteder, grøntstrukturen og herunder også private hager, men også skog- og heiområder/markaområder, jordbruksområder og strandsonen i umiddelbar nærhet av tettstedet, er viktige områder. For at folk skal bruke naturområdene er det viktig med variasjon i opplevelseskvaliteter. Det bør være mulig å oppleve både dyre- og planteliv, en sildrende bekk, en trolsk skog, og det må være mulig å oppleve stillhet og ro. I et samfunn der hverdagen for folk flest blir stadig mer preget av støy, stress og mas, er det sannsynlig at muligheten for å oppleve stillhet og ro blir stadig viktigere for folks helse. Med utgangspunkt i svensk forskning anbefales det at det i byer og tettsteder finnes et helt spekter av opplevelsesmuligheter i grønnstrukturen fra de mest velpleide og kultiverte områdene til rene naturområder. Stille områder er også et viktig tema som bl.a. er omtalt i SFTs ”Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging” (T-1442).

Tilgjengelighet - fysisk og juridisk

I tillegg til at det må finnes naturområder og at de må ha gode opplevelseskvaliteter, må de også være tilgjengelige. Utnyttelsen av et grøntområde faller med 56 prosent når det ligger lengre unna egen bolig enn 500 meter. Spesielt barns aksjonsradius er meget begrenset. De fleste 5-6-åringer oppholder seg mindre enn 100 meter fra sin egen bolig. I gjennomsnitt er grensen for hvor langt folk vil gå eller sykle for å komme til et grøntområde ca. 10 min. I praksis betyr dette maks. 400 meter for barn og eldre.

Barrierer av ulike slag kan bidra til å hindre at grøntarealene blir brukt. Den alvorligste barrieren er sterkt trafikkerte veier. De viktigste faktorene er veibredde, ÅDT (årsdøgntrafikk) og hastigheten på bilene. Trafikkert vei regnes som vei der årsdøgntrafikken er over 2000 og hastigheten er mer enn 30 km/t. Sterkt trafikkert vei har ÅDT over 5000.

Store høydeforskjeller kan også utgjøre barrierer for bruk. I tillegg er det dessuten redsel for overfall og uønskete sosiale forhold som av mange oppgis som hovedårsak til at de ikke bruker visse grønne områder.

Den stadig sterkere sentraliseringen og urbaniseringen av befolkningen har som konsekvens at det daglige nærfriluftslivet blir utført på et stadig mindre areal. Det krever en større bevissthet fra politikere og forvaltning om det økende behovet for og presset på friluftsarealene, herunder faren for fysiske, juridiske og sosiale konflikter. Mye av den beste og mest lettdrevne dyrkete jorden ligger i de samme pressområdene (sentrale Østlandet, Jæren, Trondheimsregionen). Tilgjengeligheten til jordbrukets kulturlandskap oppleves som viktig for den daglige trivsel for svært mange. Samtidig opplever mange at jordbrukerne ikke er flinke nok til å legge eiendommene sine til rette for fritidsbruk. Det er grunn til å være spesielt oppmerksom på dyrket mark som fysisk hinder for friluftsliv ved byer og tettsteder. Resultater fra et forskningsprosjekt i Østfold tyder på at denne problemstillingen kan være vel så stor for tettstedsbefolkningen i viktige landbrukskommuner som for bybefolkningen. Den samme undersøkelsen viser også at folk har en stor evne til å ”tilpasse seg” (uten høylytte protester) en stadig redusert tilgjengelighet til skog- og turområder pga. endringer i bosteds-, landbruks-, og veistruktur. dvs. at folk ”mestrer” landskapet rundt seg og tilpasser nærfriluftslivet sitt til de muligheter som byr seg, f.eks. ved å bruke veier i boligfeltet i større grad enn stier i skogen. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved hvilke konsekvenser dette får for befolkningens fysiske og psykiske helse og for holdninger til natur og friluftsliv.

Områder for friluftslivsaktivitet i helger og ferier bør også være tilgjengelig innen rimelig avstand og med offentlig transport. I denne type områder (utmark) er det allemannsretten - nedfelt i friluftsloven av 1957 som gir folk rett og mulighet til å ferdes, oppholde seg i og høste av naturen. Allemannsretten er derfor en svært viktig forutsetning for friluftslivet.

Tilrettelegging for ulike målgrupper

Ikke alle har de samme muligheter for å kunne ta del i friluftsliv. Det er derfor viktig at det i en del områder tilrettelegges med stier og turveier, skilting og merking, rullestolramper etc. for å lette tilgjengeligheten for ulike grupper. Mange barn og unge får av ulike grunner ikke anledning til å oppleve natur i samvær med voksne og gjennom lek på egen hånd. Også mange voksne føler seg utrygge på hvordan de skal ta seg fram i naturen. Tilrettelegging i form av tilbud om organisert aktivitet, opplæring og naturveiledning er derfor viktig for å utvikle friluftslivsinteressen - særlig hos barn - og for å stimulere til aktivitet på egen hånd. Informasjon i form av kart, brosjyrer og annet materiell som informerer om friluftsområder, om tilgjengelighet, tilrettelegging og opplevelseskvaliteter er også en viktig form for tilrettelegging.

Status for miljøpåvirkning: deltakelse i friluftsliv

Status og utviklingstrekk for deltakelsen i de ulike friluftslivsaktivitetene kartlegges bl.a. gjennom levekårsundersøkelsene som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå.

Friluftslivsmønsteret i den norske befolkningen

Det norske friluftslivet kjennetegnes først og fremst av et mangfold av aktiviteter, fra rolige spaserturer i nærmiljøet til sykling, bading, fjellklatring og elvepadling. Det er de rolige og lite ressurskrevende aktivitetene som er de mest populære.

Hovedtyngden av friluftslivet foregår i uformelle, uorganiserte former. Friluftslivsorganisasjonene organiserer rundt 17 prosent av befolkningen, og ca. 10 prosent av befolkningen har vært med på organiserte turer der de har betalt for å få være med.

Folk søker først og fremst fred og ro når de går tur, dernest sosialt fellesskap. Samvær med familie og venner er sentralt for mange når de utøver friluftsliv. Å få trim og bli i bedre fysisk form vurderes også som en viktig grunn av mange.

Utviklingstrekk i friluftslivet

Hovedtrekkene i det norske friluftslivsmønsteret har vært relativt stabile de siste 20 årene. Denne tilsynelatende stabiliteten i aktivitetsmønsteret skjuler imidlertid to sterke utviklingstrekk med motsatte fortegn. Den positive utviklingen er at de over 55 år er mye mer aktive nå enn på 1970-tallet. I aldersgruppen 55-67 år økte deltakelsen fra 72 prosent i 1970 til 90 prosent i 2004.

Utviklingen blant ungdom mellom 16 og 24 år gir derimot grunn til bekymring. Her har oppslutningen om enkelte tradisjonelle aktiviteter falt siden 1970-tallet. Skiturer, bær- og sopplukking og fiske har falt kraftig. Fotturene, som er den mest populære aktiviteten, er også noe redusert. Samtidig er andre aktiviteter i vekst. Sykkelturer og bruk av alpinanlegg har f.eks. økt betydelig. I tillegg har en rekke nye og spesialiserte aktiviteter som frikjøring på ski og snøbrett, terrengsykling, skiseiling og elvepadling fått merkbar oppslutning. Økningen i de nye aktivitetene blant ungdom er imidlertid ikke nok til å kompensere for frafallet fra de tradisjonelle aktivitetene.

Det er derfor urovekkende at ungdommens sviktende oppslutning om de tradisjonelle friluftslivsaktivitetene nå ser ut til å være en vedvarende trend. Denne uroen forsterkes ytterligere av at veksten i friluftslivsdeltakelsen blant de midlere og eldre aldersgruppene nå ser ut til å ha stoppet helt opp etter en lang vestperiode. Dersom ungdommens reduserte deltakelse ikke lenger blir kompensert av en vekst innen andre grupper, vil dette raskt føre til en reduksjon i den norske befolkningens samlete oppslutning om friluftsliv.

Det er derfor gledelig å konstatere at friluftslivsdeltakelsen blant de aller yngste på 6-15 år ligger på et svært høyt nivå, og heller har gått opp enn ned siden 1997.

Bruk av friluftsliv i terapeutisk sammenheng

Det finnes - også i Norge - en hel rekke behandlingsinstitusjoner, kollektiver og andre som bruker naturmiljøet gjennom friluftsliv, naturopplevelser og/eller risikoaktiviteter som del av et opplegg med sikte på rehabilitering/utvikling i forhold til ulike typer belastede grupper (eksempelvis mennesker med psykiske lidelser, rusproblemer, kriminelt belastede/innsatte i fengsler osv.). Det finnes imidlertid lite forskning og skriftlig erfaring fra slike behandlingsmetoder. Ved Modum bad har det vært gjennomført et forskningsprosjekt for å se på hvordan friluftsliv kan brukes i behandlingen av mennesker med psykiske ledelser. Prosjektet var en del av Forskningsrådsprogrammet “Miljøbetinget livskvalitet”.

Status for miljøpåvirkning: naturopplevelse ved boligen

I et helseperspektiv vil ikke bare friluftsliv generelt og i nærmiljøet, men også de enda nærere naturopplevelsene, ha betydning. Dette kan være knyttet til trær, blomster og dyreliv i egen hage eller å kunne se på flotte trær, fugler og lignende fra boligen. En undersøkelse viser bl.a. at norske hageeiere har en klar oppfatning om sammenhengen mellom hage, friluft og helse, samtidig som hagen oppleves som en flekk natur. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2001 var 1 381 068 husholdninger som hadde egen hage og 319 748 som hadde tilgang til felleshage. Hagens betydning omfatter i denne sammenheng også såkalte sansehager for bl.a. demente og terapeutisk bruk av hagearbeid for å dyktiggjøre straffedømte for dagliglivet.

C.2.4 Helse- og livskvalitetseffekter

Innledning

Helt siden antikken har det i ulike perioder vært en utbredt oppfatning i vesten at det er en sammenheng mellom helse, velvære og det å kunne begi seg ut i natur og vakre omgivelser. Plinius den eldre (år 23-79 e.Kr.) skal f.eks. ha understreket den positive effekten av rekonvalesensopphold i skog etter tæring og andre langvarige sykdommer. Mot slutten av forrige århundre fikk slike synspunkter fornyet styrke, og var på mange måter en viktig drivkraft i utviklingen av moderne byplanlegging. Datidens medisinere argumenterte for nødvendigheten av å gi bybefolkningen bedre tilgang til natur, til rekreasjonsarealer og til sol, lys og luft. Ekebergåsen i Oslo er et eksempel på et område som ble kjøpt inn nettopp med dette for øyet, og for å sikre et sted “hvori Byens Befolkning kan søke hen for å nyde frisk Luft og Adspredelse i en smuk Natur”. Felles for mye av dette tankegodset er at det i liten grad er empirisk belagt. Mange av ideene bygger imidlertid på tydelige erfaringer der man faktisk så at opphold i grønne omgivelser inkludert mer lys og frisk luft virket gunstig mot en del sykdommer. Det samme kan til en viss grad sies om friluftsliv brukt i rehabiliterende sammenheng i dag.

Friluftslivets mange sider - årsak og virkning

Trass i den økende interessen for betydningen av natur og friluftsliv for å fremme helse og livskvalitet foreligger det lite forskning på dette feltet. Det finnes noe forskning omkring helseeffekter av opplevelse av natur og deltakelse i friluftsliv i en litt “barskere” setting, mens betydningen for helse av grønne lunger i byer er dårlig dokumentert. Spesielt i Nord-Amerika er denne forskningen mye fokusert på “overlevelsesturer” i villmarka.

Generelt viser friluftslivsundersøkelser der helse har vært et tema at en sjelden kan snakke om direkte årsaks- og virkningsforhold. Undersøkelsene viser imidlertid en gunstig samvariasjon mellom god helse og friluftsliv. Om det er friluftslivet som gir god helse, eller at god helse fører til at man driver friluftsliv er det derimot vanskelig å si noe sikkert om. Andre undersøkelser viser imidlertid at mennesker med varige plager tok flere spaserturer enn andre. Det er også vanskelig å si hvilken komponent i friluftslivet som gir en helsegevinst: opplevelsen av natur, den fysiske aktiviteten, typen aktivitet (spenningsaktiviteter, utholdenhetsaktiviteter, høsting osv.), frisk luft, stillhet og ro, sollys og/eller den sosiale rammen? Eller skyldes det en kombinasjon av de ulike komponentene? Kvalitativ forskning omkring helseeffekter av naturkontakt og friluftsliv, som i stor grad baserer seg på ulike former for intervjuer eller egenrapportering, vil ofte være belagt med en del usikkerhet mht. begrepsbruk, metode, sammenlignbarhet osv. Ikke desto mindre er hovedinntrykket av den forskning som er gjort på temaet at friluftsliv - hva man enn legger av innhold i det - har en positiv effekt på menneskers helse, trivsel og livskvalitet. En gjennomgang av diktning, skjønnlitteratur og billedkunst vil kunne styrke denne oppfatningen.

På samme måte kan det være vanskelig å definere helsegevinstene der sammenhengen mellom psykiske og somatiske virkninger er så åpenbare. Både årsak og virkning er sammensatte, og det er vanskelig å eksperimentelt rendyrke friluftsliv som helsefaktor. Til tross for inndelingen i fysiske, psykiske, sosiale og læringseffekter i det følgende, vil det derfor være noen grad av sammenfall.

En del av undersøkelsene som er referert her bærer preg av å ha et normativt utgangspunkt, og kan oppleves som moraliserende og i noen grad anti-urbane. Natur blir ofte satt opp som kontrast til det urbane. Urban kultur kan også romme rekreative miljøer, som det eksempelvis er vist til i kapitlet om stedskvalitet kulturmiljø og byggeskikk, uten at dette nødvendigvis trenger å stå i motsetning til de positive helseeffektene av opphold og aktivitet i naturmiljø. Kulturmiljø som seterlandskap, områder med fangstgraver, gravhauger, gamle tufter o.l. kan også være berikende innslag i et naturmiljø. Det ene utelukker ikke det andre. Her har man valgt å se på den forskning som viser de positive sammenhengene mellom natur/friluftsliv og helse. Dette betyr samtidig at evt. forskning omkring negative sider ved enkelte friluftslivsaktiviteter ikke blir tatt opp.

Det er mange sider ved friluftslivet og ved menneskers møte med natur som det hadde vært ønskelig å få fastslått de helsemessige effektene av. Det er viktig å understreke at de forskningsresultater som det er vist til i det følgende er et resultat av den forskning som faktisk foreligger, og derfor ikke favner hele bredden i friluftslivet.

Fysiske effekter

De fleste friluftslivsaktiviteter innebærer fysisk aktivitet, selv om ikke fysisk formbedring er målet med aktiviteten. Det er rimelig stor enighet om at fysisk aktivitet er positivt for kroppen. Fysisk aktivitet er imidlertid ikke nødvendigvis knyttet til naturomgivelser - tvert imot er innendørsaktiviteter, baneaktiviteter eller spasertur på asfalten vanlig. Det er rimelig å anta at fysisk aktivitet i natur - med den variasjon i underlag og hindere osv. som dette gir - kan gi ytterligere fordeler. Her kommer også effekter av naturopplevelse, dagslys, stillhet og ro og frisk luft inn og eventuelt forsterker virkningen.

Betydningen av fysisk aktivitet: bedret funksjonsevne for kretsløp, lunger og muskulatur

Det foreligger en omfattende forskning som viser at fysisk aktivitet og mosjon har gunstige effekter på helsen. Selv moderat trening 1-2 dager per uke gir færre somatiske plager. Kroniske sykdommer og tilstander er blitt bedret - bl.a. økt glukosetoleranse hos diabetikere, bedre kontroll med anfall hos epileptikere, bedret funksjonsnivå hos astmatikere og færre smerter blant personer med fibromyalgi. En norsk undersøkelse antyder at mosjon kan redusere risikoen for å få brystkreft med 40 prosent. Det er tidligere angitt at trening reduserer faren for å få kreft både i lunger, tykktarm og prostata.

En halv times daglig gange kan gi inntil åtte års forlenget levealder. Dette tyder en undersøkelse blant 2014 middelaldrende, friske menn i Norge på. Undersøkelsen angir blant annet at moderat mosjon gir samme helsegevinst som røykekutt i forhold til hjerte-karsykdommer, og kan erstatte eller redusere behovet for blodtrykkregulerende medisiner. Mosjonering har også en forebyggende effekt i forhold til blodtrykk, kolesterolnivå, overvekt og forbrenning.

Det finnes lite forskning innen friluftslivsfeltet som har sett spesielt på fysisk helse. Et eksempel er imidlertid forskning omkring jakt i Norge. Elgjegere har en betydelig mosjonsaktivitet med utgangspunkt i jaktutøvelsen og forberedelsene til jakt. Selv et såpass kort tidsrom som 12 jaktdager syntes å gi verdifulle bidrag til den fysiske treningstilstanden. En annen undersøkelse om småviltjakt anga en bedring av jegernes gjennomsnittlige fysiske form etter 5-6 dager. Jaktlag har i tillegg en svært viktig sosial funksjon, som kan være av stor betydning for trivsel og livskvalitet.

Betydningen av sol og dagslys

Forskning om sammenhenger mellom sollys og helse viser at sollysets ultrafiolette stråler bl.a. påvirker dannelsen av vitamin D i huden, som igjen medvirker til kalsium- og fosforomsetningen i kroppen. For å motvirke utkalking av skjelettet anbefalte Verdens helseorganisasjon allerede i 1979 at man burde ferdes mer utendørs. En tur på ca. 30 min. daglig skal være tilstrekkelig for å ivareta kroppens behov for sollys/dagslys. Sollyset skal også ha gunstig virkning på en rekke andre kroppsfunksjoner som kretsløp, immunforsvar, regulering av hormoner etc.

Motorisk utvikling hos barn: balanse, koordinasjon, rom - og retningssans

Forskning fra Sverige tyder på at det er en klar sammenheng mellom barns motoriske utvikling og hvordan lekeomgivelsene er. To forskjellige barnehager ble sammenlignet; en sentrumsnær inne i Malmö by og en med mer landlig beliggenhet. Den sentrumsnære barnehagen hadde en kultivert og funksjonsbestemt utforming, mens den landlige var langt mer variert. Den hadde kultiverte arealer, områder med et mer naturlig preg med mye vegetasjon og ikke minst store trær, og terrenget var langt mer variert enn i bybarnehagen. Det bør tilføyes at “naturbarnehagen” var en såkalt “Ur och skur”-barnehage, der pedagogikken går ut på at barna skal være mest mulig ute. En fant at barna i “naturbarnehagen” hadde 3 prosent sykedager, mot 8 prosent i den andre. Konsentrasjonsevnen var også bedre i den mest varierte barnehagen, og barna var mindre rastløse, mer lydvare og mer hensynsfulle mot hverandre. Undersøkelse av motorikk og fysisk utholdenhet ga også mest positive resultater for “naturbarnehagen”. Barna der var betydelig mer myke og håndstyrken var bedre, begge deler kanskje fordi de kunne klatre i trær o.l. Dessuten var de bedre i lengdehopp, hadde større magestyrke og bedre evne til å balansere.

En tilsvarende norsk undersøkelse finner det samme. Her har man foretatt motoriske før- og etterundersøkelser etter ett år av barn eksponert for pedagogisk opplegg i natur og barn i en tradisjonell barnehage. Det viste seg at “naturbarnehagebarna” hadde utviklet sine motoriske ferdigheter betydelig mer enn de andre barna i løpet av dette året. Det ble også funnet signifikante forskjeller når det gjaldt balanseevne og smidighet, og bedre utvikling av rom- og retningssansen. Det synes også som om barn gjennom lek i naturen blir mer kreative og flinkere til å samarbeide, og lærer seg til å ta utfordringer, vurdere sin egen mestringsevne og sette grenser selv. De gunstige helsemessige resultatene i “naturbarnehagen” forklares med den fysiske utformingen av utearealene. Arealene der var lite funksjonsbestemte og ga ikke klare budskap om hva de skulle brukes til. Det fantes dessuten små nisjer hvor barna kunne trekke seg tilbake og hvile. Det var viktig at leken fikk lage spor og kunne pågå over flere dager i lengre perioder uten at barna måtte rydde opp. Balansegang mellom trygghet og utfordring er viktig, og området må ikke være for forutsigbart og kontrollert. I tillegg kan barns opplevelse av trær, planter, insekter m.m. ha en positiv effekt, jfr. diskusjonen i et senere underkapittel kalt ”Uanstrengt konsentrasjon – mentalt overskudd”.

Undersøkelser viser også at det å være flink motorisk gir status blant andre barn, og dermed er viktig for barnas generelle selvbilde.

Færre tilfeller av astma og allergi

Sosialstyrelsen i Stockholm har gjennomført en undersøkelse blant 600 barn, hvor konklusjonen ble at det var en markert forskjell i tilfeller med astma og allergi mellom tradisjonelle barnehager og friluftsbarnehager. Friluftsbarnehagene hadde færre tilfeller av både astma og allergi (Trønderavisa 04.11.97).

Redusert stress og styrket immunforsvar

Det er holdepunkter for at kontakt med natur reduserer stress, påvirker hormoner og immunforsvaret og påskynder tilfriskningsprosessen for syke mennesker. Amerikanske forskere har studert helseeffektene av en del visuelle forhold ved sykehusmiljøet. Undersøkelser av pasientgrupper der noen hadde naturutsikt og andre utsikt til en mursteinsvegg, viste at de med naturutsikt hadde kortere postoperativ oppholdstid. Sykepleierne registrerte færre negative reaksjoner som f.eks. gråt, oppbrakthet o.l. Pasientene hadde også færre bivirkninger etter narkosen som kvalme og hodepine, og behøvde ikke så sterke smertestillende medikamenter. Det understrekes at det er det visuelle som er av betydning, ikke nødvendigvis at utsikten er til natur.

Pasienter på institusjoner som blir tatt med ut i naturen blir mindre rastløse, reduserer medikamentbruken og sover bedre. Andre undersøkelser viser til at personer som har utsikt til natur fra arbeidsplassen sin, angir å være mindre plaget av hodepine og føler seg mer tilfredse enn de som må se inn i vegger og bygninger. Konsentrasjonen synes også å øke når man har naturbilder på veggene. Innsatte i fengsler som har utsikt til det omgivende landskap viser seg å ha færre helseproblemer enn de som ser ut mot vegger eller bygninger i fengselsområdet. En norsk undersøkelse der personer ble vist en video av henholdsvis natur og bymiljø, viste at de som så video av natur hadde lavere puls under visningen enn dem som så video av bymiljø.  

Psykiske og sosiale effekter

Betydningen av naturkontakt og friluftsliv for det psykiske og sosiale velvære er knyttet til opplevelsesaspektene, mulighetene for å utnytte hele sanseapparatet, muligheter for læring og mestring, omgang med andre mennesker, utvikling osv. I tillegg kan god fysisk form og en følelse av fysisk mestring virke gunstig inn på den mentale helse og det psykiske og sosiale velvære. Det meste av den forskning som foreligger er utenlandsk. Det er et behov for mer av denne type forskning relatert til norske forhold - helst fokusert på betydningen av natur i nærmiljø/bymiljø.

Betydningen av fysisk aktivitet for psykisk velvære

Fysisk aktivitet gir også psykiske effekter. Korttidseffektene av fysisk aktivitet gir først og fremst avreagering av oppbygget spenning, både muskulært, emosjonelt og mentalt. Fysisk aktivitet ser dessuten ut til å redusere både angstnivå og depressive tendenser ganske klart. Man mener også at fysisk aktivitet bedrer konsentrasjonsevnen, bedrer evnen til målrettet aktivitet, og øker selvtillit og mestringsevne.

Reduksjon av angst og depresjoner

Mennesker som driver mye friluftsliv er mindre plaget av nervøsitet, angst og rastløshet enn de som ikke gjør det. Reduksjon av angst og depresjoner er vist både i kliniske og i normale grupper. En av de mest omfattende ungdomsundersøkelsene i Norge - “Ung i Norge” - viser mye av det samme. Det er klare samvariasjoner mellom en del kriterier for psykisk helse hos ungdom og utøvelse av friluftsliv. Hos jenter avtar f.eks. selvmordstankene og de psykiske plagene med økt mosjonsaktivitet tilknyttet friluftsliv. Økt deltakelse både i mosjonsaktiviteter og i villmarksaktiviteter ser dessuten ut til å samvariere med selvaktelsen for begge kjønn.

En studie av kvinner og menn i Oslo og Lofoten viser at de som drev friluftsliv var mindre psykisk stresset enn de som ikke drev med friluftsliv. Graden av stress ble definert ved hjelp av angst- og depresjonssymptomer. Størst forskjell fant man blant menn i Oslo, der de som ikke drev friluftsliv hadde fire ganger større sannsynlighet for å ha et høyt psykisk stressnivå enn de som drev friluftsliv. I en annen undersøkelse i Lofoten ble personer som hadde gjennomgått livskriser intervjuet. Påfallende mange av disse framhevet naturopplevelser som sentrale i prosessen med å komme gjennom krisen.

Ved Modum bad har man gjort en studie knyttet til bruk av friluftsliv i behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse (APD) er vanskelige å behandle p.g.a. deres sterke sosiale, emosjonelle og kognitive unnvikelse. Få studier har sett på hvordan det går med disse pasientene, og det finnes ingen spesiell behandling. I en kvasieksperimentell studie gjennomført ved Modum Bad, ble villmarksliv integrert som terapeutisk element i et gruppebasert behandlingsopplegg for inneliggende pasienter (integrert villmarksterapi, IWT), for å bedre deres behandlingsutbytte. Man sammenlignet forløpet for IWT-gruppen med en lignende pasientgruppe som fikk standard behandling uten villmarksterapi kalt sammenligningsgruppen. Pasientene i IWT-gruppen (n = 16) med unnvikende personlighetsforstyrrelse (DSM-IV) ble behandlet i 11,5 uker. Pasientene i sammenligningsgruppen (n = 37) ble selektert fra en database fra en tidligere forløpsstudie med de samme diagnostiske kriteriene. Pasientene ble vurdert ved forvern, innleggelse, utskrivning og ved 1-års etterundersøkelse. Begge gruppene ble signifikant bedret, men det var ingen signifikant forskjell mellom dem. Det ble funnet ikke-signifikante tendenser for menn som hadde mer utbytte av IWT, mens kvinner så ut til å ha mer utbytte av standard behandling. Resultatene indikerte at med integrert villmarks-behandling kunne pasienter med mer alvorlige plager behandles over kortere tid med omtrent samme resultat som med standardbehandling.

Bedret selvbilde og personlig vekst

En del av forskningen omkring effekter av friluftslivet dreier seg om hvordan friluftsliv kan bidra til endring i selvbilde. Prinsippet er personlig vekst gjennom takling av utfordringer. Risikoaktiviteter - det å stå ansikt til ansikt med det ukjente - innebærer at mye står på spill og at en må stole på egne krefter. De mange beskyttende hjelpeapparater og redskaper moderne mennesker har bygd rundt seg selv er ikke tilgjengelige. Eksempelvis kan fjellklatring utløse angst/redsel hos mange. Den enkelte blir satt ansikt til ansikt med fysiske og emosjonelle utfordringer som er svært virkelige, krever umiddelbar handling og resulterer i direkte noen ganger ubehagelige - resultater dersom handlingen ikke er riktig. Når risikoen har avtatt og utfordringen overvunnet, er belønningen fysisk og mental tilfredsstillelse. Forskerne mener at dette fører til at man blir mer sikker på sin identitet og stoler mer på seg selv.

Noen forskere har i forbindelse med spenningsaktiviteter i friluftslivet sett på stress og funnet at det er to typer stress: positivt stress og negativt stress. Når stressnivået øker opp til et gitt punkt, vil prestasjoner (eller andre positive kvaliteter) bedres. Dersom stressnivået fortsetter å øke forbi det optimale, vil prestasjonen imidlertid raskt synke. En vellykket mestring av stressfylte opplevelser vil få deltakerne til å sprenge det de oppfatter som sine egne grenser. Takler de utfordringen (stressframkalleren) vil dette føre til bedret selvbilde og personlig vekst.

Erstatning for stoffmisbruk

På bakgrunn av forskning omkring menneskers ulike behov for stimuli mener noen at utfordrende, spennings- og risikofylt fysisk aktivitet kan erstatte det stimulibehovet som hos mange har ført til antisosial, kriminell og rusmisbrukende atferd. Mer konkret vil dette si at aktiviteter som f.eks. fjellklatring eller elvepadling kan brukes som rehabilitering av bl.a. stoffmisbrukere.

I en undersøkelse ble det plukket ut en høystimulisøkende (HS) gruppe ungdom fra ressurssterkt villamiljø og en tilsvarende gruppe HS-ungdom fra områder med dårlig bo- og miljøforhold. De ble fulgt i ti år, og følgende funn ble gjort: de ressurssterke ungdommene hadde klart å kanalisere sine HS-behov i sosialt konstruktiv retning. De drev med klatring eller fallskjermhopping, var forretningsfolk som tok sjanser innen økonomi, var kunstnere som levde bohemliv og tok sosial risiko i en ikke-konform livsstil osv. Den andre gruppen var derimot i stor grad havnet i kriminalitet og stoffmiljø. De hadde valgt spennende former for kriminalitet som ran og innbrudd.

Naturomgivelser - personlig vekst

Amerikanske forskere har satt fram noen hypoteser for hvordan naturopplevelser fremmer personlig vekst og utvikling. Disse hypotesene angir en slags kausaleffekt der a) økt selvbevissthet fører til b) motivasjon for utvikling som fører til c) økt sosial bevissthet som fører til d) at en ser seg selv i en større sammenheng. Utgangspunktet er at i naturomgivelser fungerer ikke våre daglige roller og atferdsmønster. Dette bidrar til å blottlegge de atferdsmønster og roller som vi ellers ikke ser, og slik øke selvbevisstheten.

Identitet - tilhørighet

Studier av hvordan eldre, handikappede og syke mennesker bruker og opplever grønne områder viser at natur og parker er en ubevisst del av menneskers personlighet, og har stor betydning for oppbygging av identitet. En studie av hytteeiere viser at jo sterkere en hytteeier opplever seg som knyttet til et område, desto rikere opplever vedkommende naturomgivelsene, og at hytta for mange er et verdsatt sted for refleksjon over grunnleggende livsverdier. I en annen studie har en bl.a. stilt spørsmål om hva som er viktig for ens identitet. På dette spørsmålet svarer 19 av 20 nordmenn naturen.

Stillhet og ro

Den helsemessig betydningen av naturens stillhet og ro går indirekte fram av i hvilken grad stillhet og ro etterspørres og vektlegges. I en undersøkelse der man har spurt om grunner for å gå på tur oppgir nærmere 90 % at det å ”komme ut i frisk natur vekk fra støy og forurensning” og å ”oppleve naturens stillhet og fred” er en meget eller ganske viktig grunn.  Tilsvarende gjennomførte MMI en undersøkelse for Oslo kommune i 2004 der respondentene ble bedt om å svare på ”hvor viktig er følgende forhold når du oppsøker kommuneskogene”. Hele 91 % svarte i denne undersøkelsen at ”å oppleve naturen, stillhet og ro” var meget viktig (69 %) eller ganske viktig (22 %).

Det er tydelig at stillhet og ro er et behov for mange mennesker. Dette går også fram av svenske undersøkelser om støyplage ved boligen. Ved samme støynivå  på den mest utsatte siden av boligen ble de mindre plaget som hadde mulighet til å oppsøke en stillere side av boligen, en stille bakgård eller lignende. Betydningen av stillhet og ro går også fram av undersøkelser om hvordan folk forholder seg til støy i utmark. En undersøkelse fra Trøndelag viser at behovet for å slippe å høre motordur og støy er betydelig i alle typer friluftsområder og blir større dess mer urørt et område er. På en skala fra 1 (støy har ingen betydning) til 7 (fravær av støy er svært viktig) varierte svarene fra 3,6 for nærturområder til 5,8/5,9 for nasjonalparker og andre uberørte områder.

Turisters etterspørsel etter ro og stillhet viser tilsvarende resultat. Transportøkonomisk institutt har spurt utenlandske bilturister om deres interesse for å oppleve stillhet i norske vinterlandskaper. I alt 71 % av de spurte svarer at stillhet er ganske eller svært viktig for den aktuelle reisen og tilsvarende 61 % svarer at stillhet er ganske eller svært viktig for valg av reisemål. Denne undersøkelsen viser også at betydningen av stillhet øker etter de spurtes erfaring med vinterferie i Norge. Femtitre prosent av dem som er på vinterferie i Norge for første gang, 69 % av dem som har vært i Norge 1-2 ganger og 77 % av dem som har vært i Norge mer enn to ganger, svarer av stillhet er ganske eller svært viktig.

Kunnskapen om hvilke omgivelser eller miljøer som bidrar til å tilfredsstille dette behovet er imidlertid mangelfull. Det finnes mange omgivelser som tilfredsstiller behovet for å komme bort fra trengsel, støy, rutine, distraksjon etc. Men for å være såkalt styrkende og restituerende omgivelser mener forskerne at disse må inneha andre kvaliteter som bl.a. kompatibilitet - samsvar mellom det som er ønskelig og det som er nødvendig. Eksempelvis vil et lydtett rom gi fravær av støy og distraksjon, men vil ikke nødvendigvis bidra til rekreasjon.

Preferanse for natur

En gjennomgang av en del av forskningen på preferanse konkluderer med at uavhengig av kulturbakgrunn, utdannelse etc. har mennesker de samme preferanser når det gjelder naturlandskap. Man refererer til prekognitive preferanser, fordi postkognitive preferanser i mye større grad kan være kulturbestemt - eksempelvis har vi gjennom kunsten lært oss hvilke landskap som er “pene”. Faktorer som gjenkjennelighet, forståelighet, ly/skjul, mystikk m.m. påvirker den opplevelse mennesker har av et landskap og deres preferanse for ulike landskap. I tillegg framhever mange vann som en svært viktig faktor. Norske undersøkelser viser også at tilstedeværelsen av historiske spor i områdene høyner opplevelsen.

Flere undersøkelser viser at mennesker reagerer emosjonelt ulikt på henholdsvis natur og bylandskap og at det er stor preferanse for landskaper som inneholder naturelementer framfor urbane landskapsbilder. I en undersøkelse der det ble spurt om hva som er viktig med tanke på ”det gode liv” svarte 19 av 20 nordmenn naturen. I samme undersøkelse var 79 % uenige i en påstand om at ”Bylivets mange gleder betyr mer for meg enn natur og frisk luft”. En studie av folks helsebegrep trekker også natur og mulighet til naturopplevelse fram som en vesentlig faktor for god helse. Den positive oppfattelsen av naturomgivelser synes å avta proporsjonalt med mengden menneskeskapte inngrep og antall mennesker til stede. Det er imidlertid forsket lite på eventuelle mentale effekter av dette. En amerikansk forsker refererer til en undersøkelse av studenter som like før eksamen var anspente og nervøse. De ble vist en serie lysbilder med motiver dominert av henholdsvis grønn vegetasjon og urbane bilder uten naturelementer. Resultatene (basert på Zuckerman Inventory of Personal Reactions) viste at studentene følte seg mye bedre og mer avslappet etter den første serien enn etter den andre. I Norge er det gjort en undersøkelse der forsøkspersonene viser klar preferanse for naturområder og angir at de vil føle seg langt mer avslappet på slike steder enn i byområder. En annen norsk undersøkelse antyder at høyt foretrukne landskaper også er viktige for trivsel. Imidlertid viser undersøkelsen at sosial støtte ser ut til å være viktigere for subjektivt velvære enn opplevelsen av det fysiske miljø.

Uanstrengt konsentrasjon – stressreduserende effekter av natur

Amerikanske forskere har utviklet en egen teori som går ut på at mennesker blir frie for stress og får tilbake kreftene i natur og naturpregete omgivelser. Kort går teorien ut på at det finnes to typer oppmerksomhet; den målrettede og den spontane. Den målrettede konsentrasjonen tar mye krefter, mens den spontane oppmerksomheten ikke gjør det. Den målrettede konsentrasjonen krever konstant årvåkenhet og konsentrasjon, ofte i distraherende miljøer. Dette krever mye energi, og leder til utmatting. Livet i byen krever målrettet konsentrasjon hele tiden, noe forskerne hevder at naturen ikke gjør. Naturen fanger oppmerksomheten spontant. En sommerfugl som flyr forbi, en bekk som sildrer, løvet som beveger seg i vinden, regnbuen som plutselig er der. Naturen fører til oppmerksomhet som ikke krever energi. Forskerne mener derfor at naturomgivelser fyller alle kravene til omgivelser som kan gi nytt mentalt overskudd. Denne teorien er i Norge testet av Karin Laumann som bl.a. har kommet fram til at mennesker som har oppholdt seg i naturmiljø har lavere hjerterate og er bedre rustet til å løse kompliserte oppgaver enn personer som har oppholdt seg i bymiljø. Hun har også vist at personer som ble eksponert for naturmiljø i større grad var i stand til å løse oppgaver på en mer mentalt krevende og mer effektiv måte enn personer som ble eksponert for bymiljø. Det konkluderes med at resultatene tyder på at eksponering for naturmiljø har en rekke stressreduserende effekter som kan forklare de positive helseeffektene som tidligere er beskrevet i forskningen på naturopplevelser.

Opplevelse av dyre- og fugleliv

Det finnes dokumentasjon på positive virkninger av kontakt mellom mennesker og dyr - både for fysisk og mentalt velvære. Kontakt med kjæledyr viser dette klarest, mens kunnskapen om betydningen av f.eks. fôring av fugler blant eldre, dyreobservasjoner o.l. er dårlig dokumentert. I forbindelse med en studie av nordmenns motiver for å gå på tur framheves nettopp dette med at over halvparten av turgåerne setter pris på å oppleve dyrelivet på nært hold (særlig fugl og pattedyr), og å oppleve blomster og trær. Fra USA vet man også at ikke-forbrukende, direkte bruk av dyrelivet (f.eks. fugleobservasjoner) rangeres over aktiviteter som sykling, båtliv eller camping. Også i vår kultur er interessen for natur og dyreliv stor, og “et generelt inntrykk er at store grupper finner glede og stimulering i å følge med i dyrelivet nær hjemmet”. Det vises også til forskning som viser at naturopplevelser, herunder dyreobservasjoner, virker regulerende på humør og stemninger, og gir mentalt velvære.

C.2.5 Samfunnsnytte

Sannsynligheten for god helse

Med bakgrunn i de positive helseeffekter friluftsliv er påvist å ha, er det grunn til å understreke de potensialene som ligger i friluftsliv som helsefremmende og forebyggende miljøfaktor. Sannsynligheten for at økt deltakelse i friluftsliv også vil ha positiv effekt på folkehelsen må derfor antas å være betydelig. Sannsynligheten for å bevare god helse antas å øke med gode muligheter til friluftsliv og naturopplevelse i nærmiljøet. I det følgende vises eksempler på dette.

Forskningsresultater omkring helseeffekter av en halv times daglig gange tyder på inntil åtte års forlenget levealder. Nitti prosent av befolkningen går kortere turer i nærmiljøet. I gjennomsnitt går disse 100 slike turer i året, altså om lag to turer i uken. Selv om det er vanskelig å tallfeste sammenhengen mellom slike turer og helse i befolkningen som helhet, er det grunn til å anta at dette gir økt livskvalitet og lengre liv. Her er det stort potensial for økning, både blant dem som allerede går og dem som ikke går slike turer.

Man må anta at økt fokus på aktivitet ute i naturen i barnehage, skole og skolefritidsordning kan bidra til å motvirke den tendens man ser i dag til dårlig motorikk hos barn, og senere belastningslidelser i tidlig ungdom. Det er imidlertid mye som tyder på at dette ikke er tilstrekkelig, og at det også er behov for tiltak i regi av helsetjenesten og frivillige organisasjoner, gjerne rettet mot familier.

Potensialene for å bedre livskvaliteten i hverdagen hos de aller fleste mennesker synes også å være store, med utgangspunkt i de resultater som foreligger om betydningen av utsikt til natur hos henholdsvis pasienter, innsatte, og grupper av ansatte. En bevisst planlegging og tilrettelegging med økt fokusering på omgivelsenes betydning vil kunne bety kortere oppholdstid på sykehus, færre helseproblemer blant innsatte i fengsler, og redusert sykefravær på grunn av småplager hos store grupper av ansatte.

Risikoen for dårlig helse

I forholdet mellom friluftsliv og naturkontakt og helse må man samtidig anta at hverdagsomgivelser som gir stadig mindre rom for stillhet, frisk luft og naturopplevelse vil svekke folks egne muligheter for å bevare og fremme god helse i dagliglivet. En svekkelse av allemannsretten og generell forringelse av mulighetene til friluftsliv på grunn av arealsituasjonen vil derfor ha negative effekter på livskvalitet og helse. Risikoen knyttet til denne areal- og rettighetssituasjonen må antas å forsterkes dersom utviklingstrekk med hensyn til en mer stillesittende hverdag, økning i belastningslidelser, barns mer passive aktivitetsnivå og dårligere motoriske utvikling osv. fortsetter. Disse forholdene vil bli utdypet i det følgende.

Nedbygging – kvalitetsforringelse

Selv om vi i Norge fremdeles har rikelig med attraktive friluftsområder i skog og fjell, ser vi at nedbygging og oppsplitting reduserer størrelsen og forringer kvaliteten på disse arealene. I 1998 kunne 11,7 prosent av Norges fastlandsareal betegnes som villmarksområder - rundt 1900 var tilsvarende 48 prosent. Kystsonen, særlig i pressområdene, er bygget ned i rask takt de seneste 50 år, og mange steder har allmennheten vanskelig tilgang til sjøen. Særlig arealene rundt Oslofjorden er utsatt for et stort utbyggingspress - samtidig som de er svært viktige friluftsområder for de 60 prosent av landets befolkning som bor i nærheten av Oslofjorden.

Flere av de bynære markaområdene trues i dag av boligbygging, industri, moderne driftsformer i landbruket og “tunge” idrettsanlegg som spiser seg innover og reduserer og deler opp områdene. Både tettstedsområdene og utmarksområdene belastes også i stadig større grad med støyende aktivitet som reduserer muligheten til å oppleve stillhet og ro.

I de større byene og tettstedene er egnete friluftslivsarealer innen gangavstand ofte dårlig. Undersøkelser viser at de “grå” arealene i våre byer har økt på bekostning av de grønne, og at særlig områder med trær har gått sterkt tilbake siden 50-tallet. Vannmiljøene er også redusert, eksempelvis i Oslo hvor 40 prosent av bekker og elver er lagt i rør i denne perioden. Det er en tydelig tendens til at sammenhenger i grøntstrukturen brytes. Dette gjelder både de sammenhengende strukturene som binder sammen de store natur- og jordbrukslandskapene rundt byen, og strukturene internt i byen. Grøntarealene fragmenteres og blir mindre. Bare 20-30 prosent av de naturområdene som fantes i byer og tettsteder på 50-tallet finnes fortsatt der i dag. Veier opptar 20-25 prosent av tettstedsarealene, mens bygninger opptar 6-10 prosent. Både i store byer og mindre tettsteder er det registrert underdekning på tilgjengelig nærturterreng, dvs. naturområder på mer enn 200 dekar ikke lenger enn 500 meter fra bolig uten å krysse sterkt trafikkerte veier.

Samtidig har det de siste tiårene i en del områder skjedd en positiv utvikling med hensyn til tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljø. Sammenhengende turveiforbindelser er etablert, og nye områder opparbeidet og gjort tilgjengelige for flere brukere.

Tre av fire nordmenn bor i byer og tettsteder. Mulighetene for eksponeringen overfor natur er for mange av disse likevel betydelig mindre i dag enn for bare få tiår siden, spesielt for lite mobile grupper i de mest urbane områder av våre største byer og tettsteder. Dette gir derfor grupper i samfunnet reduserte muligheter til å oppnå de helsegoder eksponering overfor natur innebærer.

I 1998 startet Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) et landsomfattende overvåkingsprogram av jordbrukets kulturlandskap, kalt 3Q. Det skal bl.a. overvåke endringer i opplevelseskvaliteter og tilgjengelighet for ferdsel i jordbrukslandskapet og omfatter det dyrkede landskapet (innmark). Det skjer ved analyser av et sett tilfeldige prøveflater som blir flyfotografert hvert femte år. Dette er gjort på slike arealer, etappevis, for hele Norge i perioden 1998-2004, og det er produsert fem fylkesvise rapporter. I 2004 startet andre runde, og de første resultater fra dette var tilgjengelig i 2006. Overvåkingsprogrammet pågår fortsatt.

Utviklingstrekk - aktivitetsnivå og helse

Samtidig med at nivået på fysisk aktivitet i friluftslivet har holdt seg relativt stabilt, ser vi store endringer på aktivitetsnivået i hverdagen mer generelt. Den store forandringen har vi fått i transport og arbeid - i dag kjører eller blir man kjørt, i stedet for å gå eller sykle. Stillesittende arbeid, offentlig transport, bilkjøring, fjernsyn osv. er moderne fenomener som har bidratt til at vi beveger oss mye mindre enn før. Norske barn bruker gjennomsnittlig over tre timer daglig på medier (fjernsyn, video, radio etc.). Stadig mer barneaktivitet skjer på voksnes premisser. Barn er i ro 75 prosent av tiden når aktivitetene er voksenstyrt. Barn beveger seg dobbelt så mye når de er uten voksne. Barn blir ofte kjørt med bil, selv når de har kort vei dit de skal. Kløften øker mellom fysisk aktive og passive barn. Gjennomsnittsvekten blant barn har økt. Mange by- og bomiljøer har begrensede muligheter til fysisk utfoldelse på barns premisser. Interesse for fysisk aktivitet hos ungdom avtar med alderen. Tjue prosent av tenåringene har symptomer på muskel- og skjelettplager.

Norske rekrutter er i stadig dårligere form. Undersøkelser i Stavanger og Oslo viser at 25 prosent av barna er motorisk “underutviklet” - både når det gjelder grov- og finmotorikk. I en undersøkelse i Oppegård kom det fram at 40 prosent av barna lå vesentlig bak det som ble ansett som normalt for 20 år siden.

C.2.6 Normer/grenseverdier/standarder

Nøkkeltall

På grunnlag av de nasjonale målene for friluftsliv er det formulert nøkkeltall som skal bidra til å måle oppfyllelsen av de nasjonale målene. Noen av de mest sentrale nøkkeltallene for friluftsliv og helse (hentet fra St. meld nr. 26 (2006-2007) – vedlegg 1) er:

  • Befolkningens deltakelse i friluftsliv
  • Holdninger til og kunnskap om allemannsrett, ferdselskultur, bruk av kart og kompass m.m
  • Barn og unges deltakelse i friluftsaktiviteter
  • Andel av barn i barne- og ungdomsskolen som drar på leirskole per år
  • Barnehager og skoler (barnetrinnet) med minimum en dag i uka ute i naturpregede områder (grønnstruktur) i byer og tettsteder
  • Andel av arealet i 100-metersbeltet langs kysten fra svenskegrensa til og med Hordaland som er tilgjengelig
  • Totalarealet av offentlige friluftsområder* i den enkelte kommune sett i forhold til befolkningsgrunnlaget.*)Offentlige friluftsområder som stat, kommune eller interkommunale organer (friluftsråd) har skaffet seg rådighet over gjennom kjøp eller avtale, og som tilrettelegges for allmennhetens bruk
  • Omfang av arealer med dokumenterte friluftsinteresser sett i forhold til befolkningsgrunnlaget
  • Andel av boliger, skoler og barnehager som har trygg tilgang på leke- og rekreasjonsareal (minst 5 dekar) i en avstand på 200 meter
  • Andel av boliger, skoler og barnehager som har tilgang på nærturterreng (større enn 200 dekar) i en avstand på 500 meter

Av disse nøkkeltallene er befolkningens deltakelse i friluftsliv det en har best oversikt over (jfr. kapittel C.2.3 Status for miljøpåvirkning: deltakelse i friluftsliv ). 

Leke- og rekreasjonsarealer er definert som offentlig sikret oppholds- og lekeareal på minimum 5 dekar. I de tetteste bystrøk kan en akseptere arealer på 2x2,5 dekar.

Nærturterreng er definert som et stort vegetasjonskledt område på mer enn 200 dekar der man kan gå en tur på 2 km uten å bruke samme sti. Flere mindre områder som til sammen blir større enn 200 dekar forbundet med lite trafikkerte veier i “grønne omgivelser” kan også regnes med.

I 2001 og 2002 utviklet Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) en metode som målte tilgang på rekreasjonsarealer og nærturterreng. Formålet var å få data på nøkkeltall for resultatmål 4 innen resultatområde friluftsliv.

To nøkkeltall er definert for dette resultatmålet:

  1. Andel boliger, skoler og barnehager som har trygg tilgang på leke- og rekreasjonsareal (minst 5 dekar) i en avstand på 200 meter.
  2. Andel av boliger, skoler og barnehager som har tilgang på nærturterreng (større enn 200 dekar) i en avstand på 500 meter.

I 2004/2005 videreutviklet SSB metoden ved å:

  • utvide datagrunnlaget (idrettsanlegg)
  • beregne tall for 2004, samt remodellere og beregne for 1999 og 2002 med justert metodikk
  • dokumentere metode og resultater

Tilgjengelig areal i strandsonen
På grunnlag av resultatmålene for friluftsliv er det også formulert et nøkkeltall på temaet tilgjengelighet til strandsonen. Nøkkeltallet er:

  • “Andel av arealet i 100-metersbeltet langs kysten fra svenskegrensa til og med Hordaland som er tilgjengelig”

Ut fra bevegelighet, lokalkunnskap m.m. vil det være stor variasjon i hvilke arealer som er tilgjengelige for ulike mennesker. Nøkkeltallet utvikles med tanke på “en alminnelig gangfør gjest/turist i normalt bra form, med en gjennomsnittlig kunnskap om og følelse av hvor langt ferdsels- og oppholdsretten går”. Dette betyr f.eks. at tilgjengelige arealer ikke nødvendigvis vil være farbare med barnevogn.

I hvert fall tre grunnleggende former for tilgjengelighet kan defineres;

  • tilgjengelighet innen 100m-beltet for ferdsel og opphold, som kan uttrykkes gjennom arealtall
  • tilgjengelighet til 100m-beltet fra sjø, som kan uttrykkes gjennom status for kystkontur
  • tilgjengelighet til 100m-beltet fra landsida, som kan kreve tyngre analyser

Siden ett riktig svar ikke vil være mulig å finne, må nøkkeltallet utvikles med tanke på å få fram en best mulig beskrivelse av tilstand og utvikling over tid. Det er også viktig å presisere at nøkkeltallet ikke vil gi noen indikasjon på om arealene er attraktive for bruk. Nøkkeltallet kan slik sett betraktes som et bruttotall, men med utgangspunkt i dette vil det være mulig å gjøre analyser av kvalitative forhold (eksponering m.m.).

Nøkkeltallet utvikles av Statistisk sentralbyrå (SSB) i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning, og vil bli publisert av SSB. Det er et mål å kunne presentere nøkkeltallet for hele landet, og ikke bare for den vektlagte strekningen til og med Hordaland. Hovedvekten vil bli lagt på fastlandet og øyer med fastlandsforbindelse (inkludert fergeforbindelse).

Arbeidet vil bli gjort ved hjelp av eksisterende kartdatabaser og ajourførte offentlige registre, og statistikken vil bli presentert ned til kommunenivå. Man vil av statistikken kunne lese hvor stor andel av 100m-beltet som er tilgjengelig i en kommune, men det vil ikke bli produsert detaljert kartmateriale.

Grunnlaget for statistikken vil være ulike forhold som kan regnes for å ødelegge tilgjengelighet. Bygninger og anlegg av ulike typer vil være en viktig komponent, men også dyrket mark og andre innmarksarealer som ikke er tilgjengelige i henhold til allemannsretten.

Terrengforholdene innvirker også på statistikken. I enkelte kystkommuner kan store deler av 100m-beltet være utilgjengelig på grunn av bratt terreng. Videre vil tilgjengeligheten generelt være bedre dess slakere helningen er, og statistikken vil operere med ulike helningsklasser.

Normer/standarder

Miljømål for vannforekomster (bading, fisking)

Statens forurensningstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning (DN) har utarbeidet retningslinjer for kommunal fastsetting av miljømål og anbefalte miljøkvalitetsnormer. Disse omfatter bl.a. normer for badevannskvalitet og kvalitet på strender og oppholdsarealer tilknyttet disse, samt normer for fiskeplasser.

I forbindelse med gjennomføringen av EUs vanndirektiv og vannforskriften i Norge, som koordineres av DN, er det utført en karakterisering av forventet tilstand på vannmiljøet (alt av vann og vassdrag i Norge). Dette er gjort på en sammenlignbar måte i hele Europa .  Hensikten er å sikre ”god tilstand” i alt vann, både økologisk og kjemisk.Vurderingen er gjennomført på bakgrunn av vannforskriften, som gjør EUs vanndirektiv gjeldende i Norge. Målet er best mulig økologiske forhold i ferskvann, kystvann og grunnvann. Der hvor tilstanden er usikker eller for dårlig i forhold til EUs miljøkrav, skal det følges opp gjennom grundigere undersøkelser, og nødvendige miljøforbedrende tiltak der det trengs.  

Vannforekomster som er i risikosonen for ikke å nå miljømålene pga kjemisk, biologisk og/eller fysisk belastning, skal følges opp med overvåking og miljøforbedrende tiltak. Alle brukere langs kyst og vassdrag inviteres til å bidra i vurdering av tiltak. I første omgang rettes fokus mot de vannforekomstene der miljøutfordringene er størst, samt flere grensevassdrag. For disse områdene skal det foreligge forvaltningsplaner allerede i 2009, og for de resterende vannområdene innen 2015. Vannregionmyndighetene er ansvarlige for å utarbeide planene i samarbeid med sektormyndigheter, kommuner og andre brukere av vann.  Det utarbeides for tiden mer vanntypespesifikke miljømål, som skal sikre at vannmiljøet er tilnærmet naturtilstanden. Som ledd i den helhetlige og kunnskapsbaserte vannforvaltningen som følger av EUs vanndirektiv, medfølger et skjerpet krav til økt overvåking av den økologiske tilstanden.  Miljøforbedringene eller beskyttende tiltak som følger i de kommende år vil gjøre at Norge vil få enda bedre miljøforhold i våre vannforekomster. 

Areal- og kvalitetskrav til nærrekreasjonsområder i byer og tettsteder
Følgende areal- og kvalitetsnormer er en sammenstilling av anbefalinger gitt i Rikspolitiske retningslinjer for barn og unges interesser i planleggingen, fra NAMIT-prosjektet og fra Husbankens lånetilmålingssystem (i DN-håndbok 6-1994):

Overgangssonen
Belte på ca. 0,5-1 (maks. 2) km inn i natur- og kulturlandskapet rundt bebyggelsen. Representerer “markaområdenes” mest by- og tettstedsnære deler. Innholds- og brukskvalitetskrav.

Store rekreasjonsarealer i byen
I den tettbygde sonen. Maks. 500 meter fra boligen. Så store at man kan gå turer på minimum 2 km uten å bruke samme sti/vei. Kan være en utvidet del av grønnkorridor. Innholds- og brukskvalitetskrav.

Mindre rekreasjonsarealer i byen
I den bebygde sonen, maks. 200 meter fra boligen. Kryssing av veier i plan bør ha fartsgrense maks. 30 km/t og/eller ÅDT maks. 3000. Små grøntområder minimum 5 dekar (eller 2x2,5 dekar). Innholds- og brukskvalitetskrav.

Grønne korridorer
Bindeledd mellom byens ulike grøntområder, boligområdene og større sammenhengende turterreng/attraktive strandområder. Maks. 500 meters avstand fra boligområdet. Bredde på mer enn 50 meter - ned i 30 meter på kortere strekninger. Innhold- og brukskvalitetskrav.

Felles grøntområder i boligbebyggelsen
I boligområdene. Trafikksikker beliggenhet. Minimum 50 m2 per bolig. 25 m2 i konsentrert bebyggelse. Areal brattere enn 1:3 regnes ikke med. Innholds- og brukskvalitetskrav.

Normer for innhold i nærmiljøets grønne områder

Følgende normer er hentet fra håndbok om planlegging av grøntstruktur i byer og tettsteder, utgitt av Direktoratet for naturforvaltning (DN-håndbok 6-1994, se også DN-håndbok 23-2003). De er her stikkordsmessig presentert.

Store områder uten støy

Type område

Funksjon

Beskrivelse

Det ville

Tilfredsstiller behov for å oppleve det ville, mystikk og eventyr, stimulerer fantasi, ikke forutsigbart.

Ufrisert natur, vann, store steiner, slyngende stier, mystikk.

Det artsrike

Mulighet til å oppleve og studere det levende livet i naturen.

Mangfold, mylder, trær, blomster, insekter, fugler, muligheter for å plukke blomster og bær.

Det store, uendelige

Mosjonering, spasere i ro og fred uten for mye tilrettelegging. Følelse av uendelighet.

Uten ende, enhetlig, små nyanser, gode stier, gjerne kupert.

Det rolige

Tilfredsstille behov for ettertanke og refleksjon omkring det som er blitt skapt gjennom generasjoners arbeid.

Stillhet, store områder, kulturpreg, historisk forankring, velskjøttet.

Mindre områder

Type område 

Funksjon

Beskrivelse

Det festlige

Et sted hvor mennesker kan treffes og more seg sammen med andre.

Folkeliv, fornøyelser, kafeer, belysning, velskjøttet, intensivt, kveldsbruk.

Det lekevennlige

Inspirere til lek, nysgjerrighet og gjøre egne erfaringer.

Steder som kan forandres, robust, variert natur, intimt, slitesterk vegetasjon, busker å gjemme seg i, skjermet fra trafikk.

De kulturelle

Område der mennesker møtes.

Kultur, plassdannelse, minnesmerker, blomsterarrangementer, statuer, fontener.

Sletta

Område for lek, ballspill, fysisk trening.

Åpne arealer, plener, atskilt, lévegetasjon.

Anbefalinger om planlegging og forvaltning av grønne områder i og ved byer og tettsteder er ellers utdypet i DN-håndbok 23-2003. Grønn by …arealplanlegging og grønnstruktur og i DN-håndbok 24-2003. Marka. Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder.

Lovbestemmelser m.m. av betydning for friluftslivet

Plan- og bygningslovens (14. juni 1985) § 20.4. Bestemmelser til arealdelen i kommuneplanen

Til arealdelen kan det gis utfyllende bestemmelser: For byggeområder og landbruks-, natur- og friluftsområder der det er adgang til spredt utbygging av boliger kan det stilles areal- og funksjonskrav til lekearealer og andre uteoppholdsarealer, herunder krav om samtidig ferdigstilling av bolig og uteområde.

Plan- og bygningslovens (14. juni 1985) § 17.2. Byggeforbud i 100-meters-beltet

Bygning, konstruksjon, anlegg eller innhegning kan ikke oppføres nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen. Denne bestemmelsen er viktig for å sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold langs sjøen.

Plan- og bygningslovens (14. juni 1985) §§ 25 og 26. Reguleringsplan

I reguleringsplan kan det reguleres til formål friområde eller spesialområde friluftsliv. Det kan gis bestemmelser som angir minste lekeareal per boenhet og nærmere regler for innhold og utforming av slike arealer.

Plan- og bygningsloven - estetikk estetikkveilederen

Våren 1995 ble det i plan- og bygningsloven gjort endringer av bestemmelser knyttet til estetikk. En veileder utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet (Estetikk i plan- og byggesaker. Veileder. T-1179) drøfter og gir eksempler på ulike planutforminger eller planbestemmelser for å sikre bl.a. landskapskvalitetene, naturelementene og historiske elementer i omgivelsene som alle har stor betydning for opplevelse og livskvalitet.

Friluftsloven (28. juni 1957)

Friluftsloven stadfester retten allmennheten har til å ferdes i, oppholde seg i og høste av utmark, og legger således noen viktige forutsetninger for friluftslivet.

Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen (1. september 1989)

Her inngår krav til fysisk utforming, bl.a.: a) Arealer som skal brukes av barn og unge skal være sikret mot forurensning, støy, trafikkfare og annen helsefare, og b) i nærmiljøet skal det finnes arealer hvor barn kan utfolde seg og skape sitt eget lekemiljø. Dette forutsetter blant annet at arealene er store nok og egner seg for lek og opphold; gir muligheter for ulike typer lek på ulike årstider; kan brukes av ulike aldersgrupper, og gir muligheter for samhandling mellom barn, unge og voksne.

Andre lover av betydning for friluftslivet

Naturvernloven (vern av områder), Motorferdselloven (regulerer motorisert ferdsel i utmark), Lakse- og innlandsfiskeloven (regulerer fiske) og Viltloven (regulerer jakt) inneholder alle bestemmelser av betydning for friluftslivet.

C.2.7 Relativ betydning av miljøfaktoren

Det er ikke likegyldig for folks helse hvordan hverdagen er, og betydningen av de grønne kvalitetene i nærmiljøet er derfor av stor betydning. Undersøkelser viser at spaserturer i nærmiljøet, og andre lite krevende aktiviteter - herunder også soling og bading - er aktiviteter med høyest deltakelse i befolkningen. Dette taler for at det er de grønne arealene i nærmiljøet - grønnstrukturen, “100-meters-skogene”, ferdselsmuligheter i kulturlandskapet og de bynære markaområdene - som er av størst betydning for et helsebringende friluftsliv. Det er også disse arealene som er viktigst for å nå dem som er minst mobile i hverdagen: barn, kvinner og eldre.

C.2.8 Referanser

Utfyllende litteratur

Berentsen VD, Grefsrød EE, Eek A. 2007. Sansehager for personer med demens, utforming og bruk. Forlaget Aldring og helse, 2007.

Berg N. 2004. Holdnings- og brukerundersøkelse i Oslo kommune for Friluftsetaten. Markeds- og Mediainstituttet AS (MMI), Oslo.

Bouchard C et al. Physical activity, Fitness and health. International proceedings and consensus statement. Human Kinetics publisher, 1994.

Bärring A-M, Grahn P. Grönstrukturens betydelse för användingen. Landskapsplanering. Rapport 1995:3.

Eikenes I, Gude T, Hoffart A. Integrated wilderness therapy for avoidant personality disorder. Nord J Psych 2006;60:275-81.

Engelien E, Steinnes M, Bloch VVH. 2005. Tilgang til friluftsområder Metode og resultater 2004. SSB Notat 2005/15. Statistisk sentralbyrå, Oslo.

Faarlund N. Støy og stillhet i friluftsliv. Statens forurensningstilsyn, 1992.

Fjørtoft I. Landscape as Playscape. Learning effects from playing in a natural environment on motor development in children. Doctoral Dissertation, Norwegian University of Sport and Physical Education. Oslo 2000.

Forsknings- og utredningsarbeid om grønnstrukturspørsmål i byer og tettbygde områder. Arkitekthøgskolen i Oslo, NLH og SUM UiO, 1993.

Forskningsprogrammet ”Ljudlandskap för bättre helsa”. Ljudlandskap för bättre hälsa. Årsrapport 2004.  Chalmers tekniska högskola, Göteborgs universitet och Stockholms universitet. Sverige 2005.

Fugelli P, Ingstad B. Helse – slik folk ser det. Tidsskr Nor lægeforen 2001; 121: 3600-4.

Grahn P. Att uppleva parken. Parkens betydelse för äldre, sjuka och handikappade skildrade genom dagböcker, teckningar och fotografier. Sveriges Lantbruksuniversitet. Stencil 1989:6.

Grahn PC. Om parkers betydelse. Stad&Land nr 93. Sveriges Lantbruksuniversitet, 1991.

Grahn P. Människors behov av parker. Amerikansk forskning i dag. Stad och land/Byggforskningsrådet nr 107/ 1997.

Grahn P, Berggren-Bärring A-M. Grönstrukturens betydelse för användningen. En jämförande studie av hur människor i barnstugor, skolor, föreningar, vårdsinstitutioner m fl organisationer utnyttjar tre städers parkutbud. Sveriges Lantbruksuniversitet. Rapport 1995:3.

Grahn PC et al. Ute på dagis. Hur använder barn daghemsgården? Utformingen av daghemsgården och dess betydelse för lek, motorik och koncentrationsförmåga. Stad&Land 145. Sveriges Lantbruksuniversitet, 1997.

Helse i hvert gresstrå. Brosjyreserie om grønnstrukturen i Miljøbyprosjektet.Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning, 1997.

Hull RJ, Michael SE. Regulating mood by visiting av local park. 1992.

Hågvar S, Støen HA. Grønn velferd. Vårt behov for naturkontakt. Fra bypark til villmarksopplevelse. Kommuneforlaget, 1996.

Kaplan R, Kaplan S. The experience of nature. A psychological perspective. Cambridge University Press. Cambridge: 1989.

Küller R. Non-visual effects of light and colour. Annoted bibliography. Swedish Council of Building Research. D 15:81. 1981.

Laumann K. 2004. Restorative and Stress-reducing Effects of Natural Environments: Experiential, Behavioural and Cardiovascular Indices. Doktorgradsavhandling. Research Centre for Health Promotion, Faculty of Psychology, University of Bergen.

Lindholm G. Skolgården. Stad&Land nr 129.

Mathiesen HF, Dramstad W, Fjellstad, W. 1999. Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap. Årsrapport 1998: Østfold, Oslo/Akershus og Vestfold, NIJOS rapport 15/99. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås.

Sjong ML. Friluftsliv i behandling av belastede grupper en oversikt over forskning og utredning. DN-rapport 1992-8. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning, 1992.

Skjeggedal T, Vistad OI, Arnesen T. Friluftslivet og jordbruket – venner eller fiender? Plan 3/2002.

Skogen, K. Mot i brystet, vett i pannen…. Friluftsliv, psykisk helse og problematferd blant ungdom Program for ungdomsforskning, 1994.

Steen Jacobsen JK. Utenlandske turisters opplevelser av stillhet og støy i norske vinterlandskaper. TØI-rapport 687/2003. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Strumse E, Aarø LE. Menneske, miljø og livskvalitet. Faglig sluttrapport for forskningsprogram om Miljøbetinget livskvalitet. Norges forskningsråd, Oslo, 2000.

Strumse E, Aarø LE. Predicting subjective well being: The contributions from place attachment, landscape preference and social support. In.: Garcia-Mira R, Sabudeco JM, Romay J (eds.): Culture, Quality of Life and Globalisation. Problems and Challenges for the New Millennium. Book of proceedings, 17th Conference of the International Association for People - Environment Studies. A Coruna: Publiedisa, 2002. ISBN 932694 - 1- 7.

Strumse E. (2002a): Oppfatninger av jordbruk og jordbrukslandskap hos lokalbefolkningene i Hedmark og Indre Sogn. I: Austad I, Ådland E (red.): Kulturminner. Kulturlandskap og kulturturisme. Bergen Museums skrifter nr 11. Bergen Museum, Universitetet i Bergen, Høgskulen i Sogn og Fjordane.

Strumse E. (2002b): Allmennhetens oppfatninger av opplevelsesverdier i kulturlandskapet. Tidsskriftet UTMARK 2/1 (www.ostforsk.no/utmark) (Internettpublikasjon).

Tidsskrift for Den norske lægeforening og Sosial- og helsedirektoratet. Temahefte Fysisk aktivitet og helse. Oslo, 2002.

Thorén AKH et al. Utearealer i boligområder - Bruk og betydning. En kunnskapsoversikt. NIBR-notat 1997/113.

Vorkinn M. Synspunkter på støy i friluftsområder. Særtrykk. Østlandsforskning, Lillehammer 1999.

“Æ fryder mæ”. Erfaringer fra høsten 1995 med ukentlige turdager for 6-åringer. Kristiansand kommune, pedagogisk senter, 1995.

Aasetre J, Kleiven J, Kaltenborn BP. Friluftsliv i Norge – Motivasjon og atferd. Norsk institutt for naturforskning Oppdragsmelding 309. Trondheim 1994.

Aktuelle forskrifter, retningslinjer, veiledninger, normer, grenseverdier og standarder

Barn og planlegging. Rikspolitiske retningslinjer for å ivareta barns og unges interesser i planleggingen. Rundskriv T-2/92. Miljøverndepartementet, 1992.

Estetikk i plan- og byggesaker. Veileder T-1179. Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet, 1997.

Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen. DN-håndbok 14-2000. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim 2000.

Fra plan til grønn virkelighet: med reguleringsplanen som verktøy. T-813. Miljøverndepartementet.

Friluftsliv i konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven. DN-håndbok 18-2001. Direktoratet for naturforvaltning. 1994. Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder. DN-håndbok 6-1994. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning, 1994.

Direktoratet for naturforvaltning. 1997. Naturforvaltning i kommunene - en oppslagsbok. DN-håndbok 12-1997. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning, 1997.

Direktoratet for naturforvaltning. 2001. Friluftslivsområder. Offentlig sikring og forvaltning. DN-håndbok 16-2001. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim 2001.

Direktoratet for naturforvaltning. 2003. Grønn by … arealplanlegging og grønnstruktur. DN-håndbok 23-2003. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim 2003.

Direktoratet for naturforvaltning. 2003. Marka. Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder, DN-håndbok 24-2003. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim 2003.

Direktoratet for naturforvaltning 2004. Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. DN-håndbok 25-2004. Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim 2004.

Friluftsloven av 28. juni 1957, nr. 16.

Gode utearealer i tettbygde strøk. T-812. Miljøverndepartementet.

Grønnstrukturen i Miljøbyprosjektet. Indikator. Brosjyre. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985, nr. 77.