Språk for følelser hos legen?
Artikkel
|Publisert
Doktorgraden til psykolog Emine Kale handler om samspillet mellom helsepersonell og pasienter med utilstrekkelige norskkunnskaper.
I avhandlingen «Communication barriers in healthcare consultations with immigrant patients» har hun undersøkt hvordan språklige barrierer spiller inn for pasientens følelsesmessige kommunikasjon med helsepersonell.
– Generelt sett er det viktigste problemet med kommunikasjonen at helsepersonell ikke ser hele pasienten, men bare symptomene. Dermed neglisjeres emosjonelle temaer slik som bekymringer, noe som er veldig viktig å fange opp. Dersom en pasient er livredd for å ha fått kreft, men ikke får formidlet denne angsten, hjelper det ikke hvor flink legen er. Da er pasienten like redd når hun går ut, sier Kale.
Filmet legebesøk
Emine Kale har i sin doktorgrad blant annet studert 56 videoer av konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten. 30 av konsultasjonene var med immigrantpasienter, 26 med norske pasienter. Konsultasjonene er filmet med pasientens samtykke.
Dette er noen av funnene:
- Pasienter som snakker lite norsk, sliter med å uttrykke sine bekymringer til legene. Det kan være lettere for denne pasientgruppen å forklare hvor det gjør vondt ved å bruke non-verbal kommunikasjon, enn å forklare sin bekymring for smertene. Dette handler delvis om ordforråd: Det å forklare følelser, krever oftest et mer nyansert språk.
- Studien viser at pasienter som ikke greier å formidle sitt anliggende på grunn av språklige barrierer, ser ut til å ha en tilleggsbekymring som er knyttet til språket, en slags «språkangst». Og legene anerkjenner i svært liten grad denne bekymringen.
- Studien viser også at innvandrerpasienter som snakket godt norsk, i større grad uttrykte følelser og bekymring enn etnisk norske pasienter. Kale fant dette ganske overraskende. Tidligere undersøkelser har funnet at pasienter med innvandrerbakgrunn i liten grad snakker om følelser og bekymringer i konsultasjoner, mens Kales forskning viser at de som snakker det felles språket flytende, uttrykker følelser i større grad. Samtidig var flere av de norske pasientene i undersøkelsen eldre mennesker, som kan være oppdratt til ikke «å syte» eller underkommunisere sine bekymringer.
- Legene som deltok i studien, ga i stor grad pasientene rom for å snakke om følelser.
- Kvinnelige leger hadde en mer empatisk og utforskende stil enn de mannlige.
- Legene hadde likevel en tendens til å overse de emosjonelle hintene fra pasientene som ikke snakket godt norsk.
Alvorlige konsekvenser?
Selv om Kale ikke har undersøkt de fulle konsekvensene av språklige barrierer, forteller hun at det var flere eksempler på uklar kommunikasjon hvor det er usikkert hva pasienten har fått med seg av legens forklaring på plagene og anbefalt behandling.
Det var også et eksempel på alvorlig feil i behandlingen på grunn av språklige misforståelser. En ung pasient hadde stoppet å ta livsnødvendig medisin, fordi han og foreldrene hadde misforstått legens instrukser.
Kale mener at legene bør ta seg tid til å utforske om pasienten har forstått informasjonen riktig, om pasienten ønsker mer informasjon og om han/hun er bekymret for noe. Hun mener at legene også godt kan kommentere språkproblemene i kommunikasjonen (som begge parter eier) og anerkjenne språklige bekymringene og usikkerheten som oppstår i kommunikasjonen i mye større grad.
– Vi så tydelig at pasientene var plaget av språkproblemene, og at legene slet med å forstå. Likevel var det bare én som kommenterte språkproblemene og konsekvensene for kommunikasjonen. Jeg tror det ville ha lettet på situasjonen dersom legen for eksempel anerkjent kommunikasjonsutfordringene som de har og for eksempel hadde sagt:
«Jeg merker at vi har utfordringer med kommunikasjonen og at det stresser deg. Vi kan prøve så godt vi kan denne timen (eller alternativt å foreslå å avbryte), og vi kan sette opp en ny time med tolk. På denne måten kunne man åpne opp for kommunikasjon om kommunikasjon – noe forskning viser pasienter etterlyser i større grad.
Viktig med tolk
Første delen av Emine Kales avhandling handler om en spørreundersøkelse blant helsepersonell i Oslo om bruk av tolk. Hun sier at det har skjedd mye positivt i tolkefeltet siste tiåret. Det er større bevissthet blant helsepersonell om at pasienter har krav på tolk. God opplæring av ansatte i rett og plikt til tolkebruk, vil sannsynligvis ha effekt på helsepersonells holdning og vilje til tolkebruk, mener Kale.
– God og forståelig pasientinformasjon om retten til tolk, fører trolig til økt etterspørsel av tolketjenester. I tillegg er innføring av standardiserte rutiner for dokumenterbar og obligatorisk vurdering av tolkebehovet nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten. Dette sikrer både tolkebruk ved behov og innvandrerpasienters likeverdige tilgang til og bruk av helsetjenesten, sier hun.
I sin avhandling referer hun forskning som viser at pasienter opplever at jo bedre tolketjenesten er, desto bedre er kvaliteten av helsetjenester.
Velge tolk med omhu
– Men tolking løser ikke alle kommunikasjonsutfordringer og kan faktisk noen ganger virke mot sin hensikt, det vil si utgjøre en barriere også i emosjonell kommunikasjon, hvis det ikke benyttes på en sensitiv og god måte. Pasienter kan for eksempel la være snakke om sine bekymringer rundt stigmatiserende tilstander hvis de ikke stoler på tolkens konfidensialitet eller er redd for at slik sensitiv informasjon om dem selv kommer på avveier, sier Kale.
For at tolketjenesten skal fungere optimalt, er det nødvendig at helsepersonell og pasient samarbeider for å løse utfordringene på best mulig måte. For eksempel at man i utgangspunktet blir enige om å velge en tolk som pasienten har allerede har tillit til, og å bruke samme tolk hvis det lar seg å gjøre, mener Kale.
– Forskningen min tyder også på at noe av den emosjonelle kvaliteten ved kommunikasjonen kan gå tapt når den går gjennom et tredje ledd – selv om tolken gjør en god jobb. Dette er et aspekt helsepersonell bør være oppmerksom på, sier hun.
– Det er helsevesenets ansvar å sørge for et pasientsentrert og likeverdig helsetilbud – ikke pasientens. I min undersøkelse har jeg sett flere konsultasjoner med betydelige kommunikasjonsutfordringer, hvor man kan sette spørsmåltegn ved kvaliteten av tjenestene og pasientens sikkerhet. Der bør utvikles gode systemer i helsevesenet som allerede før første time fanger opp pasienter som trenger språklig hjelp, fastslår hun.
