Folkehelse i Norge 1814–2014
Oppdatert
Fattigdom og smittsomme sykdommer dominerte på 1800-tallet. Utover 1900-tallet økte levestandarden, og helseforholdene bedret seg.
Folkehelse i historisk perspektiv
Dette kapitlet beskriver utviklingen i folkehelse i 200-årsperioden fra 1814 til 2014. Første del omhandler 1800-tallet, neste del 1900-tallet og siste del tiden fram til 2014.
Om folkehelse
Fremveksten av en god folkehelse bygger på utvikling på flere områder:
- Samfunnsforhold og levekår
- Endringer i sykdomspanoramaet og medisinske gjennombrudd
- Organisering av et helsevesen og folkehelsetiltak
1800-tallet: Hungersnød, epidemier, oppdagelse av mikrobene og det første sinnsykeasylet
Utviklingen i folkehelse på 1800- og 1900-tallet. Det er ingen skarp grense mellom folkehelse på 1800- og 1900-tallet, men disse periodene har likevel sine særtrekk.
Hovedpunkter
- Trange kår, stor folkevekst, fattigdom og dårlig ernæring.
- Fra bondesamfunn til industri.
- Levealderen er om lag 40 år, spedbarnsdødeligheten er høy.
- Infeksjonene dominerer sykdomsbildet.
- Et offentlig helsevesen bygges opp.
- Sunnhetsloven, en forløper til dagens lov om folkehelse, vedtas i 1860.
- Lov om vaksinasjon mot kopper vedtas.
- Gaustad sykehus åpner som første asyl i 1855 og markerer starten på en utbygging av behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser
Samfunnsforhold og levekår
Da utsendingene møttes på Eidsvoll for å vedta Grunnloven i 1814, stod landets folkevalgte overfor store utfordringer. Det stod ikke bra til i landet. De første folkevalgte kom selv fra det bedrestilte lag, men i lavere lag var det stor fattigdom, og skillet mellom fattig og rik var enormt.
Det var ikke lenge siden vi hadde hatt direkte hungersnød, den siste under den engelske blokaden i 1809-12, hvor ”…den fattige sultet, den rike led savn…” beskrevet i diktet om Terje Vigen (Ibsen, 1862).
Levekårene var dårlige og spedbarnsdødeligheten høy. Vi har ikke eksakte tall for hele landet, men fra Asker og Bærum finnes det studier. I 1809 var spedbarnsdødeligheten her 40 prosent av alle levende fødte (Fure, 2005). Ernæringstilstanden var dårlig, likeså hygiene og boligforhold. Verst var det i byene.
Allerede fra starten av blir helse satt på den politiske agendaen. I grunnloven er det fastslått at alle er like for loven (§ 98) og at enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares (§ 112).
Befolkning
Folketallet var litt under 1 million i begynnelsen av 1800, men økte til over det dobbelte i de hundre årene som fulgte, selv om mange valgte å utvandre. Industrialiseringen førte til at folk strømmet til byene for arbeid.
De økonomiske forholdene for landet som helhet bedret seg. Likevel var det grupper som hadde harde kår. Det var perioder med stor arbeidsledighet. Fattigdommen gikk verst ut over arbeidsledige kvinner og barn. De store barnevandringene på Sørlandet er godt dokumentert. Barna måtte vandre lange veier for å ta gjeterjobb om sommeren for å bøte på familienes økonomi. I gruvebyer slik som Røros, måtte selv små barn ned i gruvene som ”Vaskarryss”.
Smittsomme sykdommer dominerte
En målsetting for våre folkevalgte var at man trengte et folk med bedre helse dersom man skulle få en sterk nasjon og økonomisk utvikling (Moseng, 2003).
Sykdommene fikk navn etter symptomer. Man hadde visse forestillinger om smitte og trodde på såkalte miasmer som dunster fra dårlig grunn. Kampen mot smittsomme sykdommer, særlig kolera, var den viktigste saken.
Vanlige smittsomme sykdommer på 1800-tallet:
- Kolera og tyfus. På 1800-tallet var det flere epidemier, verst var koleraen. De siste epidemiene kom i 1840-årene. Ingen epidemier var så omfattende som Svartedauden og andre pestepidemier på 1300-tallet, men dødeligheten var likevel høy. Det ble beskrevet mange tilfeller av «tyfus»; tyfoidfeber.
- Lepra (spedalskhet) herjet spesielt på Vestlandet. Pasientene ble isolert i egne leprasykehus med plass til 1000 pasienter totalt.
- Radesyke. På Sørlandet var det stor forekomst av den merkelige radesyken, som man ennå ikke helt har forstått hva var (Lie, 2009). Vi har skjønnlitterære fortellinger om hvordan denne sykdommen herjet (Heivoll, 2012).
- Kjønnssykdommer var utbredt, uten at det ble definert nærmere. Først senere skilte man mellom gonoré og syfilis.
- Tuberkulose. Mot slutten av 1800-tallet ble tuberkulose den store «dreperen», mens lepra og radesyke gikk tilbake.
Utenom sykdommene som er listet opp ovenfor forekom forskjellige magesykdommer, blodgang (dysenteri) og ustanselige diaréer.
Opptil 10 prosent av alle spedbarn døde. Barnesykdommene var ofte dødelige. Da loven om vaksinasjon mot kopper kom i 1810, fikk man kontroll med «barnekoppene», som var den alvorligste barnesykdommen. Loven ble ikke håndhevet strengt til å begynne med, men da det ble innført påbud om å vise vaksinasjonsattest ved konfirmasjon, giftermål og sesjon, økte vaksinasjonen av barn.
Fattigdom, dårlig ernæring og hygiene førte til mange akutte og kroniske infeksjoner. Offentlige ansatte leger hadde plikt til å berette til sentrale myndigheter om helsetilstanden i sine distrikter. De første Medicinalberetningene begynte likevel ofte med at ”Sunnhetstilstanden i vårt distrikt må sies å være tålelig god, bedre enn året før”. I dag vil vi si at det stod ytterst dårlig til.
Først mot slutten av 1800-tallet ble mikrobene oppdaget, og det åpnet for forebyggende tiltak. Det hadde tidligere vært uenighet blant leger om hva som skyldtes «smitte» og hva som hadde andre årsaker. Begrepene om smitte var uklare, men under koleraepidemiene forstod man at det handlet om smitte eller overføring mellom mennesker.
Et stort norsk bidrag til læren om bakteriene var G. Armauer Hansens (1841–1912) oppdagelse av leprabasillen. Han viste en klar sammenheng mellom sykehusinnleggelse av smittefarlige pasienter og nedgang i antall nye tilfeller. Armauer Hansen var vår første overlege for den spedalske sykdom, som også ble kalt «Hansens sygdom» (Irgens,1980; Irgens 1984).
På grunn av den høye barnedødeligheten var forventet levealder litt over 40 år i første halvdel av 1800-tallet.
Bedre forhold i Norge enn i naboland
Det finnes ikke så mange internasjonale sammenlikninger fra 1800-tallet, men Eilert Sundt (1817–1895) har gjort noen beregninger. Han fant at den gjennomsnittlige levealderen i Norge rundt 1855 var høyere enn i Sverige, Danmark og England. Om et kart der land som har lengst levealder er tegnet lysere enn de andre, skriver han:
…på et sådant kart skulle vort land tage sig godt ud. Man betragte engang Norge på et almindeligt kart over vor verdens-del! Er det ikke som Europas høie pande, der freidigt skuer ud mot nord-havet? Og denne pande skulde rimeligvis blive det lyseste parti i det hele billede… (Sundt, 1855).
Helsevesen og folkehelsetiltak på 1800-tallet
Før mikrobene ble oppdaget kunne legene i praksis tilby svært lite behandling av smittsomme sykdommer. Kvakksalvere og legkvinner drev utstrakt virksomhet, og noen arbeidet på en god måte. «Mor Sæther» (Anne Sæther) virket i Kristiania. Henrik Wergeland skrev et dikt til henne da han lå på det siste:
«Beholder Maanen, Poeter!
Dens Væsen er mig for flaut.
Min Maane er gamle Moer Sæther
i hendes snehvide Skaut»
Sinnssykehus eller «dollhus» (dårekister) var rene oppbevaringsanstalter for en rekke av samfunnets verst stilte; fattige, forbrytere og psykisk syke. De var ikke under medisinsk tilsyn, og sinnssykehusene var kun egnet til å skjerme resten av samfunnet mot mennesker man ikke ville vite av. Pasientene ble også satt til hardt tvangsarbeid i såkalte tukthus eller sendt på «legd» på forskjellige gårder.
Legen Fredrik Holst (1791-1871) kan regnes som en forløper for et reformarbeid på psykiatriområdet. Han var statsfysikus i Oslo, og hadde overoppsyn med noen av institusjonene. Holst hadde sett at det var bygd spesielle asyler for de «sinnssvake» i andre land, og at medisinsk tilsyn gjorde det mulig å helbrede noen av pasientene. På grunn av økonomiske begrensninger gikk det imidlertid over 20 år før noe skjedde.
Legen Herman Wedel Major (1814-1854) fikk i oppdrag å sette seg inn i forholdene for de sinnssyke. Hans «Indberetning om Sindsygeforholdende i Norge» i 1846 gav opptakten til Sinnsykeloven av 1848. Det første statlige asylet, Gaustad, ble bygget i 1855. Major regnes som Norges første psykiater og grunnleggeren av norsk psykiatri. (Kringlen, 2007)
Noen milepæler i folkehelsearbeidet på 1800-tallet
- Offentlige leger skulle skaffe seg løpende oversikt over sykdomstilstanden. Fra 1827 fikk vi offentlige leger over hele landet (Irgens & Bjerkedal, 1976).
- Opprettelse av provisoriske sunnhetskommisjoner, og fra 1854 faste kommisjoner i distrikter med lepra.
- Sunnhetsloven i 1860 fastsatte at det skulle opprettes sunnhetskommisjoner over hele landet (Larsen, 2010). I lovteksten lød det: «Commissionen skal have sin Opmærksomhed henvendt paa hva der kan tjene til Sundhetstilstandens Fremme og Fjernelse af de Omstændigheter, som især befordre Udvikling af Sygelighed og Utbredelse af Sygdom» (Schjønsby, 2001). I veiledningene som fulgte var det utpenslet en lang rekke oppgaver som gjaldt miljø, vann, næringsmiddelkontroll, sanitærkontroll renovasjon, husdyrhold, etc. (Schiøtz, 2010).
- Da man ved århundreskiftet forstod mer av mikrobenes vesen og smitteveier, kom det lovpålegg om smitteisolasjon, slik som for eksempel ved lepra i 1877 og tuberkulose i 1900. Slik isolasjon skulle hindre videre smittespredning.
- Loven av 1810 som påbød koppevaksinasjon var det første offentlige vaksinetilbudet.
- Sinnssykeloven av 1848 var det første steget mot å få psykisk helse under medisinsk ansvar (Kringlen, 2007).
1900-tallet: Fra infeksjonsbekjempelse til hjerte- og karsykdommer
Hovedpunkter
- Mindre fattigdom, bedre hygiene og bedre ernæring
- Vaksinasjoner og økte behandlingsmuligheter med antibiotika
- Røyking øker etter 1945
- Kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer overtar for infeksjonssykdommene
- Rusproblemer og avhengighet rammer mange
- Hiv-viruset oppdages i 1981
- Sykehusutbygging og voksende omsorgssektor
- Helsestasjoner og skolehelsetjeneste bygges ut
- Nedbygging av institusjoner i psykisk helsevern
- Kommunehelsetjenesteloven innføres
- Kunnskapsutvikling
Bedre levekår - bedre helse
Levekårene i hele landet bedret seg langsomt i løpet av 1900-tallet. Fra å være et fattig land, ble vi i løpet av 100 år en velstående og rik nasjon . Selv om landet ble satt litt tilbake under andre verdenskrig 1940-1945, var landet i jevn vekst. Fra 1975 var landet selvforsynt med petroleumsprodukter og Norge gikk inn i «oljeæraen».
Befolkning
Folketallet var i overkant av 2,2 millioner i begynnelsen av 1900, men økte til om lag 4,5 millioner i løpet av 1900-tallet.
I 1900 bodde 15 prosent av landets befolkning i Oslo og Akershus. Andelen personer tilknyttet jordbruk, skogbruk og fiske gikk ned, mens andelen tilknyttet industrien økte.
De økonomiske forholdene for landet som helhet bedret seg, og velferdsstaten utviklet seg.
Hygieneperioden: færre infeksjoner, nye oppdagelser
Folkehelsen fikk et stort løft på 1900-tallet. Dette skyldtes bedre hygiene og levekår i tillegg til medisinske landevinninger.
Begynnelsen av 1900-tallet blir kalt hygieneperioden, der «lys, frisk luft og renslighet» var viktig, se figur 1.
Kosthold og ernæring
Ernæringssituasjonen bedret seg etter hvert som fattigdommen avtok utover 1900-tallet.
Etter de økonomiske nedgangstidene i 1920-åra, forverret ernæringssituasjonen seg imidlertid på ny. Karl Evang (1902-1981), senere medisinaldirektør (helsedirektør), fikk utført flere kostholdsundersøkelser i «fattige familier» i perioden 1933–1939. Ernæring ble en viktig del av sosialpolitikken (Nordby, 2009).
Spanskesyken rammet hardt
Tidlig i hundreåret rammet spanskesyken hardt. Dette var en influensapandemi som oppstod rundt 1918, og som tok mange liv, spesielt unge mennesker som manglet immunitet mot det nye influensaviruset.
Stadig bedring i folkehelsen
Folkehelsen ble gradvis bedre utover på 1900-tallet, til tross for andre verdenskrig 1940-1945. Spesielt sank antallet infeksjoner betydelig. Et eksempel er tuberkulose, se figur 2. Dødeligheten av tuberkulose var svært høy omkring år 1900, men sank deretter jevnt de neste 50 årene. Mesteparten av nedgangen kom før vi fikk vaksine og medikamentell behandling, og skyldtes i hovedsak bedret levestandard, boforhold, ernæring og hygiene. Figur 2 viser at dødeligheten blant jentene var større enn blant guttene, men forskjellen avtok og var borte etter 1945.
Vaksiner utryddet barnesykdommene
I løpet av 1900-tallet kom en rekke vaksiner. Fra 1942 ble difterivaksinen tilgjengelig, og virkningen var umiddelbar. Difteri var en vanlig barnesykdom, og i 1940-43 var det en større epidemi. Et annet eksempel er poliomyelitt. Den siste store epidemien kom i 1951, da ble det registrert 2100 tilfeller (Flugsrud, 2006). Høsten 1956 startet poliovaksinasjonen i Norge.
Etter hvert kom det flere nye vaksiner, spesielt til barn, og barnevaksinasjonsprogrammet vokste. Snart var alle de mest fryktede barnesykdommene nesten utryddet. De viktigste var polio og difteri, men også meslinger og kikhoste kunne være dødelige. Vaksine mot røde hunder (rubella) ble innført i barnevaksinasjonsprogrammet i 1978. Røde hunder er farlig for fosteret dersom mor rammes under svangerskapet.
Medisinsk gjennombrudd: Antibiotika
Det første antibiotikumet, penicillin, kom i 1940- årene og ble særlig benyttet i behandlingen av barneinfeksjoner. Deretter fulgte en serie lignende medikamenter til ulike typer infeksjonsbehandling.
Hiv/aids
Aids dukket opp som en tidligere ukjent sykdom tidlig på 1980-tallet. Norge var tidlig ute med forebyggende arbeid i høyrisikogruppene, blant annet med opprettelse av helseutvalget for homofile som drev et utstrakt informasjonsarbeid. Hiv-viruset ble påvist og hiv-testen tilgjengelig rundt 1985. Hiv kan i dag behandles med legemidler som bekjemper infeksjonen, men uten at viruset blir helt fjernet fra kroppen.
Vitaminene ble oppdaget
De fleste livsviktige vitaminene ble oppdaget i løpet av 1920-årene, og tran ble anbefalt som kosttilskudd for D-vitamin. Tidligere hadde rakitt (D-vitaminmangel; engelsk syke) forekommet hos barn. Engelsk syke fikk navn etter barnearbeiderne i engelske kullgruver, som i mangel av sollys utviklet D-vitaminmangel. I statistiske årbøker fra om lag 1900 oppgis engelsk syke som årsak til 0,8–0,5 prosent av dødsfallene.
Fra tuberkulose til hjerteinfarkt
Samtidig som tuberkulosen gikk tilbake, økte forekomsten og dødeligheten av kroniske sykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer. Dette blir ofte kalt den epidemiologiske overgang.
Tobakksbruk er en av de viktigste årsakene til både hjerte- og karsykdommer og flere kreftsykdommer.
Tobakksforbruket i Norge var meget lavt under krigsårene 1940–1945 på grunn av streng rasjonering, men da tobakksalget ble frigitt etter krigen, økte forbruket betydelig. Se også Historisk oversikt over tobakk i Norge 1619-2018 og Røyking og snusbruk i Noreg.
Psykiatri - nye muligheter
Den storstilte asylbyggingen fortsatte på 1900-tallet. Behandlingstilbudet var fortsatt sparsomt, men forskjellige opiater og barbiturater ble brukt for å roe de mest urolige og utagerende pasientene. I tillegg til dette var også arbeidsterapi et stort satsingsområde. Hensikten var å finne en beskjeftigelse, og mest vanlig var håndverksarbeid, gårdsdrift og hagebruk. Flere av de største institusjonene, for eksempel Valen og Dikemark, ble storstilte gårdsbruk med stor produksjon. De mest urolige pasientene forble likevel innesperret, selv om det ble forbudt med bruk av tvangstrøyer og lignende tiltak.
Rundt midten av hundreåret ble det lansert såkalte eksperimentelle behandlingsmåter, for eksempel elektrosjokk (eller elektrokonvulsiv) behandling som til å begynne med ble gitt uten noen form for narkose. Lobotomier (et spesielt kirurgisk inngrep i hjernen) ble også benyttet som behandlingsmetode. Selv om metoden roet ned urolige pasienter, ble personlighetene radikalt endret. De pasientene som ble utsatt for dette, har senere fått store erstatninger.
Nye medikamenter for alvorlige psykoser kom mot slutten av hundreåret. Dette ga nye muligheter for behandling utenfor institusjonene, som etter hvert er blitt redusert i størrelse.
Over 1000 barn døde unødvendig i krybbedød
Spedbarnsdødeligheten gikk jevnt nedover på 1900-tallet, men omkring 1970–1980 økte den igjen. Det skyldtes en økning i plutselig spedbarnsdød eller krybbedød. Krybbedød var kjent fra tidligere, men økningen var dramatisk.
De første internasjonale publikasjonene om en mulig sammenheng mellom krybbedød og mageleie kom så tidlig som i 1970, men endringer i praksis kom først på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet (Gilbert, 2005). Da norske foreldre ble oppfordret til å legge barna på ryggen, snudde utviklingen i løpet av kort tid, se figur 3. Det er antatt at mer enn 1000 barn døde unødvendig i løpet av perioden (Irgens, 1995; Irgens, personlig meddelelse).
Hjerte- og karsykdommer overtar mot slutten av 1900-tallet
Mot slutten av 1900-tallet er sykdomspanoramaet preget av kroniske sykdommer. Hjerte- og karsykdommene dominerer. På grunn av økt levealder er det også flere som lever lenge med kroniske sykdommer.
Ved årtusenskiftet har nye behandlingsmuligheter og forebygging gjort at dødeligheten av hjerte- og karsykdommer har gått ned, men disse sykdommene er fortsatt en av våre største folkehelseutfordringer.
Livsstilssykdommer ble et nytt begrep i andre halvdel av 1900-tallet, og spesielt røyking og kolesteroløkende fett kom i søkelyset som risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer.
Spedbarnsdødeligheten blant de laveste i vår del av verden
Spedbarnsdødelighet er regnet som en god indikator på folkehelse. Rundt år 1900 var spedbarnsdødeligheten høyere i Norge enn i mange andre land i Europa.
Utviklingen av velferdsstaten utover på 1900-tallet har medvirket til at spedbarnsdødeligheten nå er blant de laveste i vår del av verden - under 0,3 prosent.
Dette kan tilskrives flere årsaker: Bedre ernæring og levekår, bedre utdanning og økonomi, bedre behandlingstilbud og i noen grad også forebyggende helsearbeid, spesielt vaksinasjonstilbudet gjennom helsestasjonene. Alle barn får tilbud om gratis vaksiner, og tilbudet er frivillig. Dekningsgraden for de fleste vaksinene er svært høy.
Helsevesen og folkehelsetiltak på 1900-tallet
Distriktsleger og helseråd
Utover på 1900-tallet kom det flere distriktsleger, og sunnhetskommisjonene ble erstattet med helseråd i alle kommuner. Distriktslegen var leder for helserådene. Distriktslegeordningen fortsatte helt til 1982. Da fikk kommunene større ansvar for helsearbeidet (Schiøtz, 2002).
Helsekontroller for mor og barn
Den nye kunnskapen om kostholdets betydning for helsen førte til at det ble satt i gang forskjellige helsekontroller, først og fremst av mor og barn, men også av skolebarn. Foregangsmann var Carl Schiøtz (1877–1938). Han var overlege for Oslo skolelegevesen fra 1918 til 1932, og senere professor i hygiene ved Universitetet i Oslo.
Schiøtz var opptatt av hvordan det offentlige kunne fremme skolebarns helse med riktig ernæring, blant annet ved å innføre et skolemåltid for alle. For å holde øye med utviklingen ble alle skolebarn veid og målt regelmessig (Alsvik, 1991).
De Castbergske barnelover som kom i 1915, skulle sikre barn bedre oppvekstforhold.
Helsearbeidet for mor og barn ble forsterket med helsestasjoner for mor og barn, det skjedde spesielt etter initiativ av Katti Anker Møller (1886–1945). Helsestasjonene gav også råd om barnebegrensning (Seip, 1994).
Det var stor forskjell på barnedødeligheten mellom barn av ugifte og gifte mødre, sannsynligvis på grunn av dårlige økonomiske forhold og underernæring, se figur 4.
Kamp mot tuberkulose
Tuberkuloseundersøkelser ble startet for å oppspore smittekilder og stoppe smittespredning. Statens skjermbildekontroll kom i drift fra 1943. Med spesialinnredete busser og båter med røntgenutstyr besøkte skjermbildeundersøkelsene hver minste krok av landet med regelmessige mellomrom. Undersøkelsene ble opprettholdt frem til 1970-årene.
Etter hvert som tuberkulosen gikk tilbake, skiftet Skjermbildekontrollen navn til Statens helseundersøkelser og rettet seg mot hjerte- og karsykdommer i stedet (Bjartveit, 1997). På lignende vis skiftet også de frivillige organisasjonene arbeidsområde.
Flere organisasjoner engasjerte seg i arbeidet for bedre folkehelse. Folkehelseforeningen ble stiftet i 1920-årene og arbeidet for helseopplysning, særlig til mor og barn gjennom sitt tidsskrift.
I kampen mot tuberkulose deltok blant annet Norske Kvinners Sanitetsforening, som ble stiftet allerede i 1896, og ikke minst Nasjonalforeningen mot tuberkulosen, som drev utstrakt opplysningsvirksomhet og stod bak flere tuberkulosesykehus.
Omsorg for funksjonshemmede barn
Omsorgen for psykisk funksjonshemmede barn er et mørkt kapittel i vår historie. Ofte ble barna sendt fra institusjon til institusjon. Fjermeros kaller dem pleiehjemsnomader (Fjermeros, 2009). Fra 1960-tallet ble de sendt til de store sentralinstitusjonene som da ble bygget opp, blant annet Trastad-hjemmet og Emma Hiorths pleie- og omsorgshjem.
HVPU-reformen (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) i 1991 hadde som mål å skape gode forhold for barn og voksne med psykisk utviklingshemming. Formålet med reformen var at psykisk utviklingshemmede skulle få et normalt liv i hjemkommunen. De skulle slippe å bli tvangsflyttet til de store institusjonene langt hjemmefra. Kommunene fikk ansvar for å finne boliger og omsorgstilbud.
Nytt årtusen: God folkehelse, men ikke for alle
Hovedpunkter
- Velferdsstaten bygges videre
- Forventet levealder øker til rundt 80 år
- Det er fortsatt sosiale forskjeller i helse
- Globalisering øker kravene til smittevernberedskap
- Befolkningen stiller større krav til helsegoder og behandling
- Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) – åpenhet og helhet
- Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) trer i kraft, 2001
- Endring i røykeloven fra 2004 – forbud mot å røyke på alle offentlige steder
- Lov om folkehelse i 2012; kommunen får større ansvar
- Stortingsmelding om folkehelse i 2013
Samfunnsforhold og levekår
Norge har i perioden 1990–2014 hatt en sterk velstandsvekst. Dette skyldes ikke minst at vi gjennom siste halvdel av 1900-tallet har blitt en rik oljenasjon. Ungdomsskole for alle ble gradvis innført i 1960 årene, og alle har i dag rett til videregående skole. Sysselsettingen er høy, også blant kvinner. Barnehager er bygd ut over hele landet.
Norge lå på første plass ifølge FNs levekårsindeks (Human Development Index-HDI) for 2013. HDI er et mål på et lands samfunnsutvikling ved å kombinere informasjon om forventet levealder, oppnådd utdanning og inntekt (FN-rapport, 2013).
Samtidig har vi fått nye utfordringer. God økonomi gjør det mulig å kjøpe tobakk, ferdigmat, søte drikker og mat som de færreste hadde tilgang til eller råd til å kjøpe før 1950. Mange har fått stillesittende arbeid, bil og mindre krevende husarbeid. Den fysiske aktiviteten går ned. Elektronikk, PCer, sosiale medier og internett tar større plass i hverdagen og byr på nye utfordringer når det gjelder søvn, stillesitting og mobbing på nett. Tilgangen til rusmidler i samfunnet øker. Disse «nye levekårene» gir nye utfordringer for folkehelsen.
Befolkning
Folketallet i Norge var ved årtusenskiftet i underkant av 4,5 millioner og i løpet av 2012 passerte vi 5 millioner innbyggere (Brunborg, 2012).
Den årlige befolkningsveksten i Norge har de siste årene vært på litt over 1 prosent. Omtrent en tredjedel skyldes fødselsoverskudd, mens resten skyldes netto innvandring.
Innvandringen til Norge har økt kraftig de siste tiårene. I dag utgjør innvandrere og deres etterkommere rundt 14 prosent av befolkningen. Denne andelen vil øke sterkt i årene fremover (Brunborg & Tønnesen, 2013).
Det er anslått at andelen personer over 80 år i Norge vil øke fra 2020 (Tønnesen, 2014). Se også kapittel Befolkningen i Norge.
Kroniske sykdommer dominerer
Sykdomspanoramaet var ved inngangen til det 21. århundret preget av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, kreft, KOLS og diabetes. Teknologiske framskritt og utvikling innen medisinsk behandling har siden 1970-årene hatt stor betydning for overlevelse av enkeltsykdommer, spesielt hjerte- og karsykdommer.
Hjertekirurgisk behandling med bypass-operasjon og senere mekanisk utblokking av kransarterier og «proppløsende» legemidler er for eksempel blitt vanlig behandling ved akutt hjerteinfarkt. Nye medikamenter til behandling av kreft og andre sykdommer er også under stadig utvikling.
Nedsatt funksjonsevne og kroniske sykdommer som kreft, demenssykdommer og smertelidelser øker sterkt med alderen - særlig blant de aller eldste. Sykdommer som tidligere innebar tidlig død, for eksempel hjerte- og karsykdommer og kreft blir dermed kroniske sykdommer som folk lever med. Eldre har også ofte flere sykdommer samtidig, som sammen påvirker funksjonsevne, livskvalitet og psykisk helse.
Sykdomsbyrdeprosjektet Global Burden of Disease (GBD) viser at to av tre tapte leveår i Norge er forårsaket av kreftsykdommer eller hjerte-kar lidelser. Iskemisk hjertesykdom (tette blodårer i hjertet), hjerneslag, lungekreft, tykktarmskreft og KOLS er de fem største årsakene til tapte leveår (IHME, 2013). Sentrale risikofaktorer for disse sykdomsgruppene har sammenheng med endringer i levevaner, for eksempel kosthold, røyking, alkoholforbruk og fysisk aktivitet.
GBD viser også at psykiske lidelser, smertetilstander og lårhalsbrudd bidrar til tapt helse. De fem ledende årsakene til år levd med helsetap i Norge er korsryggsmerter, alvorlig depresjon, angstlidelser, nakkesmerter og fallulykker med påfølgende bruddskader (IHME, 2013).
Sosiale helseforskjeller
Selv om den norske befolkningens helse generelt er god, og alle grupper i det sosioøkonomiske hierarkiet har fått bedre helse de siste tiårene, er det gruppene øverst på den sosiale rangstigen som har hatt den beste utviklingen. På tross av at levestandarden i befolkningen har økt, er det fortsatt forskjeller mellom utdanningsgruppene. De med best utdanning og økonomi har best helse.
Temaet sosial ulikhet i helse kom for alvor på den helsepolitiske dagsordenen med Stortingsmeldingen «Resept for et sunnere Norge» som ble lansert i januar 2003 (St.meld. nr. 16 (2003–2003). I februar 2007 la Helse- og omsorgsdepartementet fram «Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller», en stortingsmelding som gav klare føringer for arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller – «….å redusere de sosiale helseforskjellene uten at noen grupper får dårligere helse….» (St. meld nr. 20 (2006–2007).
Færre innvandrere enn norskfødte oppgir å ha god eller svært god helse (67 prosent mot 86 prosent). I tillegg har kroniske infeksjonssykdommer (for eksempel tuberkulose, hiv og hepatitt B), diabetes, stoffskiftesykdommer, angina pectoris (hjertekrampe), leddgikt, benskjørhet, overvekt og fedme høyere forekomst i noen innvandrergrupper enn i den norskfødte befolkningen. Forekomsten av psykiske plager og lidelser er også høyere blant innvandrere (Abebe, 2010). Kunnskapen om helsen og bruk ave helsetjenester i innvandrerbefolkningen er fragmentert og mangelfull.
- Se kapittel Sosiale helseforskjeller, oppdatert 2018.
Mot et desentralisert psykisk helsevern
Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) som ble vedtatt av Stortinget var en satsing med mål om en kvalitativ og kvantitativ bedre tjeneste for mennesker med psykiske lidelser. Verdigrunnlaget til planen var basert på et tjenestetilbud som skulle fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Utbygging av kommunalt psykisk helsearbeid, ambulante team, tilpassede boliger og DPS, kampanjer for åpenhet og mot stigmatisering av psykiske lidelser var sentrale mål i planen.
Samtidig med Opptrappingsplanen for psykisk helse, ble det også gjennomført en del andre relevante juridiske og administrative endringer. Foretaksreformen bidro til en organisatorisk tilnærming mellom spesialisthelsetjenesten for somatiske lidelser og psykiske lidelser. Rusreformen i 2004 innebar at staten ved de regionale helseforetakene overtok ansvaret for spesialiserte behandlingstiltak for mennesker med rusmiddelavhengighet (NOU 2011:9).
Folkehelsetiltak ved inngangen til nytt årtusen
Røykeloven (lov om vern mot tobakksskader) trådte opprinnelig i kraft i 1975. Formålet var å begrense helseskader ved bruk av tobakk, og det ble blant annet innført forbud mot tobakksreklame, aldersgrense ved kjøp av tobakk og påbud om merking av tobakksprodukter med advarsel om helsefare. Loven har senere gjennomgått flere revisjoner, og en viktig endring ble innført fra 1. juni 2004 da de ble forbudt å røyke på alle offentlige steder, blant annet på serveringssteder. Røykeloven har hatt stor betydning for den nedgangen vi ser i befolkningens røykevaner på 2000-tallet (SIRUS, 2009). Historisk oversikt over tobakk i Norge 1619-2018
Ny lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft i 2012. Formålet med loven er blant annet å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og jevner ut sosiale helseforskjeller.
Gjennom folkehelseloven har landets kommuner og fylkeskommuner fått ansvar for å ha oversikt over helsetilstanden og faktorer som påvirker helsen. Oversikten skal legges til grunn for det langsiktige folkehelsearbeidet i kommunen. Som et ledd i dette arbeidet publiserer Folkehelseinstituttet årlige folkehelseprofiler - en unik rapport for hver enkelt kommune og hvert fylke.
En stortingsmelding om folkehelse ble lagt fram våren 2013 (St. meld. nr. 34 (2012–2013). Den har 3 hovedmål for folkehelsearbeidet:
- Norge skal være et av de tre landene i verden som har høyest levealder.
- Befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller.
- Et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.
Folkehelsemeldingen vektlegger behovet for å forebygge sykdom og å fremme helse i alle sektorer i samfunnet – «Health in All Policy».
Norge i det internasjonale bildet
Norge hadde i perioden 1850 til ut på 1880-tallet den høyeste registrerte levealderen for menn og kvinner i verden. Det samme var tilfellet i perioden fra 1947–1955 for menn og 1945–1970 for kvinner. Senere har levealderen steget mindre i Norge enn i andre land. I 2013 var forventet levealder i Norge 81,4 år (begge kjønn samlet). Dette plasserte Norge på en 13. plass, bak ledende Sveits og andre land det er naturlig å sammenligne oss med, blant annet Sverige og Island. Les mer i kapittel Levealderen i Norge, oppdatert 2018.
Resultater fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet (GBD) i 2010 viser at Norge i stor grad har de samme helseproblemene som andre land. De ikke smittsomme sykdommene dominerer, og utgjør en felles global folkehelseutfordring (Lim, 2012; Lozano, 2012; Murray, 2012; Salomon, 2012; Vos, 2012).
Et friskere folk – men med nye utfordringer
Da utsendingene møttes på Eidsvoll for å vedta den norske Grunnloven i 1814, stod landets folkevalgte overfor store utfordringer. Levekårene var dårlige og spedbarnsdødeligheten høy.
Et av målene for våre folkevalgte var at folkehelsen måtte bedres dersom man skulle bygge en sterk nasjon.
Arbeidet for å bedre befolkningens helse har derfor vært sentral i utviklingen av den norske velferdsstaten. Lover og regler, universelle velferdsordninger, ernæring og hygiene, utdanning og kunnskapsutvikling har hatt stor betydning i denne utviklingen. I tillegg har en offentlig helsetjeneste av god kvalitet vært viktig for å oppnå god helse. I et historisk lys er det likevel endringer knyttet til samfunnsforhold og velferd som har hatt størst betydning for folkehelsen. Det er først og fremst forholdene utenfor helsetjenesten som skaper folkehelse.
Målet om et friskere folk er oppnådd, men ved inngangen til det 21. århundret har vi nye utfordringer med sykdommer som i mange tilfeller er knyttet til globalisering, livsstil og levevaner, som igjen har sammenheng med de sosioøkonomiske, kulturelle og miljømessige betingelsene i samfunnet.