Hopp til innhold

Språkvansker hos barn

Publisert Oppdatert

Foto:. Colourbox.com
Foto:. Colourbox.com

Språk - og talevansker er vanlig hos små barn. En norsk studie viser at dette gjelder hvert tiende barn mellom seks og ti år. Språkvansker handler om problemer med å forstå språk, uttrykke seg muntlig og uttale språklydene.


Hopp til innhold


For noen barn går språk- og talevanskene over i løpet av det første skoleåret, men for mange barn vedvarer vanskene, og noen utvikler lese- og skrivevansker.

Hva menes med språkvansker

Språkvansker handler om:

  • problemer med å forstå språk
  • uttrykke seg muntlig
  • uttale språklydene

Språkvansker knyttet til diagnoser

Noen kan ha språkvansker som har sammenheng med utviklingsvansker som autisme eller Downs syndrom, men også disse barna strever mer med å lære språk enn deres diagnose skulle tilsi.

Landau-Kleffner er en språkvanske som er knyttet til avvikende EEG og i mange tilfeller også til epileptiske anfall.

Andre barn har ingen slike utviklingsvansker som kan forklare språkvanskene.

Ulik alvorlighetsgrad

Det finnes flere måter å avgrense og dele inn språk- og talevansker. Det er også stor variasjon i hvor alvorlige språkvanskene er. I Norge deles språkvansker i tre diagnostiske hovedgrupper etter diagnosesystemet ICD-10 som er fastsatt av Verdens helseorganisasjon:

  • Ekspressive språkvansker: Vansker med å snakke og uttrykke seg, men språkforståelsen er god.  Ekspressiv betyr å uttrykke seg.
  • Reseptive vansker: Vansker med å forstå. I de fleste tilfellene vil en også være svakere til å uttrykke seg. Reseptivt betyr å forstå. 
  • Artikulasjonsforstyrrelse: Vansker med å uttale språklydene.

Nye inndelinger av språkvansker

Forskning fra de siste 10 årene viser at det er sterk sammenheng mellom evnen til å uttrykke seg muntlig og evnen til å forstå språk. Studier har også vist at barn kan streve med spesifikke funksjoner innen språk, for eksempel grammatikk eller bøying av verb.

Internasjonalt arbeides det med nye inndelinger av språkvansker. I stedet for å dele inn vanskene i to kategorier, enten evne til å uttrykke seg eller evne til å forstå, er det nå foreslått å bruke det mer overordnede begrepet kommunikasjonsvansker.

Kommunikasjonsvanskene kan deles inn i flere undergrupper og disse utgjør utviklingsvansker som er knyttet til språk, tale og kommunikasjon. 

Diagnostisk favner kommunikasjonsforstyrrelsene følgende:

  • språkvansker
  • vansker med språklyder
  • stamming som startet i barnealderen
  • vansker med bruk av språket (pragmatiske vansker)
  • kommunikasjonsvansker som ikke er dekket av de spesifikke kategoriene ovenfor

Det amerikanske diagnosesystemet (DSM-5) ble publisert i 2013 og foreslår at kommunikasjonsvansker deles inn i fire undergrupper. Det første utkastet til ICD-11, som vil bli brukt i Norge når det er ferdig, vil følge samme inndeling. De fire inndelingene er som følger:

1. Språkvansker

Språkvansker innebærer at tilegnelse og bruk av språkferdigheter er svakere enn forventet for alderen. Vanskene kan knyttes til en eller flere områder; ordforråd, grammatikk eller fortellerevne. Disse vanskene skal være så alvorlige at de påvirker funksjonell kommunikasjon, sosial deltakelse, skolefaglig mestring og yrkesutøvelse.

Mange barn som begynner å snakke «sent» når igjen jevnaldrende i språkutviklingen, men for noen barn er forsinket språkutvikling det første tegnet på en utviklingsforstyrrelse. Dette kan være spesifikke språkvansker (se punkt 3), autisme-spekterforstyrrelse, lærevansker, ADHD, utviklingshemming eller andre utviklingsforstyrrelser. Det er ofte vanskelig å forutsi hvilke barn med forsinket språkutvikling som senere utvikler spesifikke språkvansker (Tager-Flusberg og Cooper, 1999).

En viktig første kartlegging er å finne ut om barnet har vansker med hørselen da språkvansker kan være assosiert med nedsatt hørsel eller munnmotoriske vansker. En språkvanskediagnose kan også være aktuelt dersom vanskene med språket er langt større enn det hørselsnedsettelsen eller de munnmotoriske vanskene kan forklare. Tilsvarende vil vansker med å lære språk også kunne sammenfalle med en generell utviklingsforsinkelse. I slike tilfeller gir man kun språkvanskediagnosen dersom vanskene knyttet til språket er langt større enn den intellektuelle utviklingen skulle tilsi.

Tap av språkferdigheter hos barn som er yngre enn tre år, kan være en indikasjon på en autismespekterforstyrrelse eller en spesifikk nevrologisk tilstand, som Landau-Kleffner syndrom. Det kan også være de første tegn på epilepsiliknende anfall. Derfor er det viktig å sikre en bred utredning dersom et barn har tapt språkferdigheter.

2. Uttalevansker

Barn kan ha vansker med å artikulere en eller fler av de lydene (fonem) som utgjør talespråket. For å uttale lydene tydelig kreves det både at barnet har kunnskap om lydsystemet (fonologi), kan koordinere de munnmotoriske bevegelsene som kreves for uttalen (dvs. kjeve, tunge og lepper) og tilpasse pust og lydsetting. Diagnosen favner bredt, fordi det er et bredt spekter av mulige mekanismer som kan ligge bak uttalevansken til barnet. For å stille diagnosen skal ikke strukturelle eller nevrologiske skader forklare vansken. I tillegg må utalevanskene influere forståeligheten av talen, begrense en effektiv kommunikasjon, sosial deltakelse og/eller skolefaglig mestring.

Barn kan ha vansker som tilsier at de både har uttalevansker og språkvansker. For begge tilstandsbildene ser man også andre familiemedlemmer som har eller har hatt språk og/eller talevansker. Artikulasjon er affisert ved ulike genetiske syndromer, som Downs syndrom, 22q-delesjon eller genmutasjonen FoxP2.

I noen tilfeller kan uttalen knyttes til en spesifikk motorisk nevrologisk tilstand som cerebral parese eller Worster-Drought syndrom. En kaller da uttalevansken dysartri. Nevrologiske tegn så vel som spesifikke karakteristika ved stemmen kan bidra til å skille dysartri fra uttalevansker.

3. Taleflytvansker som begynner i barneårene (stamming)

Taleflytvansker som starter i barnealderen, også kjent som stamming, betyr at barnet har vansker med å snakke med normal taleflyt. Vansken kan arte seg på flere måter, men en repetering av lyder eller stavelser, eventuelt små blokkeringer eller pauser i talen er de mest typiske vanskene. Vanskene fører ofte til engstelse og usikkerhet for å snakke, noe som kan føre til ytterligere vansker ut over taleflytvanskene. Barnet kan utvikle markerte unngåelsesstrategier for å slippe å snakke. Stamming som starter i voksen alder registreres under en egen diagnostisk kode. 

Taleflytvansker i barndommen kan også opptre sammen med motoriske bevegelser, som øye-blinking, tics og rykninger med hodet. Språkferdighetene hos barn med stamming kan variere stort og det er lite forsket på hvordan disse henger sammen.

4. Pragmatiske språkvansker

Prgmatiske språkvansker viser til at barnet har vansker med å bruke språket i sosiale sammenhenger. Det kan være problemer med å føre en samtale i dagligdagse situasjoner, formidle informasjon eller fortelle et handlingsforløp. Vansken kan også knyttes til manglende tilpasning av kommunikasjonen til den kontekst barnet er i. Ofte strever barnet med å kunne formulere informasjonen på nye måter dersom tilhøreren misforstår, og barnet kan streve både med språklig og ikke-språklig kommunikasjon for å regulere samhandling.

Barn med oppmerksomhetsforstyrrelse eller med spesifikke lærevansker kan ha pragmatiske språkvansker, men omfatter ikke undergruppen barn som har en autisme-spektrumforstyrrelse (ASD) (Bishop og Norburt, 2002). Den viktigste forskjellen mellom ASD og pragmatiske språkvansker er at barn med ASD viser begrensede, stereotype og/eller repetitive aktiviteter eller interesser (vist noen gang i utviklingen).

Studier har vist at pragmatiske vansker ikke har sammenheng med vansker med språklyder, å forstå mening og mestre grammatikk (Tomlin, 2004). 

Tilleggsvansker

Barn med språkvansker har ofte tilleggsvansker. Dette gjelder spesielt barn som har vansker som varer lenge.

  • Barna utvikler oftere atferdsmessige, sosiale, skolerelaterte og psykiske problemer enn det barn med normal språkutvikling gjør (Ottem og Lian, 2008).
  • Noen barn som har språkvansker, blir sky og trekker seg tilbake, eller de får vansker med å beherske seg når de blir frustrerte (Snowling, 2006).
  • Det er anslått at rundt 15-30 prosent av de førskolebarna som har språkvansker, også har atferdsproblemer (Beitchman, 2001).
  • Barn med språkvansker kan bli avvist av jevnaldrende i lek og får i så fall ikke den samme sosiale treningen som jevnaldrende (Liiva og Cleave, 2005).
  • En av de hyppigste tilleggsvanskene hos barn med språkvansker er motoriske vansker (Hill, 2001), for eksempel at barna kan være klossete eller ha dårlige finmotoriske ferdigheter.
  • Det er ingen opplagt grunn til at språkvansker skal føre til motoriske vansker, og denne sammenhengen har derfor ofte blitt brukt til å argumentere for at spesifikke språkvansker ikke er så spesifikke allikevel, men kanskje heller en del av et større bilde.
  • Lese- og skrivevansker er også vanlige hos barn som har eller har hatt språkvansker (Bishop og Snowling, 2004).
  • Når barn med språkvansker blir voksne, har de økt risiko for psykiske vansker som sosial angst, utagering eller depresjon (Beitchman, 2001).

Hos barn som har tilleggsvansker, er språkvansken ofte vanskeligere å oppdage fordi oppmerksomheten først og fremst rettes mot tilleggsvansken. Barn med tilleggsvansker kan ha andre behov for tilrettelegging enn barn som kun har språkvansker.

Forekomst: gjelder cirka 10 prosent av barna

Språkvansker er en vanlig utviklingsvanske hos små barn (Heim & Benasich, 2006).

En norsk studie som er basert på spørreskjema til foreldre, viser at 10 prosent av barn mellom 6 og 10 år har språkvansker (Hollung-Møllerhaug, 2010).

Forfatterne bak den norske undersøkelsen delte barna inn i undergrupper. Når de tok ut gruppen barn som hovedsakelig hadde sosiale kommunikasjonsvansker, fant de at 7,5 prosent av barna hadde språkvansker knyttet til å snakke og forstå språk.

Resultatene fra den norske studien samsvarer med internasjonal litteratur som viser at:

  • 10 - 20 prosent av 2-3-åringer har forsinket eller avvikende språkutvikling (Rescorla & Achenbach, 2002)
  • 5 -10 prosent av alle førskolebarn har en språkvanske (Bishop, Bishop & Leonard, 2000).

Vanligere hos gutter                                                                  

Språkvansker er vanligere hos gutter enn jenter. Undersøkelser i USA viser at det er tre ganger så stor sjanse for at gutter har forsinket språkutvikling sammenliknet med jenter (Zubrik, 2007). I Norge er det funnet at dobbelt så mange gutter som jenter har språkvansker, basert på foreldrerapportering (Hollung-Møllerhaug, 2010).

Årsaker: Arvelighet

Forsinket språkutvikling skyldes mest sannsynlig både miljømessige og genetiske faktorer som virker sammen over tid.

Det at gutter rammes oftere enn jenter, samt resultater fra familie- og tvillingstudier, tyder på at arv er en medvirkende årsak (Heim & Benasich, 2006; Bishop, 2000). En studie viser at i familier der en av foreldrene har hatt en språkvanske, hadde også 40 prosent av barna slike vansker. I familier der begge foreldrene hadde språkvansker, hadde over 70 prosent av barna slike vansker (Tallal, 2001).

Hvis én enegget tvilling har språkvansker, har den andre tvillingen de samme vanskene i opptil 80-86 prosent av tilfellene. Hos toeggede tvillinger er det bare i 40-50 prosent av tilfellene at språkvansker rammer begge tvillinger (Bishop, 1996). Disse tallene varierer med hvilken type språkvansker man studerer.

For det enkelte barnet kan man ikke anta et det bare foreligger én enkelt underliggende årsaksfaktor. Språkvansker kan være et resultat av flere underliggende vansker knyttet til ulike læreforutsetninger og miljømessige forhold (Bishop, 2006). 

Årsaker: Risiko- og beskyttende faktorer i miljøet

Risikoen for å utvikle språkvansker er større hos:

  • Gutter.
  • Barn med lav fødselsvekt. Barn som veier mindre enn 85 prosent av sin optimale fødselsvekt, har dobbelt så stor risiko for forsinket språkutvikling sammenliknet med barn som har optimal vekt (Zubrick, 2007).
  • For tidlig fødte.
  • Tvillinger/trillinger (Rutter, 2003; Schjølberg, 2011).

Det er ikke funnet at språkvansker har sammenheng med foreldrenes utdanningsnivå, sosioøkonomiske status, mentale helse, måte å oppdra barna på eller hvordan familien fungerer (Dale, 2003; Paul, 1996).

Likevel viser flere studier at sosioøkonomisk status og utdannelse hos foreldre påvirker barnas generelle språkkompetanse, slik som ordforråd, fortellerevne og språkbruk (Hart & Risley, 1995). Derfor kan det tenkes at miljøfaktorer enten kan bidra til å redusere eller øke effekten av medfødte problemer med å tilegne seg språk (Sameroff & MacKenzie, 2003).

Hvordan oppdage språkvansker

I barnehagen: De fleste barnehager kan gjennomføre systematiske observasjoner for å avdekke begynnende språkvansker, for eksempel ved hjelp av TRAS, Språk4 eller andre metoder.

På helsestasjonen: Ved 2 - og 4-årskontrollene på helsestasjonen skal helsesykepleier kartlegge barnets hørsel og språklige ferdigheter. Barnet skal henvises til videre utredning dersom det er behov for dette. 

I skolen: Skolen har kartleggingsmateriell som lærere kan benytte seg av for å identifisere språkvansker.

Tiltak som kan redusere språkvanskene

Tidlig kartlegging, utredning og iverksetting av nødvendige tiltak øker sjansen for at barn med språkvansker vil mestre de vanlige kravene de møter i barne-, ungdoms- og voksenlivet.

Tiltak på et tidlig tidspunkt har ofte avgjørende betydning for at barnet får en positiv utvikling og ikke utvikler tilleggsvansker som kan hemme barnet vel så mye som språkvansken i seg selv.

Helsestasjonen kan gi råd om forebyggende tiltak, for eksempel stimulere barnet til å bruke språket, leke med språket, lese, synge, rime og klassifisere ordene i hverdagslige aktiviteter.

Barnehagen eller skolen kan eventuelt gjennomføre en systematisk observasjon og kartlegge barnets språklige ferdigheter. Barnet kan så henvises videre til pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) dersom det er behov for dette.

Hva foreldre kan gjøre: Dersom foreldre har mistanke om at barnet har språkvansker, bør de i første omgang ta dette opp med fagpersonell i barnehagen eller på skolen, eventuelt med personell på helsestasjonen dersom barnet ikke går i barnehage.

Foreldrene kan også selv ta direkte kontakt med PPT dersom de ønsker det.

Det er viktig at foreldrene ikke venter, men drøfter med en fagperson hvilke vansker de ser hos barnet og hva de er bekymret for.

I mange tilfeller kan språkstimulering være det som skal til for å støtte barnets språkutvikling.

Les mer om språkvansker hos:

Forskning ved Folkehelseinstituttet

Selv om språkvansker er utbredt hos barn i førskolealderen, er ikke årsaker og forløp godt nok kartlagt. Språk- og læringsstudien (SOL) er et samarbeidsprosjekt mellom Folkehelseinstituttet og Kunnskapsdepartementet som startet i 2007.

SOL-studiens mål er å gi et best mulig kunnskapsgrunnlag for å forstå språkvanskenes årsaker og utviklingsveier, slik at man tidlig kan sette i gang forebyggende tiltak.

Studien skal også bidra til økt kunnskap om hvilke faktorer i hjem, barnehage og skole som bidrar til god språkutvikling, og som minimaliserer vanskene hos barn med spesiell sårbarhet. Studien rekrutterer barn fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa).

Referanser

American Psychological Association (1994). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (4th ed). Washington DC.

Beitchman, J.H., Wilson, B., Johnson, C.J., Atkinson, L., Young, A., Adlaf, E. et al. (2001). Fourteen-year follow-up of speech/language-impaired and control children: psychiatric outcome. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 40(1), 75-82.

Bishop, D.V.M. & Leonard, L.B. (Eds.) (2007). Speech and language impairments in children: Causes, characteristics, intervention, and outcome (pp. 99-113). East Sussex, England: Psychology Press.

Bishop, D.V.M. (2006). What causes Specific Language Impairment in Children? Current directions in psychological science, 15(5), 217-221.

Bishop, D. V. M. & Snowling, M. J. (2004). Developmental dyslexia and specific language impairment: Same or different? Psychological Bulletin, 130, 858-886.

Bishop, D.V.M., & Norbury, C.F. (2002). Exploring the borderlands of autistic disorder and specific language impairment: A study using standardized diagnostic instruments. Journal of Child Psychology & Psychiatry & Allied Disciplines, 43, 917-929.

Bishop, D.V.M. & Leonard, L.B.E. (2000). Speech and language impairments in children: Causes, characteristics, intervention and outcome. Hove, East Sussex: Psychology press Ltd.

Bishop, D.V.M., North, T., & Donlan, C. (1996). Nonword repetition as a behavioural marker for inherited language impairment: Evidence from a twin study. The Journal of Child Psychology and Psychiatry, 37(4), 391-403.

Dale, P. S., Price, T. S., Bishop, D. V. M., & Plomin, R. (2003). Outcomes of Early Language Delay: I. Predicting Persistent and Transient Language Difficulties at 3 and 4 Years. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 46, 544-560.

Falcaro, M., Pickles, A., Newbury, D.F., Addis, L., Banfield, E., Fisher, S.E., Monaco, A.P., Simkin, Z., Conti Ramsden, G. (2008). Genetic and phenotypic effects of phonological short term memory and grammatical morphology in specific language impairment. Genes, Brain and Behavior, 7, 393-402.

Feldman, H. M., Dale, P. S., Campbell, T. F., Colborn, D. K., Kurs-Lasky, M., Rockette, H. E., et al. (2005). Concurrent and predictive validity of parent reports of child language at ages 2 and 3 years. Child Development, 76, 856-868.

Feldman, H. M., Dollaghan, C. A., Campbell, T. F., Kurs-Lasky, M., Janosky, J. E., & Paradise, J. L. (2000). Measurement properties of the MacArthur Communicative Development Inventories at ages one and two years. Child Development, 71(2), 310-322.

Heim, S., & Benasich, A. A. (2006). Developmental disorders of language. In D.C.D.e. Chicchetti (Ed.), Developmental pshychopathology: risk, disorder and adaptation (3 ed., pp. 268-312). NJ: Wiley.

Hart, B. & Risley, T. R. (1995). Meaningful differences in the everyday experience of young American children. Baltimore, Maryland: Paul H. Brooks Publishing Co. Inc.

Hill, E. L. (2001). Non-specific nature of specific language impairment: a review of the literature with regard to concomitant motor impairments. Int J Lang Commun.Disord, 36, 149-171.

Hollung-Møllerhaug, L. (2010). Forekomst av språkvansker hos norske barn. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 47. 608-610.

Law, J., Tomblin, J. B., & Zhang, X. (2008). Characterizing the growth trajectories of language-impaired children between 7-11 years of age. Journal of Speech , Language, and Hearing Research, 51, 739-749.

Liiva, C. A. & Cleave, P. L. (2005). Roles of Initiation and Responsiveness in Access and Participation for Children With Specific Language Impairment. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 48, 868-883.

Ottem, E. & Lian, A. (2008). Kapittel 2. Spesifikke språkvansker. I Bele, I. V. (Ed.). Språkvansker. Teoretiske perspektiver og praktiske utfordringer. Oslo: Cappelen Akademiske forlag.

Paul, R. (1996). Clinical implication of the natural history of slow expressive language development. American Journal of Speech-Language Pathology, 5, 5-21.

Rescorla, L. & Achenbach, T. M. (2002). Use of the language development survey (LDS) in a national probability sample of children 18 to 35 months old.[see comment]. Journal of Speech Language & Hearing Research, 45, 733-743.

Rescorla, L. (1989). The Language Development Survey: A screening tool for delayed language in toddlers. Journal of Speech and Hearing Disorders, 54, 587-599.

Rice, M.L., Smith, S.D., & Gayan, J. (2009). Convergent genetic linkage and associations to language, speech and reading measures in families of probands with Specific Language Impairment. Journal of Neurodevelopmental Disorders, 1(4), 264-282.

Rutter, M., Torpe, K., Greenwood, R., Northstone, K. & Golding, J. (2003). Twins as a natural experiment to study the causes of mild language delay: I: Design; twin-singleton differences in language, and obesteric risks. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 44(3), 326-41.

Sameroff, A. J. & MacKenzie, M., (2003). Research strategies for capturing transactional models of development: The limits of the possible. Development and Psychopathology, 15, 613-640.

Schjølberg, S., Eadie, P., Zachrisson, H.D., Øyen A.S., Prior, M. (2011) Predicting Language Development at Age 18 Months: Data from the Norwegian Mother and Child Cohort Study. Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, 32(5), 375-383.

SLI Consortium. (2002). A genomewide scan identifies two novel loci involved in specific language impairment. American Journal of Human Genetics, 70, 384-398.

SLI Consortium. (2004). Highly significant linkage to the SLI1 locus in an expanded sample of individuals affected by specific language impairment. American Journal of Human Genetics, 74(6), 1225-1238.

Snowling, M. J., Bishop, D. V. M., Stothard, S. E., Chipchase, B., & Kaplan, C. (2006). Psychosocial outcomes at 15 years of children with a preschool history of speech-language impairment. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 47, 759-765.

Tager-Flusberg, H., & Cooper, J. (1999). Present and future possibilities for defining a phenotype for specific language impairment. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 42, 1275-1278.

Tallal, P., Hirsch, L.S., Realpe-Bonilla, T., Miller, S. et al. (2001). Familial aggregation in specific language impairments. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 44(5), 1172-82.

Thal, D. J., & Katich, J. (1996). Predicaments in early identification of specific language impairment. In K. N. Cole, P. S. Dale & D. J. Thal (Eds.), Assessment of communication and language. Baltimore: Paul H. Brookes Publishing Co.

Tomblin, J. B., Zhang, X., Weiss, A., Catts, H., & Ellis Weismer, S. (2004). Dimensions of individual differences in communication skills among primary grade children. In M. L. Rice & S. F. Warren (Eds.), Developmental language disorders: From phenotypes to etiologies (pp. 53-76). Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum.

Tomblin, J.B., Records, N.L., Buckwalter, P., Zhang, X., Smith, E., O'Brien, M. (1997). Prevalence of specific language impairment in kindergarten children. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 40:1245.

Tomblin, J. B., Records, N. L., & Zhang, X. (1996). A system for the diagnosis of specific language impairment in kindergarten children. Journal of Speech and Hearing Research, 39, 1284-1294.

Zubrick, S.R., Taylor, C.L., Rice, M.L., & Slegers, D.W. (2007). Late language emergence at 24 months: an epidemiological study of prevalence, predictors, and covariates. Journal of Speech Language and Hearing Research, 50, 1562-1592.