Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Artikkel

Fødselsdepresjon - symptomer og skåringsverktøy

Publisert Oppdatert

Illustrasjonsfoto
Foto: Colourbox.com

Enkelte ganger er det vanskelig å vite hvor grensen går mellom en normal tilstand og en depresjon. Særlig gjelder det etter fødsel. Helsepersonell som har fått opplæring, kan bruke et spesielt verktøy for å avdekke depresjon etter fødsel.



Har du funnet en feil?

Forskjellige følelsesmessige reaksjoner og lettere tilstander av nedstemthet er vanlig og noe som de fleste opplever fra tid til annen gjennom livet. De færreste som opplever nedstemthet kan klassifiseres som klinisk deprimerte etter kriteriene som er spesifisert i internasjonale diagnostiske klassifikasjonssystemer som ICD-10 fra Verdens helseorganisasjon og DSM-IV fra Den amerikanske psykologorganisasjonen (APA). 

Overgangen fra milde til alvorlige symptomer og fra enkeltstående til mange symptomer er flytende; det er et kontinum i alvorlighetsgrad.

Kjennetegn ved klinisk depresjon

I dagene etter en fødsel blir mange mødre lett beveget og gråter lett, såkalt barseltårer. Dersom barseltårene varer i flere uker og blir alvorligere, kan det være en depresjon. Det som kjennetegner en klinisk depresjon, er en vedvarende tilstand der hverdagen oppleves som tung og grå. Kvinnen kan føle seg initiativløs og tom, at hun er uten verdi, alt virker meningsløst og hun orker ikke å se folk.

Mange går med et konstant press i brystet og er overfølsomme for smerte eller fysiske endringer i kroppen. Hun har kanskje "vondter" i kroppen uten at det fins noen åpenbar forklaring. Dette tolkes gjerne som symptom på alvorlig sykdom og kan utløse dødsangst. Andre vanlige reaksjoner er problemer med å konsentrere seg og ta beslutninger, appetitt- og søvnforstyrrelser, ekstrem trøtthet og mangel på energi. Økt grad av angst og uro utgjør ofte en del av symptombildet. Selve kjernen i en depresjon er beskrevet som en følelse av håpløshet og likegyldighet som omfatter hele livssituasjonen.

Helsestasjonen og depresjon hos barselkvinner

Det er stor variasjon mellom hva folk flest og helsepersonell legger i begrepet depresjon. Spesialisthelsetjenesten benytter oftest diagnosesystemet ICD-10 fra Verdens helseorganisasjon for å klassifisere en psykisk sykdomstilstand. Her vil man ut fra gitte kriterier definere pasienten som enten deprimert eller ikke deprimert (dvs. syk eller frisk).

På helsestasjonene, der man arbeider forebyggende, er et slikt skille mellom ”syk" versus ”frisk” lite hensiktsmessig. Helsestasjonens mål er å forebygge eller fange opp tidlige tegn på en depresjon hos mødre, blant annet for å unngå at depresjonen reduserer morens evne til å gi barnet adekvat omsorg og nærhet. Målet må være å støtte og hjelpe slik at ikke symptomene blir flere, alvorligere, mer varige og tar form av en sykdomstilstand, dvs utvikler seg til en klinisk depresjon.

Verken ICD-10 eller det amerikanske klassifikasjonssystemet som i kortform kalles DSM-IV, inneholder noen spesiell kategori for psykiske problemer i barselperioden (puerperiet). I ICD-10 kan tillegget «puerperal» brukes hvis problemene viser seg innen seks uker etter at barnet er født, og de ikke kan klassifiseres på annen måte, mens DSM-IV spesifiserer en depresjon som starter innen fire uker etter fødselen («with postpartum onset»).

Måling av depresjonssymptomer i forbindelse med svangerskap og fødsel: The Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS)

Den britiske psykiateren John Cox og hans kollegaer har utviklet et kort screeninginstrument, the Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) for å oppdage depressive symptomer hos kvinner som nylig har fått barn. Til nå er EPDS oversatt til over 25 språk, deriblant norsk.

Det særegne ved EPDS er at skjemaet ikke inneholder spørsmål om kroppslige symptomer som naturlig kan være relatert til fødsel og spedbarnsomsorg, så som trøtthet, lite energi eller forandringer i søvn, appetitt og seksuell lyst.

EPDS består av ti ledd. Den som administrerer skjemaet, ber kvinnen om å streke under det svaret som best svarer til hvordan hun har følt seg de siste syv dagene. Hvert svar rangeres på en skala fra 0 til 3. Summen på hele skalaen varierer fra 0 til 30, der høy skåre kan være indikasjon på en depresjon. Det er imidlertid en forutsetting at høy EPDS-skåre følges opp med en grundig klinisk vurdering før en depresjonsdiagnose kan stilles. Enhver besvarelse skal uansett følges opp med en samtale. Det er hva som kommer frem i samtalen med kvinnen, snarere enn skåren alene, som avgjør hva man skal gjøre videre.

Når kan EPDS benyttes?

EPDS er ment til bruk av personale som har fått trening i å oppdage og ta hånd om kvinner med barseldepresjon. Metoden er velegnet til bruk på helsestasjoner der opplæring og veiledning inngår i helsestasjonsvirksomheten. Et passende tidspunkt å benytte EPDS er fra omtrent seks uker og frem til 5-6 måneder etter fødselen. Om EPDS gis for tidlig, får man altfor mange svar som gjenspeiler «dagsformen» og de normale psykiske svingningene knyttet til en ny overgangs- og tilpasningsperiode.

Screening forutsetter at det er lagt til rette for et differensiert og lett tilgjengelig støtte- og behandlingstilbud i kommunen. Uten dette har screening i klinisk virksomhet ingen hensikt.

Til bruk i forskning er det utviklet en kortversjon av EPDS i matriseformat.

Behandling av fødselsdepresjon

Depresjon under graviditet og i barseltid behandles som andre depresjoner, men behandling uten legemidler er viktigere enn ellers, slik som støttesamtaler, psykososiale intervensjoner (f.eks. styrking av sosial nettverk) og psykoterapi. Det anbefales en trinnvis intervensjonsmodell avhengig av alvorlighetsgraden av kvinnens depresjon. Støttesamtaler har god effekt ved milde til moderate depresjoner, men kunnskapen er ennå mangelfull når det gjelder langtidseffekter av støttesamtaler. Relasjonsbehandling av mor og spedbarn har god effekt på barnet, men usikker effekt på kvinnens depresjon.

Ved alvorlige depresjoner kan det være nødvendig med legemiddelbehandling. Særlig gjelder det hvis kvinnen viser tegn på at hun ikke har evne til å ta vare på seg selv eller barnet, har alvorlige søvnforstyrrelser, risikopreget atferd eller bærer på alvorlige selvmordstanker. Medikamentell behandling bør alltid kombineres med samtalebehandling.

Før kvinnen starter med eventuell legemiddelbehandling, er det viktig med en grundig psykiatrisk utredning for å avklare om andre psykiske lidelser kan ligge bak de depressive symptomene. Det er også viktig å ha kjennskap til hvilke typer medikamenter som medfører minst mulig risiko for fosteret og det diende spedbarnet.