Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Faktaark

Fakta om mobbing blant barn og unge

Til enhver tid mobbes om lag 63 000 barn og unge i Norge. Belastningen medfører blant annet betydelig økt risiko for å utvikle psykiske plager og lidelser. Risikoen varer i mange tilfeller til voksen alder. Flere ulike programmer kan redusere mobbing ved skoler. Det programmet som har best dokumentert positiv effekt, er Olweus-programmet.

Foto: Scanpix
Foto: Scanpix

Definisjon på mobbing

Mobbing kan kort defineres som gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere personer, rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg (Olweus, 1991, 2004).

For at en atferd skal kalles mobbing, er det ikke nok at noen opptrer aggressivt:

  • Atferden må gjentas, og det må være en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene.
  • Den eller de som mobber må være den sterkeste parten, eller i hvert fall oppfattes slik.

Mobbing er ikke konflikt, men en type overgrep.

Det amerikanske folkehelseinstituttet (Centers for Disease Control) framhever at det er viktig å definere mobbing på en klar og konsis måte (CDC, 2014). Hvis en har klart for seg hva som menes med mobbing, og holder seg til CDCs definisjon, kan forskere enklere studere endringer over tid og sammenligne tall fra ulike studier. Det blir også mulig å sammenlikne virkningen av ulike tiltak mot mobbing. Se definisjonen i faktaboksen.

Direkte og indirekte mobbing

Det skilles mellom direkte og indirekte mobbing.

  • Direkte mobbing er den som skjer under direkte mellom-menneskelig kontakt og omfatter atferd som det å slå, true, bruke negative kallenavn eller fornærme.
  • Indirekte mobbing omfatter atferd som ikke behøver skje direkte mellom den eller de som mobber og den som mobbes. Eksempler er det å spre rykter og sladder og drive sosial manipulasjon for å bidra til at andre marginaliseres og ekskluderes (van der Wal, de Wit, & Hirasing, 2003; Arsenault et al., 2010; Boyes et al., 2014).
  • Digital mobbing, mobbing via elektroniske medier, regnes nå som en tredje kategori.   

Det er vanlig å dele de som er involvert i mobbing inn i tre grupper:

  • Mobbeofre er de som blir mobbet uten selv å mobbe andre.
  • Mobbere er de som mobber uten selv å bli mobbet.
  • Mobbeoffer-mobber er de som både blir mobbet og mobber andre.

Hvor vanlig er mobbing blant barn og unge i Norge?

  • I Norge er det om lag 63 000 skoleelever som mobbes regelmessig 2-3 ganger i måneden eller oftere.

Tallene har lenge vært ganske stabile, viser Utdanningsdirektoratets undersøkelser blant elever i 5. - 10. klasse i grunnskolen og alle de tre klassetrinnene i videregående skole. Undersøkelsen fra 2013 viste lavere tall enn det en hadde funnet tidligere, men dette skyldtes sannsynligvis at en hadde endret både spørreskjemaet og tidspunktet på året for undersøkelsen. Vi må se tall fra de neste undersøkelsene før vi kan si sikkert om andelen som mobbes går ned.

Kommunene kan finne tall for mobbing i Kommunehelsa statistikkbank.

Det er om lag 80 000 (13,3 prosent) av elevene i grunnskolen som er involvert i mobbing, hvis man inkluderer både de som mobber og de som mobbes (Olweus & Breivik, 2015). Anslagene viser at i tillegg til 50 000 (8,3 prosent) som bare er mobbeofre, er det 17 000 (2,8 prosent) som bare er mobbere og 13 000 (2,2 prosent) som er begge deler (mobbeoffer-mobber).

Hvem har økt risiko for å bli mobbet?

Risikoen for å bli et offer for mobbing er høyest for de yngste elevene. Det viser både norske og utenlandske undersøkelser. En del av mobbingen mot de yngre elevene blir utført av elever på høyere klassetrinn. 

Risikoen for å bli en mobber endrer seg ikke like systematisk med alderen, men man finner ofte en tendens til flere mobbere blant elever på ungdomsskoletrinnet enn på lavere trinn (Craig et al., 2009; Olweus & Breivik, 2015).

Kjønnsforskjeller:

  • Det å bli mobbet er nesten like utbredt blant jenter som blant gutter.
  • Det å være mobber er langt mer utbredt blant gutter enn blant jenter. Ofte opptrer mobberne i grupper på to eller tre, gjerne med en som leder an. Mange oppgir likevel at de mobbes av en enkelt medelev.

Når jenter mobber, benytter de i mindre grad fysisk vold enn det gutter gjør. Indirekte mobbing er omtrent like vanlig blant gutter som blant jenter.  

Virkninger av mobbing på psykisk og fysisk helse

To jenter
Illustrasjonsfoto: Scanpix

Barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske problemer.

  • Risikoen er ofte dobbelt så høy eller mer enn dobbelt så høy blant mobbeofre enn blant de som ikke har vært mobbet, viser en rekke studier.
  • Problembelastningen er størst når mobbingen er systematisk og langvarig. 

De psykiske problemene viser seg i form av plager med depressivitet, angst, lav selvtillit, ensomhet, selvmordstanker, psykotiske symptomer og psykosomatiske plager som hodepine, magesmerter og søvnvansker (Fekkes et al., 2006; Arseneault et al., 2010; Olweus & Breivik, 2014).

De psykiske problemene hos mobbeofre varer i lang tid, ofte hele livet gjennom. Fosse (2006) fant at nesten 50 prosent av voksne pasienter som søkte hjelp ved en psykiatrisk poliklinikk, hadde vært utsatt for mobbing i skolealder. Jo mer de var blitt mobbet, desto mer depresjon og angst opplevde de i voksen alder.

I en stor meta-analyse (systematisk forskningsoversikt) av 29 forskjellige studier blir det dokumentert at elever som ble mobbet i skolealder, hadde i gjennomsnitt dobbelt så stor risiko for depresjon og andre relaterte problem ved oppfølging 7 år senere (Ttofi et al., 2011).

Sammenhengen mellom det å ha blitt utsatt for mobbing og graden av såkalte internaliserende problemer som tilbaketrekning, somatiske plager, depresjon og angst er også bekreftet i en studie der en kontrollerte for genetiske faktorer (Arseneault et al., 2008). Dette betyr at sammenhengene ikke bare kan forklares ved genetisk sårbarhet, men at mobbingen er en reell risikofaktor for psykiske helseplager.  

Ungdom som i skolealderen mobber andre, har økt risiko for en senere antisosial eller kriminell utvikling (Ttofi et al., 2011; Olweus, 2011). Det viser mange studier. Det er derfor ikke bare det å bli mobbet, men også det å mobbe, som er forbundet med negative langtidskonsekvenser.

  • Forebyggende tiltak har sannsynligvis positive effekter både for de som er ofre for mobbing og for de som mobber selv.  

Tiltak mot mobbing i skolen

Flere programmer er utviklet for å redusere mobbeproblemer i skolen. Nedenfor omtales tre slike programmer.

Olweus-programmet

Olweus-programmet ser ut til å ha fungert spesielt godt. Programmet er basert på fire prinsipper:

  • Skape et varmt og støttende voksenmiljø.
  • Sette klare grenser for hva som er akseptabel atferd.
  • Sanksjonere på en ikke-fiendtlig og ikke-fysisk måte når uakseptabel atferd forekommer.
  • Voksne på skolen og i hjemmet skal være tydelige (autoritative) i sine roller som oppdragere.

Tiltak settes inn på følgende tre nivåer:

  • Skolenivå: spørreundersøkelse, bedre tilsyn med hva elevene gjør i friminutter og storefri og at personalet deltar i regelmessige samtalegrupper.
  • Klassenivå: fire klare regler mot mobbing, regelmessige klassemøter med elevene.
  • Individuelt nivå: klare rutiner for samtaler med mobbere og mobbede, og med foreldrene til involverte elever.

Positive effekter av Olweus-programmet er påvist og dokumentert i seks store undersøkelser med flere hundre skoler og mer enn 30 000 elever. Etter åtte måneders arbeid med programmet viser resultatene vanligvis at mobbingen er redusert med 30-50 prosent (Olweus & Limber, 2010; Eriksen, Hegna, Bakken & Lyng, 2014; Ungsinn.no). 

En undersøkelse ved 14 skoler i Oslo viste at effektene av programmet (40 prosent nedgang i det å bli mobbet og om lag 50 prosent nedgang i det å mobbe andre) holdt seg like sterke over en periode på fem år (Olweus & Limber, 2010). Evaluering av programmet har også dokumentert reduksjon i annen antisosial atferd, bedre klasseklima og læringsmiljø, samt økt tilfredshet med skolen. På Ungsinn.no omtales Olweus-programmet som et dokumentert virksomt tiltak.   

ZERO-programmet

ZERO-programmet er utviklet ved Senter for atferdsforskning, Universitetet i Stavanger (Galloway & Roland, 2004; Midthassel, Bru & Idsoe, 2008; Roland et al., 2010; Midthassel & Roland, 2011; Roland & Midthassel, 2012; Ungsinn.no).

Programmet er blant annet anbefalt i en rapport fra Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet (Nordahl, 2006). Problemer med de evalueringsmetodene som er brukt, gjør at resultatene fra evalueringsundersøkelsene er noe usikre. Ungsinn.no omtaler ZERO som et «funksjonelt virksomt tiltak».

Ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitetet i Stavanger, arbeides det med å videreutvikle ZERO. Den nye versjonen av programmet kalles «kommunemodellen» og kan implementeres i skoler og barnehager.

Foreløpig foreligger det ikke studier som kan fortelle i hvilken grad den nye versjonen av programmet bidrar til å redusere mobbingen (personlig kommunikasjon Tove Flack, 2015).

RESPEKT-programmet

RESPEKT er utviklet ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger (Ertesvåg & Vaaland, 2007; Ertesvaag 2009; Antonsen & Ertesvåg, 2010) og bygger på fire prinsipper: Den autoritative voksne, bredde, konsistens og kontinuitet. Tiltaket implementeres over to og et halvt år. 

RESPEKT skal i tillegg til å forebygge mobbing også forebygge problematferd mer generelt og gi et bedre læringsmiljø.

I evalueringsundersøkelsene er det blant annet vist at programmet førte til bedringer både i den faglige og den emosjonelle støtten som elevene opplevde å få fra læreren, samt bedringer i lærerens oppfølging (monitorering) av elevenes arbeid og atferd (Ertesvåg, 2009).

Det er også funnet en reduksjon i ulike former for problematferd: negativ klasseromatferd og disiplinproblemer, mobbing og aggresjon (Ertesvåg & Vaaland, 2007; Antonsen & Ertesvåg, 2010). Ungsinn.no vurderer RESPEKT til å ha «dokumentert effekt».    

Sammenfatning av resultatene av anti-mobbeprogrammer

Forskere fra Cambridge University har utført en meta-analyse av antimobbeprogram fra hele verden (Ttofi & Farrington, 2009, 2010). Her blir Olweus-programmet framhevet som det mest effektive programmet og et modell-program.  Også RESPEKT og ZERO (i rapporten omtalt som ‘The Norwegian Anti-bullying Program) kommer ut som programmer med positive effekter.

En innvending som ofte blir reist mot programmer der eksperter utenfra kommer inn i skolen for å gjennomføre tiltakene sine, er at denne typen tiltak har kortvarige effekter, og at effektene forsvinner når programmet er over.

En slik innvending er kanskje gyldig for programmer der ekspertene går inn og selv fungerer som lærere og administratorer av tiltakene. Når formålet med et program er å skape varige organisatoriske og kulturelle endringer og endringer i skolenes praksis, har argumentet ikke samme gyldighet. Det er nettopp det å skape slike endringer som er målet med mobbe-programmene.  

Økonomisk gevinst

I tillegg til at en reduksjon i mobbingen hjelper den enkelte som spares for denne belastningen, vil den også kunne bety redusert forbruk av helse- og sosialtjenester og gi en økonomisk gevinst for samfunnet (Sourander et al., 2007; Olweus, 2010).

Tiltak for å redusere antisosial atferd

Mobbing er en form for antisosial atferd. Flere programmer handler mer om å redusere antisosial atferd og ikke spesifikt om å redusere mobbingen. Slike programmer er: 

PMTO-programmet

PMTO (Parent Management Training, the Oregon Model) er prøvd ut av Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo. Programmet administreres gjennom et nettverk av terapeuter som er trenet og godkjent av Atferdssenteret. Foreldre læres opp til å fungere bedre i sin samhandling med barnet.

En av evalueringene av dette programmet viser middels sterke positive effekter på foreldrepraksis (parenting) og på atferdsproblemer. Seks måneder senere fant man positive effekter når analysene ble basert på foreldresvar. Når en baserte analysene på svar fra lærerne, fant en ikke sikre langtidseffekter.

Intervensjonen ser ut til å ha hatt positive effekter hjemme hos foreldrene, men ikke tilsvarende gode effekter på barnas atferd i skole eller barnehage (Kjøbli, Hukkelberg & Ogden, 2013). En tidligere evaluering av det samme programmet viste positive effekter på blant annet uønsket atferd hos barna, redusert problematferd i skolesammenheng, økt sosial kompetanse, foreldrenes oppdragelsespraksis og samhørighet i familiene (Ogden & Hagen, 2008; Hagen, Ogden & Bjørnebekk, 2011).

BPT-programmet

BPT (Brief Parent Training)-programmet ble utviklet for å kunne brukes av personell i primærhelsetjenesten. Det omfatter bare 3-5 sesjoner.

En evaluering konkluderte med at programmet hadde positive effekter på foreldrepraksis, atferdsproblem hos barna og sosial kompetanse. Dette fant en når en baserte evalueringen på det som ble rapportert av foreldre eller foresatte. En fant ikke tilsvarende positive resultater når en baserte analysene på svar fra lærerne (Kjøbli & Ogden, 2012).

ART-programmet

ART (Aggression Replacement Training)-programmet tar sikte på å utvikle sosiale ferdigheter og redusere aggresjon blant barn og unge med atferdsproblemer.

Intervensjonene foregår i mindre grupper av ungdommer. Hver gruppe ledes av to voksne instruktører. Hver sesjon dreier seg om et tema og omfatter leker, rollespill, diskusjoner, demonstrasjoner og tilbakemeldinger.

Formålet er å påvirke deltakernes atferd.

En evalueringsundersøkelse blant et mindre antall ungdommer som var rekruttert fra skoler og institusjoner, tyder på en bedring i sosiale ferdigheter og reduksjon i atferdsproblemer (Gundersen & Svartdal, 2005; 2006; 2007).

ART-programmet er beregnet på ungdommer som har utviklet atferdsproblemer og kan ikke benyttes som et universelt program i skoleklasser eller barnehager.  

PALS-programmet

”Positiv atferd og støttende læringsmiljø i skolen” – PALS (Sørlie & Ogden, 2007; Ogden,Sørlie & Hagen, 2007) er et program som opprinnelig ble utviklet i USA, og som Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo har tilpasset til norske forhold.

Tanken er at problematferd blant elevene skal kunne reduseres gjennom å skape et konsistent og støttende skolemiljø.

Forskerne som har evaluert PALS, sier selv at de får nokså bra effekter når de baserer evalueringen på lærernes vurderinger av elevenes problematferd, men de får mindre overbevisende resultater når de baserer evalueringen på elevens vurderinger av sosial kompetanse og klasseklima (Sørlie & Ogden, 2007). Evalueringen av programmet er basert på nokså få skoler, og resultatene er derfor usikre.  

Historie

Til tross for at fenomenet mobbing har vært kjent lenge, var det først tidlig på 1970-tallet at man mer systematisk begynte å samle inn informasjon om problemet. Den svensk-norske psykologiprofessoren Dan Olweus publiserte på 1970-tallet en bok som allment betraktes som den første vitenskapelige studien av mobbing (Olweus, 1973). Definisjonen av begrepet mobbing som ble presentert i denne boken er fremdeles den som benyttes mest internasjonalt.

Den første vitenskapelige evalueringen av systematiske, skolebaserte tiltak mot mobbing ble gjort i Norge. Tiltak ved 42 skoler i Bergen ble fulgt gjennom datainnsamlinger over en periode på 2,5 år, fra 1983 til 1985. Dette var en tidlig versjon av det som senere ble kalt Olweus-programmet (Olweus, 1991). Utprøvingen ble gjort i forbindelse med en landsomfattende kampanje mot mobbing med Kunnskapsdepartementet som initiativtaker.

En viktig bidragsyter til forskning og tiltak mot mobbing i Norge er også professor Erling Roland ved Universitetet i Stavanger. Han deltok i den gruppen som planla kampanjen tidlig på 1980-tallet.

De positive resultatene fra den nevnte undersøkelsen i Bergen inspirerte en del andre internasjonale forskere til liknende prosjekter i 1990-årene (Stassen-Berger, 2007; Olweus & Limber, 2010). I løpet av 2000-tallet har det skjedd en eksplosjonsartet økning i forskning på mobbing i store deler av verden, og særlig i USA. Når det gjelder systematiske tiltak mot og forskning om mobbing, blir Norge ofte framhevet som et foregangsland.  

Referanser

Antonsen, T.E. & Ertesvåg; S.K. (2010). Godt læringsmiljø og bedre læring gjennom implementering av skoleomfattende tiltak? Spesialpedagogikk 3, 31-44.

Arseneault, L., Milne, B. J., Taylor, A., Adams, F., Delgado, K., Caspi, A., et al. (2008). Being bullied as an environmentally mediated contributing factor to children’s internalizing problems: A study of twins discordant for victimization. JAMA Pediatrics (Archives of Pediatrics and Adolescent Medicine), 162, 145–150.

Arseneault, L., Bowes, L., & Shakoor, S. (2010). Bullying victimization in youths and mental health problems: ‘Much ado about nothing’? Psychological Medicine, 40, 717–729.

Boyes, M.E., Bowes, L., Cluver, L.D. Ward, C.L., Badcock, N.A. (2014).  Bullying victimisation, internalising symptoms, and conduct problems in South African children and adolescents: A longitudinal investigation. Journal of Abnormal Child Psychology, 42(8), 1313-1324. Journal of Abnormal Child Psychology. Vol.42(8), Nov 2014, pp. 1313-1324.

CDC (2014). Bullying surveillance among youths. Uniform definitions for public health and recommended data elements. Version 1.0. Atlanta, Georgia: National Center for Injury Prevention and Control, Centers for Disease Control and Prevention (CDC) and the United States Department of Education.

Craig, W., Harel-Fisch, Y., Fogel-Grinvald, H., Dastaler, S., Hetland, J., Simons-Morten, B., et al. (2009). A cross-national profile of bullying and victimization among adolescents in 40 countries. International Journal of Public Health, 54, S216–S224.

Farrington, D.P., & Ttofi, M.M. (2009). School-based programs to reduce bullying and victimization. Campbell Systematic Reviews,  6,  1-147.

Eriksen, I.M., Hegna, K., Bakken, A., & Lyng, S.T. (2014). Felles fokus. En studie av skolemiljøprogrammer I norsk skole. NOVA Rapport 15/14. Oslo: Velferdsforskningsinstituttet NOVA.

Ertesvåg, S.K., Vaaland, G.S., & Sorensen, G. (2007). Prevention and reduction of behavioural problems in school: An evaluation of the Respect program. Educational Psychology, 27 (6), 713-736.

Ertesvåg, S.K. (2009). Classroom leadership: The effect of a school development programme. Educational Psychology, 29 (5), 515-539.

Fekkes, M., Pijpers, F., Fredriks, A.,Vogels, T.,& Verloove-Vanhorick, S. (2006). Do bullied children get ill, or do ill children get bullied? A prospective cohort study on the relationship between bullying and health-related symptoms. Pediatrics, 117, 1568–1574.

Fosse, G.K. (2006).  Mental health of psychiatric outpatients bullied in childhood.  Doctoral thesis. Trondheim: Department of Neuroscience, Faculty of Medicine, Norwegian University of Science and Technology.

Galloway, D., & Roland, E. (2004). Is the direct approach to reducing bullying always the best? I: Smith, P.K., Pepler, D.J., Rigby, K., (red.), Bullying in schools: how successful can interventions be? (s. 37-53). Cambridge: Cambridge University Press.

Gundersen, K., & Svartdal, F. (2006). Aggression Replacement Training in Norway: Outcome evaluation of 11 Norwegian student projects. Scandinavian Journal of Education Research, 50, 63-81.

Hagen, K. A, Ogden, T., & Bjørnebekk, G. (2011) Treatment Outcomes and Mediators of Parent Management Training: A One-Year Follow-Up of Children with Conduct Problems. Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 40 (2), 156-178.

Kjøbli, J. & Ogden, T. (2012). A randomized effectiveness trial of brief parent training in primary care settings. Prevention Science, 13, 616-626.

Kjøbli, J., Hukkelberg, S., & Ogden, T. (2013). A randomized trial of group parent training: Reduced child conduct problems in real-world settings. Behaviour Research and Therapy, 51, 113-121.

Midthassel, U.V., Bru, E., & Idsoe,T. (2007). Is the sustainability of reduction in bullying related to follow-up procedures? Educational Psychology, 28 (1), 83-95.

Midthassel, U., & Roland, E. (2011). Zero – et program mot mobbing. I U.V. MIdthassel, E. Bru, S.K. Ertesvåg, & E.Roland (red.), Tidlig intervensjon og systemrettet arbeid for et godt læringsmiljø. Oslo: Universitetsforlaget. 

Nordahl, T. (2006). Forebyggende innsatser i skolen: rapport fra forskergrupper oppnevnt av Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet om problematferd, rusforebyggende arbeid, læreren som leder og implementeringsstrategier. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Ogden, T., Sorlie, M.A., Hagen, K.A., & Amlund, K. (2007). Building strength through enhancing social competence in immigrant students in primary school. A pilot study. Emotional & Behavioural Difficulties,  12,  105-117.

Ogden, T., & Hagen, K.A. (2008). Treatment effectiveness of parent management training in Norway: A randomized controlled trial of children with conduct problems. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 76 (4), 607-621.

Olweus, D. (1973). Hackkycklingar ochӧversittare: Forskning om skol-mobbning. Stockholm: Almqvist & Wiksell.

Olweus, D. (1991). Bully/victim problems among schoolchildren: Basic facts and effects of a school based intervention program. I D. J. Pepler & K. H. Rubin (Eds.), The development and treatment of childhood aggression (s. 411–448). Hillsdale, NJ: Erlbaum.

Olweus, D. (2004). The Olweus Bullying Prevention Program: Design and implementation issues and a new national initiative in Norway. In P.K. Smith, D. Pepler, and K. Rigby (eds.), Bullying in schools: How successful can interventions be (pp. 13-36). Cambridge:  Cambridge University Press.

Olweus, D. (2010). The Olweus Bullying Prevention Program: Implementation and evaluation over two decades. I: Jimerson, S.R., Swearer, S.M., Espelage, D.L. (red), Handbook of bullying in schools: an international perspective (s. 377-401). Routledge: New York.

Olweus, D., & Limber, S. P. (2010). The Olweus Bullying Prevention Program: Implementation and evaluation over two decades. In S. R. Jimerson, S. M. Swearer, & D. L. Espelage (Eds.), The handbook of school bullying: An international perspective (pp. 377–402). New York: Routledge.

Olweus, D. (2011). Bullying at school and later criminality: Findings from three Swedish community samples of males. Criminal Behaviour and Mental Health, 21 (2), 151-156.

Olweus, D. & Breivik, K. (2014). Plight of victims of school bullying: The opposite of well-being. In A. Ben-Arieh, F. Casas, I. Frønes & J. E. Korbin (Eds.), Handbook of child well-being (pp. 2593-2616): Frankfurt: Springer Verlag.

Olweus, D., & Breivik, K. (2015). Mobbing i skolen – grunnleggende fakta og tiltak med Olweus-programmet. I K.-I. Klepp & L.E. Aarø (red.), Ungdom, livsstil og helsefremmende arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk. (Under publisering)

Roland, E., Bru, E., Midthassel, U.V., Vaaland, G.S. (2010). The Zero programme against bullying: Effects of the programme in the context of the Norwegian manifesto against bullying. Social Psychology of Education, 13, 41-55.

Roland, E., & Midthassel, U.V. (2012). The Zero Program. New Directions for Youth Development, 133, 29-39.

Sourander, A., Jensen, P., Rönning, J.A. et al. (2007). What is the early adulthood outcome of boys who bully or are bullied in childhood? The Finnish “From boy to a man” study. Pediatrics, 120 (2), 397-404. 

Stassen Berger, K. (2007). Update on bullying at school: Science forgotten? Developmental Review, 27, 90–126.

Sørlie, M.-A., Ogden, T. (2007). Immediate impacts of PALS: A school-wide multi-level programme targeting behaviour problems in elementary school. Scandinavian Journal of Educational Research, 51, 471-492.

Ttofi, M. M., Farrington, D. P., Losel, F., & Loeber, R. (2011). The predictive efficiency of school bullying versus later offending: A systematic/meta-analytic review of longitudinal studies. Criminal Behaviour and Mental Health, 21(2), 80-89.

van der Wal, M., de Wit, C., & Hirasing, R. (2003). Psychosocial health among young victims and offenders of direct and indirect bullying. Pediatrics, 111, 1312–1317.

 

Den amerikanske definisjonen av mobbing

Mobbing er en hvilken som helst aggressiv atferd som utøves av en ungdom eller gruppe av ungdommer mot en annen ungdom. Mobber og mobbeoffer er ikke søsken eller kjærester.

Mellom mobber og mobbeoffer er det en ubalanse i makt. Mobbingen gjentas eller har høy sannsynlighet for å bli gjentatt. Mobbing kan påføre mobbeofferet fysiske eller psykiske skader og belastninger eller påvirke mobbeofferet negativt når det gjelder sosiale relasjoner og utdanning.

Engelsk originalversjon: Bullying is any unwanted aggressive behavior(s) by another youth or group of youths who are not siblings or current dating partners that involves an observed or perceived power imbalance and is repeated multiple times or is highly likely to be repeated. Bullying may inflict harm or distress on the targeted youth including physical, psychological, social, or educational harm.(CDC, 2014).

Relaterte saker