Vi antar at om lag 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Psykiske vansker og lidelser fører til mistrivsel, lærevansker og funksjonsproblemer i hjem og skole.
Psykiske vansker er et stort helseproblem hos barn og unge i Norge i dag. Til enhver tid regner vi med at 15–20 prosent av barn mellom tre og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av symptomer på psykiske lidelser som angst, depresjon og atferdsforstyrrelser (1–4). Av dem vil cirka halvparten (åtte prosent) – om lag 70 000 barn – ha så alvorlige symptomer at det tilfredsstiller kravene til en psykiatrisk diagnose. De aller fleste av disse trenger behandling (1).
Flere av de psykiske lidelsene debuterer for alvor først etter puberteten. Dette medvirker til at forekomsten stiger med økende alder. Gutter og jenter har ofte ulike typer psykiske problemer, og barn har andre typer plager enn ungdom.
Fram til seks års alder er forekomsten av psykiske lidelser omtrent like stor hos jenter som hos gutter, men dette endrer seg i seksårsalderen. Fra seks til 12 år utgjør gutter to tredjedeler av dem som har en psykiatrisk diagnose. Konsentrasjonsvansker, ADHD og atferdsforstyrrelser er de vanligste lidelsene.
Fra 12 års alder er to av tre med psykiske lidelser jenter. De sliter først og fremst med angst og depresjon (4). Kjønnsforskjellene finner vi også igjen i behandlingsapparatet. To av tre som får psykiatrisk behandling i alderen under 12 år, er gutter. Etter 12 år er to av tre jenter.
Det er ikke unormalt å ha hatt en psykisk lidelse en gang i løpet av barndommen. Undersøkelser viser at mer enn hver tredje 16-åring på ett eller flere alderstrinn har hatt så mange symptomer at dette oppfylte kriteriene for en psykiatrisk diagnose som for eksempel en angstlidelse, en depresjon eller en atferdsforstyrrelse (5). Norske studier tyder på at 15–20 prosent av ungdom har betydelige symptomer på depresjon (tabell 1), og at opptil fem prosent har såpass alvorlige depressive symptomer at de har en diagnostiserbar depressiv lidelse (punktforekomst) (4, 6). I de fleste tilfellene er likevel de psykiske symptomene forbigående. Mange vil dessuten bare så vidt fylle kravene til en diagnose i en avgrenset periode.
Svar:
Alder*, år:
Hos noen blir imidlertid symptomene varige, og risikoen for at dette skal skje, øker med alderen. Bare en fjerdedel av dem som hadde psykiske symptomer ved 18 måneders alder, vil ha dette også ved fire års alder. Men hele 40 prosent av dem som har en diagnostiserbar psykisk lidelse i fireårsalderen, vil fortsatt ha det i 12-årsalderen (8).
Psykiske lidelser utvikles i et komplekst samspill mellom biologiske forutsetninger, belastninger og støtte. En stor andel av symptomene som viser seg i tidlig ungdomsalder, henger sammen med oppvekstforhold i førskolealder (7). Risikoen for at et barn skal utvikle psykiske lidelser, øker i perioder hvor foreldrene selv har symptomer på psykiske lidelser (9, 10), konfliktfylt forhold eller mangelfulle foreldreferdigheter. Risikoen øker også hvis familien har mange belastninger eller negative livshendelser og lite sosial støtte (7, 11), særlig om barnet samtidig har temperamentstrekk som er preget av skyhet og negativ emosjonalitet (12). Det er samspillet mellom risikofaktorer og beskyttende faktorer som avgjør om barnet utvikler symptomer på psykiske lidelser.
De fleste barn som får psykiske plager, kommer fra vanlige familier hvor det gjennomgående er få risikofaktorer. Det er imidlertid normalt for familier å ha belastninger og psykiske symptomer fra tid til annen. Dette gjør det vanskelig å forutse hvilke barn som kommer til å få plager senere i livet. Vi vet likevel at risikoen øker betraktelig når belastningen som barnet utsettes for, blir store, rammer flere områder i livet, eller varer over lang tid. Barn og unge har størst risiko for å utvikle psykiske lidelser i familier hvor foreldrene selv har psykiske vansker som varer over lang tid, er rusmiddelmisbrukere eller voldelige, eller hvor familien eller barna selv er kommet hit som flyktninger og har traumatiske erfaringer med krig, tortur, vold og tap av familie og venner (13). Det er også høy risiko hvis barna blir utstøtt fra vennegruppen, er sosialt isolerte, dårlig integrert i nabolaget og blir mobbet på skolen.
Spesielt utsatte for negativ innvirkning av vanskelige oppvekstforhold er barn som er født med en biologisk sårbarhet fordi mor har brukt alkohol, illegale rusmidler, medikamenter og/eller tobakk, eller har vært feilernært eller utsatt for miljøgifter under graviditeten. Det er likevel viktig å merke seg at totalt sett kommer de fleste barna som får psykiske symptomer, fra stabile og velfungerende familier hvor det vanligvis er få risikofaktorer som dominerer i lengre tid.
Med dagens metoder kan vi finne barna som har vansker her og nå. Imidlertid klarer vi ikke på forhånd å skille flesteparten av dem som vil få stabile vansker, fra dem som har vansker som er forbigående. Mye tyder på at det er lettere å forebygge psykiske lidelser hos barn og unge hvis tiltakene settes inn tidlig i barndommen – før symptomene er blitt kroniske. Dette betyr at vi må hjelpe barn og unge som allerede har utviklet symptomer. I tillegg bør vi bedre oppvekstmiljøet til førskolebarn som vokser opp med mange og langvarige belastninger før barna utvikler symptomer.